Halvor Eifring
Meditasjonslærer i Acem. Professor i kinesisk ved Universitet i Oslo.
Hvilke ideer og erfaringer har formet Acems utvikling? Hvordan har utviklingen sett ut innenfra, for dem som har bidratt underveis? Hva er Acems indre historie?
Skrevet av Halvor Eifring
Da artikkelforfatteren lærte å meditere i 1976, var det bare ti år siden Acem ble stiftet, og bare fire år siden det endelige bruddet med TM-bevegelsen. Jeg måtte vente helt til slutten av året før jeg fikk lese boken Stillhetens psykologi, fordi TM-bevegelsen hadde gått rettens vei for å stoppe utgivelsen. Gruppelederne på kurset var indignert over sine tidligere samarbeidspartnere, som hadde gått til rettssak mot Acem, og som stadig dukket opp som møteplagere på Acems orienteringsmøter.
Likevel var én ting tydelig: Acem hadde på denne korte tiden utviklet en selvstendig og omfattende pedagogikk bygget på en psykologisk tilnærming til meditasjon, fri for østlig mystikk og guru-dyrkelse. Veiledningen underveis var interaktiv og utforskende, og dette, forsto jeg senere, sto i skarp kontrast til de preprogrammerte svarene TM-veiledere pugget utenat.
Etter begynnerkurset deltok jeg på de to fortsettelseskursene M1 og M2, der teknikk og prosess ble gjenstand for personlig drøftelse. Det som hang igjen, var navnet på metoden, som først ble til "Acem-meditasjon" i 1980, samt begrepet "mantra", som ble til "metodelyd" på samme tid, siden man i mellomtiden hadde utviklet nye lyder som erstatning for indiske mantraer.
Jeg har fortsatt å meditere i de femti årene som er gått siden den gang. Etter et par år begynte jeg også å undervise i meditasjon. For noen år siden hadde jeg inngående samtaler med personer som var med fra enda tidligere av, ikke minst grunnleggeren Are Holen, men også en rekke andre: Ruth Fagerhaug, Rune Aaslid, Tor Hersoug, Carl Henrik Grøndahl, Ole Gjems-Onstad, Herdis Bauer, Ina Andresen, Kirsten Hasselknippe og Bjørn Angelsen. Samtalene bidro til å gi meg en følelse av hvordan det aller første tiåret kjentes innenfra. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra til Acems indre historie. Den ytre historien er dekket i Tor Hersougs bok 50 Years of Meditation.
TO PILARER
Acems utvikling har hele tiden bygget på to viktige pilarer: stillheten i lange meditasjoner og den personlige dialogen deretter. Dette er for mange en uvant kombinasjon. I kulturen utenfor er lange meditasjoner ofte assosiert med "silent retreats", der deltagerne ikke snakker sammen, ofte i dagevis. Psykologisk utforskende dialoger er på sin side gjerne forbundet med psykoterapi, som sjelden kombineres med meditative eller andre teknikker.
I Acem er dette annerledes. Meditasjoner som varer lenger enn en time, skal alltid ha etterfølgende mulighet for veiledning. Og jo lenger meditasjonen varer, desto mer dypt personlige kan disse dialogene bli, siden meditasjon rører ved viktig indre livstematikk.
En tredje viktig pilar vil ikke bli berørt i denne artikkelen: den kroppslige, meditative orienteringen i yoga og miljøengasjementet i det laktovegetabilske kostholdet på Acem-retretter.
STILLHET
La oss starte med stillheten, som i denne sammenheng handler om en dypere dimensjon ved bevisstheten og tilværelsen, ikke bare fravær av lyd og bevegelse. I en av samtalene fortalte Are Holen om en erfaring han hadde da han var 16 år gammel, etter at han hadde lært yoga og pusteøvelser, men før han hadde lært å meditere:
Det var i mai, og jeg gikk hjem fra en klassefest sent om natten. Med ett gjorde duften av syriner at universet åpnet seg, som en inngangsport til en utvidet virkelighet. Jeg så eller hørte ikke noe annet, men fornemmet en dybde i tilværelsen som ga meg klarhet og sa meg at her er det noe mer.
Med den sterke duften av blomstrende syriner er denne beskrivelsen tilsynelatende lett å forstå, selv for de av oss som ikke har hatt lignende erfaringer. Poenget ligger imidlertid ikke i syrinene, men i den eksistensielle dimensjonen som åpnet seg for ham. Selve tilstanden gikk naturallyvis over, men den var mer enn bare et tilfeldig og forbigående blaff. Den og andre erfaringer åpnet for noe som i fortsettelsen har bidratt til dybde og retning til Acems utvikling.
I tiden som kom, hadde han flere erfaringer som rørte ved den samme dimensjonen. Året etter lærte han det som den gang ble kalt "Dyp Meditasjon", senere Transcendental Meditasjon (TM). Han deltok etter hvert på meditasjonsretretter med lengre meditasjoner og hadde flere erfaringer som minnet om den stille dimensjonen syrinduften i sin tid hadde berørt. Men nå var ikke lenger utgangspunktet en ytre, estetisk erfaring, men indre, meditativ fordypelse:
En indre erkjennelse på en retrett gjorde det klart for meg at dette var hva livet mitt skulle handle om. Dybden og den stille intensiteten i «visjonen» gjorde det umulig å ignorere den, den var langt mer tydelig nå.
Et drøyt år senere, i januar 1966, stiftet han Acem.
Mange andre forteller også hvordan meditasjonens indre oppmerksomhet åpnet for kontakt med noe av den samme stillheten. Den behøver ikke være en sterk og dominerende opplevelse, men kan like gjerne komme sammen med vanlige tanker og følelser, som en nesten umerkelig understrøm. Slike erfaringer er ikke lett å fange i ord, og de kan oppleves og tolkes på ulike måter. Mange kan kjenne seg igjen i Rune Aaslids nøkterne beskrivelse:
På min første retrett, jeg tror det var i 1967, hadde vi lange meditasjoner, som jeg likte godt. De ga dyp avspenning, som var en god motgift mot alt stresset i studiene mine. Men de ga meg også et lysere syn på livet og en følelse av å berøre en åndsdimensjon.
Mer unntaksvis fikk stillheten en klar religiøs dimensjon, som hos Ina Andresen:
Under meditasjon hadde jeg en gang en sterk opplevelse, jeg ble plutselig fylt av en kjærlighet så sterk at jeg tenkte: "Dette må være Gud!" Så jeg knelte ned og sa: "Jeg gir deg mitt liv." På den tiden hadde jeg ingen følelse av hvilken religion jeg søkte, og siden jeg hadde vært interessert i India, begynte jeg å lure på om jeg ville ende opp som hindu.
Hun ble ikke hindu, men etter en tid ble hun katolsk kontemplativ nonne i cistercienserordenen.
DIALOG
I starten var det indisk filosofi og ikke vestlig psykologi som hjalp Are Holen til å se sine meditative erfaringer i perspektiv. Men hans interesse for vestlig psykologi kom også tidlig. Som tenåring leste han Freuds Forelesninger til innføring i psykoanalyse og Harald Schjelderups Innføring i psykologi, og han lærte seg hypnose og hypnotiserte noen av sine klassekamerater på gymnaset.
I 1965 begynte han å studere psykologi på universitetet. Og gradvis ble det tydelig for ham at meditasjon også gjenspeiler den enkeltes liv og psykologiske knuter:
I 1965 hadde jeg en rekke samtaler med en kvinne som gråt og gråt i sin meditasjon, helt til gråten omsider slapp, og hun følte seg kurert. Det ble aldri klart hva i hennes liv hun holdt på med, men noe var det. Og da jeg i 1967 tilbrakte et halvt år i India for å bli meditasjonslærer, så jeg hvordan det livet folk hadde levd, kom tilbake til dem i deres meditasjon. De hadde behov for bearbeidelse, og for å redefinere sine liv, men det fikk de ingen hjelp til der.
Etter hvert forsto han at den enkeltes psykologi kom til uttrykk ikke bare i meditasjonens tankeinnhold, men også i måten man gjentok metodelyden på. Av hensyn til samarbeidet med TM-bevegelsen holdt han enn så lenge disse tankene for seg selv.
Tor Hersoug var en av dem som lærte å meditere i denne tidlige fasen, i februar 1968. Høsten eller vinteren etter deltok han på en helgeretrett med 3-4 timer lange meditasjoner, fulgt av samtalegrupper.
Samtalene etter meditasjon var mest filosofiske, men psykologiske temaer ble også brakt inn. Dessuten var det teknisk veiledning, med fokus på å gjenta lyden så uanstrengt som mulig og å akseptere det som dukket opp av indre utfordringer. På en samling for gruppeledere julen 1969 snakket vi mye om oss selv og om hverandre, i forsøk på å få den enkelte til å se sin personlighet med nye øyne.
Men det var først året etter at den aller første kommunikasjonsgruppen ble holdt. Her fikk deltagerne feedback både av gruppelederen og av hverandre. Psykologiske mønstre de ikke hadde vært seg bevisst, ble påpekt. I noen tilfeller ble det stilt spørsmålstegn ved den enkeltes oppfatninger av seg selv, og det kunne smerte. Carl Henrik Grøndahl påpeker hvor viktig erfaringen var både for ham selv og for Acems videre utvikling: "Acems måte å undervise meditasjon på i dag er utenkelig uten kommunikasjonsgruppene." Gradvis fikk både presentasjonen av meditasjon og veiledningsdialogen et stadig tydeligere psykologisk preg.
Den psykologiske orienteringen i Acem var en av flere grunner til at samarbeidet med TM-bevegelsen tok slutt i 1972. De presenterte meditasjon som løsningen på alle problemer og la vekt på at virkningene kommer automatisk, så hva var behovet for den typen samtaler om liv og psykologi som Acem var i ferd med å utvikle? Acems psykologiske orientering representerte en realisme som sto i skarp kontrast til forestillingene som preget TM-bevegelsen.
For mange kom bruddet med TM-bevegelsen som en lettelse. Samarbeidet var blitt en tvangstrøye som hemmet videreutvikling av meditasjonspedagogikken. "Bruddet var en befrielse", sier Ruth Fagerhaug. "Uten bruddet hadde ikke Acem kunnet utvikle seg til det det er i dag", sier Kirsten Hasselknippe. "Jeg husker jeg tenkte at Acem hadde noe for seg selv, at det var naturlig at det måtte bli et brudd", sier Herdis Bauer. "Jeg synes bruddet var positivt", sier Bjørn Angelsen.
MEDITASJONSPSYKOLOGI
Fire år senere, i 1976, utkom som nevnt Acems første bok om meditasjon, med den talende tittelen Stillhetens psykologi. På disse fire årene hadde mye skjedd.
Etter bruddet med TM-bevegelsen hadde kurslærere i Acem flere år på rad samlinger på Kanariøyene. Her inngikk blant annet omfattende drøftelser, deltagelse i kommunikasjonsgrupper og opplæring i gruppedynamikk. En ny manual for begynnerkurset ble presentert. Intensiv trening i meditasjonsveiledning bygget på detaljerte ord for ord-utskrifter av veiledningsøkter. For dem som var med, var det en intens periode.
Ideer som tidligere var blitt diskutert i løse former, ble nå gradvis integrert i en systematisk meditasjonspsykologi. Vekten lå på utførelsen, ikke på bestemte tilstander man skulle oppnå – på hvordan man "tar det", ikke hvordan man "har det". Meditasjon var en prosess, målet var ikke bestemte opplevelser.
Nye begreper ble utviklet. Det gjaldt ikke minst den oppmerksomhetsmodus som etter hvert ble til nøkkelbegrepet "ledighet" eller "ledig mental holdning". At konsentrasjon og anstrengelse ikke hørte hjemme i denne formen for meditasjon, hadde vært del av Mahesh Yogis lære siden slutten av 1950-tallet, men da formulert i generelle vendinger om å "ta det med ro og ha det fint", gjerne med fokus på tilstander av glede og lykke, som i en del andre meditasjonsbevegelser. I Acem var det vokst frem en forståelse av at ledig utførelse handler om den uanstrengte måten metodelyden gjentas på i møte med sinnets ulike spontanaktiviteter. Avvik fra ledighet gjenspeiler grunnleggende mønstre i den mediterendes personlighet. Dermed blir ledighet en nøkkel til å løse opp i rester fra fortiden som begrenser personens psykologiske frihet og tilgang til indre ressurser. "Meditasjonspsykologien gjorde min forståelse av teknikken langt mer subtil", sier Ruth Fagerhaug.
KONSOLIDERINGSFASE
Når det gjelder meditasjonspsykologien, følges den intensive utviklingen frem til 1976 av en 15-20 år lang konsolideringsfase. Utviklingen stopper på ingen måte opp, men preges mer av nyansering og tydeliggjøring enn av klare nye sprang.
Samtidig foregår en utvikling av kurslærernes allmennpsykologiske kompetanse. Gjennom hele skoleåret 1977-78 deltar mange sentrale ledere i det såkalte "Fenichel-seminaret", med ukentlige møter basert på klassikeren The Psychoanalytic Theory of Neurosis av den sentrale psykoanalytikeren Otto Fenichel. Senere blir andre psykologiske teorier gjenstand for drøftelse, blant annet objektrelasjonsteori og selvpsykologi – og, langt senere, forståelsen av personlighetsforstyrrelser og de nevropsykologiske begrepene "mind wandering" og "default mode network", som begge kaster lys over tankestrømmens frihet i meditasjon.
Denne konsolideringsfasen var også en periode med fokus på etableringen av noe som kunne overleve enkeltpersoners individuelle kompetanse: "books and buildings".
Meditasjonens stillhet bringer ikke bare individuell nytelse, men også en trang til å bringe meditative perspektiver inn i dialog med samfunn og samtid.
Det var mange kanaler for slik dialog. Acems første bok Stillhetens psykologi kom i stadig nye reviderte utgaver og ble fulgt av flere bøker på 1980- og 90-tallet. Tidsskriftet Dyade utviklet seg til å bli en stemme i norsk kulturlandskap. På denne tiden var det dessuten blitt vanlig å gå omkring med walkman og hodetelefoner, og mellom 1982 og 1984 ble fem lydkassetter utgitt. Disse ble siden omgjort til CDer, og nå er noen av dem allment tilgjengelig på nettet. I 1982 var Acem Radio også blant de første nærradioene i Norge, og Acem TV startet prøvesendinger tre år senere.
Når det gjelder sentre, var egne lokaler viktig av flere grunner. Man ble mindre avhengig av tilgang på andres lokaler, og man slapp å betale husleie for noe man bare hadde kortvarig tilgang til. Dessuten var det en erfaring at lokaler der det mediteres mye, over tid også blir bedre egnet for meditative aktiviteter. Acems første forsamlingslokale, Acem-huset i Oslo, ble åpnet av Oslos ordfører Albert Nordengen i 1978, og Acems første retrettsenter Skaugumåsen kurssenter ble åpnet av Askers ordfører Eyvind Wang i 1982, på tomten etter den tidligere Hartmanns pensjonatskole. Foruten meditative og gruppepsykologiske aktiviteter ble det her ikke minst arrangert kulturseminarer med internasjonale størrelser som Salman Rushdie, Isaac B. Singer og Siegfried Lenz. Senere på 1980- og 90-tallet fulgte anskaffelse av lokaler i en rekke byer i Norge, Sverige, Danmark og Nederland.
FORDYPELSE
Et nytt sprang i utviklingen av ideer og metodikk kom med den første fordypelsesretretten på Geijerskolan i Värmland i 1995. Mens tidligere meditasjonsretretter gjerne hadde 3-4 timers meditasjon hver dag, hadde denne 6-10 timers daglige meditasjoner, supplert med prosessveiledning, der man arbeider med livstemaer som dukker opp i meditasjon, og et sett av ledighetsøvelser. Acems meditasjonspsykologi hadde i lang tid unngått begreper som kunne minne om noe "åndelig", men den eksistensielle dimensjonen av stillhet kom nå sterkere i fokus. Utfordringen var å utvikle en slik orientering uten å henfalle til den magisk-mytologiske sjargongen som preget både TM-bevegelsen og New Age-åndelighet. "Nøkternhet og jordnærhet må være del av pakken", sier Are Holen. "Parallellene mellom visse åndelige ideer og schizofrene oppfatninger kan være svært destruktive for enkelte mennesker."
På 1960-tallet hadde retretter med lange meditasjoner også vært del av TM-bevegelsens aktiviteter, men etter flere hendelser der deltagere fikk mentale problemer, så de seg nødt til å slutte med det. Det kan være flere grunner til at Acem har kunnet fortsette med lange meditasjoner uten å få de samme problemene. Veiledningsdialogene som følger enhver lang meditasjon, kan være én viktig faktor som reduserer risikoen for å bygge opp for høy indre spenning i meditasjon. Acems tolkning av meditative erfaringer peker dessuten gjerne "nedover", mot uløste og høyst reelle psykologiske dilemmaer, snarere enn "oppover", mot storslagne, men ofte fantasipregede åndelige tilstander. Acems vekt på gradvis progresjon, slik at lange meditasjoner kun er for dem som allerede har tilstrekkelig erfaring, spiller også en viktig rolle. Likevel var man altså så forsiktig med å forlenge meditasjonstiden ytterligere at det tok over 20 år før første fordypelsesretrett kom i stand. "Når jeg ser meg tilbake, tenker jeg noen ganger at vi ventet for lenge", sier Ole Gjems-Onstad. "Jeg har av og til tenkt at her mistet vi ti år. På den annen side sparte varsomheten oss utvilsomt for enkelte alvorlige og uheldige konsekvenser."
Seks år senere, i 2001, ble den første fordypelsesretretten med døgnmeditasjoner arrangert over tre uker på Skaugumåsen retrettsenter. I døgnmeditasjon sover, spiser og drikker man når man trenger det, og man praktiserer yoga eller body feeling når kroppen blir rastløs eller stiv, som regel med lukkede eller halvlukkede øyne. Resten av tiden mediterer man. Undervisning i meditative tilleggsteknikker for å øke evnen til mer subtil meditasjonsutførelse er også del av programmet.
Enhver langmeditasjon vil ha perioder med rastløshet, men døgnmeditasjonene kan også "by på en åpning mot å bearbeide grunnleggende sider ved sinnet", slik Ole Gjems-Onstad formulerer det. "Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg kunne ha kommet i kontakt med slike basale indre dimensjoner uten de lange meditasjonene. De har hjulpet meg til å forstå viktige sider ved meg selv og ved tilværelsen."
Prosessveiledning er fremdeles en viktig del av programmet. Faktisk kan retretter med døgnmeditasjoner være blant de mest intenst sosiale erfaringer man har, fordi de lange meditasjonene bringer frem mye personlig stoff man senere kan dele. Lange meditasjoner kan på en nesten umerkelig måte bringe en i kontakt med vage stemninger som man ikke umiddelbart forstår, men som de påfølgende dialogene kan bringe større klarhet i, gjerne slik at brokker av tanker og bilder viser seg å berøre sentrale eksistensielle temaer.
I denne perioden har internasjonaliseringen av Acem skutt fart. Kurslokaler er blitt etablert i Taiwan, India, Tyskland, Spania og England, og retrettstedene Lundsholm i Värmland (1998) og Halvorsbøle ved Randsfjorden (2003) har tiltrukket seg deltagere fra hele verden. Et titalls nye bøker har vært utgitt om meditasjon, yoga og kosthold, inkludert bøker på svensk, dansk, engelsk, tysk, nederlandsk, spansk og kinesisk. Med internasjonaliseringen kom den høyst interessanted utfordringen å skulle formidle både befriende meditativ stillhet og psykologisk dialog på tvers av ulike kulturer.
ARVEN
Den første generasjonen som bygget Acem, er i ferd med å nærme seg siste fase av sine særdeles aktive og innholdsrike liv. Det er naturlig at de er opptatt av hva som blir stående igjen etter dem. Men det betyr ikke at nyutviklingen har stoppet opp. Ikke minst har Are Holen gjennom de siste årene arbeidet for å nyansere sider ved meditasjonspsykologien som især fordypelsesretrettene berører.
I 2025 utga han to bøker, Moving Forward I: Handbook of Acem Meditation og Moving Forward II: Perspectives on Process in Acem Meditation. Især den siste drøfter sider ved videregående meditasjonsprosess som tidligere først og fremst har vært berørt i seminarer og samtaler på retretter. Det gjelder blant annet ulike grader av subtilitet i metodelydgjentagelsen og i sinnets spontanaktiviteter, på veien mot stadig dypere forankring av en selv i en dimensjon av indre stillhet.
I den samme perioden har meditasjonsveiledning vært gjenstand for fornyet oppmerksomhet. Dette bidrar til videre kvalifisering av kurslærere, med klare konsekvenser for kvaliteten på den veiledningen mediterende mottar. Ikke minst vil det bidra til å knytte meditasjonens tematikk til den mediterendes livshistorie og nåværende livsutfordringer.
Idet Acem fyller 60 år, kan vi derfor konstatere at de to pilarene som har preget organisasjonen fra starten av, fremdeles er aktuelle: dimensjonen av stillhet som berøres i Moving Forward II, og den personlige, psykologiske og meditative dialogen som preger meditasjonsveiledningen. Acems forståelse av meditasjon vil utvilsomt utvikles videre, slik at den kan fortsette å treffe og bearbeide nye generasjoners spontane impulsgrunnlag og kulturen og samfunnet de lever i. Men stillhet og dialog vil trolig fortsatt være sentrale elementer i denne utviklingen.
Innholdet i denne artikkelen bygger på Halvor Eifring: "Acem and the Psychology of Meditation: The Inner History of a Living Practice", i Eastern Practices and Nordic Bodies – Lived Religion, Spirituality and Healing in the Nordic Countries, redigert av Daniel Enstedt og Katarina Plank, Cham: Palgrave MacMillan 2023, s. 231–255