Dette Dyade handler om vår uro overfor døden, deretter om benekting gjennom udødelighetsstreben (alkymi, transhumanisme, teknovitenskap, kryonikk, mind-upload mv). Siste del gjelder forsoning med døden. Underveis venter en pustepause med svart humor.
En prest ble spurt om hvordan mennesker er når de nærmer seg døden. Han sa de fleste blir mer seg selv. Innledningen til Sherwin Nuland: How We Die uttrykker det samme: «Every life is different from any that has gone before it. The uniqueness of each of us extends even to the way we die.»
Tilsvarende gjelder uro overfor døden. Noen av oss har mer, kanskje fordi vi generelt er engstelige og mer tungsindige. Andre har mindre. Frykt for døden er vanligvis ikke patologisk, men en adekvat menneskelig reaksjon. Variasjonene er store innenfor den normale, «sunne», dødsangst.
Et av de mest kjente utsagn tillagt Kristus er et fortvilet utbrudd under lidelsene på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Mulige tolkninger er mange: den korsfestedes overveldende smerte ved langsomt å tortureres til døde, manglende gudskontakt som den ytterste pine eller en allmenn dødsangst.
Uro rundt døden kan knytte seg til det som skjer før den inntrer: sykdom, hjelpeløshet og demens, eller det ukjente etter. Ofte sies at det ikke er det å være død som skremmer, men det som kommer før, svekkelsene, det å dø.
Kristne har til dels sagt at døden er seier og frelse, en port inn i det evige liv som Jesu offer gjorde mulig. Frelsesarmeen omtaler døde soldater og offiserer som «forfremmet til herligheten». Den typiske «oppgradering» går like fullt gjennom forfall og sykdom.
Ubehag i forhold til døden behøver ikke være fastlåst. En meditativ grunnholdning er at bevegelse alltid er mulig. Å akseptere sin uro overfor døden som naturlig kan bidra til prosess.
Poenget med å reflektere over sin dødsangst er ikke å nå en konklusjon, men å bli kjent med sine egne sammensatte, til dels motstridende tanker. En åpen holdning med plass til ubekvemme assosiasjoner og følelser, hjelper oss videre.
Temaet inngår i et Dyade-prosjekt om døden med 2/22 Tenke på døden – et kontemplativt rom og 2/23 Lyset – dødens farge, livets slutt i billedkunst og litteratur. Temaene dødsangst, udødelighetsstreben og forsoning kan gi en enda mer personlig inngang.
Artiklene i nummeret er skrevet av Ole Gjems-Onstad. For diskusjoner om temaet takkes Are Holen og deltagere på Acem Seniors helseakademi 26. april 2023, og for kommentarer til utkast Svend Davanger, Halvor Eifring, Merete Lund Hetland, Vilde D. Haakensen, Eirik Jensen, Dag Jenssen og Dyades redaksjon. Geir Wærnes har stått for grafisk utforming av dette og de to foregående numre; Ommund Øgård har tatt bilder spesielt til dette hefte.
Ole Gjems-Onstad
Ole Gjems-Onstad er meditasjonslærer i Acem og professor emeritus i skatterett
