Jeg trives best når folk rundt meg er forskjellige.
Når jeg er omgitt av mennesker med forskjellig hudfarge, språk, kultur, etc. Da føler jeg meg hjemme. Det er slik verden er, føler jeg. Da har jeg frihet til å være meg selv. Det uformelle presset fra omgivelsene om å være som de andre er på det laveste når alle har forskjellig bakgrunn. Det liker jeg. Jeg er hvit. Jeg har blå øyne. Jeg har norsk blod i årene. Allikevel føler jeg meg av og til fremmed i dette landet. Det med norsk blod er forresten ikke bare sant. Riktignok var den ene av mine foreldre så norsk som bare noen, min bestefar vokste opp på et småbruk på en Vestlandsøy, men den andre av mine foreldre kom av en eller annen grunn opp til Tromsø fra København midt på 50-tallet. Men allikevel! Hvor kommer denne fremmedfølelsen fra? Skyldes den en psykologisk vridning i sinnet mitt, eller fanger jeg opp noe reelt i den kulturen vi har her i landet? Kanskje litt av begge deler. Opp gjennom årene har jeg kjent meg mest fremmed når jeg har kommet hjem til Norge etter lengre opphold i utlandet. Små, nesten umerkelige verbale spark og korreksjoner til væremåten min, tankene mine, matvanene, klærne. "Hold deg til vår skikk og bruk!" er det som om de sier. En liten, kort latter rundt lunch-bordet hvis jeg har hatt et litt uvanlig pålegg på matpakken. En påpekning av at fargen på joggeskoene er litt pussig. En sarkasme hvis et av mine synspunkter ikke faller inn i fellesskapets perspektiv. Men jo lenger jeg befinner meg her, jo mindre merker jeg til denne trangheten. Det er som om den etter hvert blir en del av meg. Jeg blir i hvert fall vant til den, på ett nivå. Slik som man kan venne seg til en litt bråkete bakgrunnslyd. Desensitisering, kaller psykologene det. Tilpasning og integrering ville andre si. Faktisk er det av og til slik at bare det å fortelle om denne erfåringen kan utløse nøyaktig den reaksjon jeg forteller om. "Kom ikke her og si at vi ikke er tolerante her til lands!" Jo mer annerledes man er, jo sterkere blir konformitetspresset. Det er interessant at dette presset ikke synes å bli registrert eller opplevd av dem som daglig tar del i det, verken av de som presser eller av de som blir presset. Det er bare slik livet og verden er!
Vi lever i et land med stor grad av offisiell ytringsfrihet. Alle de skandinaviske landene ligger blant de ti beste på "The Press Freedom Index", Norge er for tiden på tredje plass. Det skal mye til for at myndighetene eller rettssystemet prøver å kneble deg. Vi er juridisk sett åpne og tolerante. Allikevel - hvis du tenker nøye etter, kan det hende at det finnes ting du helst ikke vil si til andre? Aller minst i offentlige sammenhenger? Hvordan ligger vi an med den uformelle, personlige ytringsfriheten? En gang i fjor hadde det seg slik at jeg tilbrakte en lang ettermiddag og kveld sammen med Christy, en mann jeg var kamerat med et par år da vi var gutter. Vi bodde den gang i Kampala i Uganda, i et internasjonalt miljø. På skolen var mange av elevene afrikanere fra Uganda, men til sammen var vi elever fra 27 ulike land. Det å oppleve et så sterkt kulturelt mangfold i de tidlige årene satte sitt preg på hvordan vi opplevde oss selv og verden. Vi hadde et selvfølgelig forhold til at folk er forskjellige. At jeg ikke serverte Christy kjøttmat eller vin da han kom på besøk i fjor, som han vel sikkert selv var vant til, utløste ikke en mine. At vi var forskjellige på dette området var for ham helt naturlig. Vi hadde begge senere i livet søkt mot annerledeshet, og på ulike vis hatt en aversjon mot forventninger om at man skal være som andre. Kanskje har dette også gjort meg litt mer overføl som mot konformitet enn de fleste andre rundt meg. Noen ville kanskje nettopp si det om meg: "overfølsom". De vil si at jeg må tåle normale forventninger om hva man skal si og gjøre og tenke, uten å ta meg nær av det. Og kanskje har de et poeng. Folk er som de er, med sine spontane kommentarer om hva de synes er rart eller vanlig, sært eller normalt. Så det er opp til meg å, kanskje ikke alltid å tilpasse meg, men i hvert fall å akseptere de reaksjoner som kommer fra mine omgivelser på annerledeshet. Slik som en mediterende trener seg i akseptere de spontane, og til tider rare, tanker som kan strømme gjennom sinnet under meditasjonen. Det kjennes som om min bakgrunn har gitt meg større aksept for annerledeshet enn mange rundt meg har, men den har også gjort meg til en sensor som noe lettere enn andre fanger opp og reagerer på konformitet i omgivelsene rundt meg.
Dette har vært særlig lett å merke politisk. Hvis jeg ytrer en forståelsesmåte om noe i samfunnet eller nåtiden som ikke passer med den de fleste andre rundt bordet har, vil jeg med en gang bli møtt med et underliggende, sarkastisk press, som et pressmidel av en annen type enn ren diskusjon. Et alternativ til dette kunne kanskje være en åpen • <-»-.«w - SsSgSff lt ' ' HEL ti t /% ' l'MP' ' w,. v o \IiBPW & '7yfflT i <1 S,å 1 r w * o undring, et oppklarende spørsmål el.l. Min tanke med å gi uttrykk for en annen forståelsesmåte har kanskje ikke vært å overbevise noen av de andre om å skifte standpunkt, men mer å åpne et rom, vise at det går an å se saken på en annen måte. Det er selvfølgelig helt legitimt å argumentere mot min forståelsesmåte eller mitt standpunkt. Men måten det skjer på, den underliggende, uuttalte selvfølgeligheten i å skulle vise at andre nordmenn ikke deler mitt synspunkt, er kanskje mer undertrykkende enn utforskende. Det går an å drøfte kontroversielle temaer og standpunkter uten å ty til harselas, fiendtlighet og latterliggjøring
Det går an å presentere og drøfte kontroversielle temaer og standpunkter uten å ty til harselas, fiendtlighet og latterliggjøring. Jeg så en gang på et hotellrom i London en dokumentarfilm på BBC om den engelske tradisjonen å sende barn på kostskole istedenfor å la dem gå på den lokale skolen hvor de kan bo hjemme. Det var ikke uvanlig at barn ble sendt på kostskole helt fra 5-årsalderen. Dette er en skikk som svært mange i vår tid vil oppfatte som gammeldags, elitistisk, og skadelig for barns psykologiske utvikling og tilknytning. Det vil være å slå inn en åpen dør for en journalist å gå imot ordningen i sin vinkling og sine kommentarer. Han eller hun kunne ha vist sarkasme eller aggresjon overfor intervjuobjekter med "feil" holdning. En far som hadde barn på kostskole ble intervjuet i programmet. Barnet kom hjem i løpet av skoleferiene, men faren ble spurt om de ofte snak ket sammen på telefon i løpet av semesteret. Han gjorde ikke det, fortalte han, fordi "barn har ennå ikke utviklet evnen til å snakke på en intellektuelt korrekt måte". Her vil det begynne å koke over for enhver med litt innsikt i barns behov og utvikling. Grunnen til at jeg ennå husker dette programmet, var ikke det ene eller andre standpunkt til kostskolesystemet. Men det gjorde stort inntrykk at programmet utforsket kostskoletradisjonen, og intervjuet mennesker med ulike erfaringer med den, uten at det for meg var mulig å se at journalistene selv tok stilling. Det ga meg en sterk følelse av lettelse å se en dokumentär om et kontroversielt tema uten at jeg ble fortalt, direkte eller indirekte, hva jeg skulle synes eller mene. Eller uten at filmskaperne fait for fristelsen til å synliggjøre at de selv hadde de politisk korrekte meningene. Her var det pusterom!
På midten av 80-tallet hadde vi en periode en afri kansk gjesteforsker på instituttet der jeg hospi terte. Den gangen var det ikke mange innvandrere i Norge, og i hvert fall ikke mange mørkhudede afrikanere. Han gjorde så godt han kunne og tok med seg matpakke hver dag på jobben, som oss norske. Men istedenfor å ta med et eple som de an dre til å spise etter brødskivene, hadde han med seg en banan. Sjefen på jobben, som i alle andre sammenhenger var en forkjemper for ikke å la seg styre av konservative tradisjoner, hadde allikevel hver dag en sidekommentar om denne bananen. Noe om aper i trærne i Afrika. Sjefen tenkte sik kert ikke over hva han gjorde, og det er noe med det vanskelige her: Disse kulturelle korreksjons mekanismene er så inngrodde og implisitte i vår væremåte at vi sjelden tenker over dem eller legger merke til dem. Grunnen til at jeg i det hele tatt la merke til dem, var jo at jeg hadde kommet hjem etter et par år utenlands. Kontrasten til det jeg kom fra var synlig. Grupper med aksepterende * kultur fungerer bedre til å løse arbeidsoppgåver enn grupper som har mer konsentrert arbeidsform
Nå vil jeg tro at lignende sosiale korreksjonsmeka nismer finnes rundt omkring på de fleste steder på kloden. Noen grupper og kulturer tar jo dette vel dig langt, som kjent. På statsnivå kjenner vi land som Saudi-Arabia, Kina og Russland (særlig i Sov jet-tiden). Men i det små er det kanskje det som, i ulik grad, kjennetegner en kultur, et folk - at man har etablert et sett med sedvaner, omgangsformer og forståelsesrammer som man deler. Det er noe trygt i det. Dette går helt ned på familienivå. En hver familie har sin egen kultur. Noen liker å dis kutere politikk ved frokostbordet søndag morgen, mens andre synes at da skal man ha fred for den slags. Noen kommer og møter hverandre og sier "hei" når en i familien kommer hjem om ettermid dagen mens andre familier fortsetter med det de holder på med uten å reagere på den andres an komst. Alle grupper danner raskt en egen kultur, også ar beidsgrupper på jobben. Google har gjennom flere år arbeidet intenst med å finne ut hva det er som kjennetegner gode og produktive arbeidsgrupper, i forhold til grupper som er mindre produktive. Lenge arbeidet de med å finne de rette egenskape ne til enkeltmedlemmene i gruppen. Men de fant ingen kvalifikasjoner på medlemmene som statis tisk sett hang sammen med produktive grupper. I 2012 satte de i gang Aristoteles-prosjektet, som skulle systematisere data fra hundrevis av grupper i det store Google-konsernet for å finne ut hvorfor noen grupper gjør det bra, mens andre ikke helt får det til. Det de fant, var at grupper som tillåter alle å snakke, uten korreksjoner, om løst og fast, også et ter at gruppemøtene formelt er slutt, gjør det bedre til å løse ulike typer oppgåver enn de som holder seg strengt til oppgaven og tidsplanen, og hvor le deren bringer gruppen tilbake til sporet igjen hvis de sklir ut i et sidespor. Grupper med en aksepte rende kultur fungerer altså bedre til å løse arbeids oppgåver enn grupper som har en mer konsentrert arbeidsform.
Leser man debattaviser som Morgenbladet, ser det ut som at det legges minst like stor vekt på å sverte sin debattmotstander som å belyse sine egne argu menter. Eller snarere: Klarer man å påvise urene motiver eller ikke politisk korrekte meninger hos sin motstander, regner man dette som et argument i seg selv. Og da har vi ennå ikke sett på de mer grove hatmeldingene i anonyme blogginnlegg. Hensikten er å kneble motstanderen. Gjøre det så ubehagelig å delta i debatten at den andre trekker seg tilbake. Vi aksepterer nå med selvfølgelighet homofili. Men vi aksepterer nå for tiden i liten grad standpunkter som på en eller annen måte forfekter at homofili er uheldig. Der ser det ut til at vi har en kulturell grense. Du kan jo prøve følgende test: Prøv å si eller skriv i offentlige sammenhenger at du tror homofili er skadelig, at det er en synd, eller at det er en perversitet. Mange av oss har levd i en tid da dette var helt vanlige og aksepterte oppfat ninger, og fortsatt er dette rådende standpunkter mange andre steder i verden. Slik sett er det ikke unormale oppfatninger, så uenige vi allikevel kan være i dem i dagens Norge. Men nettopp i vår tid, her i Norge, vil det å gi uttrykk for slike holdninger få store sosiale konsekvenser for den enkelte. Hvis du skulle ha lyst til å prøve deg, ville du i en viss forstand risikere å bli like uglesett som de homofile kunne bli for 50-60 år siden. Underlig, det der.
Det er forskjell på tanker og meninger på den ene siden og handlinger på den andre. På overflaten er vår kultur bevisst på å skille mellom dem. Dvs det er klare grenser for hvilke handlinger vi har lov til å utføre, mens vi har stor juridisk frihet til å tenke, mene og si hva vi vil. Men selv om politiet ikke kommer og tar deg pga dine meninger, slik de fak tisk kan gjøre i enkelte andre land, har samfunnet vårt ofte andre mekanismer for hvordan straffe el ler stoppe tanker og meninger som man ikke liker. Man kan undre seg - bruker vi slike holdninger også overfor oss selv? Det kan være så mye der inne vi ikke synes vi bør tolerere, på samme måte som kristne miljøer i middelalderen og også ofte senere har stimulert den enkelte til å bekjempe "syndige tanker". Noen få forfattere markerer at de synes kulturens selvsensur er uheldig, jfr bl.a. Elin Ør jasæter, Stig Sæterbakken og Karl Ove Knausgård i nyere tid. I en del meditasjonsteknikker, slik som Acem-meditasjon, oppøver man evnen til å akseptere tilstedeværelsen av egne tanker under meditasjon, også hvis de virker rare eller forstyrrende eller ubehagelige. Dette er til tider en utfordring i meditasjonen, ikke minst for nybegynnere. Men kanskje kunne en friere, mer aksepterende holdning både til egne tanker og til andres uformelle og formelle ytringer og væremåter være et sunnhetstegn, både for vår egen psykologi og for kulturen? Eller for å si det på en mindre pretensiøs måte: For min egen del ville jeg ha likt om vi beveget oss i den retningen. Jeg ville kanskje ha følt meg mindre fremmed?
Svend Davanger