Intern uavhengig nettavis - ansatt for å angripe?
Mennesket er det dyret som bevisst lager komplikasjoner for seg selv. En morsom illustrasjon finnes i 1960-70-tallets Pink Panter-filmer med Peter Sellers, hvor politikommisær Jacques Clouseau holder seg med en kinesisk tjener, Cato Fong, som uanmeldt skal angripe politikommisæren hjemme i leiligheten for å holde ham i form. I 2013 opprettet Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) en uavhengig nettavis, Khrono. Med sin redaksjonelle frihet ble Khrono ikke bare et nytt debattforum og en ny informasjonskanal, men kanskje også en høgskolens «Cato». Som den eksterne rapporten Khrono i krysspress framholdt i 2014, fikk avisen en utfordrende posisjon som en publikasjon styrt av Redaktørplakaten... med eieren selv som klart viktigste temaområde... Det er ikke noe i formålsbestemmelsene... som - for å sette det på spissen - hindrer Khrono i å rasere Høg skolens omdømme og undergrave arbeidsmiljøet. Avisens opprinnelige formål var å «dekke høgskolens virksomhet og relaterte temaer og belyse mangfoldet av aktiviteter og miljøer ved høgskolen». Den skulle også ha «allmenn interesse», så det fantes en åpning for å dekke saker utenfor høgskolen, men denne var ikke særlig vektlagt (styresak 3-2012). Dermed var det skapt en særegen konstellasjon mellom institusjon og medium: målrettet arbeid med utdanning og forskning stilt overfor like målrettet uavhengig journalistikk. Begge deler organisert under høgskolestyret. I stedet for å være en avis i storsamfunnet, påvirket Khrono HiOA i retning av selv å bli som storsamfunnet. Skolen ble selv mer av en kritisk offentlighet. Den kontinuerlige samtalen om virksomheten og dens rolle i samfunnet ble styrket. I skrivende stund er det en livlig diskusjon om sykepleiestudiet. Her drøftes forholdet mellom teori og praksis i utdanningen, hva som er god undervisning, spørsmålet om forskningsunderlag for studiet osv. Uten tvil en spore til faglig og pedagogisk utvikling. KHRONO I TILLEGG... Sett fra ledelsens synspunkt var avisen nok i noen grad en selvpåført komplikasjon. Høgskolens le dere fikk erfaring med mediehåndtering, noe kanskje bare rektor og kommunikasjonsdirektør tidligere hadde hatt noenlunde regelmessig. En viss beredskap utviklet seg. Som en av lederne sier i et intervju: «Vi ønsker å gjøre alt vi kan... så må man håndtere Khrono i tillegg» (14.5.15). «Vi ønsker å gjøre alt vi kan... så må man håndtere Khrono i tillegg» Fra min egen erfaring som dekan ved høgskolen kan jeg si at vi ledere ikke sjelden har hatt Khrono i bakhodet i forkant av beslutninger. Samtidig er Khrono en strategisk mulighet for ledelsen, en kom munikasjonskanal. Her kunne man for eksempel skrive en kronikk, eller man kunne velge tidspunkt for offentliggjøring av et standpunkt. Uansett, blik ket utenfra måtte internaliseres i større grad enn tidligere. Synlighet var noe man måtte regne med og ta i bruk.
Khrono har raskt tilkjempet seg en posisjon innen høyere utdannings offentlighet i Norge, og puster den hittil mest leste publikasjonen, Universitetsa visa ved NTNU, i nakken. I 2014 var antall Khrono sidevisninger halvparten av Universitetsavisas. De første fem måneder i 2015 var forholdet 2/3 (1,7 mill vs 0,85 mill., og 1,0 mill vs 0,675 mill.). I 2014 vant Khrono Fagpresseprisen for gravejournalistisk arbeid. Og synligheten er der. Jeg har kunnet merke at folk i andre deler av landet i større grad enn tidligere har vært informert. Det er også rimelig god opp slutning og tilfredshet blant ansatte med avisen, rett nok avhengig av hvor i organisasjonen man jobber.
Rapporten om Khrono påpekte som nevnt at avisen formelt kunne rasere både omdømme og arbeids miljø. Rapporten sier samtidig at i praksis vil Khrono måtte ivareta HiOAs omdømme. Den kan «ikke... ha den samme holdningen til HiOA som en ek stern publikasjon ville hatt». I motsatt fall ville nok HiOA trekke tilbake sin støtte. Rapporten fram holdt også at avisen faktisk tok dette hensynet. De fleste artiklene «bidrar utvilsomt til å bygge et godt omdømme», og Khrono er «grunnleggende velvil lig til HiOA». Selv om mange er tilfreds, er det likevel verdt å merke seg at lederne i HiOA ifølge rapporten ut trykker mer skepsis til avisen. For dem er Khrono i større grad «omdømmenedbyggende», avisen kan fungere negativt internt og den kan ha en for kri tisk vinkling.
Fagforeningen Forskerforbundet har et eget organ, Forskerforum, som styres med redaksjonell frihet et ter redaktørplakaten. På denne plattformen brin ger Forskerforum fram mye stoff og har meninger om forskning og høyere utdanning. Men bladet går så vidt jeg kan se overhodet ikke inn kritisk overfor Forskerforbundets egen virksomhet - det te ser ikke ut til å være en del av bladets policy. Om jeg som medlem av Forskerforbundet oppdaget at dets eget blad vendte seg kritisk innover mot egen organisasjon, så ville jeg kanskje miste noe av til liten til organisasjonen. Selv om Khrono er grunnleggende positiv til HiOA, tar den uten tvil også opp saker som kan stille sko len i et negativt lys. Dette ligger i dens oppdrag. Den er i så måte helt annerledes enn Forskerforum. Og bortsett fra i den statlige universitetsog høg skolesektoren, hvor flere uavhengige nettaviser til sammen utgjør en egen norsk offentlighet for høy ere utdanning, fins det vel knapt liknende eksem pler. Så hvorfor en slik avis på den statlige høgskolen?
Ståtlige universiteter og høgskoler er offentlige virksomheter, som driver utdanning, forskning og formidling. Som for all offentlig virksomhet vekt legges transparens og likebehandling. Dette er ned felt i ulike lover som Grunnloven, Lov om rett til innsyn i dokument i offentlig verksemd og Univer sitetsog høgskoleloven. Og som Khrono-redaktør Tove Lie sier: «Høgskolen forvalter nesten to mil liarder kroner av det offentliges midler. Det er helt åpenbart at det er i det offentliges interesse å få innsyn i hvordan man forvalter lederskapet sitt, og dermed ressursene, på en stor utdanningsinstitu sjon» (17.2.2015). At det er åpent for innsyn, er imidlertid ikke det samme som selv å etablere en uavhengig nettavis med skolen som sentralt arbeidsfelt. Jeg kjenner ikke til at større offentlige instanser gjør dette. De forholder seg til medier utenfor organisasjonen. Det fins imidlertid et par andre relevante forhold. For det første har de akademiske institusjonene gjennom sin vitenskapelige virksomhet et eget for hold til ytringsfriheten. Høyesteretts ankeutvalg har uttalt at det skal være «svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og ad ministrative spørsmål», blant annet fordi den «frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggen de verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demo kratisk samfunn» (sitert etter Norsk redaktørfore ning). For det andre har høyere utdanningsinstitusjoner en oppdragende, spredende funksjon når det gjel der disse verdiene. De har et dannelsesoppdrag. I Universitets- og høgskoleloven står det at de skal utbre «förståelse for prinsippet om faglig frihet». Tankevekkende nok betyr «skole» på gammelt gresk og latin (skhole, schola) fritid, hvile, ledig gang, sysselløshet. Men også diskusjon, konversa sjon, debatt, forelesningssted, møteplass for lærer og student. Betydningene henger sammen: For grekerne var fri, ikke-målrettet diskusjon den beste måten å bruke lediggangen på. En skole er et sted hvor tanken har anledning til å løpe friere og finne sin form. På denne bakgrunn, dels hensynet til offentlig transparens, dels virksomhetens demokratiske rolle, blir det svært meningsfullt å styrke kritisk offentlighet i organisasjonens midte. Journalistikk, debatt, skole og akademia er ulike sider av det samme. Det er i tråd med den særegne akademiske virksomheten å ha journalistikken i sin midte, også når denne kan vende blikket mot egen organisasjon.
På den andre side er universiteter og høgskoler organisasjoner på linje med andre. For eksempel handler det også for dem om konkurranse. Finan siering er avhengig av hvor mange eksamener som tas. Tilfang av søkere til studiene er en kritisk fak tor. Det er også hard kamp om forskningsmidler fra Forskningsrådet, EU og organisasjoner som tilbyr oppdrag. HiOA er godt inne i oppdragsforskning. Fire tidligere frittstående forskningsinstitutter er innlemmet i høgskolen, mer enn to hundre for skere. Instituttsektoren er ingen skj ermet næring, og innlemmelsen endrer ikke vilkårene for de det gjelder. Omdømme og effektivitet vil være viktig. Det organisatoriske handler også om arbeidsmiljø, strategier, fastsettelse av mål, system for sikring av kvalitet, forvaltning av personal og bygninger, rekruttering, økonomi, ledelse, styrets virksomhet. Her er ikke høyere utdanningsinstitusjoner like spesielle som når det gjelder den faglige virksom heten. Og det er en kjent sak at de blir stadig mer lik de fleste andre som organisasjoner betraktet - med en løpende debatt om hvor balansepunktet bør ligge. Mens høgskoleavisen og journalistikken står utmerket til virksomhetens profil, vil det kunne være spenning mellom journalistikken og det organisa toriske. Det er sikkert ikke tilfeldig at lederne har vært blant de som er mer kritiske til Khrono. Orga nisasjon er makt og innrettet på handling. Den vil i større grad «håndtere» eller «ta i bruk» media, den har kanskje også en mediestrategi. Ledere kurses i forholdet til media. Likesom samfunnet er organi sert med maktsentre som brytes mot hverandre og kontrollerer hverandre, vil organisasjonen være et sentrum som brytes mot journalistikken. Den tren ger kritisk offentlighet, men i en viss forstand mot sin vilje. Det betyr selvsagt ikke at man som del av organisasjonen er imot kritisk offentlighet. Men det er mest fra et meta-standpunkt denne verdien trer fram.
I et par interessante tilfeller har Khrono møtt høgskolens organisasjon i spørsmål om tilgjengelighet. Våren 2013 fikk høgskolestyret noen rapporter fra Organisasjonen trenger kritisk offentlighet, og i en viss forstand mot sin vilje internrevisjonen. Rapportene var utarbeidet av et konsulentfirma og foreslo blant annet mer sen tral styring av masterstudier og av rekruttering av ansatte. Styret behandlet rapportene for luk kede dører «siden internrevisjonen arbeider på di rekte oppdrag fra styret, og må kunne ha en åpen dialog med styret som oppdragsgiver» (styresak 22/2013). Også sakens papirer var unntatt offent lighet i forkant av møtet.
Khrono kontaktet jusprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen. Han mente styret kun ne lukke dørene under behandlingen, men ikke unnta rapportene fra offentlighet. Rektor ved høgskolen, Kari Toverud Jensen, viste til konfidensiali tet som et viktig prinsipp i internrevisjon, blant an net av hensyn til informantene. Khronos overskrift var: «Hemmelighold kan være lovstridig, mener jusprofessor» (14.6.2013). Etter råd fra Bernt søkte Khrono om innsyn. Høgskolen uttalte: Rapportene er unntatt offentlighet for å beskytte intem revisjonens kilder. En viktig del av informasjonstilfanget i disse rapportene er fremkommet gjennom personlige intervjuer med personer som er navngitt i rapporten. Disse informantene er lovet konfidensialitet. Kildever net til internrevisjonens kilder er minst like strenge som pressens kildevern. Dette er forpliktelser som HiOA må overholde. Denne forpliktelsen står ikke i motstrid til offentlighetslova. Offentlighetslovas § 15 andre ledd gir slik hjemmel. Uten slikt taushetsløfte ville det ikke vært mulig å få den informasjon som mye av rappor tens konklusjoner og kvalitet bygger på. Det er ikke i det offentliges interesser at internrevisjonen blir svekket fordi den ikke får tilstrekkelig informasjon til å utforme konklusjoner og anbefalinger med tilstrekkelig kvalitet. Hensynet til informantene, altså kildevernet, tilsa unntakelse fra offentlighet. Løsningen ble at Khrono fikk en navne-sladdet versjon (5.7,4.9.13). I 2014 kom det i høgskolen opp et spørsmål om hvorvidt styrets seminarer skulle være åpne eller lukket. Ofte holdes det seminar i forkant av et sty remøte for at styret skal være best mulig opplyst om saker som skal til behandling. Disse har tradi sjonelt vært lukket. Nå hadde Khrono ønsket å være til stede, men fått avslag. Hensikten med seminaret var altså et mest mulig opplyst styre. Men mange vil samtidig, som Khronos redaktør, si at et slikt seminar kan få karakter av et formøte der vanskelige saker blir «ferdig snakka» slik at det åpne styremøtet i etterkant blir en innholdsløs affære (16.6.14). På denne måten kan det virke som høgskolen ikke oppfylte det som står i Universitets- og høgskoleloven: «Det skal i størst mulig grad være åpenhet om styrets arbeid». Igjen ble jusprofessor Bernt kontaktet. Han var enig med Khrono: «det vesentlige av saksbehand lingen er gjennomført før allmennheten får inn syn». Han medga at styret selv kan vedta å holde møter for lukkede dører, men var usikker på om det åpner for en generell lukking. Lukkede semi narer som generell ordning var en «problematisk praksis» (13.6.14). Ser man på den aktuelle teksten i Universitets- og høgskoleloven, synes det nok som man kan vedta generell lukking: «Styrets møter skal holdes for åpne dører. Styret kan vedta at møtene skal holdes for lukkede dører, eller at bestemte saker skal be handles for lukkede dører.» Men det kan nok også være et poeng at man da kommer i konflikt med den samme lovens regel om størst mulig grad av åpenhet. Siden åpenhet nå var aktualisert, bestilte styret en sak til neste møte: Skulle styreseminarene være lukket eller åpne? Administrasjonen foreslo da generell lukking, med enkelte presiseringer som kunne sikre åpenhet om styrets arbeid. Formålet skulle for eksempel avgrenses til det å skape et «godt kunnskapsgrunnlag» for styrets beslutnin ger. Denne saksforberedelsen «er en viktig del av styremedlemmenes arbeid og bør kunne gjennom føres uten at forberedelsen er allment tilgjengelig for publikum eller presse» (sak 22/2014). Orga nisasjonen ville ønske å kunne snakke om saker uten offentlighet, kanskje fordi man da friere ville kunne prøve ut synsmåter, stille spørsmål uten å bli sitert, senke skuldrene. r r Lederne er ambivalente overfor kritisk offentlighet. Vi «har måttet vende oss til», men på den andre side: «Vi er glad for dette!» Styret stemte imidlertid ned forslaget og semina rene ble åpnet. En av politikerne i styret uttalte: «Vi politikere har måttet vende oss til dette med VG... Hvis VG hadde vært interessert i det som skjer i HiOA-styret så ville jeg blitt veldig glad!» (17.6.14). Det siste illustrerer organisasjons-ambivalens over for kritisk offentlighet. Vi «har måttet vende oss til», men på den andre side: «Vi er glad for dette!»
Alt som hører til personalansvar er noe arbeidsgiver skal være restriktiv med overfor media. Også på dette området har Khrono skrevet om saker. Ledelsen har vært konsekvent, som i en sak hvor en medarbeider følte seg dårlig behandlet. Hverken nærmeste leder eller ledere sentralt gikk inn og kommenterte substansen i saken, med henvisning til at arbeidstakere skal kjenne seg trygge på at ar beidsgiver «ikke medvirker i offentlige diskusjo ner» i personalsaker. Likeledes ble ikke sakens dokumenter offentlig gjort, til tross for at Khrono formelt søkte innsyn i saken. Det hjalp ikke at den ansatte selv ville ha debatt og fritok skolen for taushetsplikt. Jusekspertisen framholdt at høgskolens ledelse ikke hadde noen plikt til å uttale seg til pressen om saken, men at det samtidig ikke fantes saklig grunn til å unnta saken fra offentlighet når den det gjelder har bedt om offentlighet (30.5, 2.6, 4.6, 5.6.2013). Her gikk imidlertid tilliten mellom ledere og medarbeidere foran. I en annen sak der det ble avdekket arbeidsmiljøvansker ved en større enhet, publiserte Khrono en rekke artikler, noe som var naturlig ut fra avisens formål om å dekke det som skjer ved høgskolen. Saksforløpet ble senere evaluert av et konsulentfirma, som framhevet at i denne type saker må de ansatte «kunne ha tillit til at konflikter håndteres uten at offentligheten får innsyn i alle deler av en krevende prosess». Evalueringen påpeker to forhold som gjelder Khrono: (a) «Det er hevet over tvil at Khronos journalistikk har påvirket aktørenes opplevde muligheter til å informere hverandre og samhandle negativt». Journalistikken synes med andre ord å ha bidratt til å skape en negativ dynamikk blant de ansatte, (b) Siden høgskoleledelsen i liten grad brukte of fentligheten, har det vært «en risiko for at definisjonsmakten om publikums oppfatning av hendelsesforløp og innhold i arbeidsmiljøproblematikken har ligget hos Khrono, en aktør som ikke har hatt full innsikt i prosessen». Khrono kan altså ha skapt fortellingen om saken. Dersom evalueringsrapporten har rett på de to punktene, har Khrono selv blitt en del av hendelsesforløpet på en organisatorisk uhensiktsmessig måte. I det oppsummerende intervjuet framhever også ledelsen at Khronos rolle har vært problematisk: «Det er helt klart at de ansatte har oppfattet og opplevd Khrono som en unødvendig belastning i denne saken... Khrono blir en ekstra belastning som påføres de ansatte» (14.5.2015).
Dette til tross, avisen har ikke brutt Redaktørpla kat, Vær Varsom-plakat eller Lov om redaksjonell fridom. Evalueringen kritiserer heller ikke avisen på et redaksjonelt grunnlag, men påpeker bare uheldige organisatoriske konsekvenser. Det er selve konstruksjonen med en uavhengig avis inn under høgskolen, med høgskolen som tema, som skaper spenningen i dette tilfellet. Så kan det samtidig være at disse sammenstøtene mellom orga nisasjon og avis på lengre sikt bidrar til utvikling, skjerper organisasjonen.
Som nevnt innledningsvis var Khronos hovedtema skolen selv. Dette innebar at Khrono til dels var en slags Cato fra Peter Sellers' filmunivers, en tjener med tillåtelse til å angripe arbeidsgiveren i hjem met. Høsten 2015 ble kursen justert i høgskolestyret. Avisen skal nå «ta en nasjonal posisjon i dekning av universitetsog høgskolesektoren». Avisen er fremdeles HiOAs, men «for alle som er interessert i høyere utdanning». Den skal dekke «lokalt, nasjonalt og internasjonalt» og være «en enda tydeligere nasjonal sektoravis, og «hovedstadspresse» i UH sektoren». Khrono kommer mer opp og fram, men skal fremdeles også være opptatt av HiOA, det lokale. Redaktørplakaten gjelder fortsatt. Denne fornyelsen av samboerskapet er trolig en vinn-vinn-situasjon. Khrono kan beholde sin frihet og samtidig strekke seg journalistisk. Høgskolen kan bli tydeligere representert i en nasjonal offent lighet. Dermed kan Khrono støtte opp under høgskolens strategi om å være ledende på profesjons utdanninger. Har høgskolen dermed avviklet Cato og strammet inn tøylene, mobilisert sin tjener bare for kampen utenfor huset? Det er ikke å håpe, og jeg tror ikke det er tilfelle. Akkurat nå har øverste sak følgende overskrift: «13 hemmelige søkere vil bli direktør for kommunikasjon [på HiOA]» (2.3.2016). Det som skjer, er at avisen flytter et trinn høyere opp slik at det sam lede perspektivet endres noe - den er ikke lenger bare midt i høgskolen. Dette kan også gjøre den strategisk mer verdifull for høgskolen.:
-Høgskolen i Oslo og Akershus. Kartlegging av håndte ring av bekymringsmeldinger. 27.5.2015. -Khrono. Se datoer i parentes i teksten. -Khrono i krysspress. Evaluering av den uavhengige nettavisen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Paul Bjerke og Lars J. Halvorsen, Høgskulen i Volda, 2014, s. 50-51 og kap. 4.3. -Styresak 3-2012, HiOA. -Styresak 22-2013. -Sak til høgskolestyret 15.11.2015. -Universitets- og høgskoleloven. -http://pinkpanther.wikia.com/wiki/Cato_Fong -http://www.nored.no/Redaktoernyheter/Ytringsfriheten-presisert-av-Hoeyesterett
Dag Jenssen