Jeg vokste opp i et veletablert miljø.
Litt for godt? Litt for veletablert? Som barn og tidlig ungdom var det tre ting jeg ikke ville at folk skulle få vite med en gang jeg ble kjent med dem: Jeg hadde et stort arr på armen, jeg var flink på skolen og jeg var vegetarianer. Eller veggindianer som jeg prøvde å spøke det bort. Ellers var jeg ganske vanlig: Jeg gikk på langrenn og turn, var sosial, dro på påskeferie på fjellet og sommerferie til varmen og gikk på tur i marka hver søndag. Som ungdom var jeg mest oppmerksom på hvordan jeg var annerledes, og det å være vegetarianer ble et tema. Jeg vokste opp i et veletablert miljø i Oslo. Det var lite fattigdom og nød, få skilsmisser, sunne aktiviteter og stabile forhold. Det var lite forandring. De fleste virket ganske fornøyde med livet slik det var. Dette var utvilsomt et godt sted å vokse opp. Lille bror syklet som 3-åring avgårde på trehjulsykkelen og ble funnet ved butikken én km unna, uten at det var farlig. Etter ungdomsskolen ønsket jeg meg likevel til et annet sted. Jeg hadde behov for å ta avstand fra noe av det jeg følte hjemmemiljøet representerte: Velstand, trygghet og kanskje en smule selvgodhet? Vi så ikke de største eksessene man kanskje kunne forbinde med vestkanten, og det var ikke rus, arbeidsledighet og dårlige forhold. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var noen sider av meg jeg ikke klarte å få plassert eller finne ut av i det relativt homogene miljøet. Var det at jeg følte meg annerledes, noe av grunnen til at jeg ønsket å oppsøke nye miljøer og følte et visst behov for å ta avstand fra det miljøet jeg vokste opp i? Guttene hadde begynt å bli opptatt av hva slags bil de hadde lyst på - og ville ha Mercedes. Jentene hadde begynt å snakke om merket på klærne de gikk med. Jeg tenkte at det var "sossete", selvopptatt og søkte meg ut. Jeg la til og med om dialekten. Min variant av den selvopptattheten jeg syntes jeg så hos enkelte andre. Nå var det riktig nok ikke bare homogent hele tiden. På ungdomsskolen kom det noen blaff fra en annen verden. Det kom en ny jente i klassen - fra Bøler. Hun hadde piggsveis og sort kajal. Ordforrådet vårt ble fort utvidet med ord jeg ikke lærer mine barn i dag. Hun kjente til en verden som var farligere enn den vi kjente.
Kanskje var det ønsket om noe annerledes som gjorde at jeg etter ungdomsskolen søkte meg til en skole i en annen del av byen, og derfrå videre til en internasjonal skole med elever fra over 70 ulike nasjoner fra alle verdensdeler. Der var det en lettelse å se at det finnes så mange retninger et liv kan ta. Jeg følte det som om jeg slapp unna noe trangt der hjemme, der det kjentes som om alle valg som skilte seg ut ble sett på som avvikende. Jeg følte det som om jeg endelig hadde luft under vingene. Hvilke norske skoleelever planlegger å bli munk? Da jeg dro til Atlantic College, som skolen het, var alt nytt og spennende, jeg var ivrig og entusiastisk. Det å flytte ut, klare seg alene, oppleve nye ting er i seg selv en befrielse og beruselse for unge mennesker. Etter hvert kjente jeg at det var noe mer. Det var ikke bare det at jeg var "ute på eventyr" og bodde uten familien min. Jeg så på elevene rundt meg. De hadde liv, valg, interesser og prioriteringer som var så ulike! Noen av dem var langt fra det jeg så hjemme. Hvilke norske skoleelever planlegger å bli munk? Eller har vokst opp i fattigdom og vil hjem for å hjelpe naboene ut av slummen? Kontrastene mellom det etablerte der hjemme og mangfoldet i det internasjonale miljøet var slående. Mangfoldet føltes lettende. De valgene og dilemmaene vi slet med hjemme ("Skulle jeg gå på turn eller langrenn?", "Var Sophie og Stina slemme mot meg når jeg ikke fikk være med hjem på tirs dag, eller er det sånn man bare må akseptere?") var kanskje ikke så store. Det var ikke bare det som var mainstream i Norge som var rett. Det var ikke bare de kule som var kule.
I mitt trygge oppvekstmiljø var alle enige om at det var bra å være snill og dumt å være slem. Alle tok høyere utdannelse, drev med idrett og kanskje også musikk. Alle var så enige. Nå traff jeg en ver den der én skulle bli munk, en annen operasanger. En skulle hjem til Soweto etter skolen, mens en an nen kjempet for stipend til MIT - et amerikansk eliteuniversitet - slik at hun slapp å bli giftet bort til en hun ikke kjente hjemme i Kina. En var veganer, mens fem av syv i fransk-klassen var vegetarianere. En smugrøyket hasj i eksamensperioden, mens en annen var prinsippiell avholdsmann av solidaritet med de svake, som var ofre for vårt samfunns liberale alkoholpolitikk. Her var det ikke lett å være avvikende pga de livsvalg du tok. Flere var uenige og diskusjonene var mange, men avvikende? Kulturkollisjoner var det flere av - og de var tildels fascinerende. På camping, et par uker etter skolestart, skulle jeg og en liten colombiansk gutt hente vann. Det var to store dunker og en liten. Jeg tok en stor og en liten dunk. Han protesterte og sa at i Colombia er det mannen som bærer tyngst og ville ta begge de to store. Jeg protesterte tilbake og sa at i Norge bærer vi like tungt - og gikk avgårde med vanndunkene. Da det nærmet seg juleferien, spurte jeg min romvenninne fra Kina, Qinhua, hva hun skulle i jula. Hun skulle bli igjen på skolen og jobbe med skolearbeid, fordi hele hennes fremtid ble bestemt av hennes karakterer til avsluttende eksamen. Indiske Ahem var på skolen på et sti pend som inkluderte noe lommepenger. Mens nordmennene kjøpte sjokolade i kiosken og dro på café i landsbyen på lørdag, sendte hun halvparten av lommepengene hjem til familien. Siste halvpar ten kan knapt ha vært nok til å betale for klesvask, shampoo osv. Kanskje hun vasket klærne for hånd?
Som ungdom, midt i den fasen der man velger retning i livet, var dette viktige opplevelser. Valgene var større enn det jeg hadde sett hjemme. Jeg var ikke avvikende som vegetarianer, jeg trengte ikke å tenke at jeg var sær selv om jeg fortsatte med mitt kosthold. Det var kanskje like mye Norge som ikke var internasjonal nok? Jeg kunne bruke energien min på andre valg. Gradvis i løpet av mitt første år ble det tydelig for meg at det er jo ikke å være kul som er gjevt, men å være spennendel De fleste skoler rundt om i verden får vel sine lokale "kulhetsregler" der noen definerer hva som er kult og andre faller utenfor den definisjonen. Også her var det en gjeng som gjorde det typisk kule: De hang på "the Soch" (caféen) og røyka og viste ikke interesse for skole, politikk el ler ideologi. Men de fikk ikke på samme måte definere hva som var gjevt. Det var nok mange elever som følte en lettelse ved det mangfoldet som var der. For meg var det en viktig opplevelse: Begrunnelsene for ikke å drikke alkohol varierte fra religion til sympati med de svake. Hjemme var det å drikke alkohol kult, her så jeg medelever velge det bort - fordi de hadde en holdning mot det. De var sterke og spennende - ikke kjedelige og ukule. Det var nok mange elever som følte en lettelse ved mangfoldet Det var så mange folk som ville noe og mente noe. Det var jo også stas å være sammen de som hang på caféen - til et visst punkt. Men nysgjerrigheten ble vekket. Hvorfor ville den stille tibetaneren Ny ima bli buddhistmunk? Hva kan få noen til å velge det? Og hvordan kunne Qinhua leve med trusselen om å bli giftet bort om hun ikke fikk stipend til et amerikansk prestisjeuniversitet? Hva tenkte Ro bert om å flytte tilbake til Soweto og kanskje stifte familie der, når han hadde muligheten til å bo et tryggere sted?
For meg var det lettere å ta valg og se egne muligheter etter at jeg hadde bodd i et mer heterogent miljø. Jeg kunne sikkert fått en tilsvarende opple velse i Norge også, kanskje bare ved å bevege meg til andre kanter av byen. Men for meg var det opp holdet på Atlantic College som gjorde det. Jeg forsto at man kan være vel så spennende uten å passe inn i det som er "in". Betyr det at jeg lever et veldig originalt og avvikende liv? Min største hobby er frivillig arbeid i Acem og jeg er vegetarianer. Ellers lever jeg et liv som ligner på de fleste andre rundt meg. Har jeg da mistet det jeg fikk med meg i Wales? Har jeg tapt kampen mot homogeniteten og mistet mine egne impulser? Hvordan lever den friheten jeg erfarte der videre i mitt velintegrerte liv her hjemme? For meg var turen til Wales sandkornet i muslin gen, det som rørte borti det glatte som var der og skapte friksjon. En friksjon jeg trengte for å se hvilke muligheter jeg hadde, for å få større frihet i mine valg. Som ungdom var oppdagelsen av mu ligheter viktig for meg. Den kreativitet og energi som i ungdommen gikk på å utforske andre livsvalg og kulturer, går nå inn i de oppgåvene jeg har valgt for mitt liv. I min jobb som lege og forsker har jeg mye å strekke meg etter, faglig og emosjonelt. Acem gir meg mulighet til å jobbe med min nysgjerrighet på hvordan menneskesinnet fungerer - både mitt eget og andres. Det gir en følelse av å være nær en nerve i livet, livet mitt og livet til de jeg møter i veiledningsgrupper og kommunikasjonsgrupper. Familien er ankeret, tilhørigheten og der mine egne følelser får slippe fri - godhet og frustrasjon. Her henter jeg energi når det er godt, og ser min egen tilkortkommenhet når jeg blir forstrukket. Det sies at det er ungdommen og de middelaldrende som er eksistensielt søkende. Denne fasen handler mye om å gjøre. Samtidig, tror jeg at noe av friheten er med meg. Det er ikke slik at mine valg er gale, selv om de ikke er helt i tråd med na boens. Det er ikke det som er viktig for de valg jeg tar. Jeg er fortsatt vegetarianer. Og enda mer pro voserende for enkelte: Jeg drikker ikke alkohol. De valgene har kostet meg mindre etter min ungdoms erkjennelse av at det å velge noe annet enn de fleste naboene, ikke sier noe om kvaliteten på valget. Argumenterer jeg så for "det lille livet" fremfor det som engasjerer der ute og i de store spørsmål? Nei. Jeg tenker heller at vi bruker oss selv på ulike må ter i ulike faser av livet. Det er vanskeligere å ha tid og energi til å få utrettet noe ekstra i en fase der familie og karriere begge krever maksimalt. Min utenlandserfaring fra ungdommen er med meg inn i voksenlivet, selv om jeg ikke lever det ut i den form det hadde da. Det relativt (men mindre og mindre) homogene Norge oppleves ikke som en begrensning i det livet jeg lever nå. Hva er kornet i muslingen i mitt liv i dag? Kanskje er det aller mest det å se egen utilstrekkelighet - i familien, overfor venner og i jobben. Disse sandkornene kan også føre til noe godt - refleksjon rundt eget bidrag og mulighet for utvikling - om ikke til en perle, så ihvertfall til noe som tar litt bedre vare på det vi har.
Vilde Drageset Haakensen