Turid Berg-Nielsen forteller om prosessen som utviklet seg med en del av de tyske mediterende på retretter.
Før vi helt skjønte fenomenet vi hadde foran oss, registrerte vi at mange kursdeltakere hadde alkoholiserte fedre og emosjonelt avstengte mødre. Hva var dette? Var det et veldig spesielt utvalg av tyskere som kommer til oss? Ikke fordi de nødvendigvis var så belastet selv, men vi fikk innblikk i så mange familier hvor ting var fortiet, hvor det var så mye som ble feiet under teppet og ikke ble snakket om.
Så begynte det å komme krigshistorier fra noen eldre som selv hadde vært småbarn under krigen. De kunne dukke opp som en flyktig erindring, en situasjon eller et bilde. Når de bare fortalte det, så merket vi hvordan et lite fenomen i meditasjonen plutselig kunne dra med seg en hel kaskade av minner. Ellas historie om smertene i baken under meditasjon er et eksempel.
Skadde foreldre
De fleste av våre deltakere var yngre enn Ella, men alle hadde foreldre som hadde vært barn, ungdom eller unge voksne under krigen. De fortalte om foreldre som aldri sa noe om sin fortid eller hadde rare reaksjoner når noe kom opp. Vi kom etterhvert til å spørre, til å begynne med litt tilfeldig: «Ja, du nevnte at faren din hadde vært i krigen». Eller: «Han våknet med mareritt hver natt og skrek og drakk, sa du». Så kom det fram historier om fedre som hadde vært i russisk fangenskap fram til 1956, og som kom hjem med varige sår på sjelen - om ikke fra krigen og fra hva de var ansvarlig for der, men i alle fall fra fangenskapet etterpå. Og som psykologisk sett var åpenbart ødelagt - brå og eksplosive.
Så begynte vi å nøste. Der vi ante det lå ladede temaer, spurte vi helt konkret. «Hvor var din far eller hvor var din mor under krigen?» Ja, nei, de flyktet fra Sudetenland, og det var forferdelig. Det bare rullet opp historier, det var ingen som ikke hadde en historie å fortelle. Det handlet mye
om hvordan det var å vokse opp med psykologisk belastede foreldre.
Det typiske var at så mye om fortiden ble fortiet. Det ble ikke snakket om, det skulle ikke snakkes om, man skulle legge det bak seg, la fortid være fortid, man skulle se fremover, det var ingen vits i å snakke om, det var ikke noe å rippe opp i. Foreldrene ville ikke snakke om det, aktivt ville ikke. Det var jo på 1950-tallet – heller ikke i Norge - noe særlig kultur for å snakke vanskelige følelser.
Søking etter trygghet
Det mange fortalte om var foreldrene som var sterkt preget av krigen. De ble i ettertid svært opptatt av å skaffe seg en slags materiell trygghet. Det var ikke nødvendigvis å bli velstående. Det var mer å verne om hjemmet. Det var å ha det pent og ordentlig. «Dette er hjemmet vårt. Vi har hus og lønn. Vi har alt». Det var det viktigste i verden. Når disse belastede voksne skulle begynne på etterkrigslivet sitt, var det som om de måtte gjøre alt for å gjøre det trygt for seg og sine. Da trengte man en «trygg havn» innenfor hjemmets fire vegger for å forsvare seg mot alt det farlige der ute. Det betydde å unngå å snakke om det som var vanskelig. For da ble det utrygt. Det måtte ikke snakkes om det. Du ødela noe, du knuste glass om du snakket om noe som hadde med en smertefull fortid å gjøre.
Reaksjonene hos barna
Hvordan har det vært å vokse opp med traumatiserte, fortiende og trygghetsnarkomane foreldre? Reaksjonene hos barna deres kan gå i mange retninger. Én er opprør. I sin trygghetssøken går de rett inn i alle verdiene 1960-tallets hippie- og opprørsgenerasjon foraktet. Michael Brenners fortelling gir et bilde av opprørerholdningene. På den andre siden har du de som ble veldig hensynsfulle, ordentlige, skikkelige og skyldbetyngede, og som går og tripper rundt og gjerne vil ta litt vare på foreldrene og beskytte dem, eller i hvert fall hjelpe dem med å beskytte seg selv. Du har de litt oversensitive, oversamvittighetsfulle, som må passe på at alt fungerer og som tar på seg mer ansvar enn det barn skal bære. Og som blir veldig nervøse for at man ikke skal være fornøyd med dem. Det ligger et behov for å være ordentlig og at ting skal være forutsigbart og skikkelig. Det er også hos barna et element av trygghetssøken. Så når man ikke gjør opprør mot det, så er man liksom tro mot foreldrenes prosjekt med å skape trygghet i livet sitt.
Stor smitteeffekt
Vi syntes de tyske gruppene ofte ble raskt emosjonelle. Det gjaldt særlig når vi var såpass få som vi var de første årene - vi kunne være bare 20 stykker på en ukes sommerretrett og gruppene kunne være på bare 4-5 deltakere. Vi ble nærmest en stor familie i løpet av uka. Det var veldig emosjonelle grupper, med veldig gripende historier som smittet veldig. Smitteeffekten var stor, for alle kunne gjenkjenne noe i det som ble fortalt - om ikke hos sine egne foreldre, så i hvert fall hos tanten eller onkelen eller moren til bestevenninnen eller andre. Alle kjente igjen temaet om en skadet foreldregenerasjon.
Hva deltakerne sa om gruppeprosessen? De sa det jeg synes mange sier om å være med i grupper i Acem: På den ene siden er det smertefullt, men samtidig er det midt oppe i det hele også litt lettelse. Det skapte og skaper et utrolig samhold på tvers av generasjoner og på tvers av alt. Man kjente stort sett ikke hverandre fra før, men man kjente igjen noen i sin familie i det den andre fortalte. Slik kom man tett innpå hverandre.
Gripende var det også at det var førstegangsfortellinger som ble fortalt. Veldig ofte får man ferdigtyggede historier i slike grupper. Men det var det ikke her. Deltakerne famlet etter ord og det var som om de prøvde å lete i tåka. Så kom emosjonaliteten og plutselig var de midt i det - det var gripende.
Det er ikke tilfeldig at dette foldet seg ut på Acems sommerretretter i Tyskland tidlig på 2000-tallet. Dels har det med meditasjon å gjøre. Acem-meditasjon er en åpnende teknikk som gir nærmere tilgang til det som rører seg i oss - både over og under overflaten. Dette foregår på retretter hvor deltakerne mediterer mye, 3-4 timer daglig hver dag gjennom en uke. Det skaper en åpning innover. Dernest er det en prosess som trenger tid - retrettene går gjennom en uke med lange meditasjoner og veiledningsgrupper hver dag. Det tredje er selve gruppene - med ledere som hjelper deltakerne til å utforske egne temaer og en økende gjensidig tillit blant deltakerne gjennom uka. Kombinasjonen av meditasjon, tid og drøftelser skaper forutsetninger for at prosessen kan gå i dybden.
Å bli tatt imot kan vekke savn
Det var en begeistring for Acem-prosessene blant barna og barnebarna til den psykologisk belastede krigsbarngenerasjonen. Jeg gjorde meg noen tanker om hvorfor det ble slik. Det var noe frossent som tinte opp i disse gruppene. De fortalte om barndommer hvor en ante at det lå mye under overflaten. Men så ble det ikke satt ord på det. Det ble ikke snakket om det. Noen forsøkte å ta det opp, men så ble det feid til side. Barna ble så veldig klart avvist at man spurte ikke lenger.
Så kom de som voksne inn i en nær relasjon - til en partner eller for en ukes tid i en meditasjonsgruppe i Acem. Hva er det en nær relasjon gjør? Jo, den gir deg noe godt. Og hvis du aldri før har fått så mye godt, så kan det også være en slags påminnelse - eller det kan dra frem et veldig gammelt savn som også er smertelig og som gjør deg veldig sårbar. Fordi det vekker så sterke lengsler. Og som kan gjøre det vanskelig.
Ordfattige tyskere
Tyskere kan også være ganske ordfattige når de skal snakke om sin emosjonalitet. Jeg tenker at det er fordi disse krigsbarnebarna har vokst opp hos foreldre som ikke har hatt noe språk, ikke hatt ord for følelser, eller ord for nyanser på følelser og ikke visst helt hvordan man skal snakke om det.
Så der har de vært litt ubehjelpelige på det å kunne snakke nøkternt om at når du gjør slik og slik så blir jeg skuffet eller lei meg eller sint. Det er som om det er en ferdighet man ikke har lært og ikke fått anledning til å lære. Når emosjonaliteten så kom, kunne den lett bli litt overveldende - og man måtte lete etter ordene. Mer etter ordene enn følelsene, for når følelsene kom så var de der.
Så kan man tenke at når en har vokst opp med en følelsesmessig belastet foreldregenerasjon som har gitt lite, så blir en begeistret over å ta i bruk en åpnende meditasjonsteknikk og delta i grupper hvor det åpnes opp og tas imot med aksept og ledighet. Man kan tenke at dette treffer behov og savn, for slik har de ikke vært vant til å bli tatt imot - at det de gjør er greit og at de er OK. Jeg tror at dette treffer ganske dypt hos mange. På flere plan - i hvert fall på det psykologiske. Og at det skjer uten at de nødvendigvis skjønner det selv. Når Acem har blitt særlig godt mottatt i Tyskland, kan det også være knyttet til dette.
Mer empati, mindre projeksjon
Hvilken betydning Acems virksomhet i Tyskland har? Tallmessig betyr vi ikke så mye - siden 2001 er det om lag fire tusen tyskere som har lært Acem-meditasjon. Men prosessene vi inviterer de som vil til å ta del i, er viktig. For de gir bedre kontakt innover til det som rører seg i oss, større evne til å leve seg inn i andres verden - og framfor alt mindre behov for å legge ting ut og gi andre skylden for alt som er galt i verden. Når du ser på nazismen og fascismen med psykologiske øyne så framstår de som projiserende ideologier hvor det var viktig å lokalisere ondskapen utenfor seg selv. Alt det forkastelige, alt det svake og alt som er dumt - det er i hvert fall ikke deg, det er noen helt andre enn akkurat deg.
Derfor er det bra om mange tyskere lærer å meditere slik at nye generasjoner kan utvikle en større evne til introspeksjon og kanskje ikke vil ha det samme behov for å legge ting ut.
Turid Suzanne Berg-Nielsen, Oslo. Fungerende forskningssjef ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse i Oslo og professor i psykologi ved NTNU. Meditasjonslærer i Acem. Leder for Acem Tyskland.
Rolf Brandrud, Oslo. Redaktør av Dyade. Meditasjonslærer i Acem. Forfatter av bøker om norsk naturfølelse. Har tre tiår arbeidet i NRK som journalist, redaktør, internettsjef og organisator av tre årlige mediekonferanser, bl.a. Radiodays Europe.
