Mine foreldre var barn da verden falt fra hverandre og ble et utrygt sted å være.
Karin Eisenhöfer
De fikk oppleve flukt, tap av hus og hjem, sosial isolasjon og død for en av foreldrene. Det kom til å forme deres liv og også mitt. Far overlevde en bombenatt da han var sju år gammel. I mars 1945 ble hjembyen truffet av mer enn tusen tonn bomber. Nesten nøyaktig en måned senere ble hans far skutt på vei hjem på permisjon. Han var en «Volkssturm-mann» - menn mellom 16 og 60 som ble rekruttert til siste runde i forsva ret av Tyskland. Han var bare 43 år da han døde. Mor har østerrikske røtter og er halvt foreldreløs som min far. Hennes mor døde kort etter at mor ble født. Da var hun 30 år gammel og etterlot seg en barneflokk på fem - min nyfødte mor og søsken på 2, 9, 10 og 12 år. Noen få år senere giftet far seg med en kvinne fra Sudetenland. Hun ble snart gravid og trengte avlastning. Da ble mor, 4 år gammel, sendt til stemorens barnløse søster i Sudeten land. Det var meningen at dette skulle være bare for noen måneder. Men på grunn av krigen og for drivelsen fra Sudetenland kunne mor ikke vende tilbake til familien i Østerrike. Det kom til å gå hele 12 år før hun fikk se sin far og sine søsken igjen.
I samtalegrupper i Acem har jeg stadig møtt skjeb ner som mine foreldres. Mange har snakket med mye sorg om sine traumatiske erfaringer under krigen. Gjennom dem har jeg kunnet se mine for eldre. De har for meg gitt mine foreldre en stemme og følelser som mine foreldre aldri viste. Det gjor de det mulig for meg å oppleve min familiehistorie som syntes å være frosset ned til noen få fakta. Det har rørt meg, og disse øyeblikkene har åpnet for å komme i kontakt med mine foreldre på en helt ny måte - det vil si som et voksent menneske, som kan oppleve dyp empati, fri fra skyld. Slik kan kanskje krigsbarn også forstå mer av krigsbarnebarna - og dermed av deres egne barns følelser - gjennom mine fortellinger om savn av emosjonell støtte og empati. Samtalene i gruppene åpnet en dør inn i en verden som hadde vært lukket for meg før. Jeg opplevde også hvor sterkt vi er knyttet til hverandre, og hvor mye fortiden fortsatt påvirker oss. Mine foreldre virker underlig r * avstumpede og lite bevisst hva de sier Mange krigsbarn har hatt traumatiske erfaringer, som de i årtier ikke har vært i stand til eller ikke har tillatt seg å snakke om. Når mine foreldre nå sier litt om de få minnene de er i stand til å snakke om, slår det meg at de virker underlig avstumpede og lite bevisst hva de sier.
Et eksempel på en slik situasjon er det når mor for teller at hun har blitt slått mye, og at hun har lovet seg selv at hun vil slå sine barn også. Eller når hun forteller at som mor var hun forventet å elske sine barn, men kunne ikke. Denne fjernheten forsvant bare én gang da hun snakket om sine uforståelig sterke hjemlengsler etter sin far og sine søsken i Østerrike. Bare en gang i livet har jeg sett min far gråte. Det var da han snakket om sin dødsangst i bombenatten og de brennende menneskene han så den gangen.
Min far kan ikke huske sin far. Han vet ikke om han savnet ham, og han vet heller ikke hva slags person han var. Hans mor snakket ikke mye om faren. Det var bare en historie hun fortalte sine barn igjen og igjen: Deres far hadde båret en stor veske full av leker på ryggen, da han ble skutt på vei hjem. Min far fortalte også denne historien til oss barna, og la til at som barn hadde han lovet seg selv at hans barn aldri skulle få praktiske ting, men bare leker som julepresangen Vi elsket den historien. Den brakte vår fraværende bestefar nærmere oss, men vi elsket den også fordi far hadde holdt sitt løfte. Og selv følger jeg også det løftet - riktignok noe mindre bevisst: Jeg gir aldri praktiske ting som presang. Men i realiteten kan ikke denne histori en om en veske full av leker være sann, og i dag sier selv min nå 78-årige far at det er noe som ikke stemmer i den historien. Det samme kan sies om mange historier som blir fortalt i vår familie. De virker enten merkelig av skårede eller ufullstendige. Eller henger ikke helt sammen når en ser nærmere på dem. Som for ek sempel historien om min bestemor, min fars mor. Hun hadde et jødisk familienavn, og familien over levde bare takket være forfalskede papirer. Svaret på spørsmålet om det jødiske opphavet står fort satt åpent i dag. Er det en historie som trengtes for å frigjøre dem fra skyld, siden den eldste sønnen, min fars bror, meldte seg til SS med et forfalsket fødselsår? bestemors blod? Men også dødsfallet til min østerrikske bestemor, min mors mor, rommer en hemmelighet. Min mor fortalte at hennes mor hadde dødd mens hun fødte henne. Men da jeg undersøkte dette nærmere, fant jeg ut at hun døde av indre blødninger en dag senere. Hvorfor hadde hun da ikke blitt brakt til sy kehus? Noen sier det var krig og bomber falt på Donau-broen. Men i det døgnet var det ingen bom bing. Andre fortalte meg at min bestemor hadde barrikadert seg i rommet og født sitt barn alene. Da andre omsider klarte å komme inn i rommet, hadde de funnet min mor i min bestemors blod. Men hva som faktisk hendte den dagen, kan ikke rekonstrueres. Alle har sin egen sannhet om det. Noen historier og erfaringer fra vår familie ble for talt ofte. Noen ble fortalt hviskende. Og noen kun ne høres selv om de ikke ble fortalt. De var som skygger over mitt eget liv og etablerte seg taust i kroppen - mørke og tunge. Jeg føler en spesielt sterk tilknytning til min mors skjebne, siden jeg også hadde en dårlig begynnelse på livet. Umiddelbart etter min fødsel ble jeg skilt fra min mor i flere måneder. Det var en svært trau matisk erfaring for meg og sikkert også for min mor. Hennes fjerne måte å fortelle om hendelsen på vekker mistanke om at problemene etter min fødsel reaktiverte hennes egen fødselsopplevelse - som et spøkelse fra fortiden. Til forskjell fra henne mistet jeg ikke min mor, men det føltes slik. Spørs målet «Får jeg leve?» ble et tema, for meg, og jeg forestiller meg at det har vært og er et livstema for min mor også.
Siden mine foreldres omsorgspersoner ikke var i stand til å møte sine barns frykter og behov med kjærlighet og ømhet, kunne heller ikke mine for eldre utvikle følelse for mitt indre selv. Uansett hva jeg opplevde og hvor redd og bekymret jeg var, så de det som ingenting sammenlignet med hva de selv hadde opplevd. «Du forstår ganske enkelt ikke hvor bra du har det!». Det var en setning som viste deres skjulte lidelser, men som også skulle tøyle meg. Jeg skulle være fornøyd og takknemlig og ikke kreve så mye av livet. En som ikke er så krevende, vil ikke bli skuffet. De var ikke i stand til å støtte meg i mine ønsker og behov, og alle for søk fra min side på å tilfredsstille mine behov ble opplevd av dem som trusler og manglende lojali tet. De var etablert i sine liv, og det beskyttet dem å oppleve så få endringer som mulig i sine omgix.; 3X 4 \ W. V 1 r»’ • ir* wz ’ --" -i ~’i 1 ' 1 'T‘ ’ «RE1 **.? X WSf V, b»* w * IHGh *sv iiv JHmV yjCwl-M»y g9i *• BSES 11 «9% t E1Æ* sr»’.-» 4i ". -•9k? Karin Eisenhöfer: Zerissen. Montasje velser. Allerede som barn merket jeg deres sårbar het og behov - uten egentlig å forstå det. Jeg syntes synd på dem, følte meg skyldig og ble slitt mellom tilpasning og selvhevdelse. Mine foreldre led fordi lp- A*'1 Jfe' 4' +*• A * r wiw *. --Mgx»’ R ‘Oi -. g lf&\ ® M bB® &*v B; <r Bw? EsOlv r -•' ' u flMLf -<A«i -l" jeg er som jeg er. Skam og eksistensiell angst plaget meg når jeg fulgte mine egne behov, og når jeg øn sket å gå mine egne veier. 5i; 4"W U -®|| W ä »v» yj iWwSjL'W' FjfeJæl z ••' WJmBhI rMlirø? Kil 5® '’ HHHI - • v.<:; Wl f 1 uu< jhs -SHgSEw ''. - -'IOæH z?; _•’’ -£i' "'- r• ’ ': MMWBW « - '- J-..• -x <-•. -
Jeg møter alt dette og også min familiehistorie med alle sine aktører både i meditasjon og i livet ellers. Det blir særlig tydelig når mine velkjente motspil- JL- Karin Eizenhöfer, Stuttgart. Kunstner. Arbeider med voksenopplæring. Styremedlem i Acem Tyskland og assisterende instruktør i Acem-meditasjon. lere og formanere dukker opp: eksistensiell angst, følelser av hjelpeløshet, tomhet og følelsesløshet, skyld og skam. Enten i ren form eller mer tildek ket. For eksempel når jeg knytter nevene, biter tennene samme eller holder pusten. Når jeg ikke går videre med et planlagt prosjekt eller avbryter en intens aktivitet. Eller når jeg blir mer likeglad med å gjenta metodelyden eller kikker på klokken under meditasjon. Så lenge jeg kan huske, har jeg kjempet med «Ja, jeg får leve», kjempet med mine nektede behov og betydningen av mine egne hemmelige erfarin ger - om min sannhet, mitt indre selv. For meg er meditasjon en vei i retning av mitt «Ja, jeg får leve» -uten å vite hva dette «Jeg får leve» egentlig betyr. Det er en frigjørende tilnærming. Heller enn å forbli taus, engasjerer jeg meg i en indre ikke-verbal dialog mellom det som har vært og det som er nå. Det er en tilnærming som ikke forsøker å kvitte seg med fortiden, men som hjelper fortiden til å tre fram tydeligere og muligens i en ny form. Det er også en tilnærming som hjelper meg til å gå videre i prosessen.