La meg begynne med litt informasjon om meg selv.
Sabine Bode
Født i 1947 regner jeg meg selv som et fredsbarn, men preget av de lange skyggene av Nazi-Tyskland og den andre verdenskrig. Mine foreldre hadde imidlertid sin beste tid under krigen. De var unge nazister. Far ledet en våpenfabrikk i det okkuperte Polen. Mor fødte tre sønner det ene året etter det andre. Mine foreldre var krigsprofitører, noe som forklarer deres frustrasjon da krigen ble tapt. De forsvarte Hitler-Tyskland nesten til slutten av sine liv. Jeg er journalist. I nittiårene ble jeg interessert i de tyske krigsbarna, født 1930 til 1945. Det hele begynte med krigen på Balkan, lidelsene til barna vi så på TV. Jeg ble grepet av spørsmålet: Hvor dan går det med de tyske krigsbarna i dag, når de blir gamle? Jeg trødde jeg hadde funnet et tema av generell interesse, men overraskende nok vir ket det som om ingen var interessert. Den man glende interessen var landsomfattende. Vi snakker om en periode i Vest-Tyskland hvor forskning og utdannelse fokuserte på ofrene for forbrytelsene til nazi-regimet, en prosess som be gynte på 1970-tallet. Det var sterke forsøk på å se fortiden i øynene - å forlate en æra hvor de fleste tyskere forsikret: "Vi visste ingenting" og "Vi var alle ofre", uansett hvor sterkt de hadde vært involvert i Hitler-Tyskland. A være opptatt av tyskerne som ofre var ikke lenger mainstream. Det var ikke et tabu, men det ble ikke hilst vel kommen. Men det å benekte skyld og skam avsluttet ikke sa ken. Følelsene gikk videre over til neste generasjon. Den antatte skyld var svært vanlig i Tyskland. Den avgjørende byrden for krigsbarna var ikke volds handlingene i krigen, men holocaust. Skam og fø lelsen av å være skyldig blokkerte tilgang til deres egne traumer og mentale forstyrrelser. 90% av per sonene jeg kontaktet, ville ikke reflektere over et tervirkningene av krigshendelsene. De ønsket bare å snakke om nazi-forbrytelsene.
Dette var i begynnelsen hovedinnvendingen mot mitt prosjekt. Jeg kaller krigsbarna i Tyskland for "Den glemte generasjon", som er tittelen på boken jeg ga ut i 2004. Jeg ser dem som nøkkelgenerasjo nen. I dag er de mennesker på fra 70 til 85 år. Jeg begynte å arbeide med dem for 20 år siden. Det nye ved "krigsbarn"-temaet er ikke krigens redsler. Forskning har forlengst etablert at barn li der spesielt mye under kollektiv vold. Det nye er derimot at vi i Tyskland ser en stor gruppe men nesker som har opplevd forferdelige hendelser i sin barndom - og at de fleste av dem levde videre i mange tiår uten å oppfatte at de hadde opplevd noe forferdelig. Inntil de ble gamle, hadde de in gen emosjonell kontakt med disse opplevelsene og dermed overså de det som framfor alt karakterise rer dem. De fleste av dem levde videre i mange tiår uten å oppfatte at de hadde opplevd noe forferdelig Hva skyldtes dette? Når livsbetingelser er konti nuerlig uutholdelige, overlever barn gjennom stra tegier for å dempe følelsene og nå en emosjonell nummenhet. Da var ordtaket "En indianer kjen ner ingen smerte" til hjelp. Det var en del av deres identitet. De opplevde ikke sine egne lidelser. Ty piske sitater: "Det skadet oss ikke". "Våre foreldre led mye. Men vi? Nei! Vi var barn! Det var normalt for oss!" Det er måten barn tenker om kollektive katastrofen For de aller fleste av dem var dette noe de ikke stilte spørsmålstegn ved i sitt senere liv. De kunne ikke føle at noe virkelig ille hadde rammet dem. Og de visste ikke det vi vet i dag: Krig slutter ikke når våpnene blir lagt ned. Krig skaper for styrrelser i evnen til framtidig relasjonsbygging, i familier og i samfunn.
Svært lite forskning var gjort på sene ettervirk ninger av krigen i den tyske befolkning. Beteg nelsen "traume" ble brukt om ofrene for nasjonal sosialismen, først og fremst om overlevende etter holocaust. Offentlig interesse for emnet "tyske krigsbarn" eksisterte ganske enkelt ikke. Temaet oppnådde først å få oppmerksomhet da den første krigsbarn-kongressen ble holdt i Frankfurt i 2005. Massemedienes konsentrasjon om nasjonalsosia lismen ble plutselig supplert av et tematisk kom pleks av tysk historie - den skremmende opple velsen av bombeangrepene og fordrivelsen fra øst sett fra barns ståsted. Det ble snart tydelig at disse møtene med krigens grusomhet og tap av egne hjem hadde langsiktige ettervirkninger, til tross for at krigsbarna ikke hadde opplevd bevisst hvordan de var blitt påvirket av hendelsene.
Men nå - som eldre eller gamle - har mange av dem kommet i kontakt med det og begynt å stil le spørsmål. De håndterer ofte sine følelser ved å skrive ned sine barndomsminner. Utallige eldre mennesker har det i dag travelt med å skrive ned sine memoarer. Mange i deres generasjon har følel sen av at de må gjøre det, fordi de opplever at det blir vanskeligere med alderen å undertrykke sine minner. Det er derfor ingen overdrivelse å si at vi er vitne til en erindringsbølge. // 10 prosent av dem som opplevde krig og fordrivelse som barn, har nå psykologiske plager I dag har ting endret seg. Det er gjort forskning. Flere studier har kommet fram til lignende resul tater: Åtte til ti prosent av de som opplevde krig og fordrivelse som barn, lider nå av psykologiske plager, spesielt post-traumatisk stresslidelse (PTSD). Det står i kontrast til Sveits, et land uten krig, hvor bare 0,7% av eldre borgere lider av PTSD. Ytterligere 25% av eldre tyskere er påvirket av sene ettervirkninger i mindre grad, men fortsatt i klart gjenkjennelig utstrekning.
Mange eldre borgere er fulle av mistro, dypt usikre og lett stressbare og ønsker derfor ikke å bli utsatt for nye opplevelser eller nye idéer. Dette påvirker selvsagt forholdet til den yngre generasjon, og de res relasjoner er gjerne lite emosjonelle. Forand ringer i livsbetingelser kan stresse dem sterkt. De har også en tendens til å tenke i svart/hvitt og har sterkt behov for materiell trygghet. Forsknings funn har vist at mennesker som ikke har kommet over sine traumer, har unormalt høye kortisolni våer, som gjør dem mer utsatt for stress. Flytokter, eksplosjoner, tap av familiemedlemmer, fordrivel se og sult - alt dette kan utløse fysiske og mentale ettervirkninger. Noe å merke seg: Tyskland - og spesielt Vest-Tysk land - har vært ekstremt opptatt av prosessen med å få et forhold til sin fortid gjennom de siste 30 årene. Men det skjedde akademisk og var først og fremst et arbeid for historikere og publisisten I de fleste familier rådet det fortsatt en fortid uten stem me. Skyld og skam hindret det å kjenne på følelser og forholde seg til traumatiske erfaringer. Det er bare noen få år siden den emosjonelle prosessen med å forholde seg til fortiden startet. Og hvor el lers skulle den begynne om ikke i ens egen familie.
Det bringer meg over til arven krigsbarna har et terlatt seg til neste generasjon. I Tyskland er det nå en voksende bevegelse i åldersgruppen 40 til 60 år. De kaller seg selv krigsbarnebarn (Kriegsenkel = barna til krigsbarna) og har begynt å utfordre fa miliemytene ved å stille foreldre og besteforeldre nærgående spørsmål og søke i arkiver. Det fram står som en sen oppvåkning. På grunn av taushet om familiefortid og manglende emosjoner i måten minner er blitt overlevert til neste generasjon har krigsbarnas barn vært langt borte fra å se og for stå foreldrenes barndomsdramaer. Men 70 år et ter slutten på den andre verdenskrig har en rekke medieprogrammer fokusert på gruppen krigsbarnebarn og sett på hvordan ettervirkningene fra kri gen påvirker familierelasjoner i dag. Som regel er det en personlig krise det er vanskelig å komme over, som starter prosessen med å bryte tausheten. Krigsbarnebarn opplever at de har pro blemer med manglende selvtillit og tillit til livet. De har problemer med å ta avgjørelser og er derfor langt fra et selvbærende liv. De har angstproble mer - som inntil nylig ikke ble oppfattet som en arv fra foreldrene. De er sterkt avhengige av sine foreldres kommentarer og humør - også når de er uenige. De fleste krigsbarnebarn sier de på et vis hadde en god barndom, men at de vokste opp i et heller kjølig klima, i familier med lav temperatur i sine relasjonen Mange krigsbarnebarn i dag ser - slik de fortalte meg - at deres livsenergi er blok kert, de lider av depresjon.
Det er på tide å se nærmere på en av disse famili ene. Mens jeg arbeidet med "Den glemte genera sjon" gikk mine tanker stadig tilbake til familien Schneider (navnet er endret). I nabolaget hvor jeg en gang bodde, var det to eldre mennesker som bodde to etasjer under meg. Barna deres besøkte dem nesten daglig. Særlig de eldste barna kom ikke bare innom, men ble for å drikke kaffe og snakke om sin hverdag. De fortsatte å snakke selv når de sa farvel i trappeoppgangen. Det var virkelig en familie med uvanlig tette og sterke famlie bånd, tenkte jeg. Da jeg nevnte dette en gang for fru Schneider, svarte hun strålende: "Gudskjelov, vi er en intakt familie!" Hun var en liten, tykk dame med grått, krøllet hår og raske bevegelser. Selv om våre møter var korte, var de samtidig ganske informative, slik at jeg et ter hvert fikk god kjennskap til Schneiderfamilien. Samtalen deres handlet for det meste om hva som skjedde i hverdagen. Vilje til å hjelpe hverandre var den viktigste fellesnevneren. Ingen ble forlatt ute i kulden - om bilen brøt sammen, eller om noen ble forlatt av sin ektefelle. et vanskelig emne i hennes nærvær, vellet tårene opp i øynene hennes Faren var en administrativ leder som hadde gått tidlig av med pensjon. Han var hjerteslagspasient. Jeg oppdaget senere at familien forsøkte å skjerme ham for dårlige nyheter så langt det var mulig. Barna så heller ikke på sin mor, hjemmeværende husmor, som særlig hardfør. Hver gang de brakte opp et vanskelig emne i hennes nærvær, vellet tå rene opp i øynene hennes. Jeg opplevde det selv en gang da jeg fortalte henne at blomsterbutikken på hjørnet skulle stenges. Tydeligvis kunne hun ikke bli konfrontert med noe negativt. Ikke en gang med problemfylte filmer på fjernsyn. Hun kunne slappe av med stille musikk, kryssord og nye utgåver av Reader's Digest. Hun var en søt, varmhjertet person. Ingen ønsket å skade henne. Så de holdt det vanskelige borte fra henne. Jeg antar at familien Schneiders tragedie var at mo ren holdt alle i sjakk. Hun bestemte hvilke emner som var tillatt, og hvilke som ikke var det. Det var definitivt ikke tillatt å snakke åpent om - selv om alle barna visste om det - det faktum at datteren konstant hadde økonomiske problemer, fordi hun stadig lånte elskeren sin store beløp for å holde ham flytende. For hennes foreldre var "deres Doris" en som ganske enkelt ikke kunne håndtere penger, og de gikk stadig inn med støtte for å holde hennes bankkonto i balanse. >> Det er bare når jeg er ruset jeg holder ut atmosfæren i familien Og ingen våget å snakke høyt om det faren kan ha gjettet, og de tre søsknene visste godt, nemlig at den yngste sønnen brukte narkotika jevnlig. kveld jeg møtte ham på puben på hjørnet, fortalte Klaus meg hvorfor: "Det er bare når jeg er høy jeg holder ut atmosfæren i familien." Noe som også var grunnen til at han som det eneste barnet av og til ikke tok del i fellesritualet. Men da bare med en lam unnskyldning, aldri med begrunnelser som tydeliggjorde distansen. Når du så ham, kunne du ikke fange opp at han var stoffmisbruker. Han var en lite iøynefallende, konvensjonelt kledd mann midt i trettiårene, forsikringsagent, gift uten barn. De eldre søsknene hadde ingen barn og var alle skilt. Det virket som de alle ikke hadde hellet med seg i forhold til relasjonen Hver av deres tidligere ektefeller hadde blitt hilst hjertelig velkommen inn i familien. De var blitt praktisk talt overøst med oppmerksomhet og vilje til å hjelpe. Men når ekte skapene mislyktes, ble svigerdøtrene og -sønnene umiddelbart utestengt fra familien. De fikk skyl den for at relasjonene ikke holdt. Og enhver som ikke holdt seg 100% innenfor familien Schneiders linje, falt raskt i unåde. Plutselig avslørte disse vennlige, omsorgsfulle menneskene sine fiendtlige og bitre sider Som Klaus, den yngste sønnen, avslørte under våre samtaler på puben, så Schneiderfamilien all tid årsakene til nederlag utenfor familien. Og dette ga opphav til mengder av samtaleemner ved mid dagsbordet, hvor alle hisset seg opp over hvor uforskammet noen oppførte seg, hvor urimelig sønnens sjef var, hvordan datterens avdelingssjef diskriminerte henne, hvor ille verden var og hvor for en venstre-grønn regjering ville være en ka tastrofe for Tyskland. Plutselig avslørte alle disse vennlige, omsorgsfulle menneskene sine fiendtlige og bitre sider. Et famliefort hvor pilene fløy fra alle skyteskår. En dag hjalp jeg den eldste sønnen med å taue bi len sin til et verksted. De sa de ville reparere bilen med en gang, vi kunne vente der. Peter framsto som ganske sjenert. Da jeg spurte ham hva han arbeidet med, unngikk han spørsmålet og mumlet noe om import-eksport. Jeg hadde fått vite fra Klaus at for eldrene aldri hadde forstått hvorfor ingen av deres barn var blitt akademikere. For både moren og fa ren hadde gått ut med Abitur (som svarer til norsk artium), mens deres tre barn aldri nådde så langt. "Mor får tårer i øynene med en gang hun kommer inn på vanskelighetene vi brukte å ha i skolen", fortalte Klaus meg. Han var sammen med henne da en bekjent spurte henne hva som kunne være grunnen til at hennes barn mislyktes i skolen. Hun svarte: "De er sannsynligvis late bloomers". Skulle alle tre være det? Det kunne knapt være mulig! Fru Schneider kom fra Sudetenland, som i dag er en del av Tsjekkia. Hun ble tvunget til å flykte med sin familie da hun var fem år gammel. Hennes mann, tre år eldre enn henne, hadde vært barneflyktning fra Schlesien og hadde overlevd ødeleggelsen av Dresden. Som en lett kan tenke seg, var også for eldrenes barndom under krigen et tabutema i fa milien Schneider. De to sønnene og datteren hadde aldri engang forestilt seg hva de kunne bli belastet med fra foreldrenes fortid. Da jeg nevnte dette for Klaus, skiftet han umiddelbart tema. Tydeligvis spilte alle i familien Schneider "Blind Man's Buff" -med alvorlige konsekvensen Ingen av de tre voksne barna endte med å klare seg selv. De fikk ingen egne barn. Den yngste sønnen tok narkotika, datteren lurte foreldrene økono misk, den eldste sønnen mistet jobben sin to gån ger i løpet av et år, moren var alltid på randen av å bryte sammen i gråt, og faren kunne dø snart. alle klamret seg til troen på at "Vi er gudskjelov en intakt familie". Alle klamret seg til troen på at "vi er gudskjelov en intakt familie"
De framstår for meg som en stresset familie. festningsfamilie, som er et svært vanlig mønster i familier med utstøting og andre traumatiske erfa ringer. Å tilhøre en festningsfamilie kan skape ekstreme vanskeligheter i prosessen å skape et selv stendig liv i forhold til sine foreldre. De som søker å gå sine egne veier, har en tendens til å lide av sterk skyldfølelse. Så snart de våger å gå over gren sen kan de bli sparket ut av festningen. En historie som mange kjenner seg igjen i Det jeg føretrekker, er havnefamilier. De sier: Vår havn er trygg, men den gir oss en mulighet til å møte utlendinger. Det trenger vi for personlig utvikling og gode forretninger. Døtre og sønner som oppdras i havnefamilier, fortsetter å verdsette sine foreldres oppfatninger. Som voksne liker de å råd føre seg med dem. De ønsker å snakke om detaljer før de tar beslutninger på høyt nivå. Derfor liker de å komme hjem for å kunne - hva jeg kaller - legge til havn. På møter jeg har holdt om krigsbarn og krigsbar nebarn de siste 12 årene, har jeg alltid presentert familien Schneider. Det har vist seg å være en his torie som mange kjenner seg igjen i. JEG ER ET KRIGSBARNEBARN! For kort tid siden ble jeg kjent med en kvinne på omkring 40. Hun snakket til forsamlingen med polsk aksent. Hennes familie var av tysk opprin nelse og hadde forlatt Polen bare et par år tidligere. Hun sa hun alltid hadde sett på seg selv som en forstyrret person. Hun hadde også et par helsepro blemer, bl.a. var hun døv på det ene øret. Etter at hun hadde lest Den glemte generasjon, begynte pro sessen med å forstå og snakke om familiefortiden. Alle i familien begynte å føle seg bedre og opp levde at de fikk bedre relasjonen For første gang i livet snakker faren om sin barndom. Som liten gutt snakket han bare tysk, ikke polsk - og derfor ble han tvunget til å gå på en skole for døvstumme. Datteren fortalte oss: "Muligheten til å kunne kom munisere og reflektere skapte en frihetsåpning for oss alle i famlien. Jeg hadde selv mindre helsepro blemer. Øret leget seg og i dag kan jeg høre godt." Og hun la til: "Jeg er lykkelig over å bo i Tyskland, ellers ville jeg aldri ha oppdaget at jeg er et krigs barnebarn". Jeg fortalte henne at i mellomtiden hadde betegnelsen "krigsbarnebarn" krysset gren sen og nå eksisterte den også på polsk. Sist vår hadde jeg sjansen til å presentere Schnei derfamilien på en internasjonal konferanse i Sara jevo /Bosnia. Folk fra 10 forskjellige nasjoner lyt tet til den - og igjen var det mange som kjente seg igjen. Det ikke uvanlig for krigsbarns barn å vite mer om sine foreldre enn foreldrene vet om seg selv HVILKEN ANGST HAR JEG FÅTT MED MEG? Igjen: De kaller seg selv "krigsbarnebarn" og føl ger ennå ubesvarte spørsmål om sin egen identitet. Hvordan ble jeg den personen jeg er i dag? Hvor er mine røtter? Hvilken angst har jeg fått med meg fra mine foreldre og besteforeldre - og hvilke talenter? Som et resultat av prosessen er det ikke uvanlig for krigsbarns barn å vite mer om sine for eldre enn foreldrene vet om seg selv. Prosessen for emosjonell gjennomlevelse av forti den har pågått i omkring fem år. De fleste av histo riene som er referert i min bok om krigsbarnebarn, gjelder familier med flyktningebakgrunn. Så jeg har gradvis begynt å tro at den nye kulturen som tar imot flyktninger i dag, på en eller annen måte er relatert til den nye åpenheten overfor fortiden. Når vi sammenligner med mottakelsen av flyktningene fra Balkan på 1990-tallet, er den avgjørende for skjellen at i dag er det frivillig støtte som uttrykk for empati og ikke - slik det for 20 år siden hadde mer preg av - la oss kalle det moralsk forpliktelse. La meg legge inn et siste poeng. Overføring av traumer fra generasjon til generasjon har i mel lomtiden blitt et tema det er voksende interesse for over hele verden. Særlig er det studier på feltet epigenetikk som hjelper til å forstå hvordan över foringen skjer. Fra et vitenskapelig synspunkt er det klargjort at posttraumatisk stresslidelse (PTSD) har en innvirkning på genetisk materiale. Barna viser større sårbarhet for stress. Men ikke bare det. Sosiale og kulturelle faktorer kan hjelpe - ikke til å bli kvitt, men til å redusere stressymptomer. Ellers ville folk og nasjoner aldri komme seg fra kollektive traumer.