Tenk deg at du er 5 år og bor med dine foreldre i sentrum av Hamburg. Det er den siste juli-uken 1943 hvor nærmere 1000 britiske og amerikanske bombefly hver natt slipper tonnevis av bomber over byen.
Omkring deg eksploderer det overalt, bygninger raser sammen, mennesker skriker og dør. 42.000 dør denne uka, 39.000 såres og 900.000 blir hjem- og husløse. Du befinner deg midt i det angrepet som rammer flest sivile før atombombene faller over Hiroshima og Nagasaki. Du er livredd og vettskremt, men overlever
VI HADDE DET SOM ALLE ANDRE
Vi vet at slike erfaringer skaper traumer. De norske krigsseilerne vred seg i alle år i nattlige mareritt. Det særegne ved tyskernes krigstraumer var at de ikke kunne snakke om dem. Hitler-Tyskland hadde gjort så forferdelige ugjerninger at det å snakke om tyskeres lidelser i bomberegn og på flukt, var for bagateller å regne. Og dessuten var ikke dette noe spesielt. Alle hadde det slik. Det var slik livet var i Tyskland i årene omkring krigsslutt.
Hele landet lå i ruiner, emosjonelt såvel som materielt. Den materielle gjenreisningen gikk fort - i alle fall i vest med støtte i amerikansk Marshallhjelp. Allerede fra 1965 framsto Vest-Tyskland som et Wirtschaftswunder og vest-tyskerne kunne kjøpe seg Volkswagen og dra på pakketurer til Italia.
Den emosjonelle gjenreisningen ble derimot satt på vent. Først var det den alminnelige tyskers delaktighet i nazismen som ble fortiet. Ingen ville være ved å ha visst noe, vært med på noe. Og det de hadde vært med på - som f.eks. å dele eiendelene til jøden i gaten som ble sendt til Auschwitz - ble til familiehemmeligheter man ikke snakket om.
TO OPPGJØRSBØLGER
Første oppgjørsbølge med fortielsen kom omkring 1970. Det var en aggressiv konfrontasjon mellom 1968-erne og foreldregenerasjonens manglende selvoppgjør i forhold til nazismen. Deres svikt ble framfor alt symbolisert av Kurt Georg Kiesinger som ble valgt til forbundskansler i 1966 til tross for at han hadde vært medlem av nazipartiet like fra 1933 til 1945 og hatt framtredende posisjoner under naziregimet.
Men selv om forbindelseslinjene tilbake til nazitiden ble aktivt gransket av statsadvokater og historikere fra 1970, så var også dette primært et akademisk prosjekt. Innad i den enkelte familie vedvarte i stor grad fortielsen omkring foreldres og besteforeldres krigserfaringer. Det er først nå i det siste tiåret siden 2005 stadig flere familier har begynt å løsne på det lokket som har ligget over dette.
EN FLIK AV EN BRED KULTURBØLGE
Det var i meditasjonsgrupper og kommunikasjonsgrupper vi i Acem først møtte lenge fortiede krigstraumer som kom til overflaten. De meldte seg ganske snart etter at Acem i 2001 hadde begynt å undervise i Acem-meditasjon i Tyskland. Dels kom de traumatiske historiene fra eldre som selv hadde vært barn under krigen. Men siden de fleste på våre kurs er yngre, var det i særlig grad ettervirkningene hos krigsbarnas barn og barnebarn vi hørte om. De fortalte fra en oppvekst med foreldre som var sterkt belastet av krigen, men hverken ville eller kunne snakke om den - og hvordan de selv var blitt formet av dette.
Så oppdaget vi den tyske journalisten Sabine Bodes bøker om hvordan krigen fortsatt i dag lever videre i tyske krigs- og etterkrigsgenerasjoner. Der så vi at fortielsen og befrielsen vi hadde møtt i våre grupper, i dag er en del av et bredt kulturfenomen i Tyskland. Vi inviterte henne til et Acem-forum i Oslo i november 2015 og gjengir her foredraget hun holdt hvor hun setter bruddet på krigsfortielsen inn i en bredere kultursammenheng.
MENNESKESKJEBNER
Deretter ble vi interessert i å gå tettere inn på noen menneskeskjebner som er blitt avgjørende preget av krigen og sporene den har satt. Ingrid Rentel og Karin Eizenhöfer var blant dem som kom tidlig inn i det framvoksende Acem-miljøet i Tyskland. Ingrids far var blant de 14 millionene tyskere som i 1945 ble fordrevet fra Øst-Europa. Les om hans dramatiske flukt og hvordan hans bakgrunn var med på å forme datterens liv.
Dialogen mellom krigsbarna og deres barn er i dag relativt forsonlig og langt på vei preget av en felles interesse av å se og forstå de sporene krigen har satt. Langt mer fjernt og aggressivt var forholdet mellom generasjonene i 1968. I artikkelen «1968 mot Hitler-generasjonen» får vi hos forfatteren Michael Brenner del i hans personlige historie fra 1968-oppgjøret med nazi-foreldrenes samfunn.
FRA VERTIKALE TIL HORISONTALE LOJALITETER
En av livets utfordringer er å kunne frigjøre seg tilstrekkelig fra vertikale lojalitetsbånd til foreldre og slekt til å kunne utvikle ny og likeverdig horisontal lojalitet til en partner og til sin egen lille kjerne-familie. Det mener en av den moderne familieterapiens grunnleggere - den ungarsk-amerikanske psykiateren Ivan Boszormenyi-Nagy som er kjent for sine tregenerasjonsterapier. Belastede og uforløste foreldre er vanskeligere å frigjøre seg i forhold til. Dette stemmer godt overens med Sabine Bodes observasjon om at vanskeligheter med å etablere nære forhold og få barn er utbredt i tyske etterkrigsgenerasjoner. I det ligger også at bearbeidelse av ens egen emosjonelle historie er noe som ikke bare tjener en selv, men også ens barn og kommende generasjoner - og at det gjelder enten historien er dramatisk som hos tyske krigsbarn eller mer harmonisk som i norske familier.
God lesning!
Rolf Brandrud
Hovedredaktør for dette Dyade
