Navnet mitt ble markert med F for flyktning

Jeg har alltid problemer med å reise.  Mye angst i forkant og bestandig på jakt etter en grunn til ikke å reise.  Jeg er alltid glad når jeg kan bli hjemme i min lille leilighet.  Det er det beste.

Problemet er at frykten ikke vil forsvinne.  Det er slik det er.  Etter noe tid kan jeg se at det er en følelse jeg har, men at realiteten kan være noe annet.  Det kan være at jeg kan være i stand til å reise og at jeg vil ha utbytte av det.  For jeg er en nysgjerrig kvinne og jeg liker å se nye ting og møte nye personer.  Det er den andre siden av meg.  Jeg forstår det mer og mer.

Jeg kan forsøke som i Acem-meditasjon å si lyden så godt jeg kan.  Også der er det mange følelser og spontane tanker jeg ikke liker, men jeg er i stand til å fortsette å tenke lyden ganske lett likevel. Og det er det mulig å gjøre også når jeg skal ut på reise.  Det er det jeg lærte - at jeg kan ha alle disse følelsene og tankene om at det vil skje forferdelige ting og at jeg aldri vil klare det.  Men at jeg samtidig kan forsøke, være aktiv, gjøre det på min måte, gjøre det steg for steg.  Ha tålmodighet med meg selv.

Fantasien er at jeg vil miste alt jeg har.  Jeg vil aldri komme tilbake.  Men det er ikke det verste.  Det er at jeg også vil miste alt jeg er.  Jeg har følelsen av at jeg vil miste meg selv. 

 

 

FARS FLUKT FRA ØST-PREUSSEN

13-åringen var min far.  Året var 1945 - slutten av verdenskrigen.  Mine besteforeldre måtte forlate sitt hjem i landsbyen Waltersdorf i Øst-Preussen i nærheten av Königsberg, som i dag heter Kaliningrad og ligger i Russland.  De flyktet med tre barn - storesøster Elke på 14, far Konrad på 13 og lillebror Joakim på 2.

Tyskerne hadde gjort mye forferdelig mot russerne - og det var i Sovjet de gjorde det verste - og de visste at russerne ville gjøre det samme mot dem.  Så nå måtte de komme seg vekk før russerne kom.  Og russerne var nær.  Angrepet mot Øst-Preussen startet 13. januar, all togforbindelse vestover ble sperret fra 22. januar og etter 27. januar var ferden over isen på Frisches Haff den eneste åpne fluktveien.

Flukten startet 18. februar.  Flyktningekolonnen bega seg ut på isen - noen på lastebiler, andre med hest og vogn og den lille familien Rentel til fots.  Russiske fly bombet og beskjøt kolonnen, lastebilene sank igjennom isen og mange flyktninger druknet.

 

BOMBEN PÅ ISEN

Om turen over isen forteller tante Elke, som den gang var 14 år, denne historien.  Familien Rentel var svært fattige, reiste med lite eiendeler og går til fots. Men de hadde venner som hadde mer penger, og som reiste med hest og vogn.  Så kom det en bombe.  Far og bestefar la seg ned på isen.  Men familien i vogna kunne jo ikke så raskt gjøre det.  Etter bomben kom det et forferdelig skrik fra barna i vogna og så ser de at moren i vogna ikke lenger hadde noe hode.  Det var blitt  kappet av og hadde havnet på isen like ved der min da 13-årige far lå.  Etter det var han fullstendig lamslått, ute av stand til å bevege seg eller spise eller drikke noe som helst.  Storesøster Elke holdt om ham og prøvde å få i ham litt mat og drikke.  I dag vet vi at dette er en form for traume, men det visste de ikke den gangen.  Hun hjalp ham til å komme over dette.

Baktroppen i kolonnen ble fanget av russerne.  Blant dem var min oldefar Rentel, som ble skutt fordi russerne ville ha støvlene hans.  Men den lille kjernefamilien Rentel kom seg over isen på Frisches Haff til den lange sandtungen Frische Nährung.  Derfra var det et stykke åpen sjø over til småbyen Pillau som i disse måneden var «Porten til friheten» for alle Øst-Preussens tyskere.  Rentel-ene kom seg med i en overfyllt og synkeferdig småbåt som med nød og neppe ble dratt over av en slepebåt.

 

9000 FLYKTNINGER SENKET

I Pillau oppholdt de seg på en skole, mens de ventet på skipsfrakt videre.  Den første muligheten glapp for dem - og det ble mange dager uten mat før den neste kom.  Den brakte dem til Gotenhafen (idag Gdynia i Polen).  Derfra hadde det tidligere cruiseskipet «Wilhelm Gustloff» en snau måned tidligere lagt ut med kurs vestover, blitt torpedert underveis av en russisk ubåt og sunket med omkring 9000 flyktninger ombord.  Det er denne tragedien Günter Grass skrev om i romanen «Im Krebsgang» som kom ut i 2002.  En måned etter var det 10.000 flyktninger som reiste sammen med familien Rentel med et annet tidligere cruiseskip, «Deutschland».

Denne gangen gikk det bra - og de kom fram til øya Rügen adskillig lengre vest.  Derfra var det fortsatt intakte togforbindelser videre.  Der ble de sammen med en mengde andre flyktninger satt på et tog mens man ventet på lokomotiv.  Vognene hadde store Røde Kors markeringer på taket, men britisk etterretning visste at det i en av vognene var våpen for tyskerne.  Så de bombet alle vognene.   500 døde.  Familien Rentel var heldige og overlevde.  Toget veltet over.  Storesøster Elke ble liggende under og måtte trekkes frem.   Min far på 13 og hans far måtte trekke likene ut av togvognene.

Fra Sassnitz på Rügen kom de seg med tog til Rostock.  Der ble også dette toget bombet av britene.  De flyktet ut av toget, la seg flatt på markene omkring og sto det over.  Men i oppstandelsen mistet de alle sine papirer, også identitetspapirene - noe som senere skapte vanskeligheter.

 

IKKE DANMARK!

Neste togetappe gikk til byen Flensburg nær den danske grensen - og meningen var at flyktningene skulle sendes videre inn i Danmark.  Men det var mars, krigen var ennå ikke slutt og alle på dette toget visste at danskene hatet tyskerne.   Det var klart.  Så flyktningene - også min bestefar, bestemor og de tre barna - nektet å gå på toget til Danmark.  Da må dere drepe oss! sa de.  Etter det diskuterte de engelske soldatene lenge og kom omsider tilbake med at «OK, dere kan få dra til Nord-Friesland», som ligger på Atlanterhavssiden av Tyskland.

Toget gikk så til byen Niebüll hvor de som trengte det, fikk komme på sykehus.  Det trengte lillebror Joakim på to år.  I likhet med de andre hadde han i lange perioder ikke fått mat eller drikke.  Han hadde spist sine fingre, blitt inntørket av for lite væske og døde på sykehuset etter to måneder.  Det var for sent å redde ham.  Det var det tyngste slaget for min far.  Han kom aldri over det.

Fra Niebüll gikk ferden videre i åpen bil.  Det var iskaldt da de kom fram til den lille byen Rosenkrantz den 12 mars - etter 22 dager underveis.  De engelske soldatene ga ordre om at bøndene omkring Rosenkrantz måtte innkvartere flyktningene i husene sine.  Det var den eneste muligheten.  Men bøndene ville ikke og stengte dører og vinduer.  Blant dem som sto igjen utenfor var også min lille Rentel-familie.  Heller ikke de rike bøndene ville åpne husene sine.  Men en fattig enke med et lite hus sa at de ikke kunne håndtere dette slik.  Hun åpnet huset slik at min familie fikk komme inn der.  Og etterhvert ble det klart at også de andre måtte ta inn flyktninger.  Flyktningene måtte hjelpe til på gårdene uten betaling - så bøndene fikk i alle fall gratisarbeid ut av dette.

 

FARS TILVÆRELSE ETTER FLUKTEN

Flyktningene var svært lite velkomne i Nord-Friesland.  Nordfrieserne så på dem nærmest som kriminelle og polakker, snarere enn som tyskere.  Rosenkranz lå bokstavelig talt på grensen - faktisk med Tyskland på den ene siden av gaten og Danmark på den andre.  Etter krigsslutt kom alle de tyske soldatene i Danmark over som engelskmennenes krigsfanger.  Også danske partisaner kom.  De hatet tyskere og var svært brutale.  Storesøster Elke forsto ikke det.  Hverken hun eller min far hadde gjort noe.

Et overraskende trekk ved min far var at han - som hadde sett så mange forferdelige ting - alltid sang og plystret.  Mot alle odds var det mange som etterhvert likte ham godt.  Jeg vet ikke om dette var hans måte å takle alle de skrekkelige opplevelsene.  For syngingen og plystringen var noe han fortsetter med også senere.  Men han kunne også i perioder være svært deprimert.  Han hadde begge sider i seg.

Så kom han seg på skolen, og senere lærte han et yrke som selger.  Det siste lærte han hos en søster av min mor.  Hun hadde en butikk hvor også min mor arbeidet.  Far og mor ble sammen i 1950 da han var 18 og hun 22.  Hun ble snart gravid.  På den tiden var det en katastrofe for en kvinne å være gravid uten å være gift, og enda verre å være gravid med en flyktning.  Min mors familie ville ikke at de skulle gifte seg.  Det var store diskusjoner i familien - og det gikk til og med så langt at mors søster forsøkte å drepe min far med øks.  Heldigvis var han for sterk for henne.

Omsider tok en av mors brødre til fornuften.  Morfars kone hadde dødd i 1949, morfar trengte mor til å stelle for seg på gården.  Hun fikk droppe gymnas og utdannelse og komme hjem.  Far måtte få lært seg et yrke slik at han kunne tjene penger, og inntil han hadde det på plass måtte hele familien bo på et rom på morfars gård og jobbe gratis for seg der.  Og så måtte de gifte seg. 

Slik ble det.  Men barnet døde to uker etter fødselen.  Mor hadde et nyreproblem som gjorde at fostrene hennes fikk mye gift i seg.  Det skjedde på ny i 1956, og var også et problem i 1954 da jeg ble født.  Men jeg var sterk nok til å overleve.  Da jeg kom til verden, var mine foreldre fortsatt fattige.  De første tre-fire årene bodde jeg sammen med mor hos morfar på gården hans.  Far så jeg bare en gang i måneden - han var borte i en annen by for å utdanne seg til å bli toller. 

Senere fant morfar seg en ny kone, far ble ferdig som toller og vår lille familie kunne flytte for oss selv.  Først var han stasjonert ved sonegrensen mot Øst-Tyskland, men etter noen år fikk han stilling som som toller i Rosenkrantz.  Tollerfunksjonen inkluderte all grensekontroll av personer og varer, innebar å være utstyrt med våpen og ha sjefsansvar for 8 tollere.

Da han døde, var det mange som gjorde mye for å komme i hans begravelse.  De fortalte at han i det stille hadde gjort svært mye for dem, uten å snakke med noen om det.

 

 

DU KAN MISTE ALT

Jeg fikk cerebral parese da jeg var ganske liten.  Det rammet hele venstresiden av kroppen.  For meg var det ikke noe problem.  Jeg kunne leve med det.  Jeg var en liten jente som likte å bevege meg -  jeg klatret i trærne og likte å gå og løpe og det hjalp meg til å trene opp bena.  Men jeg gjorde ikke så mye med hendene - der var det mulig å finne triks for å løse oppgaver på andre måter uten å bruke begge hendene.  Derfor kan jeg den dag idag ikke bruke venstrehånden f.eks. til å skrive på datamaskin.

Det var mine foreldre og de voksne som hadde problemer med min cerebral parese. Det var det jeg følte.  Det var noe galt med meg.  Det var også vanskelig på skolen når vi hadde gym fordi vi hadde mange lærere med bakgrunn i nazitiden.  Senere forsto jeg at mine foreldre hadde så store problemer med handicapet fordi de var blitt opplært under nazistene og jeg var ikke noen god arier.  Det var et problem for dem - og det ble et problem for meg fordi jeg følte på mine foreldres emosjoner. 

 

DEN FØRSTE KVINNEN SOM STUDERTE

For dem var det også uhyre viktig at jeg skulle få meg en utdannelse.  Nazistene hadde et bilde av hvordan en kvinne måtte være.   Det fikk min far og mor inn mens de var barn. I Tyskland var det på den tiden ikke normalt at en kvinne tok artium.  En kvinne hadde bare middelskolen og så måtte hun gifte seg og få barn.  Dette var det bildet mine foreldre hadde om et godt liv for en kvinne.  Men siden jeg hadde et handicap, var min eneste sjanse - ifølge far - at jeg måtte lære mange ting.  Så jeg ble den første kvinnen i vår familie som tok artium og studerte.  I dag er dette det normale i vår familie, men den gangen var det slett ikke normalt at en jente som meg kunne og ville gå denne veien.

Så sent som da jeg begynte på gymnaset, ble navnet mitt markert med en F foran seg i navnelisten.  Jeg spurte aldri noe omkring det, selv om jeg visste at det sto for «Flyktning».  For etter min egen mening var jeg nordfrieser.  Da jeg hadde tatt min artium (Abitur på tysk) med godt resultat, sa skolelederen at han var overrasket over at jeg hadde klart det.  Han hadde en idé om at når du hadde en flyktningefar, så hadde du ingen sjanse.

Far var svært stolt over min artium og at jeg gikk videre til å studere fransk og tysk litteratur.    En setning han ofte siterte, lød slik: «Du kan miste alt, unntagen din intelligens og din evne til å lære og reflektere.»  Han var også opptatt av å lære nye ting hele livet.  Han sluttet aldri med det.

 

 

 

ALT ER I MEG

De første fire årene av livet bodde mor og jeg hos morfar, mens far gikk i tollerlære og bare kom hjem en weekend i måneden.  Jeg likte ikke morfar.  Lenge visste jeg ikke hvorfor, men etterhvert er det blitt klart for meg at grunnen var at han ikke var god mot mor - og at mor alltid hadde frykt overfor ham.  Mor var redd ham fordi hun var avhengig av ham.  Og jeg var sint på vegne av mor.  Far var derimot empatisk, godlynt og ikke sint.  Det var ikke nødvendig å frykte ham.  Så jeg har fra tidlig av vokst opp med to ganske forskjellige mannsbilder.

Frykt og mot er også to motpoler jeg har med meg.  Jeg har mye frykt i meg.  Jeg har følelsen av at det er min fars frykt, min tantes Elkes frykt og lille Joakims frykt.  Alt er i meg.  Det er Rentel-familens frykt.  Men jeg har også med meg styrken fra min mors side.  Jeg har frykten for å reise - som i «Reisen til Berlin», men jeg kan også gi meg i vei på egen hånd slik jeg gjorde i Hellas da det kom til konflikt der med en partner jeg bodde en tid sammen med.  Jeg har to sider - frykt og styrke.

Siden jeg begynte å meditere har disse to sidene begynt å komme mer og mer sammen.  Begynner å få en balanse.  Jeg har kommet en lang vei med Acem-meditasjon.  Jeg er mer åpen.  Jeg er mer i stand til å gjøre det jeg ønsker til tross for all min frykt.  Og mer og mer har de sterke sidene av meg kommet inn i hverdagslivet.  I nye situasjoner er det alltid slik at jeg må gå gjennom all frykten på ny.  Noen ganger tenker jeg at jeg vil bare leve med kjente og vante situasjoner og ikke prøve meg på noe nytt.  Men da ville det være som om livet mitt skulle være slutt.  Nesten som å være død.  Ikke enkelt.

 

DU MÅ IKKE MISTE DEG SELV

Jeg var blant de første som lærte Acem-meditasjon da kursene kom i gang i Tyskland i 2001.

Jeg hadde mye å gjøre på den tiden.  Jeg tenkte at du trenger noe godt som du kan gjøre for deg selv.  Du må ikke miste deg selv.  Du trenger å finne noe for det.  Jeg snuste på mye forskjellig.  Jeg gjorde yoga og mye annet.  Så prøvde jeg å lære meg å meditere for meg selv.  Det var en form for konsentrasjonsteknikk.  Jeg fikk ikke så mye ut av det.   Og jeg skjønte at jeg trengte en lærer.  Så leste jeg om Acem i planen for Volkshochschule i Hamburg.  Der fant jeg ut at Acem-meditasjon er uten religiøs tilknytning og at metoden kom fra Norge.  Det syntes jeg var bra.  Jeg prøvde det og fra første gangen jeg mediterte med Acem opplevde jeg at «Nå er jeg hjemme».  Nå har jeg funnet det jeg har lett etter.

 

IKKE ENKELT, MEN DET GÅR OVER

Et stort tema for meg var mye frykt/angst.  Det var en frykt for mange ting - og det var en frykt jeg ikke forsto hvor jeg hadde fra.  Det startet med tre måneder med depressive stemninger.  I denne perioden snakket jeg diverse ganger på telefon med meditasjonslæreren.  Han sa at dette er ikke enkelt, men det vil gå over med tiden.  Og det gjorde det.

Senere fant jeg ut hva de depressive stemningene knyttet seg til.  På den tiden - når jeg våknet om morgenen, følte jeg ingenting.  Jeg var som en gummi-and.  Det var litt som å være død.  Etter denne depressive perioden våknet jeg opp om morgenen med frykt.  Det var heller ikke særlig behagelig.  Men det hadde mer av livet i seg.  Jeg var ikke lenger en gummi-and, jeg var et levende menneske.  Denne frykten har jeg levd med videre.  Den er ikke borte slik depresjonen og gummi-and-følelsen er det.   De er aldri kommet tilbake.   Men jeg er i stand til å gjøre det jeg ønsker å gjøre - også når denne frykten er der.  Det er forskjellen.  Før sa jeg til meg selv: Nei, du trenger ikke å gi deg i kast med denne utfordringen - du har det ok som du har det.  Men det var ikke sant.  For jeg ønsket å gå videre, men jeg kviet meg på grunn av frykten. 

 

IKKE ET NYTT, MEN ET BEDRE LIV

Før var jeg frykten - og det var ikke noe annet enn frykt der.  Nå har jeg frykten.  Og det er forskjellen.  Det er ikke et nytt liv, men det er et bedre liv.  

Jeg så mye frykt også hos andre tyskere - ikke bare hos meg selv.  At de er svært stressede i sitt liv og har vanskelig for å finne en god balanse mellom å arbeide og ha fri.  Jeg tror det kommer fra nazistene - at du bare er en god person når du har godt arbeid.  «Arbeit macht frei!»  Det er derfor jeg tror mange har så vanskelig for å finne denne balansen.

Når jeg møter tyskere som er mer enn 70, så begynner de ofte å fortelle om sin barndom.  Om bombene de hørte, og om nettene i tilfluktsrommene.  De snakker også om fedre som plages av at de tapte krigen.  De er deprimerte fordi Hitler ikke vant.

Krigen var et ladet ikke-tema også i vår familie. Min far var bare 13 år da krigen sluttet.  Men mine onkler på morssiden var i krigen - i Norge, Frankrike og Afrika.  Det samme gjaldt mange av deres venner.  Det første vi så fra krigen, var at en av dem hadde bare ett bein.  Andre hadde bare én arm,  Det var normalt i vår barndom å se slike menn.  Noen hadde heller ikke noe ansikt, men en slags jernmaske.  Vi så det og når vi spurte «Hva er det med den mannen, mor?», var gjerne svaret »Å, det er noe som har med krigen å gjøre».  Så forsto vi ut fra tonen i mors stemme at vi ikke skulle spørre mer.  Da vi ble eldre ville vi vite «hva gjorde onklene våre under krigen?  Hva gjorde de i Norge, Frankrike og Afrika?» Men vi fikk ikke vite det, for alle signaliserte at vi ikke skulle spørre.

 

EN NY TYSK ÅPENHET

Mange sier det har utviklet seg en ny åpenhet i Tyskland i det siste tiåret.  Det opplever jeg også.

For før dette tiåret hadde jeg noen ganger følelsen av at jeg ikke levde mitt liv, jeg levde mine foreldres liv.  Jeg hadde noen ganger følelsen av at dette er ikke min frykt.  Dette er en annen persons frykt, ikke min.  Og jeg var alene med det.

Så har alle disse bøkene om krigsbarn og krigsbarnebarn kommet.  Og diskusjonene på krigsbarnebarnkongresser om muligheten for at også de neste generasjoner kan få med seg de problemene som forrige generasjon hadde.

Da ble det mulig å snakke med andre som hadde de samme følelsene.  «Det er ikke mitt liv, det er ikke mine følelser.  Er jeg gal, eller hva er dette?»  Da det ble mulig å snakke om dette, hjalp det.  Men det var ikke mulig før, for tyskerne har gjort så forferdelige ting på den tiden at det ikke var mulig å se på seg selv som et offer.

Min far så aldri på seg selv som offer.  Han sa alltid at vi ikke har rett til å se på oss selv som ofre.  Men så kom nobelprisvinneren Günter Grass i 2002 med romanen «Im Krebsgang» om skipet «Wilhelm Gustloff» som ble torpedert i senk av russerne med 9.000 flyktninger ombord.

Far var glad i de tidligere bøkene til Günter Grass.   I denne boka om «Wilhelm Gustloff» sier Günter Grass sier gjennom en av romanfigurene at det var ganger hvor tyskerne også var ofre.  Far var så lykkelig over at han skrev det.  Det hjalp ham så mye å høre denne setningen fra denne store forfatteren.  Jeg tror det var nødvendig å kunne se også på denne måten på Tyskland.  Å se også denne siden av historien om krigen.

Men også - nå har vi mange flyktninger i Tyskland.  Det fører til at de eldste blant oss, som min tante, tenker mye på gamle dager og de får igjen de vonde drømmene.  De har vanskelig for å forstå at flyktningene idag har fine klær og smarttelefoner, og at de får en leilighet. Så de sier at de ikke er flyktninger som dem.  Og det er jo sant - de er ikke flyktninger som dem.  Frykten i Tyskland er at det er for mange flyktninger - hvordan skal vi klare å håndtere det?  Og det er mange mennesker som gjerne vil finne enkle løsninger.  Men det er ikke mulig.  Så det er folk som slutter seg til dette partiet AFD (Alternative für Deutschland) - jeg tenker det er et parti som nazistene. De fikk 24% av stemmene i et delstatsvalg.  Og de fleste av dem hater flyktningene. Men de fleste tyskere er demokrater.  De tror ikke på at det er mulig å finne enkle løsninger.   Jeg håper den gode siden av tyskerne vil vinne.

Ingrid Rentel, Hamburg.  Payroll manager i et internasjonalt selskap.  Bachelor i business administration.  Master i tysk og fransk litteratur.  Styremedlem i Acem Tyskland og assisterende instruktør i Acem-meditasjon.

Produkter

Dyade 2016/03: Tyske tårer

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.