Hun sto i gangen, med kofferten i den ene hånden og husnøkkelen i den andre.
Ingrid Rentel
Og hun beveget seg ikke. Hun ble stiv i kroppen, det gikk ikke. Hun kunne ikke reise. Det var umulig. Hun visste ikke hvorfor, men det gikk ikke. Så kjentes det allerede bedre. Lettet fastslo hun at hun nå igjen kunne bevege seg. Hun tok sin mobil og ga beskjed via SMS om at hun ikke ville komme. Det ga de andre liten mulighet for å reagere. Og hun var likeglad med hva de andre ville si. Nå kjentes alt riktig igjen. Nå var alt bra. Langsomt kledde hun av seg. Utmattet, men tilfreds med sin beslutning la hun seg til sengs. Hun forlot den ikke på tre dager.
billett: Tre forsøk før hun lyktes. Oppringningen: Kommer du denne gangen? Svaret: Jeg forsøker, men jeg kan ikke love noen ting. Når jeg får det til, har jeg klart en personlig grenseoverskridelse. Taushet på den andre siden, og så: Det er halvannen time til Berlin. Hva er problemet? Hun: Jeg vet ikke, jeg vet det ganske enkelt ikke, men jeg har en helvetes angst. Svaret: Vi er sinna på deg. Vi forstår det ikke. Vi kan ikke stole på deg. Hun: Jeg kan forstå dere. Men jeg kan bare forsøke, jeg kan ikke love dere at jeg kommer. andre diffus angst, når de selv ikke kjenner den? Men denne gangen vil hun klare det. Hun vil ikke la de andre i stikken en gang til. Hun snakker med seg selv som med et lite, engstelig barn: Kom, skritt for skritt, min lille. Vi klarer det. Vi pakker bare ganske lite i ryggsekken slik at vi kan løpe fort. I Berlin går vi rett til taxiholdeplassen, den finner vi, og reiser med taxi til hotellet. Det kan ikke skje oss noe. På en gang har hun bildet av en liten 13-årig gutt for seg, som leier sin lillebror og har leker for sin elskede bror i ryggsekken. Hun begynner å fryse. Hun merker kulden fra det østprøyssiske havet i sine lemmer. Hun hører lyden av bombene fra him melen. Hun merker hvordan den 13-årige gutten i løpet av flukten må gi slipp på sin brors hånd, for alltid. Hun føler hans fortvilelse, kjenner hvordan han stivner til. Og hun forstår det nå: Når hun drar til et fremmed sted, drar hun ikke på en reise. Hun gjentar sin fars flukt, denne engstelige og samtidig så tapre lille 13-årige gutten. Denne gangen kom hun seg til Berlin.