2. juni 1967 ble et vendepunkt i Michael Brenners liv.
Michael Brenner til Rolf Brandrud
Under en demonstrasjon mot sjahen av Persias besøk i Berlin blir studenten Benno Ohnesorg skutt bakfra av en sivilkledd politimann, som senere blir frikjent. For Michael og hans meningsfeller var dette dagen da det unge demokratiet Tyskland mistet sin uskyld. Generasjon Hitler lot masken falle og myrdet igjen. "Dette var overdrevet", sier Michael Brenner når jeg treffer ham i Hamburg sommeren 2016, "men det var slik vi følte det den gangen". Med fødselsår 1951 hører han til 1968-generasjo nen. Han var politisk aktivist i årene opp mot 1970. Deretter med på det han kaller "See me, feel me, touch me, heal me"-bølgen på 1970-tallet. I dag er han coach og arbeider med prosjektutvik ling i offentlige virksomheter. I 2015 utga han boka Nachkriegsland - Eine Spuren suche (Etterkrigsland - åfølge et spor). Der beskriver han sin egen historie i sammenheng med Tysklands etterkrigshistorie. "Hvorfor skriver du om dette? Alle vet jo at det var slik det var!" har flere av hans eks-venninner sagt om hans egen historie. Det tar han som et tegn på at hans erfaringer er typiske for hvordan mange opplevde denne tiden. Når det gjelder beskrivelsen av Tyskland, mener han den gir et bilde av hvor autoritært, rigid og fortsatt nazi-preget det tyske 50-tallet var fram til mye kom i bevegelse med ungdomsopprøret ut over på 1960-tallet. "Hitler-Tyskland var resultatet alle tyskeres holdninger", sier Michael Brenner. "Det ble lenge benektet: "Vi visste ingenting, vi gjorde ingenting". Men alle som var voksne under krigen var på et eller annet vis involvert. Vest-Tyskland var på 50- og 60-tallet fullt av personer med nazi-bakgrunn i sentrale posisjonen Den gang var det så kontrover sielt at ingen sa noe om det. I dag er det så allment kjent at vår innenriksminister nylig snakket om det på TV som en selvfølge. Det fremste symbolet på det manglende oppgjøret med nazismen var Kurt Georg Kiesinger som ble valgt til forbundskansler for perioden 1966 - 69. Han var medlem av nazi partiet like fra 1933 til 1945 og hadde framtredende posisjoner i naziregimet. Han snakket aldri om sin nazi-fortid og gjorde aldri opp med den. For oss var han Nazi-kansleren Jeg kan ikke påstå at han videreførte naziholdnin ger som forbundskansler. Men han snakket aldri om sin nazi-fortid og gjorde aldri opp med den. For oss var han Nazi-kansleren".
Hans eget 1950-tall var preget av foreldre som på ulike vis var sterkt merket av krigen. Da de møt tes i 1949, var moren Magda 17 og faren Karl 33 år. "Det var ei ung, forlatt, traumatisert jente og en eldre, desillusjonert og nederlagstynget soldat", sier Michael. De giftet seg 6 måneder før han selv ble født i 1951. Faren hadde et ustyrlig raseri, som kunne slå til når som helst. Han hadde tapt to gån ger - først som soldat i krigen og så som menneske i etterkrigstiden. Han hadde en aggressiv overflate, og under fantes det en ensom, fortvilet og dypest sett såret mann. Det var i ølkneipene han søkte til flukt - de var femtiårenes katedralen For ham var det også en rød klut at mor Magda arbeidet like til pensjonsalderen. Det viste at han ikke var i stand til å forsørge sin familie alene - slik han burde. At hun også støttet sosialdemokratene (SPD) var en annen provokasjon bortimot landsforræderi hans øyne. Moren Magda ble født i 1932 og en bror i 1934. Arbeiderfamilien levde i nød og elendighet, inntil hennes mor dør i 1940. Hennes far var ikke i stand til å ta hånd om barna. De ble sendt omkring til di verse pleieforeldre i regi av nazistenes Kinderland verschickungen, som hadde til oppgave å gjøre gut ter til Hitlerjugend og jenter til gode tyske mødre.
Faren Karl hørte til 1915-17-årgangene som ble inn kalt da Hitler innførte allmenn verneplikt i 1935. 1939 var han fortsatt soldat. Han var blitt yrkes soldat og søkte åpenbart en militær karriere. Han ble sendt i dødsoppdrag som fallskjermjeger ved fronten i Belgia. Fikk Jernkorset og var underoffi ser i juli 1940. Først da Michael begynte å grave i 2005, fant han mer om hva faren hadde gjort mellom 1940 og 1944, da han kom i britisk krigsfangenskap. Det viste seg at faren hadde die grossen Arier-Ausweiss, som dokumenterte at hans forfedre tilbake til 1780 Wi MWMwWg H^M^'-1 v alle var rene ariere. Alle SS-folk måtte ha det. Han var også i noen timer den siste tyske Stadtkomman dant i Brussel. I disse timene hadde han brent alle tyske belastende dokumenter og dernest satt seg og ventet på britene. Sa han selv. Men ifølge andre kilder var det heftige kamper til siste slutt. Ut fra denne posisjonen må han ha visst hva som foregikk. Fra Belgia ble 140 000 menn sendt på tvangsarbeid, 18000 i konsentrasjonsleir. Og fra Belgia og den okkuperte delen av Frankrike, som sorterte under samme kommando, ble 75000 jøder sendt av gårde - bare 3000 av dem overlevde. Hvorfor ble han nazist? Hitler skapte forventnin ger om bedre tider. Han fikk arbeidsløsheten vekk fra gatene. Han ga bedre tilgang til utdannelse selv for de fattigste. Og han ga arbeiderne gratis «Kraft durch Freude» feriereiser. Selv Winston Churchill var tiltrukket av nazisme i unge år. De var sultne, unge menn. Det var ingen spor fra tiden i Brussel. Men senere fant Michael et bilde. Det var av faren som stolt tysk soldat med en vakker kvinne og en liten gutt. Slik hadde han aldri sett faren sin. Det må ha vært den lykkeligste tiden i livet hans, antar Michael. Elsket han Yvonne og Louis som de het, mer enn Michael, søsteren og moren? 16 år etter krigen, i forbindelse med en fotballkamp med Hamburger Sportsverein i Brussel, oppsøkte han og traff henne igjen. Moren fikk aldri vite om dette forholdet.
Karl var import / eksport-kjøpmann og Magda se kretær, men de var likevel lutfattige til langt ut på 1950-tallet. Familien bodde i trange leiligheter i en av Hamburgs fattigste bydeler - med farsforeldre ne i en kolonihage-hytte noen hundre meter borte. De holdt høns og kaniner, dyrket grønnsaker og frukt som matauk. Det bodde enda fattigere flykt ningefamilier i samme gate. Karl snakket om dem med hat - de minnet ham om krigsnederlaget. Krigen ble innhyllet i den store taushet, men fortiden var likevel alltid til stede Michael var foreldrenes håp. Alle foreldrenes drømmer ble lagt på ham. Han kom godt igjennom fattigårene, men sier at han ikke kjenner noen takk nemlighet overfor foreldrene. Det var et hjem med strid, skriking og kulde - ingen fortrolighet, nærhet eller kjærlighet. Barna ble sjelelig underernært, og til tross for at alt om krigen ble innhyllet i den store taushet, var fortiden likevel alltid til stede. De fire første årene gikk Michael på skolen i fattigbydelen, fikk gode karakterer og ble ansett for å være en begavet gutt. Men det var trange nåløyer for å komme videre med utdannelsen. Av de 36 i klassen var det bare seks som fikk slippe til på opp taksprøven på gymnaset. Av dem kom fem igjen nom. Blant dem var Michael, til stor glede og fei ring i familien. Det var uhyre viktig for Michaels far. Han sa igjen og igjen: «Du skal engang få det bedre», men også «Klarer du ikke prøven sender jeg deg på barnehjem».
Fra femte klasse - 12 år gammel i 1963 - kommer han nå over på en gutteskole i et fint, borgerlig boligstrøk. Gymnaset var en elitær oppdragelses anstalt fra før første verdenskrig og hadde diverse gamle lærere fra nazitiden med tilhørende hold ninger. Michael ble dårlig behandlet, men forel drene grep ikke inn. Han var - sier han selv - et fortvilet barn 1963-66. Farens ubønnhørlige krav var at «Du er ikke som de andre, du er bedre!» Det var utenkelig at Michael ikke skulle ta Abitur, som svarer til artium i Norge. Michael var fattig blant de rike og ble en vanskelig elev. I klassen ble det hvert år slått opp rangorden for elevene fra bestemann til verstemann, og han kom ofte langt ned på listen. Lærerne ville sile ham ut. Men faren kjempet igjen og igjen med nebb og klør for at han skulle få beholde plassen. Ingen skulle få hindre sønnen i å få utdannelse! Sommeren 1966. Michael er så langt ikke inter essert i politikk, men i jenter, fotball, svømming, romfart. The Beatles og The Rolling Stones. Drøm mene gikk bort fra Tyskland. Det å være tysk var ubehagelig og deprimerende. Ungdommen ville ikke bli som foreldrene. Så kom det lange håret hos guttene og miniskjør tene hos jentene. Førstemann med langt hår på det autoritære gutteskolen hadde så gode karakterer at han ikke kunne kastes ut - og i løpet av et par måneder hadde alle langt hår. Vi var, skriver Mic hael, den første generasjonen som ble sosialisert og globalisert gjennom popmusikk.
Michael refererer dag til transaksjonsanalyse, som sier at ungdom som ofte blir såret, enten blir engstelige og overtilpasset. Eller utvikler seg til et opprørsk barn. Han hørte definitivt til de siste. "I foreldrehjemmene våre hadde vi i årtier fått høre: "Så lenge du stikker føttene under mitt bord, har du å gjøre som jeg sier. Når du bor hjemme, må du høre etter. Du må yte noe før du åpner munnen. Vi har gjenoppbygd landet. Av deg blir det ingen ting. Du duger ikke til noe."" "Fra midten av 60-tallet var jeg fast forankret i min egen generasjon", sier Michael. "For foreldre og lærere var jeg ikke lenger innenfor rekkevidde. Opprøret ga mulighet til å frigjøre oss fra deres makt over oss." Opprøret rettet seg ikke mot foreldrene. "Jeg kun ne ikke gå til far og spørre hvor mange han hadde skutt under krigen - eller til mor med spørsmål om hun ble voldtatt av russerne. Det var det ingen som gjorde." I stedet ble den oppdemmede aggre sjonen rettet mot samfunnet foreldre-generasjonen hadde skapt og Vest-Tysklands manglende selv oppgjør med arven fra nazismen. Jeg kunne ikke gå til far og spørre hvor mange han hadde skutt under krigen I niende klasse kom Michael Brenner med i en po litisk skoleringsgruppe hos anarko-syndikalistene. Det handlet om revolusjon, Marx, Engels, Lenin og Mao og møtestedet var et okkupert hus. Så spis set det seg til omkring ham. Det begynte med at kollektivaktivisten Fritz Teufel kastet en pudding i ansiktet på en politiker. Senere kom demonstra sjonene mot den persiske sjahens besøk i 1967 og drapet på demonstranten Benno Ohnesorg.
15 år gammel høsten 1967 gikk Michael som en selvfølge til studentbevegelsens aktiviteter - alle Vietnam-demonstrasjonene. Det var på universi tetet det sanne livet fantes - ikke på gymnaset eller i familien. På en teach-in hørte han Rudi Dutschke -marxistisk sosiolog og lederskikkelse i studentbe vegelsen i Berlin og Vest-Tyskland. "Han ga meg og mine tanker en stemme", sier Michael. "Rudi Dutscke sa: Mennesker besitter hvert sekund frihe ten til å bestemme og handle. Vi er ingen håpløse Nachkriegsland Eine Spurensuche MichaelBrenner rT ’ "* baL?»ä. >tf. ’ if. X, -låt mmJ idioter av historien. Det var sprengstoff mot dem vi kalte Hitler-generasjonen." Dutschke ble hardt angrepet i avisene og særlig i Springerpressen. 11. april 1968 ble Rudi Dutschke skutt av Josef Erwin Bachmann - en overbevist leser av Bild-Zeitung. lommen hadde han en av deres artikler om Dutsch ke da han ble arrestert. Dutschke overlevde. 1968 var året da alt skjedde. Martin Luther King og Robert Kennedy myrdet. Attentatet mot Rudi Dutschke. Parisopprøret. Praha-våren, den sovje tiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia og Jan Palachs selvbrenning. Kulturrevolusjonen i Kina var i full gang. Vietnamkrigen og My Lai-massakren hvor 504 sivile ble drept. «For oss var Vietnamkrigen like stygg som våre foreldres forhold til Hitler - og det var bare 20 år mellom Niirnberg-prosessene og Vietnam-krigen», skriver Michael.
Etter det ebbet opprøret ut for Michael, som for de fleste i hans generasjon. Han støttet Willy Brandt og sosialdemokratene i valget til forbundskansler høsten 1969, ble elevrådsformann, militærnekter og student som i mange år levde i kollektiver. Det meste av det han hadde kjempet for, var blitt selv følgelig. Mange giftet seg og fikk barn. Noen ble sosialde mokraten Men noen ble også ekstremisten "På sekstitallet hadde våre politiske aktiviteter begynt i lystfylt selvbestemmelse", skriver han. "For de politiske aktivistene på 70-tallet var det helt an nerledes. Deres liv i de såkalte kadergruppene var som tilstanden hos fanger etter hjernevask. Lidelsen over den tyske fortid og den vesttyske etterkrigsrepublikk hadde ledet dem inn på terro rismens villspor. Flertallet av medlemmene i Rote Armé Fraktion kom fra samfunnets sentrum. Man ge av oss kunne ha landet der. Alle kjente noen som kjente noen som kjente noen som var engasjert i feltet omkring RAF. Hva som brakte dem dit? Desperasjon", sier Michael Brenner i dag. "Dette var unge mennesker to-tre år eldre enn meg. De mente samfunnet måtte forandres, opplevde at de ikke kunne forandre, og desperasjonen gjorde dem til terrorister".
Etter det snudde trenden innover. Mot gruppedy namikk og selvforståelse. Humanistisk psykologi. Befrielse fra destruktive familiestrukturen Kamp med sjelelig underernæring fra etterkrigsårene. Nå gjaldt det emosjonell vekst og oppdagelse av Jeg og Kropp. Michael Brenner forteller allsidige eksperi menter i dette feltet. Inntil han slår fast at "i andre halvdel av syttitallet begynte store deler av ekspe rimentene å gli over i esoteriske aktiviteter. " Blant annet hos den indiske guruen Bhagwan og hans OSHO-bevegelse, hvor etter hvert 250 000 fra Ves ten skal ha kommet. For sin egen del sier han at han etter det antiautoritære opprøret var immun mot ideologisk og religiøs påvirkning. Hans Sporsøk i Etterkrigslandet ender på 1980-tallet, med die Wende Ost hvor gjenforeningen av Tysk land igjen gjør landet til en stormakt i Europa. med die Wende West, hvor de konservative kommer til makten etter 13 år med sosialdemokratene Willy Brandt og Helmut Schmidt som kanslere. "Helmut Kohl forsøkte å rulle Tyskland tilbake til slik det var før 1960-tallsrevolusjonen, men lyktes ikke", sier han i dag - og framhever at det positive som skjer i dag omkring kvinner, flyktninger, homofile og miljø, har sitt utspring i 1960-tallet. Og han avrunder sitt Sporsøk i egen historie med: "Berømt og viktig har jeg ikke blitt. Tingenes utvikling har jeg ikke hatt innflytelse på, ikke ytet noe fremragende. Som milliarder av andre mennesker var jeg tilfeldig til stede. Mer var det ikke".