Subjektiv og objektiv sannhet

Bare plass til én

Prosess innebærer en vilje til å se seg selv annerledes, at en livshistorie kan forstås på flere måter. Man kan ikke ta sin egen subjektivitet som en slags sannhet. Personlig eksponering gjennom virkelighets- eller utleveringslitteraturen kan gi personlig tilfredsstillelse gjennom et oppgjør, men ikke uten videre et utvidet eksistensielt ståsted. Samtiden tror på kraften i den offentlige scene, men er mindre opptatt av indre bearbeidelse. Carl Frode Tiller viser i Innsirklings-trilogien hvordan det kan være mange subjektive, men ingen objektiv sannhet.

Hvilken verden er virkelig

Med trilogien Innsirkling (2007), Innsirkling 2 (2010) og Innsirkling 3 (2014) skildrer den norske samtidsforfatteren Carl Frode Tiller en person som har mistet hukommelsen og rykket inn en annonse der han ber dem som kjente ham, sende ham brev og dele felleserfaringer for å hjelpe ham starte en gjenerindring. Etter hvert forteller ni forskjellige personer hvordan de har erfart hverandres oppvekst og relasjoner. Hver beskrivelse oppleves av leseren som sann, selv om Tiller tegner kvinnene så labile og emosjonelt utfordrende at man undrer seg. Etter hvert viser det seg at samme livsforløp er oppfattet svært forskjellig. Mot slutten lar Tiller leseren slippe inn i flere uventede sider ved hovedpersonen og fortellernes bakgrunn. Men det ville være dårlig gjort overfor fremtidige lesere av trilogiens over 1 000 sider å konkretisere nærmere verkets avsluttende forviklinger.

                         Tillers roman er forskjellig fra vinklingen til f eks Bookerpris-vinneren 2015 A Brief History of Seven Killings av Marlon James. Der bidrar en rekke røster, undertiden mer forvirrende enn oppklarende, til å få frem et komplisert drama. Tiller gir mer hver enkelt person anledning til nokså utførlig å formidle sin forståelse av det som var. Tillers perspektiv kalles undertiden Rashomon-effekten etter en film av Akira Kurosawa.

                         Enkelte mener at Tillers prosjekt er overambisiøst; man klarer ikke troverdig å beskrive så mange personers erfaringer innenfra. En del sant er det nok i det. Det siste bindet drøyde lenge med å komme ut, noen av figurene der ligner for meget på enkelte av de foregående og slutten er ikke bare troverdig. Leseren ender til slutt opp uten noen klare referansepunkter for hva som er den egentlige historien. Kanskje ville Tiller si at nettopp det var poenget; i sosiale relasjoner finnes ingen objektiv sannhet. Men alt med måte; man må også kunne spørre om noe av forfattergrepet har sviktet. Til tross for en ikke helt vellykket avslutning og inntrykket av enkelte passasjer som konstruerte eller gjentagende, klarer Tiller å illustrere hvordan sosial sannhet er et subjektivt eller relativt begrep. Det besnærende og forførende eller forvirrende er at den subjektive sannhet oppleves som objektivt sann, både av den som forteller og den som leser.                         

                         Innsirklings-trilogien kan minne om erfaringer i kommunikasjonsgrupper i Acem eller andre former for personlige samtaler. Man hører om en persons relasjoner, fortidige eller nåværende. Så treffer man mer eller mindre tilfeldig noen av de mennesker det er snakket om. Det kan være kortere møter der man ikke gis tilstrekkelig grunnlag til virkelig å vurdere den det gjelder, opp mot det man er blitt fortalt om relasjonen. Men selv med en slik «diskontering» går det ikke opp. Noe skurrer.

Subjektivt som objektivt

Når vi selv forteller om viktige og formende relasjoner, skiller vi vanligvis ikke mellom subjektiv og objektiv sannhet. For oss er vårt perspektiv, våre erfaringer og vurderinger sanne. Det blir de også lett for den som lytter til oss. De kan bli dratt inn i vår subjektivitet og fanges av vår identifisering med det vi sier.

                         Den tyske filosofen Kant skilte mellom das Ding für mich (et fenomen slik det fremtrer for meg) og das Ding an sich (tingen slik den egentlig er som ikke er erkjennbar for vårt sanseapparat). Med relasjoner er det ingen rent objektiv referanse. For hver relasjon er det minst to perspektiver. Begge kan bli opplevet like sanne av de personer som utgjør relasjonen. I parterapi kan en måte å nærme seg en slags objektiv og omforent dimensjon innenfor det intersubjektive felt være at begge parter beskriver de handlinger som finner sted. Et første mål blir å enes om en ytre beskrivelse av det som objektivt sett foregikk: en objektivering av det ytre samspill som fant sted. Man blir ikke nødvendigvis enige om hva handlingene innebar, og hvordan de subjektivt sett naturlig fortolkes. Men kan man samstemmes om noe objektivt, kan det være et sted å «møtes» og danne en allianse om faktum uavhengig av den enkeltes subjektive perspektiver.

                         Ofte sies at man bør kunne ha to tanker i hodet samtidig. Mange ganger har man nettopp det. Våre viktigste relasjoner er sjelden bare gjenstand for én subjektiv sannhet, men flere. Mor, far, barn og partner – vi har ikke bare én opplevelse, men flere av så sentrale personer. Men noen ganger er de ikke til stede samtidig; vi kan veksle mellom dem. De fleste barn har omtalt sine foreldre på mange motstridende måter uten at noe er usant; det var riktig i øyeblikket. Tilsvarende gjelder mange parrelasjoner. Andre kan hjelpe en til å se disse sprikene og dermed til å integrere det som tidligere var atskilt.

«Aldri godt nok»-spøkelset

En mann i 40-årene som har meditert regelmessig en del år, forteller at han hadde håpet veiledningen ikke skulle bli noe av. Fra meditasjonen forteller han at han føler han ikke får det til, at han nærmest ikke klarer å være i den, vil bryte av, kommer ikke ordentlig i gang. Denne stemningen av ikke å gjøre det skikkelig, blir det hele veiledningen dreier seg om. På spørsmål kommer det frem at denne opplevelsen er kjent også fra hverdagen: Selv der han ikke gjør noe direkte galt eller noen kritiserer ham, er likevel den indre følelsen at det ikke blir godt nok. Fra veiledningen tar han med seg en forståelse av at denne misstemningen er en del av ham. Derfor er det også mange ting han, lik veiledningen, gruer seg til. Veiledningen bidrar til at han ser at det er disse negative vurderingene han på en eller annen måte må forholde seg til; ikke som sanne, men som egne subjektive forestillinger. – Slik å se og ta stilling til sine egne indre spøkelser er en måte å være i prosess.

 

Sannhet er det som fungerer

I Innsirkling illustrerer Tiller hvordan fortielse og benektning hindrer bevegelse eller refleksjon. Den følgende beskrivelsen er en klar motsats til en mer prosessorientert holdning:

«Det var som om dei fleste i det kristne miljøet anstrengte seg for å verke så milde, snille og fulle av nestekjærleik som mulig, … ein kunne seie seg ueinig i ting, men ein måtte ikkje begynne å krangle, … Alle svingingar i humør og temperatur skulle liksom dempast og glattast ut, ikkje berre bølgedalane, men også toppane. Det var flott å vere glad, men ein trong liksom ikkje juble for det, det heldt med eit smil.

          Men trass i, eller kanskje heller på grunn av dette uuttalte kravet om alltid å skulle beherske seg kom det til heftige følelsesutbrot innimellom.»

 

Tiller beskriver det ikke å være nær, en slags konstant disiplinering til avstand – og den prisen man kan betale for det. Den stadige dempning av egne impulser kan skape en fremmedhet og fjernhet til sitt eget, og en fare for til tider å bli overveldet av det som presser seg på. I stedet for å være i prosess hvor man forholder seg til det som er, gjør man seg selv til en slags psykologisk trykk-koker som av og til mister kontroll.

                         Innenfor vestlig hverdagsmoral er sannhet det objektivt riktige. I en del andre kulturer forbauses man over et slikt perspektiv som naivt. Stilt overfor en overmakt eller utsatt for en vanskelig situasjon, er sannheten de utsagn som «fungerer», de ord som løser problemet eller redder situasjonen. Man sier det som skal til for å kunne slippe unna eller minske presset. Om det er sant i en objektiv forstand spiller mindre rolle. Det som er hensiktsmessig å si, er også det riktige, en slags funksjonell eller pragmatisk sannhet; hos oss også kalt hvit løgn. Det kan, paradoksalt nok, være en liten parallell til som fungerer i en prosess mot øket selvforståelse, der målet er å utvide den subjektive sannhet. Målet er ingen hvit løgn, men å si det som oppleves som sant, eller mer sant enn ens tidligere forståelse. Samtidig må man godta at det aldri blir helt sant. Man søker ikke en endelig fasit, men en foreløpig sannhet som utvider ens forståelse og gir øket frihet til å tenke og handle annerledes.

                         Enten man arbeider i veiledning, kommunikasjonsgrupper eller terapi, avhenger endring av en allianse mellom gruppe og deltager. Det subjektive perspektiv trenger ofte å suppleres og korrigeres av gruppen eller veileder, men samtalen bør forholde seg til verden slik den forstås av personen i fokus. Man kan bare snakke til eller innenfor den subjektive sannhet hvis man vil beholde alliansen. Forholder man seg i stedet bare til en slags objektiv sannhet på tvers av eller uavhengig av hvordan den berørte selv opplever det, kan vedkommende lett oppfatte kommentarene som irrelevante, negative eller fiendtlige. For å hjelpe personen videre, må man på en eller annen måte også bevege seg innenfor vedkommendes subjektive sannhet. For å supplere, utvide og korrigere den subjektive sannhet, er det best å begynne der vedkommende er. I en gruppe sier f eks to menn at de synes en kvinne gir lite kontakt når de kommer til frokosten på kurset. Selv forstår hun ikke det, fordi hun gjerne vil ha kontakt. Etter hvert skjønner både hun og gruppen at det man snakker om, er hennes uerkjente engstelse, særlig overfor menn. Ved å ta utgangspunkt i en erfaring, men ved å være villig til å se den annerledes, kan begge parter vinne frem til et nytt perspektiv på situasjonen.

Virkelighets- og utleveringslitteraturen – bare én sannhet

Carl Frode Tiller har fått flere norske litteraturpriser og er ifølge forlaget solgt til 19 land. Selv om det er aldri så imponerende, blekner det i forhold til braksuksessen til Karl Ove Knausgård. Hans seks binds hovedverk Min Kamp på over 3 500 sider er ifølge Wikipedia utkommet i over 500 000 eksemplarer i Norge (per 2015). Knausgårds bøker er oversatt til 30 språk. I USA er Knausgård blitt et internasjonalt litterært fenomen med rosende anmeldelser i bl a New York Times og New York Review of Books som andre forfattere bare kan drømme om. New York Times bruker også Knausgård til å skrive mer omfattende temaartikler om vidt forskjellige emner, fra personlige inntrykk under reiser i USA til det å overvære en hjerneoperasjon i Botswana. Knausgård er en forfatter der en objektiv fremstilling er umulig. For mange er han en litterær helt, for andre, ikke minst enkelte i hans familie, en narsissistisk forstyrret juksemaker som vrir familiehistorien til det ugjenkjennelige.

                         I Knausgårds bøker er det ingen objektiv referanse som bidrar til å klargjøre at fremstillingen er subjektiv. Knausgård beskriver forholdene slik de var for ham. Han kan være en enestående god forteller så leseren dras inn i hans perspektiv. Nære personer, ikke minst faren og farmoren, fremstilles slik enkelte nok ville kalle fornedrende; få ville like å bli omtalt slik. Hadde Knausgårds «objekter» sluppet til med sine historier, kunne de vært ganske annerledes. Men de ville nok være sjanseløse. Knausgårds rekordomsatte subjektive sannhet blir i det offentlige rom den eneste, og dermed den objektive. Bilturistene sies å kikke fascinert mot hans barndomshjem fordi det var der «det» skjedde.

                         Bruk av levende modeller har inngått i en diskusjon av det man også kaller virkelighetslitteraturen. Ordbruken kan fange. Man kan være negativ til utlevering, men ikke så lett til at noen skriver om virkeligheten. Forfatteren Erik Fosnes Hansen har forsvart nådeløse personskildringer fordi «[d]en som føler seg urettferdig portrettert eller mener at hendelser er utilbørlig fremstilt i et kunstverk, kan vurdere å gå til motmæle i offentligheten, eller gå rettens vei». Men hvilken ordinær person kan ta igjen i offentligheten mot en litterær suksess slik at det monner? Linn Ullmann blottstiller i De urolige sine foreldre, Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Men her dreier det seg om virkelige kjendiser som «står på egne ben» i det offentlige rom, Alminnelige mennesker er langt mer sårbare for hva deres nærmeste måtte skrive i en bestselger. Å gå jussens vei er ikke greit av mange grunner. De juridiske grenser for ærekrenkelser og privatlivets fred er trange; det er ikke tilstrekkelig at en skildring er etisk klanderverdig. Søksmål mot kjente forfattere og deres forlag som lett betaler advokater kr 3 000 – 5 000 per time, kan være økonomisk umulig for folk flest. I tillegg kan mer offentlighet gjøre vondt verre.

Kollektiv erkjennelse eller narsissistisk samtidsstreng

En del vil mene at skånselsløs utlevering kan være prisen for god litteratur. Det litterære beriker og utvider leserens erfaringsfelt. Som lesere kan vi delta i flere liv uten å være der. Vi gis mulighet til å observere andres feiltrinn og prisen de betaler, uten selv å pådra oss den samme kostnaden. Dermed kan litteratur også bidra til moralske refleksjoner. Vi behøver ikke ta forfatterens fremstilling som en modell, men mer som en observasjon vi kan ta standpunkt til.

                         Biografier og selvbiografier respekterer vanligvis grenser mot det mer intime. Men det finnes unntak – som huskes godt fordi deres fremstillinger provoserte eller krenket. Sverige har August Strindbergs og Jan Myrdals familieomtaler. For noen er så inngående skildringer å gå ut over den «kontrakt» som gjelder i private forhold: Dette er mellom oss og ikke for det offentlige rom. Enkelte kjente fotografer har i vid utstrekning benyttet fotografier av egne barn da de var små og nakne. Regissøren Aslaug Holm filmet sine to sønner i en rekke år og brukte materialet som grunnlag for filmen Brødre. Yngstesønnen uttalte til pressen: – Da jeg var fem år, hadde jeg ikke noe valg. Hun har bare filmet, og vi har ikke kunnet si nei. Jeg visste ikke hva prosessen gikk ut på, og hadde helt klart sagt nei om jeg hadde visst det. – På den siden står de kunstneriske behov; på den annen den tanke at det ikke er for å lage film man har barn; det er for å gi, ikke for å ta. De skal på så frie premisser som mulig kunne skape sin historie.

                         En del av virkelighets- eller utleveringslitteraturens popularitet kan skyldes at den treffer en narsissistisk samtidsstreng. Det skal dreie seg om meg, ikke andre, ikke verden, men meg: mine rettigheter, mine krav, mine behov og mine krenkelser. Hensynet til andre skal ikke begrense meg i å ta ut det jeg måtte ønske.

                         Tittelen Knausgård valgte for sitt verk, Min kamp, er et tankekors, jf Hitlers Mein Kampf. Det kan være en del av en nihilistisk verdensanskuelse at Knausgård ikke lar seg stoppe av assosiasjonen; det er en del av sjokkeffekten og selger bra. Avstanden er også stor til den islamske betydningen av jihad som stammer fra verbet jahada: å streve. Visstnok mener mange muslimer at den viktigste kampen er den man fører med seg selv og utfordringen det er å gjøre gode gjerninger. Det ligger nærmere det selvoppgjør som en psykologisk vekstprosess også innebærer.     Min Kamp er i liten grad et oppgjør med Knausgård selv. Derfor ville ikke en tittel som Min prosess ha vært passende. Oppgjøret går primært utover, ikke innover.

                         I Norge ønsker et ikke lite antall personer å være forfattere. Atskillige synes å aspirere mot noe av virkelighets- eller utleveringslitteraturens tilnærming: Si det som det er. Bruke sin egen bakgrunn og bygge en bok, eller flere, direkte på sine erfaringer. Selv uten å bruke navn kan det, ikke minst for de omtalte og for dem som kjenner dem, være nokså klart hvem man skriver om. I noen sammenhenger skal det ha vært ødeleggende for relasjonene. Det kan bli som å være i familie med en forfatter fra helvete. Fenomenet er ikke nytt. Et tidligere eksempel fra norsk litteratur er anklagene mot forfatteren Agnar Mykle om å grafse i privatlivet til personer som stod ham nær.

                         Den som utgir utleveringslitteratur, kan heller ikke lett gjøre det godt igjen. Det hjelper lite å be om unnskyldning eller beklage privat det som har skjedd på den offentlige scene. Da mangles den kraft som ligger i offentliggjøringen. Det kan bli som med revenge porn, nakenbilder som legges ut på nettet av ekspartneren etter at forholdet er gått i stykker. Man kan ikke lett gjøre det ugjort.

Skrive seg «nedover»

Borgerlige dannelsesidealer er ingen del av moderne litteratur – til forskjell fra f eks den tidligere «dannelseslitteraturen». Enkelte har sagt at moderne forfattere skriver seg nedover. Politisk er man desillusjonert. Det er ikke lenger noen reformatoriske bestrebelser eller tro på frelse gjennom store samfunnsmessige endringer. Gud er borte og også etiske idealer om ordentlig oppførsel; det tilhører mer de forkastede besteborgerlige småløgner man skal fjerne seg fra.

                         Ikke minst i USA har en del politikere forsøkt å fremstille seg selv som særlig ekte ved å bryte alle normer for vanlig politisk oppførsel. Man kan undres om man også ser en slik Donald Trump-tendens i en del litteratur. Man kan virke særlig ekte hvis man ikke bryr seg om de grenser som ellers gjelder. Både marxisme og freudianisme har bidratt til en tenkning der «vanlig» moral ble en borgerlig overbygning. Resultatet kan bli en avstandtagen til det skikkelige som defineres som mistenkelig, utnyttende og forkastelig. Denne mangel på en moralsk referanse er en utfordring i møtet med fundamentalistiske røster i en multikulturell verden. Andre kulturer tar til dels avstand fra den vestlige verden, som ikke tror på annet enn egne rettigheter og materielle goder.

                         Det negative perspektivet avviker også grunnleggende fra den positive holdning som ligger til grunn for en eksistensiell prosessorientering: Perspektivskifte, personlig vekst og endring er mulig.             

Prosesskriving, men prosess?

I New York Times Book Review 8 november 2015 anmeldte Karl Ove Knausgård den franske forfatterens Michel Houellebecqs bok Submission, som har vært mye omtalt internasjonalt. Ett er lengden – tydeligvis har Knausgård nådd en posisjon der redaksjonen i New York Times nøler med å be om nedkutting av en tekst ut over deres vanlige format for bokomtaler. Knausgård skriver at han tidligere aldri har lest en bok av Houllebecq selv om han har fått det sterkt anbefalt og har en bok av ham i bokhylllen der han flere ganger har tatt den ned, «considering it for a while, though always returning it unread. The resistance to starting a book by Houellebecq is too great. I’m not entirely sure where it comes from, though I do have a suspicion, because the same thing goes for the films of Lars von Trier: When “Antichrist” came out I couldn’t bring myself to see it, neither in the cinema nor at home on the DVD I eventually bought, which remains in its box unwatched. They’re simply too good. What prevents me from reading Houellebecq and watching von Trier is a kind of envy — not that I begrudge them success, but by reading the books and watching the films I would be reminded of how excellent a work of art can be, and of how far beneath that level my own work is.” Flere deler av bokanmeldelse dreier seg ikke om boken, men om Knausgård. Det er kanskje der pennen har mest trøkk.

                         Anmeldelsen avspeiler vel også den måte å skrive på som kalles prosesskriving. Forfatteren strømmer med i skrivingen og lar sine egne innfall bli en del av det hele. Knausgårds rike og varierte språk avspeiler en høy grad av litterær skolering og en våken betrakterevne i forhold til verden rundt seg. Men det dreier seg ikke om prosess i den forstand ordet brukes i dette Dyade – prosess mot øket selvinnsikt, en evne til å se seg selv i forhold til verden rundt, og en vilje til å se for å lære og så endre. [Boks slutter]                    

Løsne subjektiv investering

Fiksertheten i det subjektive preger samtiden på mange måter. Anklagen og krenkelsen, indignasjonen og fordømmelsen, gis god plass. Mediene spekulerer i den og forsterker den; jussen er ofte på den krenkedes side: Offerets perspektiv og rettigheter må tas på alvor. Psykologisk kan det kjennes godt å tømme seg; si det som det er; gi sine følelser luft; våge å vise frem det som har vært vanskelig.

                         Men intensitet og emosjonalitet, forurettethet og sinne er intet sannhetskriterium. Bare å lufte sine følelser representerer ikke i seg selv prosess. Man må også kunne relativisere eget ståsted og se at det bare er ett av mange mulige bidrag til en slags sannhet. Offeret må tas på alvor, men ingens subjektive perspektiv bør absoluteres.

                         Acem-meditasjon og kommunikasjonsgrupper er metoder for å løse opp fastlåste subjektive perspektiver. Å problematisere egne oppfatninger om hva som er riktig, er en sentral måte å bedre utførelsen av Acem-meditasjon. Å forstå hvordan man mediterer feil, der man trodde man mediterte riktig, kan gi viktige endringer. I en kommunikasjonsgruppe er det nyttig å dele ting om eget liv som man ellers synes har vært vanskelig å vise frem. Dette inngår i en dialog med gruppen der andre forteller hvilken person de ser gjennom det man bringer frem. Ofte kan det hjelpe en til å endre forståelse av hva som skjedde og hvem man var og er. Kommunikasjon er ikke bare å dele ting som har vært vanskelig, men å komme inn i en prosess der man kan se seg selv på nye måter. Å skifte perspektiv kan bidra til at man opplever og handler mer rasjonelt, mer ut fra den andres behov og mindre ut fra sitt eget. Det kan bidra til bedre relasjoner og et rikere liv både for en selv og andre. Å slippe til sitt sinne og skuffelse kan kjennes som en lettelse i øyeblikket; for langsiktig personlig vekst er det neppe metoden.

Metodelyd, introspeksjon og prosess

En person lærer Acem-meditasjon. Hun synes det er noe galt med metodelyden. Den passer henne ikke, minner om noe, fører ikke til en god meditasjon.

                         Et slikt fokus på lyd kan hindre prosess. Det interessante er ikke lyden; i Acem-meditasjon benyttes lyder uten språklig mening som etter objektive kriterier er nøytrale. Muligheten for prosess ligger i å arbeide med det meditasjonen og lyden vekker i oss, bli introspektivt undrende og spørrende i forhold til oss selv. Projeksjonen, det å finne feil med lyden eller noe annet der ute, kan selvfølgelig være riktig i en del sammenhenger, men forskjellig fra den introspektive prosess mot selvforståelse meditasjon kan åpne for.

Frelsen i det offentlige rom

Uleveringslitteraturen kan representere et befriende alternativ til Facebook-kulturen der det greie og selvfølgelige står i fokus.             De fleste som skriver slik, kan komme inn i en viss refleksjon rundt eget liv på samme måte som det å skrive dagbok kan stimulere til ettertanke. Fortell-det-slik-det-er litteraturen innebærer imidlertid ikke uten videre en reell dialog. Det er ikke lik en kommunikasjonsgruppe, en meditasjonsveiledning eller en terapi der man snakker innenfor en allianse og for å bli korrigert gjennom tilbakemeldinger. Å skrive ut i et stort, uavgrenset kosmos, til et ukjent publikum, vil for de fleste forsterke effekten av å skrive, særlig når det er personlig. Men det er likevel ingen dialogpartner som skal hjelpe en til å se sine fragmenter i sammenheng og til å skifte perspektiv der man selv er fastlåst og investert i sine synspunkter. Det er forskjell mellom å snakke om seg selv og det å ta stilling til seg selv som utgangspunkt for endring.

                         Den moderne vestlige verden er til dels areligiøs. Men dype menneskelige behov for noe kraftfullt, opphøyet eller særegent blir ikke borte av å forkaste forestillingen om en guddom. Mange mener at man i moderne kultur i stedet ser religionssubstitutter og kvasiåndelighet. En digitalisert og billedorientert samtid har en sterk tro på virkningen av å bli sett av andre, en slags magi eller frelse i det offentlige rom. Det er der kraften er! Reality shows lokker mange ut fra troen på det forløsende i å være en øyeblikks-kjendis.

                         Noe av fascinansen ved utleveringslitteraturen kan ha et element av dette lidenskapelige behov for å bli sett av mange. Man søker ingen dialog innover med en eller annen stemme eller dimensjon der inne; i stedet er det en slags monolog til en uformelig masse hvor det gjelder at jo flere jo bedre. Det kjennes nok kraftfylt, men den personlige bevegelse kan gå tapt.

 

 

Produkter

Dyade 2017/01: Liv i bevegelse

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook