Før-revolusjonære tilstander

Det er Victor Sebestyen, som akkurat  har  gitt  ut boken  Lenin the Dictator: An Intimate Portrait,  som nevner dette i en artikkel i The Guardian (6.2.17). Stephen Bannon er sammen med Donald Trump også kjent som fremtredende  eksponent  for  det  som kalles post-truth-politikk. Sebestyen ser forbin-delseslinjer til Lenin også her:

I jakten på makt lovet Lenin det meste. Han tilbød enkle løsninger på komplekse problemer. Han løy skamløst. Han rettferdiggjorde seg ut fra at seier betydde alt;  målene  rettferdiggjorde  midlene. Le-nin var post-truth-politikkens gudfar.

Da han hadde fått makten, angrep Lenin straks pressen. Deretter stengte han det nyvalgte parla-mentet. Han brukte ikke uttrykk som ”alternative fakta” og ”fake news”, men ”objektiv sannhet” og ”den større sannhet”.

En tredje forbindelseslinje i tillegg til destruktiv innstilling overfor establishment og post-truth- po-litikk, er populisme. Lenin var i Sveits da den rus-siske revolusjonen brøt ut i februar 1917. Han kom seg raskt til Russland, og de neste månedene arbei-det han for å undergrave og rive ned den nye re-gjeringen for selv å gripe makten. I denne perioden trådte Lenin fram som populist. Han framhevet at folk hadde fått nok av eksperter. ”Enhver arbeider vil kunne mestre ethvert departement etter noen få dager; ingen særskilte ferdigheter er nødvendig”. Og når det gjaldt å ta hånd om industrien, var løs-ningen å arrestere en håndfull kapitalister og lære de nødvendige triksene fra dem. Her var det folket selv som skulle ta over.

Lenin ville sannsynligvis

sett verden i 2017 som starten på et revolusjonært øyeblikk

Sebestyen konkluderer: ”Enhver som har gjen-nomlevd  nylige  valg  i  det  vi  trodde  var  Vestens sofistikerte kulturer, kan gjenkjenne ham”. Lenin ”ville sannsynligvis ha sett verden i  2017 som star-ten på et revolusjonært øyeblikk”. Lenin er aktuell i dag ikke på grunn av sine ”mangelfulle, blodige og morderisk feilslåtte løsninger, men fordi han stilte  de  samme  spørsmål” som stilles i dag,  nem-lig om økende økonomiske kløfter og befolkninger som føler  seg forlatt eller sviktet.

SLUTT PÅ VESTEN

Så lever vi i en  før-revolusjonær  tid?  Historike-ren  og  kommentatoren  Anne  Applebaum skrev  følgende i Washington Post 4. mars 2016: “Er dette slutten  på  Vesten  slik  vi  kjenner   den?

… Akku-rat nå er vi to eller tre dårlige valg fra slutten  på  NATO, slutten på EU og kanskje slutten på den li-berale verdensorden”. Hun siktet til Brexit, Trump og årets franske presidentvalg. I skrivende  stund har to av hennes tre bekymringer slått til, og i Frank-rike er begge de sentrale  partiene  – republikanerne og sosialistene – i vanskeligheter før valget. Marine Le Pen leder sammen med den frittstående Emma-nuel Macron, som også ser seg som en system-endrer i fransk politikk. En meningsmåling gjort i februar 2017, referert av Le Monde 7.3.17, viste at 33% av fran-ske velgere er helt eller delvis enig i Le Pens politiske ideer. I Nederland fikk det innvandrings- og EU-fi-endtlige  Partij voor de Vrijheid et tilbakeslag ved val-get i mars, men lederen Kim Wilders lover å komme tilbake. I Tyskland har det tilsvarende Alternative für Deutschland vært opp i 12% tilslutning etter at den europeiske flyktningkrisen startet i 2015. I Ungarn og Polen har antidemokratiske regjeringer endret utvik-lingen i Øst-Europa.

Det vi vanligvis vil kalle revolusjon, har ikke inntruf-fet, og det er sikkert et stykke dit.  Men  situasjonen har noen revolusjonsliknende trekk. Hvilke parallel-ler er det egentlig mellom den nye politiske situasjo-nen og revolusjoner?

FEM MULIGE PARALLELLER

I det følgende ser jeg  på  fem  mulige  paralleller:  post-truth-tilstanden,  populismen,  trykket  nedenfra, svekkelsen på toppen og organiseringen. Foruten å framheve sider ved dagens situasjon, henter jeg stoff fra den russiske og den franske revolusjonen og viser også til forskere som har sett på et bredt spektrum av revolusjoner. Til sist skal jeg se på om det er noen pa-ralleller i de forhold  som  ligger til grunn for dagens situasjon og de forhold som utløser revolusjoner.

I.   POST-TRUTH

Da Oxford Dictionaries i 2016 kåret post-truth til Årets ord, definerte de det som ”forhold hvor opi-nionen i mindre grad påvirkes av objektive fakta  enn  gjennom  appell  til  følelse  og  personlig over-bevisning”.

Jayson Harsin, som er i ferd med å gi ut boken The Rumor Bomb. Vertiginous  Democracy  and Regi-mes of Post-truth, karakteriserer post-truth som en ”sannhetskrise” (Le Monde, 24.2.17). Demokratiske samfunn trenger noen nøytrale institusjoner som står utenfor politikken og kultiverer sannhet i of-fentligheten. Eksempler er universitet, forskning, presse og rettsapparat. Det ligger et særlig ansvar for sannferdighet hos disse institusjonene.

Demokratiske samfunn trenger nøytrale institusjoner som kultiverer sannhet i offentligheten

Med vår tids økning av kilder til informasjon er tilliten til slike institusjoner  svekket.  De  oppfattes ikke lenger som garantister for sannhet. Etablert sannhet utfordres av alle de nye stemmene. Det gode ved denne situasjonen er at  etablert  sannhet  kan utfordres fra nye hold.  Men samtidig erstattes offentlig sannhet også av en uendelighet av  syns-punkter.

I post-truth-politikken kan det synes som at dette vel-let av posisjoner og synspunkter har ført til at  man har kunnet forbigå selve respekten for fakta. Mar-

kedsføringsteknikker som går ut på å treffe følelser og smigre velgere, kombineres med bruk av ryk-ter eller halvsannheter. Da Obama ble valgt, spilte motstandere på at han hadde vokst opp i Indonesia (sant) og knyttet dette til at  han  skulle  være  mus-limsk (usant). Avisene sjekker fakta, men mange har ikke lenger tillit til deres nøytralitet. En spørreun-dersøkelse gjort av Quinnipiac University og refe-rert i New York Times (24.2.17), viste at 86% av demo-kratiske velgere  stoler  mest på pressen,  mens  78% av republikanske velgere stoler mest på Trump.

MEDIENES ANSVAR

Nå er det likevel ikke bare mangfoldet av nye stem-mer som har ansvaret for manglende tillit til me-dier. Mediene har selv et ansvar. Mange har påpekt at de har neglisjert virkeligheten til de protesterende, alternative stemmene. Kanskje ikke direkte  gjennom  en  post-truth-politikk  der fakta ignoreres, men via en mildere, men effektiv form for ensret-ting når det gjelder temavalg, vinkling, styrende ideer, tolkning, språk osv. Pressen har for eksempel sett tilslutningen til populistiske politikere som ut-trykk for psykologisk stress, altså irrasjonalitet, og ikke som politiske holdninger og prosjekter. Dét er ikke en diskusjon om et faktum, men snarere om  tolkning av et mangfold av fakta.

Kjetil Jakobsen skriver i Morgenbladet (nr. 8 2017) om grunnene for ensrettingen slik den forekommer i Norge. Det sentrale er  at  journalistene  overvei-ende er  urbane  og  verdiliberale. De stemmer ikke Senterpartiet eller Frp, partier som samler halvparten av velgerne i bygde-Norge. Og faktasjekk lø-ser ikke problemet, noe også Anki Gerhardsen har framhevet i Aftenposten (30.3.17). Et ”forutinntatt blikk” og en ensartet bakgrunn ligger til grunn for journalisters ideer, saker, tema og vinkling.

Hva dette indikerer, er at mistilliten til samfunnets ”sannhetsinstitusjoner” til en viss grad er begrun-net. Deler av befolkningen er ikke skikkelig  repre-sentert i offentligheten. Det er ikke  bare økningen i mengden av informasjonskilder som driver sann-hetskrisen, men også valg som gjøres i redaksjoner.

POST-TRUTH OG

DEN FRANSKE REVOLUSJON

Vi så at Lenin ble kalt post-truth-politikkens gud-far. Det er en parallell mellom dagens sannhetssi-tuasjon og revolusjoner. Under den franske revo-lusjonen i 1789 opphørte all sensur.  Et stort antall, ofte svært kortlivede aviser  ble  etablert,  over  500  bare i Paris mellom mai 1789 og oktober 1791. Avi-sene representerte  hele  det  politiske  spektrum.  Med  ett  var  det  skapt  en åpen, diskuterende of-fentlighet. Den offentlige sannhet hadde fått nye voktere. Noen av avisene spesialiserte seg på fakta og nøye referat  fra  nasjonalforsamlingen,  andre  var  didaktiske og ville lære opp folket i demokrati.

Men mange av de nye avisene ble også intenst po-litiske. I denne nisjen fikk overdrivelser, rykter og voldsomme angrep på motstandere spillerom. Uttrykk som ”skurker” og ”forrædere” Holdningen var først at markedet ville rydde opp,

at folk ville slutte å kjøpe aviser som hadde løyet. Men markedet ryddet ikke opp. De politiske avi-senes overtramp satte dermed i gang diskusjoner om begrensninger på ytringsfriheten og lover for æreskrenkelse. Revolusjonslederen Camille Des-moulin klaget over  en  ny  type  politisk bedrager, ”den despotiske baktaler”. Han så tegn til et nytt  tyranni  bygget  på  organisert uvitenhet. Desmoulin påpekte at baktalerens kunst besto i å diskreditere andre ved å etterligne populær sjargong alt mens han spredde falske synspunkter. Den franske revo-lusjon   er et eksempel på en ”sannhetskrise”.

POST-TRUTH OG LENIN

Lenins post-truth-stil stikker også dypere enn bru-ken han gjorde av  den  i  1917.  Sebestyen  vier et tankevekkende kapittel til utviklingen av Lenins  argumentasjons-teknikk  på  1890-  tallet. Lenin var vennlig og ordentlig, om enn temperamentsfull i privatlivet. Han hadde ikke Stalins eller Maos per-sonlige brutalitet – de eneste døde personer han  skal ha sett med egne øyne var faren, søsteren Olga og svigermoren.

Lenins språk var beregnet

på å skape hat, avsmak, forakt

Overfor politiske motstandere oppfant han imid-lertid et voldsomt språk, tidligere ukjent blant rus-siske intellektuelle, som generelt var høflige med hverandre. Han medga selv at det var ”beregnet på å skape hat, avsmak, forakt”. Det var ikke et språk

for å ”overbevise, for  å  korrigere  motstanderens  feil, men for å ødelegge ham, fjerne ham og  hans organisasjon fra jordens overflate” (Sebestyen, 82). Latterliggjøring og fornærmelse var  viktige ingre-dienser, med bruk av ord som ”kjeltring”, ”idiot”, ”skittent avskum”, ”klasseforræder”, ”plaprer” osv. ”Fordømmelse, latterliggjøring  eller  ydmykel-se  av motstanderen kommer alltid forut for avvis-ning av hans ideer”, slik opplevde den unge Trot-sky ham. Det kan se ut som han hadde lært av den franske revolusjon, som  han  også  gjerne  refererte til i ulike sammenhenger.

Nærmest på egen hånd endret Lenin debattsprå-ket på den russiske revolusjonære venstresiden. El-ler rettere sagt, han flyttet debattspråket ut av den saklige diskusjonen. Denne vendingen er logisk  nok: Hvis revolusjon er å rive ned det bestående og erstatte det med noe helt nytt, vil det      å innlate seg på saklig argumentasjon være å allerede dele mye med motstanderen. Lenins stil fulgte med inn i Sovjetunionen etter 1917. Det var en stil hvor vei-en til fysisk vold ikke var særlig stor.

Noe av den samme vridningen ut av saksorien-tering dukket for øvrig opp i Norge med revolu-sjonær ungdom på 1970-tallet som parkerte mot-standere med henvisning til klassebakgrunn. Post-

truth, sannhetskrisen, følger så å si revolusjonen som en skygge. I en revolusjonær tid angripes også de institusjoner som skal opprettholde et nøytralt område som deles av de politiske posisjonene.

II.  REVOLUSJON OG POPULISME

Ikke bare er det en sammenheng mellom post-truth og revolusjon. Revolusjon og populisme, samlebe-tegnelsen for de nye protestbevegelsene, henger også delvis sammen. Men hva er nå egentlig po-pulisme? I What Is Populism? (2016) ser Jan-Werner Müller følgende kjennetegn: Populister er imot det de oppfatter som den korrupte eliten; de hevder at de alene representerer folket; de som ikke støtter dem er ikke en del av det autentiske folket, men folkefiender; når populisten kommer til makten, følger gjerne korrupsjon, favorisering av støttespil-lere og angrep på uavhengige samfunnsinstitusjo-ner; populisten viser til at disse inngrepene gjøres for folkets skyld.

Mye i denne listen kan gjenfinnes i revolusjoner. Revolusjon  og  populisme  henger  først  og  fremst sammen ved at flere revolusjoner har hatt en popu-listisk fase. Populisme har da vært den fasen som har ført fra moderat, mer demokratisk til mer dik-tatorisk styre. Revolusjonsforskeren Jack A. Goldstone har påpekt at de første makthaverne ved en revolusjon ofte har vært moderate. Mens disse mo-derate kreftene har forsøkt å skape en ny orden av revolusjonens kaos, har det dukket opp radikale utfordrere som har appellert til massene.

DET KORTLIVEDE

DEMOKRATIET I RUSSLAND 1917

Slik var det i Russland 1917. Den nye regjeringen som samlet seg etter tsarens fall, besto for det mes-te av liberale. Den konkurrerte med sovjetet i Pe-trograd, et arbeiderråd, om makten. Russland var i realiteten styrt av liberale og sosialister sammen – en svært skjør konstruksjon. Etter februarrevo-lusjonen 1917 var landet likevel på vei mot et par-lamentarisk demokrati med frie valg. I mars 1917 skrev den amerikanske ambassadøren i Russland hjem til sin utenriksminister at revolusjonen ”er den praktiske gjennomføringen av det samme sty- ringsprinsippet som vi står for, styring gjennom  tilslutning  fra  de  som  styres”.  Meldingen  førte til at USA var først ute med å anerkjenne den nye rus-siske regjeringen.

I kaoset som hadde oppstått og med fortsatt del-takelse i en vanskelig krig, hadde likevel den  nye russiske regjeringen lav tillit blant folk. Lenins de-stabiliserende og populistiske inngripen var revo-lusjonens andre fase, og den ledet til diktaturet. Ut-trykket ”folkefiende” ble brukt av Lenin allerede i november 1917. I en av hans ordrer heter det: ”alle ledere av Det konstitusjonelle demokratiske parti, et parti fylt av folkefiender, oppfattes heretter somlovløse”. Ganske snart trengte Lenin enda en indre fiende for å bekjempe den rådende matmangelen. Han blinket da ut en del  av  bondebefolkningen,  lakkene,  som  hadde  ”blitt rike på folkets sult” og sendte brigader til mer enn 20 000 landsbyer for å drive inn korn, med tusenvis av drepte og mange nedbrente landsbyer som resultat.

RETTFERDIG TERROR I FRANKRIKE

Også den franske revolusjonen gikk fra demokrati via populisme til diktatur. De to første årene un-der revolusjonen  ble  menneskerettigheter  og  en  grunnlov etablert. Det første styresettet  var konsti-tusjonelt monarki, deretter ble republikk innført. Imidlertid ble revolusjonen ytterligere radikali-sert. I stadig sterkere grad appellerte man til det autentiske folket. For revolusjonære som Jean-Paul Marat og Maximilien Robespierre skulle revolusjo-nen ledes av folkets vilje og følelser – slik de tolket dem. Robespierres standpunkt ble etter hvert: ”Det er bare to partier i Frankrike: folket og dets fien-der”, og ”[t]error er ikke noe annet enn rettferdig-het, rask, hard og ubøyelig”.

Det er bare to partier i Frankrike: folket og dets f ender

På punktene post-truth og populisme er det såle-des et slektskap mellom dagens situasjon og revo-lusjoner, i alle fall om vi ser på de to mest klassiske av revolusjoner, den franske og den russiske. Det skal samtidig sies at de moderate, demokratiske regimene under disse revolusjonene var svært usta-bile, slik at veien til populisme og videre til dikta-tur også var kort.

III.   REVOLUSJON NEDENFRA

I teorier om revolusjoner går det et skille mellom de som vil legge mest vekt på drivkraften neden-fra og de som legger mer vekt på den forutgående svekkelsen på toppen av samfunnet.

Begge typer forklaring kommer til uttrykk i en fas-cinerende bok, Caught in the Revolution: Petrograd 1917 (2016) av Helen Rappaport. Her følger  hun  den russiske revolusjonen på nært  hold gjennom vestlige borgere, som av ulike grunner befant seg i Petrograd. Noen dager før massive demonstrasjo-ner og streiker startet 23. februar,  sa  den  russiske  storhertuginnen Vladimir til den franske ambassa-døren i Petrograd, Maurice Paléologue: ”Om frel-sen ikke kommer ovenfra, vil det bli en revolusjon nedenfra”.  Frelsen  ovenfra,  det  var  tsaren. Hun

fryktet ”de alvorligste katastrofer” om han ikke la om den politiske kursen. Hennes  observasjon var presis. Tsaren sto på sitt og gikk av 2. mars.

Den russiske revolusjonen startet som et opprør uten ledelse, en folkelig impuls. Rappaports dag-for-dag-skildring gir et nedslående bilde. Det had-de vært tre uker med 13 minusgrader i Petrograd, byen var full av skadde soldater, og det manglet melk og brød. Kvinner sto opp til 40 timer i uken i matkø. Dagen før opprøret brøt ut, ble ambassadør Paléologue slått av  ”illevarslende ansiktsuttrykk hos de fattige”. Den amerikanske krigsfotografen  Donald  Thompson skrev hjem til sin kone: ”Hvis du kunne se disse brødkøene og uttrykket i disse menneskenes ansikter, ville du knapt tro at dette er det 20. århundre.” Han følte skam, skrev han, ved å passere dem i sin tunge pelsfrakk mens de sto der ”nærmest i filler”.

Regimets inkompetanse var tydelig  for alle,  også en amerikansk pilot som akkurat hadde kommet til Petrograd og skrev i sin dagbok: ”Christ, hvor-for gjør ikke tsaren noe med det! Hvilken mulig-het for en klok amerikansk organisator! Tenk, hele Russland kan gå nedenom og hjem av mangel på litt klok ledelse”.

Folk frykter at det de har oppnådd gjennom hardt arbeid, vil gå tapt; de utvikler revolusjonær stemning

Fire dager etter at demonstrasjonene og streikene hadde startet, utviklet situasjonen  seg  til  anarki og ukontrollert vold. Våpenlagre ble plyndret, solda-ter deserterte, politifolk ble drept og det var livs-farlig å være utendørs for utlendinger.  Folkemas-sene tok sin hevn. ”Det var som å   se et villdyr som hadde brutt ut av sitt bur”, ifølge et vitne. Tallet på drepte i disse dagene er usikkert. Vitner anty-det at februarrevolusjonen kan ha krevd  4000-5000  menneskeliv  i Petrograd, mens det offisielle tallet etablert av Pravda og videreført i Sovjetunionen, var 1382 drepte og sårede.

SINNE OG BRUTTE FORVENTNINGER

En måte å forklare revolusjoner nedenfra, er å leg-ge vekt på sinne og skuffelse. I artikkelen ”Toward a Theory of Revolution” fra 1962 skrev sosiologen James C. Davies:

sial utvikling følges av en kort periode med rask tilbakegang. Folk vil da subjektivt frykte at det de har oppnådd gjennom hardt arbeid, vil gå tapt; de utvikler en revolusjonær stemning.

Revolusjoner inntreffer mest sannsynlig når en lengre periode med objektiv økonomisk og so-

Russland var et av Davies’ eksempler. Mange rus-siske bønder hadde fram mot 1900 blitt industri-arbeidere. Russland ble modernisert, og forvent-ningene om et bedre og friere liv steg. Men tsaren og det foreldede styringssystemet var  fortsatt  på plass. Et første opprør i 1905 ble  slått hardt ned. Spenningen mellom tsaren og folket økte, og mis-nøye spredte  seg.  Verdenskrigen og prøvelsene vinteren 1917 var de endelige skuffelsene som fikk begeret til  å  flyte over. De illevarslende ansiktsut-trykkene i februar 1917 var et oppdemmet sinne som  skyldtes brutte forventninger.

SINNET NEDENFRA I DAG

Når  det  gjelder  grunner  til  dagens  populistiske  protestbevegelser,  peker  Jan-Werner  Müller på nettopp sinne som en viktig ingrediens. Grunnene til dette sinnet er flere: framveksten av ”sosialt-seksuelle liberale verdier (ekteskap mellom sam-me  kjønn  osv.)”;  bekymring  for  at  USA er i ferd med å bli et land der ”det egentlige folket” av hvite protestanter er en minoritet; en følelse av at mange amerikaneres økonomiske interesser ikke ivaretas av eliten i Washington.

Det siste har en kjerne av sannhet. I en mye om-talt bok fra  2012,  Affluence  and  Influence:  Economic Inequality and Political Power in America, undersøkte Princeton-professoren Martin Gilens tusenvis av politiske endringsforslag over de siste tiårene. Han fant at når de med lavere og middels inntekt øn-sket beslutninger som avvek fra ønskene til de vel-stående, ble resultatet likevel i overensstemmelse med ønskene til de velstående. Dette gjaldt også når Demokratene hadde makten. Bare ved særli-ge anledninger, som ved presidentvalg, kunne de mindre velstående nå fram.

Følelsen er at nasjonalstaten

ikke lenger tar vare på sine borgere

Dagens USA er trolig  en  fortelling  om  brutte  for-ventninger.  De  hvite  protestantenes nedarvede forventning om å være dominante kulturbærere er rystet, og det samme er forventningen om øko-nomisk velstand og ivaretakelse etter mange gode tiår etter 1945. For det sistnevnte har nok finanskri-sen fra 2008 spilt en viktig rolle.

Økonomisk forventningsbrudd er også en del av  bildet i Europa. I Frankrike går velgere i det  som gjerne kalles det franske rustbeltet i nord over fra det sosialistiske partiet til Le Pens Front National (NY Times Magazine, 24.1.17). Innvandring og kul-turelt mangfold bringer også mange over i populis-tiske partiers leir. Følelsen er at nasjonalstaten ikke lenger tar vare på sine borgere

–  noe  den  gjorde  under oppbyggingen av velferdsstater etter 1945. Det  politiske  prosjektet  er  at nasjonalstaten igjen skal ivareta  borgerne.

Men i tillegg har Europa etter krigen, ifølge Mül-ler, vært preget av  ”ideen  om  å  holde  ’folket’  på avstand”. Grunnen var at ´folket` hadde frambrakt autoritære regimer som Sovjetunionen, Tyskland og Italia i mellomkrigstiden. Etter 1945 var det vik-tig å sikre seg mot gjentakelse. EU var en slik sik-ringsmekanisme. Men et distansert EU lokker nett-opp populistiske politikere fram som sier at folket igjen må stå i sentrum (og at EU må bort). Så i Eu-ropa er det også et sinne som følge av at demokra-tiet ikke har holdt sitt løfte om å høre på borgerne. De føler seg forlatt av teknokratene i Brussel og vil ta nasjonen tilbake.

IV.   SVEKKELSEN PÅ TOPPEN

Ouro Preto er i dag en pittoresk, litt avsidesliggen-de universitetsby førti mil nord for Rio de Janeiro. Byen er på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin enestående barokke arkitektur. Med 80 000-100 000 innbyggere var Ouro Preto i  1750  dobbelt  så stor  som  New  York,  ja  størst  av alle byer på det amerikanske kontinentet. Det skyldtes  områdets  usedvanlig  rike  gullforekomster. I denne strålende og rike provinshovedstaden brøt det i 1789 ut et opprør mot kolonimakten. Gullforekomstene had-de begynt å avta. Sentralmakten i Lisboa mistenkte imidlertid at verdiene med vilje ble holdt tilbake i Brasil. I stedet  for  å  lette  skattetrykket,  økte  de det. Regionens intellektuelle og økonomiske elite tok  da  sikte  på  å  løsrive  Brasil  fra  Portugal i det som er kalt Incon idência Mineira. USAs brudd med England i 1776 var en inspirasjonskilde. Det viste seg imidlertid at kolonistaten ikke var tilstrekkelig Ouro Preto var i 1750 dobbelt så stor som New York. Her brøt det ut opprør mot kolonimakten i 1789. sterk, og at organiseringen ikke var god nok. Opprø-ret ble slått ned.

Om den russiske revolusjonen sier Theda Skocpol i States and Social Revolutions: ”Etter hvert som om-fanget av russiske krigstap … åpenbarte seg, mistet de  høyere  lag  tilliten  til  tsaren  og  eneveldet. Og et-ter hvert som krigens belastninger vedvarte,  ble  de  lavere  klasser,  som  led fryktelig, lei av krigen og opp-rørske.” Dette førte til en ”nesten allmenn avvisning  av  det autokratiske regimet”. For Skocpol kom re-volusjonen fordi tsaren sto igjen alene uten tillit. Det er dermed statens svekkelse som er det avgjørende. Tsaren  og tsarinaen ble i 1917 oppfattet som en     fare for landet, ifølge feltmarskalk Henry Wilson, som var i Petrograd denne vinteren og rapporterte til London.

I 1789 var den franske staten på lignende vis svek-ket av en dyr krig mot  engelskmennene  i  Amerika. Staten klarte ikke å håndtere den finansielle krisen. Den samme manglende tilliten som i Russland fan-tes også i forkant av den franske revolusjonen, ifølge Skocpol: ”I 1788 og tidlig i 1789 var den ledende klas-sen i Frankrike praktisk talt samlet i et ønske om et mindre absolutistisk, mer representativt   nasjonalt  styringssett”.

SVEKKET TILLIT TIL STATEN  I DAGENS USA OG EUROPA

Men én ting er 1789 og 1917. En annen er om vestlige stater i dag er svekket. Det har vært hevdet at fordi stater generelt er blitt sterkere, er revolusjonenes tid over. Dessuten har ingen demokratiske regimer blitt styrtet ved revolusjon. I dag er det kanskje det over-nasjonale EU som er mest utsatt for grunnleggende endring, eller til og med nedbygging. Brexit skapte ”eksistensiell krise” ifølge EUs egen president  Jean-Claude Juncker. Hva om Frankrike vil ut?

Det er også en viss tillitssvikt innenfor nasjonalstater. Economist Intelligence Unit nedgraderte nylig  USA til ”mangelfullt demokrati”. Begrunnelsen var ”en yt-terligere erosjon av tillit til politisk styringsapparat og valgte ledere”.

Den sentrale konservative politikeren Alain  Juppé  påpekte  under  presidentvalgkampen  at Frankrike opplever ”en fryktelig tillitskrise” og at ”vårt land er sykt”. En undersøkelse gjort av instituttet Ipsos i fe-bruar 2017 viste at tiltroen til politikere og politikk er svært lav i Frankrike. 62% sier de er ”skuffet”, 44% sier de har ”avsmak”, 41% sier de er  ”sinte”.  Disse  karakteristikkene er  mest utbredt i aldersgruppen 35-44, blant de med minst utdannelse, blant arbeidere og sympatisører av Front National. Bare 18% av de spur-te assosierer politikk med håp – dette er mest utbredt blant de med høyest utdannelse, blant ledere og de som sympatiserer med høyre i politikken. 89% mener at politikerne setter personlige interesser fremst. 82% mener de fleste politikere er korrupte, et tall som har økt med 20% de  siste  fire år. Korrupsjonssynspunk-tet er særlig utbredt hos de som har lavest inntekt og som sympatiserer med ytterste venstre og Front Na-tional. 84% av de spurte mener at partiene det meste av tiden er en bremse for positiv utvikling i Frankrike (Le Monde, 4.3.2017).

V.   ORGANISERING

Mellom folkets impulser og statens svekkelse finner vi protestenes organisering. Det  må  en organisering til. Februaropprøret i 1917 hadde ikke blitt en revo-lusjon, hvis  ikke  politiske  ledere hadde grepet tøm-mene, og hvis det ikke allerede fantes organiserte grupper – liberale, sosialister, mensjeviker, bolsjevi-ker – som hadde ideer om forandring. Den avgjø-rende koplingen mellom demonstrasjoner, streiker og deserteringer på den ene side og ledelse på den andre, skjedde på revolusjonens fjerde dag, da men-neskemengdene samlet seg foran Dumaen, og hittil  ganske  forvirrede Duma-medlemmer fikk valgt en provisorisk komité og etter hvert  en  provisorisk  re- gjering. Organisering fant samtidig sted også blant sosialistiske revolusjonære, som dannet et arbeider-råd (sovjet) i Petrograd.

Dagens skuffelser i deler av befolkningene har fått en stemme og en politisk organisering i de europeiske opprørspartiene, i Brexit og i Trump. Denne organi-seringen ligger på innsiden av den eksisterende poli-tiske orden, en orden Trump likevel utfordrer når han nå er kommet til makten. Det rådende synspunktet blant kommentatorer er at det amerikanske politiske og administrative systemet er i ferd med å testes. Det samme kan skje i Vest-Europa  dersom  noen  av  de  populistiske  partiene der  kommer  til  makten.  Den tidligere lederen i United Kingdom Independence Party,

Nigel Farage, ser Trump som ”begynnelsen på en global revolusjon”, og viser til valgene i Nederland, Frankrike og Tyskland (the Guardian, 24.2.17).

MANGE ELEMENTER PÅ PLASS

Kanskje er revolusjon et begrep som fanger sentrale sider ved den politiske uroen vi ser i dag. En del av det som har kjennetegnet  revolusjoner  er virksomt  i dag. Kanskje er vi i inne i en sannhetskrise. Popu- lisme, som er et sentralt innhold i protestbølgen, har tidligere i flere tilfeller vært virksomt i revolusjoner, som en vei fra moderat styre mot mer autoritært styre. Revolusjonære ingredienser som skuffelse og sinne  er  i dag  kombinert  med  svekkelse  av staten  gjennom manglende tillit. Og til sist er dette organiserte partier.

LITTERATUR

James C. Davies, ”Toward a Theory of Revolution”, American Sociological Review, 1962.

Jayson Harsin, The Rumor Bomb. Vertiginous Democracy and Regimes of Post-truth, Duke University Press, kommer i 2017. Jonathan Israel, Revolutionary Ideas. An Intellectual History of the French Revolution From The Rights of Man to Robespierre, Princeton University Press, 2014.

Jan-Werner Müller, What Is Populism?, University of Pennsyl-vania Press, 2016.

Helen  Rappaport,  Caught  in  the  Revolution.  Petrograd 1917, Hutchinson, London, 2016.

Stephen K. Sanderson, Revolutions. A Worldwide Introduction to Social and Political Contention, Routledge, 2. ed., 2010. Victor Sebestyen, Lenin the Dictator: An Intimate Portrait, Wei-denfeld & Nicolson, 2017.

Theda Skocpol, States and Social Revolutions. A Comparative Analysis of France, Russia, and China, Cambridge University Press, 1979/2015.

Artikler i Aftenposten, Morgenbladet, The Washington Post, New York Times Magazine, Le Monde, the Guardian.