Eirik Jensen
om den kristne skammen
Skammen kom ikke til menneskene for at vi skulle leve bedre sammen, slik grekerne mente. Nei, i følge det gamle testamentet var skammen en kollektiv straff fra Gud fordi de første menneskene var ulydige.
Bibelens opprinnelsesmyte er interessant av flere grunner. En er at den kristne tradisjon har preget – og preger – vår kulturs senere forståelse av skam. En annen er at kirkefedrene – særlig Augustin – har utviklet en egen teori om skammens vesen med utgangspunkt i det gamle testamentet. Og denne forståelsen har igjen inspirert New York-filosofen David Velleman til å utvikle en ny, original og tankevekkende teori om hva skam er, som vi skal komme til om litt.
Vi begynner med selve fortellingen, går så videre til Augustins eksegese, og til slutt til Velleman.
Første Mosebok - Mennesket i Edens hage
Vi husker alle hovedtrekkene i skapelsesfortellingen fra første Mosebok: Først skapte Gud himmel og jord. Så skapte Han det første mennesket: Adam, og deretter kunnskapens tre: treet til kunnskap om godt og ondt. I det følgende skal jeg sitere en del fra denne gamle fortellingen. Viktige setninger setter jeg i kursiv – dem skal vi få spesiell bruk for siden:
15 Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den. 16 Og Herren Gud ga mennesket dette budet: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. 17 Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.»
Gud ser at det blir for ensomt for Adam å leve helt alene. Så han skaper den første kvinnen av hans ribbein.
24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.
25 Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.
3 Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 2 Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. 3 Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» 4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» 6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. 7 Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
8 Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. 9 Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» 10 Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» 11 Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» 12 Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» 13 Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
Guds straff
Når Gud får høre dette, straffer han menneskene. Han setter fiendskap mellom man og kvinne, og mellom Adams og Evas slekter. Kvinner skal deretter føde barn i smerte, og begjære sine menn, men mennene skal samtidig herske over dem. Og mennene straffer han til et evig slit for å holde seg selv i live. Og til slutt avsier han en dødsdom over alle menneskene: vi skal alle ende våre liv som støv, slik vi en gang ble skapt av støv. Historien fortsetter:
20 Mannen kalte kvinnen Eva, for hun ble mor til alle som lever. 21 Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem.
22 Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» 23 Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. 24 Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre.
Augustin: Skammens paradoks
For kirkefaderen Augustin var det en utfordring å forklare hvordan historien om Adam og Eva og syndefallet i Første Mosebok hang sammen. For den var full av paradokser.
For Adam og Eva var slettes ikke blinde før de spiste av eplet – de hadde begge øyne, og så åpenbart alt feet og himmelens fugler og alle villmarkens dyr som de ga navn. Og de så også åpenbart eplet som de spiste av. Så hva betyr det når det heter – etter at Eva og Adam tok av frukten og spiste «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne.»? Og hva var det de så, som gjorde at «De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.»? Hva var det de så som gjorde at de skammet seg og følte at de måtte dekke seg til?
I dag kan spørsmålene – i alle fall for oss som står i noe avstand fra troende – fortone seg litt fremmede, kanskje til og med komiske. Men Augustin tok spørsmålene på dypeste alvor.
Augustins forklaring: skam som Guds straff
Augustins tolkning er at skammen oppstod fordi Gud ville straffe menneskene for deres ulydighet. Og straffen var at han tok fra menneskene noe av herredømmet over kroppen, og gjorde deler av kroppen ulydig, på samme måte som menneskene hadde vist ulydighet overfor Gud. Dette gjorde Gud ved å gjøre at mannen fikk reisning når han føler begjær, helt uavhengig av viljen. Det var altså denne synlige ulydigheten i det mannlige lemmet som vekket skam hos menneskene, og som gjorde at de måtte dekke seg til. I sitt verk Gudsstaten (De civitate Dei) skriver Augustin:
«Disse lemmene – som beveger seg og blir holdt igjen - ikke gjennom vår vilje, men gjennom utøvelsen av et visst uavhengig herredømme, så å si, kalles «skamfulle». Deres tilstand var en annen før syndefallet. For som det står skrevet «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» - ikke fordi deres nakenhet var ukjent for dem, men fordi nakenhet ennå ikke var skammelig, fordi begjæret ennå ikke hadde beveget disse lemmene deres uten viljens samtykke, og kjødet ennå ikke gjennom sin ulydighet hadde båret vitnesbyrd om menneskenes ulydighet. For de ble ikke skapt blinde, slik en uopplyste allmenhet forestiller seg; for Adam så dyrene som han ga navn, og om Eva leser vi «Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet.» Øynene deres var følgelig åpne, men ikke åpne for dette, det vil si, ikke oppmerksomme nok til å gjenkjenne det som ble gitt dem ved nådens påkledning, for de hadde ingen bevissthet om at deres lemmer stred mot deres vilje. Men de ble avkledd denne nåden, slik at deres ulydighet kunne straffes med passende gjengjeldelse, og det begynte i bevegelsene til deres legemlige lemmer en skamløs nyhet som gjorde nakenhet uanstendig: det gjorde dem oppmerksomme og gjorde at de skammet seg.»
Vi kan gjerne smile av Augustins strev med å finne sammenheng i en gammel fortelling.
Men skapelsesmyten i Første Mosebok, historien om syndefallet, og Augustins eksegese av den, har inspirert den amerikanske filosofen David Velleman til å se på skammen med et nytt blikk, som vi skal gjøre oss kjent med i neste artikkel.
