Gi skammen en klem

Vilde Drageset Haakensen

Dyade gjør deg skamfri på tretti minutter. Eller litt lenger. Her finner du fire typiske måter vi skammer oss på, og én teknikk som gjør skammen til å leve med.

Jeg hadde nettopp reist til en ny skole, der jeg skulle bo og leve i 2 år. Det var nytt og spennende og jeg var entusiastisk. Kanskje var det en bølge av denne entusiasmen som gjorde at jeg pratet høyt og mye den kvelden. Jeg lo, veivet med armene og fortalte om ting jeg hadde gjort. Da jeg la meg den kvelden kjente jeg  suget i brystet og varmen i kinnene. Herregud – jeg snakket jo alltfor mye! Og alltfor mye om meg selv! De andre må jo tenke at jeg er en bortskjemt, selvopptatt og utrolig kjedelig person!

Nå mange år i ettertid kan jeg ikke huske om det var signaler fra de andre som vekket denne skamfølelsen i meg, eller om det bare var min egen vurdering eller frykt. Men jeg kjenner igjen situasjonen der jeg får behov for å fortelle noe som setter meg selv i godt lys – noe jeg har gjort, mener eller er opptatt av. «Jeg elsker å klatre i fjellet» «Ja, jeg har lest den boka som er interessant!» Og jeg kjenner fortsatt igjen følelsen etterpå. Den kan komme når jeg legger med om kvelden eller i meditasjonen, der tankene og følelsene får løpe friere enn ellers. Av og til er følelsen koblet til en spesiell episode. «Herregud, sa jeg virkelig det?» «Åh, nei, det der virket bare skrytete!» Andre ganger kjenner jeg mer et vagt ubehag, som en klump i magen eller sug i brystet. For skam er ubehagelig. Derfor skaper skammen ulike reaksjoner for å beskytte oss.

Fire typiske reaksjoner

Vi har fire typiske reaksjoner på skam i følge psykologen Nathansons skammens kompass:

 

1. Tilbaketrekning

Skammen er smerten ved å bli sett av andre i en uheldig situasjon eller på en måte som vi ikke selv hadde ønsket. Den mest naturlige reaksjonen er å skjule seg fra andres blikk, trekke seg tilbake, gjemme seg. Vi gir etter for den mest påtrengende impulsen skammen bringer med seg. Tilbaketrekning er en beskyttelse av selvet.  Når vi trekker oss oppfyller vi skammens budskap; visse deler av oss selv tåler ikke å bli sett. Dessuten reduserer tilbaketrekning vår livsutfoldelse.

I tilfellet mitt kunne kanskje reaksjonen min bli så sterk at jeg senere vegret meg for å ta plass i større grupper, ble selvbevisst og mistet spontanitet og nærvær og dermed gjorde at jeg ikke klarte å delta sosialt og skape relasjoner til dem rundt meg. Eller tenk deg en som holdt en tale som skulle være morsom, men som bare ble flau. Etterpå ser han episoden for seg, mens magen vrir seg i ubehag og han får lyst til å krype ned under stolen, eller under gulvet. Forsvinne. Og neste gang kvier han seg  for å holde en slik tale.

Skammen fører til uønsket tilbaketrekning, vi flykter fra mer enn vi behøver. Ikke danse når andre ser på, ikke ta ordet i forsamlinger, ikke ta initiativet overfor andre, jobbe så mye at vi unngår de rolige sosiale stundene der vi møter oss selv og de andre. Jo flere slike erfaringer vi har opp gjennom livet, desto flere situasjoner unngår vi og jo mer av livet går vi glipp av. Noen går glipp av kjærlighet de kunne hatt, andre mister nærhet til egne barn, mens noen lar jobbmuligheter gli forbi fordi frykten for det vonde, dumme er for stor.

2. Selvanklage

Skam vekkes av at vi har gjort noe vi dypere sett ikke liker eller synes er forkastelig. I mitt tilfelle å skryte, fremstille meg i best mulig lys. Eller skammen kan vekkes av at noen plutselig ser noe av oss som vi ikke hadde ønsket eller forventet at de skulle se, for eksempel at vi danser lettkledd i stuen når vi tror ingen ser oss. Da trenger det ikke være at vi fordømmer handlingen vi gjorde, men heller at vi ble sett mens vi trodde vi var alene. I begge tilfeller blir vi sentrum for de andres blikk, som i vår forståelse blir negativt ladet. De ser noe som ikke er bra eller i hvert fall noe de ikke skulle sett.

Dansen i stuen kan vekke skam, men vekker neppe selvanklage. Det å snakke for mye om seg selv, derimot, kan gjøre at vi fordømmer oss selv som selvopptatt. Da ser vi ikke det perspektivet at det kanskje var en kompensasjon for en underliggende usikkerheten.

Anklagen kan også bli rettet mot selvet, og si «Du er så svak at du må skryte for å føle deg vel!» I selvanklagen tolker vi de andres blikk som dømmende. Vi gir den kritiske røsten rett: Ja, jeg er en selvopptatt tulling som egentlig ikke har noe å komme med. Jeg burde skamme meg! Vi gir sammen skammen rett.

Gjør vi rett i det?  I følge evolusjonspsykologene (se artikkelen Evolusjonspsykologenes skam) er skammens hovedfunksjon å hjelpe oss til å tilpasse oss sosialt. Når du skammer deg, er det fordi du har tråkket over en grense for din sosiale plass slik at det forstyrrer den sosiale roen og orden. Kanskje hadde en tilværelse helt uten skam vært behagelig. Men få ønsker et samfunn av skamløse.

Skam kan være nødvendig for at vi som individer skal tilpasse oss hjelper det sosiale samholdet til å fungere. Kanskje var min skam bare en hjelp for meg til å tilpasse meg, sørge for at jeg ikke ble en uspiselig, selvopptatt person? Uten skamreaksjonen ville jeg kanskje tatt så stor plass at de andre ikke ville like meg og ikke ville være sammen med meg? De fleste av oss har et iboende behov for å bli akseptert, inkludert og en frykt for å bli avvist. Kanskje er skam prisen vi må betale for et sosialt liv? Kanskje skal vi da bare være glade for at vi har denne hjelperen og rette oss etter den?

Hva da med de gangene skammen blir uforholdsmessig stor?  Når den blir belastende? Vår tilbøyelighet til å føle skam er ulik. Der noen vandrer relativt ubekymret gjennom livet, vil andre alltid bære med en nagende følelse av ikke å være bra nok. Da blir selvbebredelse og skam bare noe som stjeler energi og hemmer livsutfoldelse.

3. Unnvikelse

Der skammen blir så sterk at den begrenser personen, ville det være bra å utfordre det som er skamfullt? Skulle vi bare ignorere skammen, late som ingen ting og kjøre på? Det er nettop det vi gjør i unnvikelsen. Da flykter vi fra det skamfulle og fyller vi opp med aktiviteter som gjør at vi ikke kjenner på skammen - det kan være spenningssøkende aktivitet, internett, rus, sex eller arbeid.

Dersom skamfølelsen er så dominerende at vi ikke klarer å forholde oss til den, kan jaget etter positiv bekreftelse bli så sterk at det nærmer seg en narsissistisk forstyrrelse, slik omtalt i artikkelen «Utvikling av skam – selvets mareritt». Da vil behovet for å skape en bekreftende arena for oss selv dominere mye av det vi gjør. Kan det være noe av det vi ser i reality-kulturen og hos enkelte tv-personligheter der det å vise fram det skamfulle blir et poeng i seg selv?

Innen kogniti atferdsterapi brukes eksponering, eller skamøvelser, som behandling mot overdreven skam. Tanken er å ta tyrene ved hornene – det motsatte av unnvikelse; Møte skammen med åpne øyne for å lære av det. En person som er redd for å sende e-poster med skrivefeil til folk han ser opp til må for eksempel sende e-poster med skrivefeil nettopp til disse personene – med vilje

I dette perspektivet skulle jeg oppsøkt sosiale sammenhenger der jeg ønsket aksept, for så å snakke mye, høyt og selvopptatt. Etter hvert ville det blitt lettere for meg å snakke høyt og selvopptatt.

Men bør skam  bare tvinges i kne? Sistuasjonsutløst angst behandles ofte med ekksponeringsterapi der man oppsøker det man er redd for. Skam er ikke et avgrenset fenomen, men knyttet til selvfølelsen. Hvis skal behandles på en tilsvarende måte,  skal man altså gjøre ting man synes er skamfulle og vise det fram til andre.

Dette kan også  bli en slags voldtekt av vår intimitet – vi tvinger oss selv til å vise fram det vi naturlig holder privat. For vi trenger ikke vise alt til alle. Skyggesidene av sinnet kan nok ha godt av å komme fram og bli sett, men man får neppe et godt bilde med lystkastere. Kanskje er det lettere å nærme seg disse sidene av sinnet i skumringen.

I dagens Norge er det mest deler av reality-kulturen og enkelte komikere som eksponerer skamutløsende atferd. Enkelte har sex på tv eller  viser rumpa eller kliner på scenen, mens andre legger ut som detaljene i sitt privatliv på radio. For tilskuerne kan det kanskje til en viss grad være befriende å se andre gjør det de selv har hemninger på. Likevel har vel de fleste slike stunts ikke primært et motiv om personlig vekst og kan vekke et vagt ubehag hos tilskuere, som om egne skamfølelser vekkes.

4. Angrep mot andre

Når vi føler oss avvist eller avkledd og mangler gode strategier for å berge den skadeskutte selvfølelsen, kan angrep være lett å ty til. Ved å finne feil hos den andre, vil fokuset tas vekk fra egen skam. «Vi tapte ikke anbudet fordi jeg gjorde en dårlig jobb, det er sjefen som har gitt oss for dårlige arbeidsbetingelser.» Samme dynamikk opptrer gjerne også i parforhold, intime relasjoner der konflikter i enda større grad har lett for å gå på selvfølelsen. «Hvis jeg ikke har lyst på sex, er det fordi du ikke gir meg nok nærhet».

I situasjonen der jeg hadde snakket for mye, kunne jeg også reagert med å nedvurdere de andre som var der – for å slippe å føle på egen skam. «For en kjedelig gjeng – de hadde jo ingen ting å komme med! De gidder jeg ikke å blande meg med mer!»

Alle kjenner igjen den som alltid vet best og gjerne kommer med nedlatende kommentarer om hvor håpløse andre er. Ja, tenker du, jeg har truffet en sånn. En annen. Men hvilke rester av dette har vi selv? Hva med behovet for å påpeke at ektefellen ikke har gjort nok, kan det være for å slippe unna en frykt for ikke å være god nok selv? Vi kan alle ha slike reaksjoner i mindre skala. Om enn vanlige, kan slike reaksjoner likevel bidra til komplikasjoner i forhold til de rundt oss uten at vi merker at det er forsvar – beskyttelse av vår egen selvfølelse – beskyttelse mot vår egen skam over å være utilstrekkelig.

Få av oss tenker at det å heve seg over andre eller anklage andre er en god strategi, noe vi vil velge hvis vi velger rasjonelt. Det skaper konflikter og gir neppe læring for oss. Det kan også være utfordrende og smertefullt å innse at våre projektive rasjonaler er selvforsvar og ikke realitet. Men hvordan kan vi komme oss videre hvis vi ikke tar oss tiden og bryderiet med å innse det?

Aksepterende utforskning

Tilbaketrekning, unnvikelse, angrep utover eller mot en selv er alle spontane reaksjoner som vi tyr til i en emosjonelt presset situasjon. Skam er smertefullt – og vi vil ut av situasjonenen. Hva bør vi velge? Selv om skam er en naturlig følelse som kan ha sin nødvendige plass, kan alle disse fire reaksjonsmåtene ødelegge for oss. Kanskje er det like viktig å finne ut hvordan jeg typisk forholder meg til min egen skam. Hvor mister jeg friheten? Når handler jeg uhensiktsmessig?

Skam er knyttet til de deler av vår personlighet som vi liker minst, den delen av sjelen vi ikke ønsker at andre skal se, og knapt orker å se selv. Nettopp derfor er vi ofte blinde for det som ligger under vår egen skamfølelse. Vi kjenner skammen, men ser ikke oss selv klart i situasjonen. Kanskje er det viktigste grunnen til at vi i Acems arbeid med personlig utvikling gjerne sier: «Gå etter skammen – der skammen er, er det alltid rom for vekst».

Ikke isolert

Skammen lever ikke isolert i sinnene våre, men er koblet til hvordan vi oppfatter verden rundt oss, hvordan vi tolker andres handlinger og hvordan omverdenen reagerer på vår oppførsel. Det i oss som er koblet til skam, forblir ofte ubearbeidet, gjemt bort. Bak skammen finnes ønsker, behov, frykt og en skakket selvfølelse. Tilbake til episoden der jeg skammer meg over å ha tatt for stor plass.  Burde jeg oppsøke flere slike situasjoner for å lære meg til å tåle å ta plass? Det kan være, men mest har jeg kanskje å  hente på å nærme seg det som ble vekket i meg i situasjonen. Hva gjorde at jeg fikk behov for å snakke så mye? Hvorfor er jeg redd for å ta for stor plass, snakke for mye om meg selv? Hvorfor skammer jeg meg over det? 

Når impulsen er å skjule oss fra de andres blikk, hvordan kan vi da bli kjent med det som ligger bak skammen? Eksponeringsøvelsene kan fremkalle skamfølelse, men vil neppe være egnet til å bevege seg bak de umiddelbare reaksjonene. Til det vil motkreftene om å skjule seg være for sterke. Når jeg i meditasjonen gjennomlever den kvelden og følelsen den vekket, er det også en form for eksponeringsøvelse. Jeg øver meg på å sitte der og meditere mens skamfølelsen er der.

Slik kan det tilsynelatende ligne eksponeringsøvelsene, men grunnleggende er tilnærmingene svært forskjellig. Der eksponeringsøvelsene fremprovoserer skam, er grunntanken med  Acem-meditasjon   at du skal slippe til det som er i deg, ikke manipulere eller tvinge fram. Og det viktigste er kanskje at du øver på å utvikle en akspeterende holning.

Trygghet

Skal du se hva som ligger bak skammen, kan du ikke følge den med lyskastere. Snarere tvert imot. Det er heller i skumringen vi kan komme i kontakt med skammen. I de situasjonene der vi slapper av, føler oss trygge, og klarer å slippe til. Det kan være i prat med en vi føler oss trygg på eller i en gruppe der gjensidig tillit er bygget opp, eller i meditasjon.

Kanskje har vi ikke mulighet til å se skammen med første øyekast. Kanskje ser vi den først når vi har snakket en stund eller flere ganger, om de løse fragmentene som opptar sinnet vårt. En sint følelse, et behov for å skyve noen unna, en vond klump i magen. Mens vi vandrer rundt i skyggene, kan konturene bli tydeligere for oss. Et møte med selvet vi ikke kan utstå, den vi ikke vil være, den vi flykter fra. Der ligger mer enn skammen, der ligger mye av selvfølelsen, hvordan vi fortolker verden rundt oss og hvordan vi reagerer på den.

En intim relasjon mellom to personer, der møtet preges av anerkjennelse, varhet og respekt, kan gi en trygghet som kan romme det rare, selvopptatte og skamfulle. I starten er vi gjerne opptatt av å fremstå bra, imponere og vise glans-siden av oss selv. Men skal forholdet være liv laga i lengden, må det også være plass til de andre sidene våre. Kjærligheten gir oss aksept og hjelper oss til å slappe av, slik at vi senker prestasjonsnivået og slipper de andre sidene fram. I en nær relasjon vil jeg kanskje kunne slippe til følelsen av å være utafor, ikke strekke til. Den følelsen som ellers får meg til å fortelle om alt det spennende jeg er opptatt av – for å være med, for å være interessant.

Livet hadde vært mer behagelig uten skammen. Men vi er ikke skamløse, og godt er det. Og når skammen først er der, dypt inne i mørket av vår sjel, kan det å nærme seg den i ro og fred gi oss mulighet se mer av den siden av oss selv som vi kjenner minst.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.