Vilde Drageset Haakensen
Dyade gjør deg skamfri på tretti minutter. Eller litt lenger. Her finner du fire typiske måter vi skammer oss på, og én teknikk som gjør skammen til å leve med.
Jeg hadde nettopp reist til en ny skole, der jeg skulle bo og leve i 2 år. Det var nytt og spennende og jeg var entusiastisk. Kanskje var det en bølge av denne entusiasmen som gjorde at jeg pratet høyt og mye den kvelden. Jeg lo, veivet med armene og fortalte om ting jeg hadde gjort. Da jeg la meg den kvelden kjente jeg suget i brystet og varmen i kinnene. Herregud – jeg snakket jo alltfor mye! Og alltfor mye om meg selv! De andre må jo tenke at jeg er en bortskjemt, selvopptatt og utrolig kjedelig person!
Nå mange år i ettertid kan jeg ikke huske om det var signaler fra de andre som vekket denne skamfølelsen i meg, eller om det bare var min egen vurdering eller frykt. Men jeg kjenner igjen situasjonen der jeg får behov for å fortelle noe som setter meg selv i godt lys – noe jeg har gjort, mener eller er opptatt av. «Jeg elsker å klatre i fjellet» «Ja, jeg har lest den boka som er så interessant!» Og jeg kjenner fortsatt igjen følelsen etterpå. Den kan komme når jeg legger med om kvelden eller i meditasjonen, der tankene og følelsene får løpe friere enn ellers. Av og til er følelsen koblet til en spesiell episode. «Herregud, sa jeg virkelig det?» «Åh, nei, det der virket bare skrytete!» Andre ganger kjenner jeg mer et vagt ubehag, som en klump i magen eller sug i brystet. For skam er ubehagelig. Derfor skaper skammen ulike reaksjoner for å beskytte oss.
Fire typiske reaksjoner
Vi har fire typiske reaksjoner på skam i følge psykologen Nathansons skammens kompass:
1. Tilbaketrekning
Skammen er smerten ved å bli sett av andre i en uheldig situasjon eller på en måte som vi ikke selv hadde ønsket. Den mest naturlige reaksjonen er å skjule seg fra andres blikk, trekke seg tilbake, gjemme seg. Vi gir etter for den mest påtrengende impulsen skammen bringer med seg. Tilbaketrekning er en beskyttelse av selvet. Når vi trekker oss oppfyller vi skammens budskap; visse deler av oss selv tåler ikke å bli sett. Dessuten reduserer tilbaketrekning vår livsutfoldelse.
I tilfellet mitt kunne kanskje reaksjonen min bli så sterk at jeg senere vegret meg for å ta plass i større grupper, ble selvbevisst og mistet spontanitet og nærvær og dermed gjorde at jeg ikke klarte å delta sosialt og skape relasjoner til dem rundt meg. Eller tenk deg en som holdt en tale som skulle være morsom, men som bare ble flau. Etterpå ser han episoden for seg, mens magen vrir seg i ubehag og han får lyst til å krype ned under stolen, eller under gulvet. Forsvinne. Og neste gang kvier han seg for å holde en slik tale.
Skammen fører til uønsket tilbaketrekning, vi flykter fra mer enn vi behøver. Ikke danse når andre ser på, ikke ta ordet i forsamlinger, ikke ta initiativet overfor andre, jobbe så mye at vi unngår de rolige sosiale stundene der vi møter oss selv og de andre. Jo flere slike erfaringer vi har opp gjennom livet, desto flere situasjoner unngår vi og jo mer av livet går vi glipp av. Noen går glipp av kjærlighet de kunne hatt, andre mister nærhet til egne barn, mens noen lar jobbmuligheter gli forbi fordi frykten for det vonde, dumme er for stor.
2. Selvanklage
Skam vekkes av at vi har gjort noe vi dypere sett ikke liker eller synes er forkastelig. I mitt tilfelle å skryte, fremstille meg i best mulig lys. Eller skammen kan vekkes av at noen plutselig ser noe av oss som vi ikke hadde ønsket eller forventet at de skulle se, for eksempel at vi danser lettkledd i stuen når vi tror ingen ser oss. Da trenger det ikke være at vi fordømmer handlingen vi gjorde, men heller at vi ble sett mens vi trodde vi var alene. I begge tilfeller blir vi sentrum for de andres blikk, som i vår forståelse blir negativt ladet. De ser noe som ikke er bra eller i hvert fall noe de ikke skulle sett.
Dansen i stuen kan vekke skam, men vekker neppe selvanklage. Det å snakke for mye om seg selv, derimot, kan gjøre at vi fordømmer oss selv som selvopptatt. Da ser vi ikke det perspektivet at det kanskje var en kompensasjon for en underliggende usikkerheten.
Anklagen kan også bli rettet mot selvet, og si «Du er så svak at du må skryte for å føle deg vel!» I selvanklagen tolker vi de andres blikk som dømmende. Vi gir den kritiske røsten rett: Ja, jeg er en selvopptatt tulling som egentlig ikke har noe å komme med. Jeg burde skamme meg! Vi gir sammen skammen rett.
Gjør vi rett i det? I følge evolusjonspsykologene (se artikkelen Evolusjonspsykologenes skam) er skammens hovedfunksjon å hjelpe oss til å tilpasse oss sosialt. Når du skammer deg, er det fordi du har tråkket over en grense for din sosiale plass slik at det forstyrrer den sosiale roen og orden. Kanskje hadde en tilværelse helt uten skam vært behagelig. Men få ønsker et samfunn av skamløse.
Skam kan være nødvendig for at vi som individer skal tilpasse oss hjelper det sosiale samholdet til å fungere. Kanskje var min skam bare en hjelp for meg til å tilpasse meg, sørge for at jeg ikke ble en uspiselig, selvopptatt person? Uten skamreaksjonen ville jeg kanskje tatt så stor plass at de andre ikke ville like meg og ikke ville være sammen med meg? De fleste av oss har et iboende behov for å bli akseptert, inkludert og en frykt for å bli avvist. Kanskje er skam prisen vi må betale for et sosialt liv? Kanskje skal vi da bare være glade for at vi har denne hjelperen og rette oss etter den?
Hva da med de gangene skammen blir uforholdsmessig stor? Når den blir belastende? Vår tilbøyelighet til å føle skam er ulik. Der noen vandrer relativt ubekymret gjennom livet, vil andre alltid bære med en nagende følelse av ikke å være bra nok. Da blir selvbebredelse og skam bare noe som stjeler energi og hemmer livsutfoldelse.
3. Unnvikelse
Der skammen blir så sterk at den begrenser personen, ville det være bra å utfordre det som er skamfullt? Skulle vi bare ignorere skammen, late som ingen ting og kjøre på? Det er nettop det vi gjør i unnvikelsen. Da flykter vi fra det skamfulle og fyller vi opp med aktiviteter som gjør at vi ikke kjenner på skammen - det kan være spenningssøkende aktivitet, internett, rus, sex eller arbeid.
Dersom skamfølelsen er så dominerende at vi ikke klarer å forholde oss til den, kan jaget etter positiv bekreftelse bli så sterk at det nærmer seg en narsissistisk forstyrrelse, slik omtalt i artikkelen «Utvikling av skam – selvets mareritt». Da vil behovet for å skape en bekreftende arena for oss selv dominere mye av det vi gjør. Kan det være noe av det vi ser i reality-kulturen og hos enkelte tv-personligheter der det å vise fram det skamfulle blir et poeng i seg selv?
Innen kogniti atferdsterapi brukes eksponering, eller skamøvelser, som behandling mot overdreven skam. Tanken er å ta tyrene ved hornene – det motsatte av unnvikelse; Møte skammen med åpne øyne for å lære av det. En person som er redd for å sende e-poster med skrivefeil til folk han ser opp til må for eksempel sende e-poster med skrivefeil nettopp til disse personene – med vilje
I dette perspektivet skulle jeg oppsøkt sosiale sammenhenger der jeg ønsket aksept, for så å snakke mye, høyt og selvopptatt. Etter hvert ville det blitt lettere for meg å snakke høyt og selvopptatt.
Men bør skam bare tvinges i kne? Sistuasjonsutløst angst behandles ofte med ekksponeringsterapi der man oppsøker det man er redd for. Skam er ikke et avgrenset fenomen, men knyttet til selvfølelsen. Hvis skal behandles på en tilsvarende måte, skal man altså gjøre ting man synes er skamfulle og vise det fram til andre.
Dette kan også bli en slags voldtekt av vår intimitet – vi tvinger oss selv til å vise fram det vi naturlig holder privat. For vi trenger ikke vise alt til alle. Skyggesidene av sinnet kan nok ha godt av å komme fram og bli sett, men man får neppe et godt bilde med lystkastere. Kanskje er det lettere å nærme seg disse sidene av sinnet i skumringen.
I dagens Norge er det mest deler av reality-kulturen og enkelte komikere som eksponerer skamutløsende atferd. Enkelte har sex på tv eller viser rumpa eller kliner på scenen, mens andre legger ut som detaljene i sitt privatliv på radio. For tilskuerne kan det kanskje til en viss grad være befriende å se andre gjør det de selv har hemninger på. Likevel har vel de fleste slike stunts ikke primært et motiv om personlig vekst og kan vekke et vagt ubehag hos tilskuere, som om egne skamfølelser vekkes.
4. Angrep mot andre
Når vi føler oss avvist eller avkledd og mangler gode strategier for å berge den skadeskutte selvfølelsen, kan angrep være lett å ty til. Ved å finne feil hos den andre, vil fokuset tas vekk fra egen skam. «Vi tapte ikke anbudet fordi jeg gjorde en dårlig jobb, det er sjefen som har gitt oss for dårlige arbeidsbetingelser.» Samme dynamikk opptrer gjerne også i parforhold, intime relasjoner der konflikter i enda større grad har lett for å gå på selvfølelsen. «Hvis jeg ikke har lyst på sex, er det fordi du ikke gir meg nok nærhet».
I situasjonen der jeg hadde snakket for mye, kunne jeg også reagert med å nedvurdere de andre som var der – for å slippe å føle på egen skam. «For en kjedelig gjeng – de hadde jo ingen ting å komme med! De gidder jeg ikke å blande meg med mer!»
Alle kjenner igjen den som alltid vet best og gjerne kommer med nedlatende kommentarer om hvor håpløse andre er. Ja, tenker du, jeg har truffet en sånn. En annen. Men hvilke rester av dette har vi selv? Hva med behovet for å påpeke at ektefellen ikke har gjort nok, kan det være for å slippe unna en frykt for ikke å være god nok selv? Vi kan alle ha slike reaksjoner i mindre skala. Om enn vanlige, kan slike reaksjoner likevel bidra til komplikasjoner i forhold til de rundt oss uten at vi merker at det er forsvar – beskyttelse av vår egen selvfølelse – beskyttelse mot vår egen skam over å være utilstrekkelig.
Få av oss tenker at det å heve seg over andre eller anklage andre er en god strategi, noe vi vil velge hvis vi velger rasjonelt. Det skaper konflikter og gir neppe læring for oss. Det kan også være utfordrende og smertefullt å innse at våre projektive rasjonaler er selvforsvar og ikke realitet. Men hvordan kan vi komme oss videre hvis vi ikke tar oss tiden og bryderiet med å innse det?
Aksepterende utforskning
Tilbaketrekning, unnvikelse, angrep utover eller mot en selv er alle spontane reaksjoner som vi tyr til i en emosjonelt presset situasjon. Skam er smertefullt – og vi vil ut av situasjonenen. Hva bør vi velge? Selv om skam er en naturlig følelse som kan ha sin nødvendige plass, kan alle disse fire reaksjonsmåtene ødelegge for oss. Kanskje er det like viktig å finne ut hvordan jeg typisk forholder meg til min egen skam. Hvor mister jeg friheten? Når handler jeg uhensiktsmessig?
Skam er knyttet til de deler av vår personlighet som vi liker minst, den delen av sjelen vi ikke ønsker at andre skal se, og knapt orker å se selv. Nettopp derfor er vi ofte blinde for det som ligger under vår egen skamfølelse. Vi kjenner skammen, men ser ikke oss selv klart i situasjonen. Kanskje er det viktigste grunnen til at vi i Acems arbeid med personlig utvikling gjerne sier: «Gå etter skammen – der skammen er, er det alltid rom for vekst».
Ikke isolert
Skammen lever ikke isolert i sinnene våre, men er koblet til hvordan vi oppfatter verden rundt oss, hvordan vi tolker andres handlinger og hvordan omverdenen reagerer på vår oppførsel. Det i oss som er koblet til skam, forblir ofte ubearbeidet, gjemt bort. Bak skammen finnes ønsker, behov, frykt og en skakket selvfølelse. Tilbake til episoden der jeg skammer meg over å ha tatt for stor plass. Burde jeg oppsøke flere slike situasjoner for å lære meg til å tåle å ta plass? Det kan være, men mest har jeg kanskje å hente på å nærme seg det som ble vekket i meg i situasjonen. Hva gjorde at jeg fikk behov for å snakke så mye? Hvorfor er jeg redd for å ta for stor plass, snakke for mye om meg selv? Hvorfor skammer jeg meg over det?
Når impulsen er å skjule oss fra de andres blikk, hvordan kan vi da bli kjent med det som ligger bak skammen? Eksponeringsøvelsene kan fremkalle skamfølelse, men vil neppe være egnet til å bevege seg bak de umiddelbare reaksjonene. Til det vil motkreftene om å skjule seg være for sterke. Når jeg i meditasjonen gjennomlever den kvelden og følelsen den vekket, er det også en form for eksponeringsøvelse. Jeg øver meg på å sitte der og meditere mens skamfølelsen er der.
Slik kan det tilsynelatende ligne eksponeringsøvelsene, men grunnleggende er tilnærmingene svært forskjellig. Der eksponeringsøvelsene fremprovoserer skam, er grunntanken med Acem-meditasjon at du skal slippe til det som er i deg, ikke manipulere eller tvinge fram. Og det viktigste er kanskje at du øver på å utvikle en akspeterende holning.
Trygghet
Skal du se hva som ligger bak skammen, kan du ikke følge den med lyskastere. Snarere tvert imot. Det er heller i skumringen vi kan komme i kontakt med skammen. I de situasjonene der vi slapper av, føler oss trygge, og klarer å slippe til. Det kan være i prat med en vi føler oss trygg på eller i en gruppe der gjensidig tillit er bygget opp, eller i meditasjon.
Kanskje har vi ikke mulighet til å se skammen med første øyekast. Kanskje ser vi den først når vi har snakket en stund eller flere ganger, om de løse fragmentene som opptar sinnet vårt. En sint følelse, et behov for å skyve noen unna, en vond klump i magen. Mens vi vandrer rundt i skyggene, kan konturene bli tydeligere for oss. Et møte med selvet vi ikke kan utstå, den vi ikke vil være, den vi flykter fra. Der ligger mer enn skammen, der ligger mye av selvfølelsen, hvordan vi fortolker verden rundt oss og hvordan vi reagerer på den.
En intim relasjon mellom to personer, der møtet preges av anerkjennelse, varhet og respekt, kan gi en trygghet som kan romme det rare, selvopptatte og skamfulle. I starten er vi gjerne opptatt av å fremstå bra, imponere og vise glans-siden av oss selv. Men skal forholdet være liv laga i lengden, må det også være plass til de andre sidene våre. Kjærligheten gir oss aksept og hjelper oss til å slappe av, slik at vi senker prestasjonsnivået og slipper de andre sidene fram. I en nær relasjon vil jeg kanskje kunne slippe til følelsen av å være utafor, ikke strekke til. Den følelsen som ellers får meg til å fortelle om alt det spennende jeg er opptatt av – for å være med, for å være interessant.
Livet hadde vært mer behagelig uten skammen. Men vi er ikke skamløse, og godt er det. Og når skammen først er der, dypt inne i mørket av vår sjel, kan det å nærme seg den i ro og fred gi oss mulighet se mer av den siden av oss selv som vi kjenner minst.
