Eirik Jensen
Om Vellemans skam:
Den vanlige forståelsen av skam er den som vi finner bl.a. hos Aristoteles: Vi føler skam når vi har gjort eller vært noe som er lite verdig, og som setter oss i et dårlig lys. Når andre ser hvem vi er eller hva vi har gjort, vurderer de på oss som mindreverdige.
Den amerikanske filosofen J. David Velleman mener denne forståelsen av skam er utilstrekkelig. I stedet har han utviklet en teori om skam som tar utgangspunkt i Augustins eksegese av 2. Mosebok. I denne analysen utvikler han sin egen teori om skammens vesen: Skam er noe vi føler når våre fasader – bildene vi formidler av oss selv til andre – revner.
Den tradisjonelle forståelsen av skam gjør skamfølelsen til Adam og Eva helt uforståelig, mener Velleman. For det var ingen andre i Edens hage enn de to som kunne se dem som mindreverdige. Og de følte til å begynne med ikke skam over å se seg selv, eller hverandre, nakne. Ikke før de spiste av kunnskapens tre. Så hva var det som gjorde at de følte skam etter å ha fått kunnskap, men ikke før? spør Velleman.
Seksualiteten kom før skammen
En overfladisk lesing av Mosebok kan få en til å tenke at syndefallet primært henger sammen med seksualitet. Men Gud hadde befalt menneskene å ha kjønnslig omgang med hverandre allerede før syndefallet:
«24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.
25 Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.»
Så seksualitet fantes før syndefallet, og før skammen oppstod, og skammen er derfor ikke nødvendigvis knyttet til seksualitet. Ifølge Bibelen har altså skammen ikke oppstått sammen med seksualiteten, men i stedet som en følge av at menneskene fikk kunnskap. Og hvorfor skulle nettopp kunnskap være skammens kilde? spør Velleman.
Man kan selvfølgelig konkludere med at denne gamle fortellingen fra Bibelen er meningsløs, uinteressant, at den ikke rommer noen innsikt i skammens opphav som kan opplyse moderne mennesker. Men Velleman tenker annerledes. Han er uenig med Augustin i at skammen oppstod fordi Gud gjorde mannens lem ulydig. Men han mener Augustins forståelse nærmer seg en viktig innsikt.
Velleman observerer at da slangen ga de første menneskene evnen til å skjelne mellom godt og ondt, fikk de samtidig også evnen til å velge. Slangen ga dermed de første menneskene tanken om at de ikke lenger trengte å adlyde Gud. I stedet kunne de velge om de ville følge sine impulser, eller ikke.
Og da fikk vi også evnen til å vise eller skjule våre impulser, våre tanker, våre følelser osv. for andre. Dermed fikk vi også evnen til å styre hvilket inntrykk andre har av oss, sier Velleman. Og ifølge Velleman er dette en helt sentral egenskap ved det å være menneske, og som det er svært viktig at vi får beholde, og som vi også formidler til andre at vi har i behold. Skammen forteller oss derfor at vi er i ferd med å miste – eller har mistet – vår evne til å styre hvilket inntrykk andre har av oss. Vi avslører oss. Og det er et så truende at det vekker denne velkjente, og meget sterke og svært ubehagelige følelsen.
«Private parts»
Velleman mener skam er en følelse som henger sammen med at vi som mennesker – etter syndefallet - ikke lenger er helt gjennomsiktige. «I would prefer to say that the sexual knowledge imparted by the serpent amounted to the idea of privacy». Han peker på at det Adam og Eva skyndte seg for å skjule etter at de hadde snakket med slangen, var de “skamfulle” delene av kroppen – «Schamteile» på tysk, «parties honteuses» på fransk, (og på norsk kalles deler av det kvinnelige kjønnsorgan for «skamlepper»). Mens på engelsk snakker man om «private parts». Og Velleman mener at det er forestillingen om det private som kom først, og som skaper skamfølelsen, og ikke omvendt.
Det er altså ifølge Velleman ikke slik at vi holder kjønnsorganene våre skjult fordi vi skammer oss over dem. Det er snarere slik at kjønnsorganene er del av det av det private, og at vi skammer oss når andre ser dem uten at vi vil det. «The genitals became shameful, I suggest, when they became private.” Velleman mener riktignok ikke dermed at all skam har å gjøre med det private, men at det private er skammens kjerneområde.
Vise ansikt – tape ansikt
Velleman gjør her en interessant observasjon: I mange situasjoner sier vi at vi vi mister ansikt når vi føler skam. Motsatsen er å vise ansikt. Å vise ansikt er å vise hvem man er – hvilke verdier man har, hvordan man tenker, hvordan man gjerne oppfører seg: Å vise ansikt er å fortelle verden «Slik er jeg». Og å miste ansikt er, sier Velleman, å miste denne evnen til å vise hvem man er. Og vår interesse i å vise verden at vi har denne evnen i behold er enda mer grunnleggende enn hvilket selvbilde vi ønsker å vise. Når denne evnen trues, vekkes en dyp angst som er skammens kjerne.
Vellemans teori er tankevekkende fordi den forklarer hvorfor det å bli sett er knyttet til skam. Mange som har skrevet om skam mener det er en helt sentral side ved skam, bl.a. filosofen Bernard Williams, som skriver «[t]he root of shame lies in exposure….in being at a disadvantage: in …. a loss of power» (Williams, 2008).
Den tradisjonelle forståelsen av skam, jf Aristoteles, er at skammen skyldes en negativ vurdering av hva vi viser frem - at skammen oppstår fordi vi forestiller oss at andre vurderer nettopp det vi gjør eller er som uttrykk for noe negativt hos oss. Det originale i Vellemans analyse er hans oppfatning om at det i skammen ikke nødvendigvis henger sammen med hva det er vi viser frem, men heller at vi viser frem noe vi ikke ønsker at andre skal se, og dermed også formidler for verden at vi har mistet kontroll over det selvbildet som vi viser til andre.
Skam uten fordømmelse
Velleman gir en del eksempler på situasjoner hvor dette skjer som virker overbevisende: En lyriker har noen dikt liggende som han mener er uferdige, og som han ikke ønsker at andre skal lese. En kveld får han besøk, og en gjest kommer over diktene og leser dem, og gir uttrykk for at de er fremragende. Til tross for rosen, føler dikteren skam når han får høre at en annen har lest diktene som han ville holde for seg selv. Ikke fordi han vurderer dem som dårlige, eller fordi han mener at rosen ikke er velfortjent, men simpelthen fordi andre har lest dikt som han ikke ønsket at de skulle lese.
Et annet eksempel (mitt eget): at andre leser ens dagbok, kan utløse skamfølelse, selv om det ikke står noe der som det i seg selv er grunn til å skamme seg over. Det er bare det at dagboken gir uttrykk for private tanker og følelser som man ikke ønsker at andre skal få innsyn i. Og når det skjer, blir man skamfull.
Et tredje eksempel: Skoleeleven får ros i klassen av læreren for hennes gode stil. Eleven skammer seg ikke over stilen – tvert imot er hun stolt over den, og setter pris på at læreren verdsetter den. Men hun blir likevel skamfull over rosen hun får i medelevenes påsyn, og rødmer: hun har mistet kontroll over det bildet andre har av henne.
Og et siste eksempel, hentet fra litteraturen om skam: En aktmodell sitter naken og blir malt av en kunstmaler. Han ser på henne med profesjonelt malerblikk, og hun er bekvem med situasjonen. Men så oppdager hun at hans blikk ikke lenger er nøytralt, men fullt av begjær. Og da føler hun skam over å sitte foran ham naken: hennes fremstilling av hvem hun er – en aktmodell i en nøytral profesjonell setting – rakner, og en annen trer i stedet – at hun viser seg frem for en som begjærer henne seksuelt, uten at hun har ønsket det.
Frivillig naken – uten skam
Velleman peker på hvordan noen velger å vise frem nettopp sider ved seg selv som andre vanligvis holder skjult. Hvis det skjer helt frivillig, føler man gjerne ikke skam, mener han. Velleman nevner kvinner som poserer nakne for Playboy; andre kan riktignok mene at de burde skamme seg, men de gjør det ikke nødvendigvis selv. Man kunne også nevne nudister – heller ikke de føler skam over å gå nakne, for de har selv valgt å gjøre det. Her går også en linje tilbake til Augustin: nudister har likevel en norm som må følges: når man går naken i full offentlighet, skal man ikke få ereksjon. Det forteller nettopp at man likevel ikke har kontroll over selvbildet som man viser andre – at man er seksuelt uanfektet av at man er naken.
Den kantianske skammen
Vellemans forståelse knytter skammen til autonomi – vår evne til fritt å velge hvordan vi vil være og handle. I likhet med Immanuel Kant mener Velleman at autonomi er et helt grunnleggende trekk ved den menneskelige tilværelsen. Også her er Vellemans analyse original og interessant.
Mange filosofer har nemlig ment at skam er en mindre høyverdig følelse – moralsk sett – enn skyldfølelse. Skammen er nemlig, i motsetning til skyldfølelsen, selvopptatt: Den retter seg mot hva vi føler om oss selv, snarere enn konsekvensene av våre handle- og væremåter overfor andre. Skammen er dessuten rettet mot hva andre tenker om oss, og ikke om hvem vi egentlig er. Skammen gjør oss dermed avhengige av den andres blikk, altså det motsatte av selvstendig velgende vesener. Skammen skaper et behov for å unngå den negative vurderingen man tillegger andre. Det kan man oppnå ved å være eller handle annerledes, men også ved å skjule overfor andre hva man har gjort. Skammen utløser gjerne et spontant ønske om å gjemme seg fra andres blikk – andre skal ikke se hvem vi er. Og det siste er neppe etisk høyverdig, mener mange. I forlengelse av denne oppfatning har flere laget teorier om såkalte skam- og skyldkulturer, og hvor skyldkulturene – gjerne de vestlige protestantiske - skal være mer etisk avanserte.
I Vellemans tilnærming ligger derimot en ansats til moralsk oppreisning av skammen: I hans forståelse henger nemlig skamfølelsen like nært sammen med den menneskelige autonomien som skyldfølelsen, og den må derfor i utgangspunktet være like etisk høyverdig.
Et kritisk blikk på Velleman
Vellemans forståelse av skam er etter min mening både original og stimulerer til refleksjon. Men jeg mener den også er utilstrekkelig:
For det første kan vi føle skam for være- eller handlemåter som ikke henger sammen med at noe vi ønsker å holde for oss selv, likevel blir sett av andre. Vi kan for eksempel prestere dårligere enn vi syntes vi burde, og skamme oss over det. Eller vi sier noe til en annen som vi i ettertid erkjenner var lite hensynsfullt, og vi skammer oss over det. Når vi blir skamfulle i slike situasjoner, behøver ikke skamfølelsen nødvendigvis skyldes at vi føler at vi mistet kontroll over hvilket inntrykk av oss selv vi har gitt andre. (Kanskje vi til og med vet at andre har lavere forventninger til våre prestasjoner, eller vår evne til å være hensynsfull, enn vi selv har). Når vi føler skam i slike situasjoner, skyldes det i så fall ikke at vi opplever at vi har tapt evnen til å formidle hvem vi er for andre, og enda mindre at vi tror at andre oppfatter at vi har tapt denne evnen. Skamfølelsen skyldes i stedet at vi simpelthen har handlet eller vært på måter som stiller oss i et dårlig lys i forhold til oss selv.
Et eksempel fra litteraturen (Deonna, mfl 2011) illustrerer, og viser samtidig at skam ikke nødvendigvis er knyttet til hvordan vi tror andre ser på oss): Lise har et prosjekt om å slutte å røyke. Hun har ikke fortalt om sin ambisjon til noen andre – de tror at hun røyker fremdeles. Det går bra i flere uker. Men en kveld, når hun er helt alene, sprekker hun, og tar seg en røyk. Lise føler ikke bare skuffelse. Hun skammer seg også – hun fikk ikke til noe som betydde mye for henne.
Skammens normative side
Enda mer grunnleggende mener jeg Vellemans forståelse er mangelfull fordi den ikke forklarer skammens normative side. Skam er ikke bare noe vi fra tid til annen kan føle, eller som styrer oss ved at vi forsøker å unngå den. Skam er også noe vi mener vi og andre bør føle i visse situasjoner, selv om de ikke føler det: «De er skamløse!» eller «De burde skamme seg!». Vender vi tilbake til Aristoteles’ eksempler på hva som kan vekke skam: Den som flykter fra fienden, bør føle skam, selv om han ikke gjør det. Ikke fordi han dermed viser at han har mistet kontroll over hvilket inntrykk han gir av seg selv til andre. Men simpelthen fordi han har vært feig, og det er skammelig. Den som svindler sin svigermor føler ikke nødvendigvis skam. Men hun bør gjøre det. Osv.
Den eksistensielle skammen
Vellemann mener skam oppstår når vår evne til å styre hvilket bilde vi gir av oss selv til andre, brister. Skam er i denne forståelsen uttrykk for en mangel på kontroll. Men jeg mener at historien om Adam og Eva antyder at skam skyldes noe enda dypere, nemlig at vi dypest sett ikke kan ha kontroll over hvordan andre mennesker ser på oss. La meg forklare:
Allerede som spebarn utvikler vi en følsomhet for blikket til den andre. Vi får håpe at mors blikk er fylt av ømhet og kjærlighet. Men barnet opplever også frustrasjon – sult, vondt i magen. Og barnet skiller ikke mellom virkelighet og fantasi. Det lille barnet søker morens blikk, og knytter seg til, og leser – i fantasi og i følsomhet – hva mor liker og ikke liker. Heldigvis fornemmer ikke spebarnet alt i morens blikk – hvor sliten hun er etter mange våkenetter, hennes bekymringer. Og det forstår ikke hvor avhengig og sårbart det er – for barnet er ikke modent nok til å ta inn en så overveldende opplevelse.
Senere begynner barnet å oppleve at det ikke kan se alt. Mor og barn leker titten tei – skjuler sine ansikter for hverandre, og titter så frem. Det er spennende læring – jeg kan skjule meg for andre, og andre for meg. Her vil Velleman sikkert nikke: det er her barnet gryende begynner å utvikle det private – skammens kjerne.
«Jeg er en tyv»
Etter hvert lærer barnet noe mer: For noen år siden så jeg en barneteaterforestilling. Den handlet om en riktig skummel og ekkel tyv, som i sluttscenen ble avslørt av barna i landsbyen. Uten at tyven merket det, hengte barna en svær papirlapp på ryggen til tyven, hvor det stod skrevet med fete bokstaver ”JEG ER EN TYV!”. Barna på scenen lo kostelig. Barna i salen hylte også, og pekte og skrek ”Snu deg! Se bak deg!”. Men tyven snudde seg, og ryggen med, og han så ingenting. Og hver gang han snudde seg for å se, men ikke så, hylte barna enda mer av fortryllelse. Narren visste ikke at han ble sett som nettopp en narr, en tyv, avslørt uten å vite det. Så morsomt.
Og så ubehagelig. Det er nærliggende å tro at teaterforestillingens fortryllelse lå i at den lekte med noe som kan vekke angst og ubehag hos barn. I en aldersfase oppdager barnet at andre kan se det, også på måter som det selv ikke kan. Mennesket er en skapning som ikke har øyne på baksiden av hodet. Vi kan ikke se alt hva vi er, alt hva vi gjør. Vi kan se andre hvor de er blinde. Så festlig. Andre kan se oss hvor vi selv er blinde. Så ubehagelig – hva ser de da? Vi blir sett av andre hvor vi ikke kan se oss selv. Vi skammer oss. Vi viser oss nakne uten å vite det. I dette er vi alle som Adam og Eva – som til å begynne med var uskyldige i sin nakenhet, men så fikk evnen til å se, og skammet seg.
En slik erkjennelse gjør oss sårbare. Det kan skape behov for kontroll: Vellemans prosjekt. Vi må ikke vise at vi ikke har kontroll over hvordan vi presenterer oss for andre. Tenk på H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær – den situasjonen vil vi ikke ønske å komme i! Det er imidlertid i perspektivet jeg nettopp har utviklet et umulig prosjekt: hva andre ser hos oss, har vi dypest sett ikke kontroll over.
Diogenes og kynikerne valgte en annen vei. Deres prosjekt var i frihetens navn å utvikle en hardhudet ufølsomhet for hva andre mente om dem. Heller ikke dette virker særlig fruktbart.
Kristendommens tilnærming er igjen annerledes. I det kristne verdensbildet finnes en allvitende og altseende Gud som ingen kan gjemme seg for. Han ser våre innerste fantasier og tanker. For Gud er ingenting privat. Og hvis vi følger Velleman og samtidig tror på en slik Gud, må det også skape en helt grunnleggende eksistensiell skamfølelse som vi ikke kan komme unna. For overfor Gud kan vi ikke regissere hvordan vi oppfattes. Men kristendommen har også et svar: Gud er kjærlighet. Vender du deg mot Ham, og tar imot hans kjærlighet, vil du løftes ut av din eksistensielle skam, slik at du likevel kan leve.
Dette er religion. Hva gjør vi som ikke tror med vår eksistensielle skam? Vår skam knytter seg ikke til en altseende Gud. Den knytter seg til det indre, og til det sosiale – til hva som ligger i vårt eget blikk når det rettes mot oss selv, og til vår følsomhet for hva vi tror ligger i andres menneskers blikk – innbilt eller reelt, når de vurderer oss. Og den knytter seg til erkjennelsen av at vi ikke helt kan styre dette, og at vi derfor er sårbare. Men i vår sårbarhet ligger det også ressurser. I relasjoner som er bygget på nærhet og tillit kan vi nærme oss vår eksistensielle skam med utforskende øyne. Alene, i introspeksjon, eller sammen med andre i tillitsfull kommunikasjon. Ikke med håp om en gang for alle å bli renset for all skam av en som ligger over oss, slik religionen lover. Men i en erkjennelsesprosess hvor vi dypest sett alle er eksistensielt like, og hvor vi dermed også kan utvikle – overfor oss selv og andre – en form for romslighet.
In Defense of Shame: The Faces of an Emotion, Julien A. Deonna, Raffaele Rodogno, Fabrice Teroni, Oxford University Press 2011
J. David Velleman: The Genesis of Shame, 2001
Bernard Williams, Shame and Necessity, 2008
