Når fasaden revner

Eirik Jensen

Om Vellemans skam:

Den vanlige forståelsen av skam er den som vi finner bl.a. hos Aristoteles: Vi føler skam når vi har gjort eller vært noe som er lite verdig, og som setter oss i et dårlig lys. Når andre ser hvem vi er eller hva vi har gjort, vurderer de på oss som mindreverdige.
Den amerikanske filosofen J. David Velleman mener denne forståelsen av skam er utilstrekkelig. I stedet har han utviklet en teori om skam som tar utgangspunkt i Augustins eksegese av 2. Mosebok. I denne analysen utvikler han sin egen teori om skammens vesen: Skam er noe vi føler når våre fasader – bildene vi formidler av oss selv til andre – revner.

Den tradisjonelle forståelsen av skam gjør skamfølelsen til Adam og Eva helt uforståelig, mener Velleman. For det var ingen andre i Edens hage enn de to som kunne se dem som mindreverdige. Og de følte til å begynne med ikke skam over å se seg selv, eller hverandre, nakne. Ikke før de spiste av kunnskapens tre. Så hva var det som gjorde at de følte skam etter å ha fått kunnskap, men ikke før? spør Velleman.

 

Seksualiteten kom før skammen

En overfladisk lesing av Mosebok kan få en til å tenke at syndefallet primært henger sammen med seksualitet. Men Gud hadde befalt menneskene å ha kjønnslig omgang med hverandre allerede før syndefallet:

«24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.

25 Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.»

Så seksualitet fantes før syndefallet, og før skammen oppstod, og skammen er derfor ikke nødvendigvis knyttet til seksualitet. Ifølge Bibelen har altså skammen ikke oppstått sammen med seksualiteten, men i stedet som en følge av at menneskene fikk kunnskap. Og hvorfor skulle nettopp kunnskap være skammens kilde? spør Velleman.

Man kan selvfølgelig konkludere med at denne gamle fortellingen fra Bibelen er meningsløs, uinteressant, at den ikke rommer noen innsikt i skammens opphav som kan opplyse moderne mennesker. Men Velleman tenker annerledes. Han er uenig med Augustin i at skammen oppstod fordi Gud gjorde mannens lem ulydig. Men han mener Augustins forståelse nærmer seg en viktig innsikt.

Velleman observerer at da slangen ga de første menneskene evnen til å skjelne mellom godt og ondt, fikk de samtidig også evnen til å velge. Slangen ga dermed de første menneskene tanken om at de ikke lenger trengte å adlyde Gud. I stedet kunne de velge om de ville følge sine impulser, eller ikke.

Og da fikk vi også evnen til å vise eller skjule våre impulser, våre tanker, våre følelser osv. for andre. Dermed fikk vi også evnen til å styre hvilket inntrykk andre har av oss, sier Velleman. Og ifølge Velleman er dette en helt sentral egenskap ved det å være menneske, og som det er svært viktig at vi får beholde, og som vi også formidler til andre at vi har i behold. Skammen forteller oss derfor at vi er i ferd med å miste – eller har mistet – vår evne til å styre hvilket inntrykk andre har av oss. Vi avslører oss. Og det er et så truende at det vekker denne velkjente, og meget sterke og svært ubehagelige følelsen.

 

«Private parts»

Velleman mener skam er en følelse som henger sammen med at vi som mennesker – etter syndefallet - ikke lenger er helt gjennomsiktige. «I would prefer to say that the sexual knowledge imparted by the serpent amounted to the idea of privacy». Han peker på at det Adam og Eva skyndte seg for å skjule etter at de hadde snakket med slangen, var de “skamfulle” delene av kroppen – «Schamteile» på tysk, «parties honteuses» på fransk, (og på norsk kalles deler av det kvinnelige kjønnsorgan for «skamlepper»). Mens på engelsk snakker man om «private parts». Og Velleman mener at det er forestillingen om det private som kom først, og som skaper skamfølelsen, og ikke omvendt.

Det er altså ifølge Velleman ikke slik at vi holder kjønnsorganene våre skjult fordi vi skammer oss over dem. Det er snarere slik at kjønnsorganene er del av det av det private, og at vi skammer oss når andre ser dem uten at vi vil det. «The genitals became shameful, I suggest, when they became private.” Velleman mener riktignok ikke dermed at all skam har å gjøre med det private, men at det private er skammens kjerneområde.

 

Vise ansikt – tape ansikt

Velleman gjør her en interessant observasjon: I mange situasjoner sier vi at vi vi mister ansikt når vi føler skam. Motsatsen er å vise ansikt. Å vise ansikt er å vise hvem man er – hvilke verdier man har, hvordan man tenker, hvordan man gjerne oppfører seg: Å vise ansikt er å fortelle verden «Slik er jeg». Og å miste ansikt er, sier Velleman, å miste denne evnen til å vise hvem man er. Og vår interesse i å vise verden at vi har denne evnen i behold er enda mer grunnleggende enn hvilket selvbilde vi ønsker å vise. Når denne evnen trues, vekkes en dyp angst som er skammens kjerne.

Vellemans teori er tankevekkende fordi den forklarer hvorfor det å bli sett er knyttet til skam. Mange som har skrevet om skam mener det er en helt sentral side ved skam, bl.a. filosofen Bernard Williams, som skriver «[t]he root of shame lies in exposure….in being at a disadvantage: in …. a loss of power» (Williams, 2008).

Den tradisjonelle forståelsen av skam, jf Aristoteles, er at skammen skyldes en negativ vurdering av hva vi viser frem - at skammen oppstår fordi vi forestiller oss at andre vurderer nettopp det vi gjør eller er som uttrykk for noe negativt hos oss. Det originale i Vellemans analyse er hans oppfatning om at det i skammen ikke nødvendigvis henger sammen med hva det er vi viser frem, men heller at vi viser frem noe vi ikke ønsker at andre skal se, og dermed også formidler for verden at vi har mistet kontroll over det selvbildet som vi viser til andre.

 

Skam uten fordømmelse

Velleman gir en del eksempler på situasjoner hvor dette skjer som virker overbevisende: En lyriker har noen dikt liggende som han mener er uferdige, og som han ikke ønsker at andre skal lese. En kveld får han besøk, og en gjest kommer over diktene og leser dem, og gir uttrykk for at de er fremragende. Til tross for rosen, føler dikteren skam når han får høre at en annen har lest diktene som han ville holde for seg selv. Ikke fordi han vurderer dem som dårlige, eller fordi han mener at rosen ikke er velfortjent, men simpelthen fordi andre har lest dikt som han ikke ønsket at de skulle lese.

Et annet eksempel (mitt eget): at andre leser ens dagbok, kan utløse skamfølelse, selv om det ikke står noe der som det i seg selv er grunn til å skamme seg over. Det er bare det at dagboken gir uttrykk for private tanker og følelser som man ikke ønsker at andre skal få innsyn i. Og når det skjer, blir man skamfull.

Et tredje eksempel: Skoleeleven får ros i klassen av læreren for hennes gode stil. Eleven skammer seg ikke over stilen – tvert imot er hun stolt over den, og setter pris på at læreren verdsetter den. Men hun blir likevel skamfull over rosen hun får i medelevenes påsyn, og rødmer: hun har mistet kontroll over det bildet andre har av henne.

Og et siste eksempel, hentet fra litteraturen om skam: En aktmodell sitter naken og blir malt av en kunstmaler. Han ser på henne med profesjonelt malerblikk, og hun er bekvem med situasjonen. Men så oppdager hun at hans blikk ikke lenger er nøytralt, men fullt av begjær. Og da føler hun skam over å sitte foran ham naken: hennes fremstilling av hvem hun er – en aktmodell i en nøytral profesjonell setting – rakner, og en annen trer i stedet – at hun viser seg frem for en som begjærer henne seksuelt, uten at hun har ønsket det.

 

Frivillig naken – uten skam

Velleman peker på hvordan noen velger å vise frem nettopp sider ved seg selv som andre vanligvis holder skjult. Hvis det skjer helt frivillig, føler man gjerne ikke skam, mener han. Velleman nevner kvinner som poserer nakne for Playboy; andre kan riktignok mene at de burde skamme seg, men de gjør det ikke nødvendigvis selv. Man kunne også nevne nudister – heller ikke de føler skam over å gå nakne, for de har selv valgt å gjøre det. Her går også en linje tilbake til Augustin: nudister har likevel en norm som følges: når man går naken i full offentlighet, skal man ikke få ereksjon. Det forteller nettopp at man likevel ikke har kontroll over selvbildet som man viser andre – at man er seksuelt uanfektet av at man er naken.

 

Den kantianske skammen

Vellemans forståelse knytter skammen til autonomi – vår evne til fritt å velge hvordan vi vil være og handle. I likhet med Immanuel Kant mener Velleman at autonomi er et helt grunnleggende trekk ved den menneskelige tilværelsen. Også her er Vellemans analyse original og interessant.

 

Mange filosofer har nemlig ment at skam er en mindre høyverdig følelse – moralsk sett – enn skyldfølelse. Skammen er nemlig, i motsetning til skyldfølelsen, selvopptatt: Den retter seg mot hva vi føler om oss selv, snarere enn konsekvensene av våre handle- og væremåter overfor andre. Skammen er dessuten rettet mot hva andre tenker om oss, og ikke om hvem vi egentlig er. Skammen gjør oss dermed avhengige av den andres blikk, altså det motsatte av selvstendig velgende vesener. Skammen skaper et behov for å unngå den negative vurderingen man tillegger andre. Det kan man oppnå ved å være eller handle annerledes, men også ved å skjule overfor andre hva man har gjort. Skammen utløser gjerne et spontant ønske om å gjemme seg fra andres blikk – andre skal ikke se hvem vi er. Og det siste er neppe etisk høyverdig, mener mange. I forlengelse av denne oppfatning har flere laget teorier om såkalte skam- og skyldkulturer, og hvor skyldkulturene – gjerne de vestlige protestantiske - skal være mer etisk avanserte.

I Vellemans tilnærming ligger derimot en ansats til moralsk oppreisning av skammen: I hans forståelse henger nemlig skamfølelsen like nært sammen med den menneskelige autonomien som skyldfølelsen, og den må derfor i utgangspunktet være like etisk høyverdig.

 

Et kritisk blikk på Velleman

Vellemans forståelse av skam er etter min mening både original og stimulerer til refleksjon. Men jeg mener den også er utilstrekkelig:

For det første kan vi føle skam for være- eller handlemåter som ikke henger sammen med at noe vi ønsker å holde for oss selv, likevel blir sett av andre. Vi kan for eksempel prestere dårligere enn vi syntes vi burde, og skamme oss over det. Eller vi sier noe til en annen som vi i ettertid erkjenner var lite hensynsfullt, og vi skammer oss over det. Når vi blir skamfulle i slike situasjoner, behøver ikke skamfølelsen nødvendigvis skyldes at vi føler at vi mistet kontroll over hvilket inntrykk av oss selv vi har gitt andre. (Kanskje vi til og med vet at andre har lavere forventninger til våre prestasjoner, eller vår evne til å være hensynsfull, enn vi selv har). Når vi føler skam i slike situasjoner, skyldes det i så fall ikke at vi opplever at vi har tapt evnen til å formidle hvem vi er for andre, og enda mindre at vi tror at andre oppfatter at vi har tapt denne evnen. Skamfølelsen skyldes i stedet at vi simpelthen har handlet eller vært på måter som stiller oss i et dårlig lys i forhold til oss selv.

Et eksempel fra litteraturen  (Deonna, mfl 2011)  illustrerer, og viser samtidig at skam ikke nødvendigvis er knyttet til hvordan vi tror andre ser på oss): Lise har et prosjekt om å slutte å røyke. Hun har ikke fortalt om sin ambisjon til noen andre – de tror at hun røyker fremdeles. Det går bra i flere uker. Men en kveld, når hun er helt alene, sprekker hun, og tar seg en røyk. Lise føler ikke bare skuffelse. Hun skammer seg også – hun fikk ikke til noe som betydde mye for henne.

 

Skammens normative side

Enda mer grunnleggende mener jeg Vellemans forståelse er mangelfull fordi den ikke forklarer skammens normative side. Skam er ikke bare noe vi fra tid til annen kan føle, eller som styrer oss ved at vi forsøker å unngå den. Skam er også noe vi mener vi og andre bør føle i visse situasjoner, selv om de ikke føler det: «De er skamløse!» eller «De burde skamme seg!». Vender vi tilbake til Aristoteles’ eksempler på hva som kan vekke skam: Den som flykter fra fienden, bør føle skam, selv om han ikke gjør det. Ikke fordi han dermed viser at han har mistet kontroll over hvilket inntrykk han gir av seg selv til andre. Men simpelthen fordi han har vært feig, og det er skammelig. Den som svindler sin svigermor føler ikke nødvendigvis skam. Men hun bør gjøre det. Osv.

 

Den eksistensielle skammen

Vellemann mener skam oppstår når vår evne til å styre hvilket bilde vi gir av oss selv til andre, brister.  Skam er i denne forståelsen uttrykk for en mangel på kontroll.  Men jeg mener at historien om Adam og Eva antyder at skam skyldes noe enda dypere, nemlig at vi dypest sett ikke kan ha kontroll over hvordan andre mennesker ser på oss.  La meg forklare:

Allerede som spebarn utvikler vi en følsomhet for blikket til den andre. Vi får håpe at mors blikk er fylt av ømhet og kjærlighet. Men barnet opplever også frustrasjon – sult, vondt i magen. Og barnet skiller ikke mellom virkelighet og fantasi. Det lille barnet søker morens blikk, og knytter seg til, og leser – i fantasi og i følsomhet – hva mor liker og ikke liker.  Heldigvis fornemmer ikke spebarnet alt i morens blikk – hvor sliten hun er etter mange våkenetter, hennes bekymringer.  Og det forstår ikke hvor avhengig og sårbart det er – for barnet er ikke modent nok til å ta inn en så overveldende opplevelse.

Senere begynner barnet å oppleve at det ikke kan se alt. Mor og barn leker titten tei –  skjuler sine ansikter for hverandre, og titter så frem. Det er spennende læring – jeg kan skjule meg for andre, og andre for meg. Her vil Velleman sikkert nikke: det er her barnet gryende begynner å utvikle det private – skammens kjerne.

 

«Jeg er en tyv»

Etter hvert lærer barnet noe mer: For noen år siden så jeg en barneteaterforestilling. Den handlet om en riktig skummel og ekkel tyv, som i sluttscenen ble avslørt av barna i landsbyen. Uten at tyven merket det, hengte barna en svær papirlapp på ryggen til tyven, hvor det stod skrevet med fete bokstaver ”JEG ER EN TYV!”. Barna på scenen lo kostelig. Barna i salen hylte også, og pekte og skrek ”Snu deg! Se bak deg!”. Men tyven snudde seg, og ryggen med, og han så ingenting. Og hver gang han snudde seg for å se, men ikke så, hylte barna enda mer av fortryllelse. Narren visste ikke at han ble sett som nettopp en narr, en tyv, avslørt uten å vite det. Så morsomt.

Og så ubehagelig.  Det er nærliggende å tro at teaterforestillingens fortryllelse lå i at den lekte med noe som kan vekke angst og ubehag hos barn. I en aldersfase oppdager barnet at andre kan se det, også på måter som det selv ikke kan. Mennesket er en skapning som ikke har øyne på baksiden av hodet. Vi kan ikke se alt hva vi er, alt hva vi gjør. Vi kan se andre hvor de er blinde. Så festlig. Andre kan se oss hvor vi selv er blinde. Så ubehagelig – hva ser de da? Vi blir sett av andre hvor vi ikke kan se oss selv. Vi skammer oss. Vi viser oss nakne uten å vite det. I dette er vi alle som Adam og Eva – som til å begynne med var uskyldige i sin nakenhet, men så fikk evnen til å se, og skammet seg.

En slik erkjennelse gjør oss sårbare. Det kan skape behov for kontroll: Vellemans prosjekt. Vi må ikke vise at vi ikke har kontroll over hvordan vi presenterer oss for andre. Tenk på H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær – den situasjonen vil vi ikke ønske å komme i! Det er imidlertid i perspektivet jeg nettopp har utviklet et umulig prosjekt: hva andre ser hos oss, har vi dypest sett ikke kontroll over.

Diogenes og kynikerne valgte en annen vei. Deres prosjekt var i frihetens navn å utvikle en hardhudet ufølsomhet for hva andre mente om dem. Heller ikke dette virker særlig fruktbart.

Kristendommens tilnærming er igjen annerledes. I det kristne verdensbildet finnes en allvitende og altseende Gud som ingen kan gjemme seg for. Han ser våre innerste fantasier og tanker. For Gud er ingenting privat. Og hvis vi følger Velleman og samtidig tror på en slik Gud, må det også skape en helt grunnleggende eksistensiell skamfølelse som vi ikke kan komme unna. For overfor Gud kan vi ikke regissere hvordan vi oppfattes. Men kristendommen har også et svar: Gud er kjærlighet. Vender du deg mot Ham, og tar imot hans kjærlighet, vil du løftes ut av din eksistensielle skam, slik at du likevel kan leve.

Dette er religion. Hva gjør vi som ikke tror med vår eksistensielle skam? Vår skam knytter seg ikke til en altseende Gud. Den knytter seg til det indre, og til det sosiale – til hva som ligger i vårt eget blikk når det rettes mot oss selv, og til vår følsomhet for hva vi tror ligger i andres menneskers blikk – innbilt eller reelt, når de vurderer oss. Og den knytter seg til erkjennelsen av at vi ikke helt kan styre dette, og at vi derfor er sårbare.  Men i vår sårbarhet ligger det også ressurser. I relasjoner som er bygget på nærhet og tillit kan vi nærme oss vår eksistensielle skam med utforskende øyne.  Alene, i introspeksjon, eller sammen med andre i tillitsfull kommunikasjon. Ikke med håp om en gang for alle å bli renset for all skam av en som ligger over oss, slik religionen lover. Men i en erkjennelsesprosess hvor vi dypest sett alle er eksistensielt like, og hvor vi dermed også kan utvikle – overfor oss selv og andre – en form for romslighet.

In Defense of Shame: The Faces of an Emotion, Julien A. Deonna,  Raffaele Rodogno, Fabrice Teroni, Oxford University Press 2011

J. David Velleman: The Genesis of Shame, 2001

Bernard Williams, Shame and Necessity, 2008

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.