Stor sjanse for at verdiene blir med på lasset

Torbjørn Gundersen intervjuet av Dag Jenssen

 

Torbjørn Gundersen er filosof og leverte i fjor en Ph.D.-avhandling om verdifrihet i ekspertrollen. Fra høsten 2019 er han post. doc.-stipendiat ved OsloMet – storbyuniversitetet. I sin avhandling intervjuet Gundersen eksperter i verdens fremste klimapanel, IPCC, for å få vite hvordan de tenkte om nøytralitet i sitt vitenskapelige rådgivningsarbeid. I avhandlingen diskuterer Gundersen også verdifrihetsidealet og synspunktene til blant annet Heather Douglas. Han fremsetter et alternativ til hennes posisjon, et forsvar av verdifrihetsidealet innenfor det han kaller en pragmatisk holdning.

Klimaekspertenes nøytrale grunnholdning

Så hva svarer klimaeksperter når du spør dem om hvordan de håndterer nøytralitet og verdifrihet?

De er veldig opptatt av å ha en verdifri tilnærming. Ekspertene er naturvitenskapelige forskere, og deres rolle i panelet er å gi en sammenfatning av eksisterende forskning med tanke på politiske beslutninger. Dette er et mønstereksempel på ekspertrollen naturforskere kan ha. Det dreier seg om anvendelsen av kunnskap i en politisk sammenheng.

Er ekspertene bundet av den eksisterende kunnskapen?

Ja, de skal ta utgangspunkt i eksisterende forskning. Og så skal de vurdere hvor sikker den er og hvor godt man vet at noe er tilfelle. Hvor stor har oppvarmingen vært? Hvordan er havnivåstigningen?

 

Møter seg selv i døren

Dette høres enkelt ut, så lenge man sitter på kunnskapen. Men så vidt jeg har forstått rapporterer ekspertene også om dilemmaer.

På den ene siden er de altså veldig opptatt av at de skal være politisk og etisk uavhengige. Dette er nemlig viktig for å ha troverdighet. For at klimaforskningen skal ha gjennomslag, er det viktig at de ikke bare er verdifri, men at de også framstår som verdifri i offentligheten. Dette er et rimelig argument, tenker jeg.

Men så er det en del spenninger. Ekspertene er også engasjerte samfunnsborgere med moral, bekymret for de potensielle effektene menneskeskapte klimaforandringer kan ha. Siden de besitter kunnskapen, lurer de på om de kanskje har et ekstra ansvar for å gå tydelig ut og få politikerne til å forstå alvoret. Men der møter de seg selv i døren, for gjør de det, vil de også kunne undergrave tilliten. Her står de i et genuint dilemma.

Du nevner i din avhandling at en av dem uttalte: «Mine barnebarn eller oldebarn vil si: Du visste jo dette! Hvorfor var du ikke tydeligere?»

Det uttrykker dilemmaet. Denne forskeren var veldig opptatt av å ha en verdifri og vitenskapelig tilnærming til ekspertrollen: «Når jeg går inn i den type praksis, så skal ikke jeg ta hensyn til om noe er politisk gjennomførbart eller politisk ønskelig. Jeg skal gå inn som forsker og se hva som er tilfelle og hvilke effekter det har». Men likevel opplever han altså slike spenninger og sier at han kjenner et moralsk ubehag.

 

James Hansens løsning

Du forteller om James Hansen, en ledende klimaforsker som i 1988 var kalt inn som ekspertvitne i den amerikanske kongressen. Dette var før menneskeskapt global oppvarming virkelig var kommet på den politiske dagsorden. Hansen gikk som forsker offensivt ut og påpekte at det fantes menneskeskapt oppvarming med alvorlige følger for planeten. Hansens vitnesbyrd markerte på mange måter et vendepunkt i klimadebatten. Ditt poeng er at når Hansen gikk offensivt ut, så tok han et verdistandpunkt i tillegg til å fremlegge vitenskapelige resultater. Men som dine informanter sier, forskere og eksperter skal forholde seg verdimessig nøytralt.

Dette er igjen den veldig vanskelige balansegangen for forskere som går inn i ekspertrollen. Her handler det om potensielt veldig viktig kunnskap, kunnskap som kan ha stor betydning for politiske beslutninger. På den måten er vitenskap nært knyttet til verdier i utgangspunktet; politiske verdier, politiske interesser, spørsmål om økonomisk utvikling, ivaretakelse av biologisk mangfold osv. Eksempelet med James Hansen i 1988 indikerer at det er vanskelig, særlig når det er usikkerhet knyttet til kunnskapen, noe det var i større grad i 1988 enn i dag.

Han sa at det finnes menneskeskapt global oppvarming, men kunne ha tatt feil. Han kan ha tenkt at det gjelder å være føre var i et slikt alvorlig spørsmål. Å kreve veldig høy sikkerhet før man sier fra, er i tråd med vitenskapens ideal om å være skeptisk, kritisk, forsiktig. Men følgene av en klimakatastrofe er høye. Når forskeren kommer inn i slike vurderinger, er det vanskelig å unngå verdidommer.

Hvis Hansen hadde vært mer forsiktig i sine uttalelser, hadde han vel på et vis også blitt politisk fordi han da kunne legitimert at man ikke skulle gjøre klimatiltak.

Ja, et slikt mer skeptisk standpunkt kan også ha sin begrunnelse i politiske verdier. For det vil ha store økonomiske og energimessige konsekvenser å sette i gang klimatiltak. Så man kan tenke at det er best å være helt sikker før man gjør det. Jeg vet ikke hvordan James Hansen faktisk tenkte, men kanskje trakk han inn politiske verdier når han bestemte seg for å gå ganske klart ut. Han timet det jo også bra, siden det var tørt og varmt den sommeren, og alt lå til rette for at nå kunne budskapet komme.

 

Issmelting

Siden dine intervjuede eksperter først og fremst hevder verdifrihetsidealet, legger de seg da generelt på en mer forsiktig linje i tolkningen av materialet enn det Hansen gjorde?

Det er noen som mener at IPCC har vært for konservative, for eksempel når det gjelder issmelting. Isbreer kan bli mindre på minst to måter: gjennom jevn overflatesmelting, og mer brått ved kalving eller kollaps, som man særlig frykter i Vest-Antarktis. I det siste tilfellet kan issmelting skje mye hurtigere enn IPCC har indikert. Men grunnen til at IPCC har vært konservative når det gjelder issmeltingen, er at det ikke finnes noe god forskning på dette. Så her har de fulgt mandatet, og standpunktet har kanskje ikke så mye med eksplisitte verdivurderinger å gjøre.

Men det illustrerer likevel at de må ta et valg når det er stor usikkerhet om funnene. Og i dette tilfellet tok de et konservativt valg, som i framtiden for så vidt kan vise seg å være feil. Det kan være at kalving og kollaps vil bidra til raskere minking av breene. Så kanskje var IPCC her overforsiktige. Og dersom politikerne hadde fått vite dette tidligere, kan vi tenke oss at de hadde tatt hardere grep og forhindret noe som de nå ikke klarer å forhindre.

IPCC har nok generelt vært nøkterne og forsiktige. Jeg kan ikke se at det er hold i påstander om at det er politisk panel siden det er i regi av FN eller siden politikerne har en stemme i utformingen av panelets Summary for policy makers.

 

 

Klimapanelet (IPCC) sammenfatter sine konklusjoner i et Summary for policy makers. Det er denne sammenfatningen som blir lest av politikere, spredd til avisredaksjoner og formidlet på klimapanelets hjemmesider. Et særtrekk ved denne ganske korte teksten er at den også må godkjennes av representanter fra myndighetene til de land som utgjør IPCC. Den er dermed resultat av en forhandling mellom forskere og politikere om formuleringer. Om denne prosedyren har det vært mye diskusjoner.

 

 

En pragmatisk holdning

Hvis jeg forstår deg riktig, mener du at selv om ekspertene vektlegger verdifrihet, så er de ikke fullblods nøytralitets-idealister. De har en viss pragmatisme i måten de forholder seg til det på.

Jeg vil heller si at jeg prøver å utvikle tanken om en pragmatisk holdning som det beste. Intervjuene får fram at forskerne står overfor prinsipper eller standarder som ikke nødvendigvis peker i samme retning. Så du har verdifrihetsidealet; at du skal forsøke å begrense politiske og etiske overveielser så mye som mulig. Men du skal samtidig være relevant for de politiske beslutningstakerne og offentligheten. Og prosessen med å oversette til den politiske og offentlige sfæren betyr at du ikke bare kan presentere kunnskap i samme språk som når du skriver til dine fagfeller. Du må oversette det til et bestemt publikum av ikke-eksperter. Og for å gjøre det bra, må du ha en forståelse av hva de kan, hva de har forutsetninger for å forstå, og du må gjøre påstandene litt mer grovkornet. Da er det veldig stor sjanse for at verdier blir med på lasset.

Altså: Verdifrihet står mot relevans, men her fins også det moralske ansvaret vi har som mennesker. Det er dermed i alle fall tre idealer som ikke alltid trekker i samme retning. Det er derfor jeg foreslår at vi heller ser på dette som flere prinsipper framfor å si for eksempel at verdier er skadelig uansett. Vi må utvikle flere prinsipper som eksperter og forskere i konkrete sammenhenger må fortolke og anvende, ulikt etter situasjon. Det er dette som ligger i mitt pragmatiske syn.

Så en forsker som sier «For meg gjelder verdifrihet!», kan møtes med at relevans overfor offentligheten er et annet hensyn å ta.

Nettopp. Jeg tror, i motsetning til en del filosofer, at det er mulig å være verdifri, om enn i noen tilfeller på ganske kompliserte måter. Men det fører jo gjerne til helt unyttig og uanvendelig vitenskapelig rådgivning til politikerne.

 

Forskeren kan ikke unndra seg et moralsk ansvar

Når det så gjelder det tredje prinsippet, det moralske ansvaret, så er det som Heather Douglas påpeker, ikke noen gode grunner for at forskeren eller eksperten skal være unntatt fra et moralsk ansvar. Det finnes ikke noen autonom sfære som ekspertene kan agere innenfor, utføre visse handlinger, ta feil som får store samfunnsmessige konsekvenser, og deretter bare si: Vi var bare verdifri og gjorde rollen helt i henhold til instruksen. For dersom det får katastrofale følger å ta feil, så er dette også noe forskerne bør ta på alvor. Så det moralske ansvaret er også et viktig prinsipp som spiller en rolle i forskning og ekspertise. Og det er da det begynner å bli vanskelig, for da har du ulike prinsipper som peker i forskjellige retninger, med spenninger mellom dem.

 

Idealer må veies mot hverandre

Når du slår til lyd for at man vurderer fra sak til sak hvilken betydning verdifrihet skal ha, stilt opp mot relevans og moralsk ansvar, er det første idealet da blitt et redskap for noe annet?

Jeg har tenkt en del på om det fins situasjoner der man kan sette verdifrihetsidealet til side fordi andre hensyn er viktigere. Det tror jeg egentlig ikke. Jeg tror det er flere ulike standarder som du må holdes ansvarlig overfor. Som du må anvende i konkrete situasjoner, veie mot hverandre, og treffe en god beslutning på bakgrunn av.

For å ta et bilde. La oss si du er lege. Du har en sannhetsforpliktelse, du har også en forpliktelse om å bidra til at pasienten er sunn og frisk. Og ofte kan det være en konflikt mellom disse to idealene. For hvis du sier ting akkurat slik det er der og da, så kan det ha en negativ konsekvens for helsen. Da tar du visse hensyn, du gjør visse avveining er mellom ulike prinsipper. Så innenfor medisinsk etikk er det vanlig å tenke at det er flere prinsipper å forholde seg til. Men det betyr ikke at prinsippene er ugyldige, snarere at de må anvendes på en konkret måte i det enkelte tilfelle av eksperten.

 

Man trenger ikke være perfeksjonist

Douglas sier at verdifrihetsidealet er skadelig fordi man ikke kan leve opp til det. Mens du sier at selv om man ikke kan leve opp til det, så kan det ha en god virkning.

Ja. Man kan aldri være helt verdifri, men det fins en enkel måte å etterleve idealet på og det er å begrense påvirkningen av ikke-epistemiske verdier. Så lenge du kan vise på en enkel måte at det er mulig for eksperter å begrense verdiers påvirkning, så mener jeg det er mulig å etterleve. Douglas og de andre synes å mene at etterlevelse av idealet krever en slags perfeksjonisme. Men idealet er faktisk anvendbart uten perfeksjonisme.

Hva er alternativene til din pragmatiske forståelse?

Det ene er å stå fast på verdifrihetsidealet som eneste vei, slik vi har sett at IPCC-ekspertene vektlegger. Men da kommer altså relevansproblemet og spørsmålet om det moralske ansvaret opp. Den andre muligheten er representert ved blant andre Heather Douglas, der man sier at verdifrihetsidealet må forkastes. Jeg bygger mye på Douglas, som er veldig viktig for dette feltet. Jeg tror imidlertid at de som ikke vil ha verdifrihetsidealet, overser dets begrunnelse: den sterke forventningen om at forskerne skal bidra med kunnskap uavhengig av politisk ståsted, og tapet av tillit som følger om dette brytes. Hvis Douglas og andre forkaster verdifrihetsidealet, så må de i alle fall vise oss hvordan man skal kunne innfri den forventningen. Hvis ikke vil det være en enorm reformering av hele vårt syn på vitenskap.

 

Forskning og samfunn nærmer seg hverandre

Flere har hevdet at forholdet mellom forskning og samfunnet for øvrig har endret seg de siste tiårene, fra et mer distansert forhold til et forhold hvor vitenskapen i større grad griper inn i samfunnet og det praktiske liv. En slik endring vil vel kanskje være noe som aktualiserer spørsmålet om verdifrihet og forskerens ansvar.

Det kan være riktig. Kanskje er det blitt flere slike koplinger de senere år. Og det er for tiden mye debatt om eksperters rolle i demokratiet og politisk beslutningstaking. Men når det gjelder påstanden om at det skulle være noe nytt at forskning er nært koplet til produksjonsprosesser og samfunn, er jeg skeptisk. Det har vært hevdet at vitenskapen mistet sin uskyld i 1945, med atombomben. Men går vi videre bakover, så kan vi for eksempel se på vitenskapens rolle i første verdenskrig, med utvikling av nervegass for militære formål.

Det er likevel riktig at i filosofien har det lenge vært nokså stille i debatten om samfunn og vitenskap. Dette var noe som ble satt i gang av Philip Kitcher i boken Science, Truth, and Democracy fra 2001. Filosofene har vært mest opptatt av innholdet i vitenskapelig kunnskap, mens den sosiale og politiske siden har vært av mindre interesse. Kanskje har dette i større grad vært samfunnsviteres felt. I det hele tatt er det veldig lite om anvendelse av vitenskapelig kunnskap i de klassiske filosofiske tekstene om vitenskap.

                          

Litteratur

Torbjørn Gundersen, Values and the Role of Scientists in Policymaking, OsloMet Avhandling 2018, 27, OsloMet – storbyuniversitetet.

Produkter

Dyade 2019/2 Lidenskap og vitenskap

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.