Det utviklede menneske

Det utviklede menneske kan liksom bare høre fremtiden, fortiden eller det langt borte til. I vår nærhet, i nuet tillates det ikke eksistens. Vi tenker oss gjerne det utviklede menneske tatt ut av hverdagen, det lever i huler i Himalaya og Tibet, i klostre i middelalderen, eller selvoppofrende blant syke og nødlidende. Vi klarer vanskelig forestille oss det utviklede menneske som forretningsmann, laborant, husmor eller ingeniør. Vi har behov for å gjøre det utviklede menneske til noe fantasiladet uvirkelig. Slik tenker vi oss det utviklede menneske, men hvordan er det egentlig?

Det utviklede menneske er intet dagligdags fenomen. Det særmerker seg ikke ved det ytre, men uttrykker allikevel sin spire av lys og hellighet gjennom dagliglivets enkle detaljer. Derfor er det så vanskelig å spore, innfløkt å identifisere. Det utviklede menneske kjennes ikke ved ytre tegn, på hår, klesdrakt, status, renomme etc. Riktignok kan ytre forhold bringe oss beskjed om at den og den er et utviklet, høytstående mennekse, fordi han kommer fra India eller Siam, er elev av den og den guru, er munk, er frelser, er avatar etc. Men vi kan intet avgjøre sikkert, ut fra slik informasjon. I det hele tatt kan ikke informasjon avgjøre menneskets utvikling eller grad av hellighet. Bare ved et personlig indre forhold over lang tid kan spørsmålet avklares. Et løst bekjentskap over et par dager, uker eller måneder er for liten tid, mennesker henføres og rives så altfor lett med av ytre staffasje. Utelukkende et vedvarende åndelig forhold over år kan gi tilfredsstillende bedømmelse av et menneskes hellighet. Gjennom det mønster som med tiden utkrystalliseres ved personens avgjørelser og svar på problemer og utfordringer under omskiftelige vilkår får man innsikt for de dypere krefter som arbeider i et mennekse. Særlig i vanskelige øyeblikk, i kriser og motgang kommer forskjellen mellom det utviklede, hellige menneske og den vanlig dødelige tydelig frem.

Det utviklede menneske uttrykker med sitt liv det helliges vesen og blir for sine medmennesker talerør for tilværelsens dypeste vilje. Dets reaksjoner og vurdering av våre liv kan bli ledesnor for våre handlinger, holdninger og verdier. Dette ikke i et passivt avhengighetsforhold, men i en vekstutfordrende selvstendighetsskapende kontakt. Det utviklede menneske kan bli som et barometer for våre handlinger.

Det utviklede menneske er som andre mennesker på en rekke områder — det tilhører også den trivielle verden med sin kropp og sine gjerninger, men dets sinn og vesen rommer dessuten uendelig meget mer, *ikke i innhold, men i perspektiv* — *sub specie aeternitatis*. Det utviklede menneske kan således bli som et vindu inn mot EVIGHETEN hvis vi vet å møte det åpent og uforfengelig. Imidlertid synes det nesten å være en naturlov at man ikke kan leve med det hellige, utviklede menneske innpå seg. Det es truende og i rettferdighetens og den sanne lære navn vil man straks gå til korsfestelse. Dermed kan atter det hellige bringes på betryggende avstand, vekk fra her og nu. De sanne åndelige behov får ikke beholde mulighet for plassering, — tilbake sitter man med tom staffasje, skinn-hellighet, fantasiplasseringer og profet-nykker — dessverre.