Tanker om flertydighet

Vi er travle mennesker i en moderne verden. Stadig har vi noe å gjøre, noe som tar vår tid og våre evner. Vi sliter oss gjennom skolegang og yrkesliv og strever for å innfri krav og forventninger fra foreldre, skole, medmennesker og samfunn.

Av og til stopper vi opp og spørsmålet tvinger seg på oss: Hva vil jeg med mitt liv?

Men straks kommer noe og trekker oss bort. Igjen er vi ute i kappløpet, og vi utsetter besvarelsen av dette vitale spørsmål til senere,

— siden når jeg er ferdig med den og den skolen, den og den jobben, dette problemet, da kan jeg begynne å tenke over slike ting.

Og allikevel, når tiden for utsettelse er omme, haster vi gjerne like fullt videre. Hva er det da vi gjør med oss selv?

En del av vårt indre liv får sjelden fullgod oppmerksomhet og synker med årene hen i slumrende og frustert dvaletilstand i vårt indre. Av og til når impulsene overflaten, men vi går sjelden opp i dem. Vi flykter ofte vekk fra det fundamentale i oss selv, og samfunn og medmennesker hjelper oss.

Den moderne verden er utformet slik at vi stadig skal tilpasse oss andres krav, innsikt, viden og verdier. Den moderne verden definerer sitt eget innhold inn i livet. Det moderne menneske lever derfor utenfra og innover. Det har glemt å lytte til sitt eget indre. På grunn av dette tapes kontakten med indre, inderlige og tause som vil sin egen virkeliggjørelse.

Livet selv blir lett borte i den moderne struktur vi lever innenfor. Det vi skulle stå på i oss selv, smuldrer hen.

Samfunnet setter også grenser for livets innhold. Samfunnsforholdenes kompleksitet, videnskapen og teknikken overvelder oss. Videnskapen er stort sett opptatt av målbare størrelser, og mindre av det som kun kan oppleves og anes. I seg selv er det ikke noe galt med videnskap og aktivitet bare det kan settes inn i et riktig perspektiv. Det uheldige er at vi overveldes av dette og at vi frivillig lar oss fremmedgjøre.

På vår vandring opp gjennom historiens gang er vi nådd frem til et faseskifte.. Mennesket søker ut av det endimensjonale, ved seg selv definerte og avgrensede univers og mot en mer menneskeverdig og menneskelig tilværelse. Gjennom dette faseskifte kan individet få et nytt forhold til seg selv og sin tilværelse. Mennesket ønsker å erobre en plass i det indre impulsfelt, i selve livsstrømmen og det kreative. Det vil ikke lenger leve utenfra og inn, men innenfra og ut. Det vil leve ut fra livets egne verdier, ikke ut fra noe som er det pådyttet og tilfeldig overlevert.

Som en hjelp kan individet benytte seg av kognitive teknikker, som TM og yoga. misalignment det er ikke nok. Individet må samtidig revurdere sin holdning til handling, livsførsel og moral. Med fornyet styrke må det forsøke å virkeliggjøre og bruke de nye oppåpnede ressurser og muligheter.

Gjennom en slik indre modning og en tilhørende ytre bearbeidelse aktivisere og differensiere individet sitt ikke-fenomenelle, ikketenkelige, kun erkjennelsestilgjengelige ide-grunnlag. Ved dette trer vi ut av et endimensjonalt og inn i et flertydig univers, hvor ikke sannhet er noe avgrenset og avsluttet, men noe levende som må vinnes på nytt og på nytt.

Vi bør leve på det niveau der livets egen styrke og engasjement vibrerer og pulserer som uttrykk for menneskets universelle, kosmiske status. I det mennesket når forankring i livsstrømmen, i *the ongoing*, i det impulsfelt der kreftene brytes og får retning, da lever det i flere sfærer samtidig. Da har det del i et flertydig univers og kan med styrke rette seg mot den ytre verden.

Barn, med sine begrensninger, lever i en slik tilstand. Men når barnet med tiden går over i de voksnes rekker, når det inn i den fase da utvikling og fremgang betinges av dets eget initiativ. I voksen alder faller mennesket tilbake på seg selv. Da kan det enten utvide sitt engasjement, eller la det gå tapt. Det er vårt indre engasjement som trekker oss frem over den åndelige utviklings kneiker. I begynnelsen kan dette engasjement føles begrenset til et arbeid, eller ens familie og nærmeste. Men det kan vokse i omfang, omfatte hele universet. Det er engasjement i denne utvidede form som leder mot den mystiske opplevelse og absorbsjon, en direkte og clairvoyant gripen av tilværelsens mysterium.

Denne mystiske erkjennelse er ikke entydig, men omfattende og uendelig. Samtidig som forholdet til eksistensens grunnlag er felles for alle mennesker, er dette også noe høyst privat og personlig. Det er hvert menneskes oppgave å nå frem til et så genuint forhold til eksistensgrunnlaget som mulig.

Vår fordypelse innover må følges av engasjert handling utover. Vi må få erkjennelsene inn i en form som svarer til vårt liv. Denne mystiske visjon må finne sitt balanserte motstykke i intensjonal handling, som intuitivt og innfølende bestreber seg på å realisere stadig dypere bevisstgjorte sider ved menneskelivet. Det utviklede menneske har i stor grad virkeliggjøret, objektivisert og omsatt sine dypeste ideer i form.

Flertydighet innebærer en åpen holdning til tilværelsen så de arketypiske krefter får arbeide gjennom ens liv. Men flertydighet kan også skape usikkerhet og tvil i en overgangstid, før det finner seg et modens og bearbeidet uttrykk. Flertydighet innebærer at sinnet når et skifte i psykisk funksjonering. Det åpner dører som ennå ikke er sett og gir innhold og perspektiv som ennå ikk er ant. På samme måte som et kunstverk kan ha mening på mange nivåer på samme tid, kan også tilværelsen fortone seg slik. Tilværelsens eget idefundament har et innhold som aldri blir tomt. Det gir den enkeltes tilværelse stadig ny mening, og kommer til uttrykk i det utviklede menneskes vesen, i dets måte å være på, i dets tanke, tale og handlinger.