Jeg legger meg på teppet.
Jeg legger meg på teppet.
Kroppen er fraværende, anspent etter travel dag. Ikke ordentlig våken sovet for lite i det siste, døsig og verkende.
Først bare ligger jeg på ryggen. Følger pustebevegelsen nedover i kroppen. Pust er ikke aktivt lar åndedrettet bre seg ut som en bløt bølge i brystkassen, maven armene bena og hodet.
Kjenner meg gradvis litt mer nærværen de: Jeg puster det puster i meg.
Tanken glir i alle retninger. Jeg be gynner med kroppsøvelser. Først noen impulsøvelser, rister på kroppen. Den er motvillig — bundet. Prøver å finne føl elsen som binder og lar den uttrykkes gjennom bevegelse. Jeg gir meg hen. Lar meg riste på kryss og tvers, puster og beveger meg nesten ekstatisk. Rister av meg spenningene.
Så tradisjonelle yogaasanas. Lang somme bøy og strekninger tar i musk-
ler som ikke brukes ellers. Stiv, — vondt i rygg og nakke. Øvelsene gjør godt.
Tar i litt ekstra for at stillingen skal bli mer elegant. Straks blir pusten an strengt, og jeg husker yogalærerens in struks: «Ikke gå lenger enn det er be hagelig. Når vi presser, blir pusten bundet og holdt. Går pusten rolig og fritt, er øvelsen riktig utført. Grunnprinsipp i yoga: La pustens frihet bestemme hvor langt du går i øvelsene.
Etter fire-fem øvelser prikker det be hagelig i musklene — kroppen varmes og mykner.
Til slutt ligger jeg «død» på ryggen.
Kjenner åndedrettet sildre velgjørende gjennom organismen — mykt, levende. Minutter går —. — stille, — forsenkning.
Så strekker jeg meg. Gjesper. Reiser meg, — fortsetter hverdagen med gode følelser og ny styrke.