Guruer og vi

I tradisjonell indisk tenkning er det tre måter å vokse på i åndelig sammen heng: ved egen innsats, en gurus hjelp eller ved Guds nåde. En disippel skal forholde seg slik til en guru at mest mulig av guruens åndelige berikelse blir overført til ham. Deres forhold er en imiteringsprosess, hvor det viktigste er å bli lik guruen, gjøre slik som ham, og oppgi noe av sin egen identitet. Det er tre holdninger til en guru som er mest tjenelig i denne prosessen: tilbedelse, ut spørring og ved å tjene mesteren. Ved representasjon, og oppøving av ydmyk het og lydighet er absolutt nødvendig.

Utspørring er å bruke mesterens innsikt til egen erkjennelse, til å få svar på livets gåter slik de fortoner seg for disip pelen. Ved å tjene guruen skal disippelen være et redskap for de åndelige krefter i tilværelsen, representert ved guruen, og gjennom det motta åndelig oppvåkning.

I India vet alle at en guru skal settes

med skrekk for avhengighet og forplik telse, og hvor frihet er retten til isolasjon mer enn noe annet.

I yoga slik den kan brukes i vår del av verden, er det ikke på noen måte riktig eller naturlig med guru-skikkelser etter indisk mønster, men det er alike vel tjenlig at man kan akseptere at noen har mer innsikt enn en selv på områder det ikke er mulig å lese seg til innsikt i.

Det er viktig å kunne lytte, uten å bli kritikkløs, eller for den slags skyld bare avfei det hele uten egentlig å vite hva vi snakker om.