Yoga i vesten unngår ikke kritikk fra forskjellige hold.
Yoga i vesten unngår ikke kritikk fra forskjellige hold. Ulike grupper formu lerer den utfra høyst uensartede premisser. mener det er et kulturelt fremmedelement i den vestlige verden. Å utøve yoga vil derfor skape forvirring og bremse stantisk-kristne grupperinger påstår at yoga leder inn Og blant fysioterapeuter og vegetoterapeuter finnes noen som hevder at slike øvelser kan være farlig for ens mentale balanse. Disse synspunkter behandles nærmere i denne artikkel.
I vårt samfunn rettes kritikk mot yoga fra svært forskjellige grupper på svært forskjellige grunnlag. Få synes å ha gjort grundige undersøkelser av hvilke virk ninger yoga-øvelser egentlig har. Dette bidrar til at debatten ikke blir så frukt bar som ønskelig.
Den første type kritikk vi skal behand le, kommer fra enkelte såkalte åndelige eller spiritualistiske bevegelser og okkul te kretser. Deres syn er omtrent som følger: Yoga er utviklet innenfor indisk kul tur, som har hatt sin storhetstid. Nå lev er man på brokker fra denne glanstid.
Yoga er en av disse brokker som bygger på den forgangne gullalders visjon. For inderen kan nok yoga være bra for hans åndelige streben. Men, går resonnement et videre, den europeiske kultur følger et annet utviklingsspor enn den indiske. På vei mot stadig høyere bevissthet har euro peisk erkjennelse uttrykket seg meget for skjellig fra tradisjonell indisk tankegang.
Og for å nå videre i bevissthetsutvikling en må den euro-amerikanske kultursfære fortsette i sitt eget spor, hevdes det. Den må bygge videre på sin egen arv. For dypelse i yoga bringer derimot inn et fremmedelement, som ikke uten videre kan integreres i den euro-amerikanske tradisjons erkjennelse. Utfra denne tank egang vil derfor utøvelse av yoga skape
Enkelte spiritualistiske kretser ens åndelige utvikling. Endel prote på hedenske avveier. forvirring for det vestlige menneske. Dets historiske utvikling mot stadig høyere bevissthet vil hemmes og avledes. Konklu sjonen blir derfor at yoga ikke bør prakti seres i Vesten.
Denne tankegang er interessant. Det man savner, er imidlertid erfaringsmes sige holdepunkter for at den stemmer.
Yoga har ikke vært studert med henblikk på dette. Det ville naturligvis ikke være lett ad empirisk vei å bevise eller mot bevise ovenfor refererte hypotese. Men man bør allikevel prøve å undersøke hva øvelsene faktisk fører til og være åpen for de konklusjoner dette ville gi. Slik synspunktet nå blir fremsatt, får det mer preg av teologi. Man har en filosofi som synes å fornekte at andre kulturer kan frembringe noe positivt for det vestlige menneskes utvikling. Det virker ikke som denne gruppe kritikere egentlig er interes sert i å studere hvilke erfaringer vestlige yoga-utøvere har.Sannsynligvis betrak tes yoga som konkurrent til ens egen metafysiske og altomfattende lære. Og av hensyn til lærens autoritet blir det da viktig å advare folk mot å innlate seg på yoga.
Virkninger man lettest merker av å utføre kropps- og pusteøvelsene, er gjer ne at kroppen blir smidigere og mer føl som. Man blir etterhvert mer vår krop pens reaksjoner og får således større inn-
Det er liten grunn til å tro at utvikling av disse egenskaper endrer kulturens arts typiske innhold og nærende idéer.
Man kan kanskje innvende at yoga øvelsene er knyttet til én filosofisk-reli giøs forståelse og symbolikk. Ved å dyrke yoga og gå opp i alle dens aspekter vil man da nødvendigvis bli påvirket. Man tror muligvis at ved å gjøre som hinduer, Ens tro på dette kan styrkes ved å legge merke til de yoga-tilhengere som blir forvirret med hensyn til sin kulturel le identitet. Noe reflektert, men nok også meget halvfordøyet og ufordøyet indisk tankegods er gangbar mynt i visse yoga kretser. Likeledes prøver enkelte å legge om hele sin livsstil etter tradisjonelt ind isk mønster med gudsdyrkelse og det hele. Det ville være for lettvint å for dømme alt dette. Men iallfall et over flatisk blikk kan kanskje få en til å tro at yoga faktisk er et uheldig fremmed element.
Men ett punkt blir her avgjørende.
Er det praktisering av øvelsene som kan føre til slik nyorientering og forvirring?
Svært mange yoga-utøvere ville svare nei.
Mer sannsynlig er det psykologiske fak torer med i bildet. Enkelte gripes av noe nytt og spennende ved å møte indisk kultur. Den er tiltrekkende fremmedartet kanskje, nærer drømmer om åndelig ut vikling og storhet. Man stuper kanskje inn i den fordi man er frustrert over eget liv. Eller genuine åndelige lengsler driver en til å søke fordi man ikke greide å finne mening innenfor vår egen kultur.
De som gjør yoga, opplever iallfall selv at øvelsene på ingen måte tvinger en til å gå inn i yogaens kulturelle over bygning.
Det er også verd å legge merke til at flere kristne munker og nonner har fun net det verdifullt å oppta yoga-øvelser i sitt klosterliv. Dette er personer som skulle være trygt rotfestet i våre egne
mer ekstreme grupperinger. En artikkel i «Våkn opp!» (juli 1975), internasjonalt tidsskrift for Jehovas vitner) har følgen de kraftige avslutning: «Yoga i en hvilk en som helst form kan på ingen måte være til gagn for deg, men bare gjøre deg skade.»!
Denne type kritikere utlegger hvordan yoga innen hinduistisk kultur omtales som del av det religiøse liv. De viser hvorledes dens virkninger og prinsipper beskrives med Indias religiøse og filo sofiske termer. Yoga fremstår da som hedensk fenomen. Men her sammenblan der man den kulturelle overbygning og faktiske virkninger av selve øvelsene. På dette hold gjøres intet forsøk på å trek ke skille her. Å arbeide med sin kropp gjennom yoga betyr å arbeide med noe karakteristisk menneskelig. Kroppslig ledighet og følsomhet er ikke indisk reli gion.
Det er vanskelig å se at disse kritikere gjør essensielle forsøk på å forstå feno menet yoga. På løst grunnlag setter man opp kategoriske utsagn om hva yoga er og fører til. Deretter hentes bibelsteder frem som klart skal vise at yoga må man ikke gjøre. Yoga omtales ikke i bibelen.
Det blir derfor ganske tilfeldig utvalg av bibelsitater man foretar og benytter som det passer for anledningen. Det ville nok ikke være særlig vanskelig å gi en annen tilforlatelig forklaring av hva yoga er og så finne bibelsteder som belegg for at dette nettopp er god kristendom. Men debatt på slikt plan er neppe oppklarende og fruktbar.
Det er forøvrig vanskelig å fri seg fra følelsen at en viss fremmedkulturfiendt lighet gjør seg gjeldende. Leif Michelsen f. eks. omtaler i en bok om transcenden tal meditasjon og kristen tro, yoga som «merkelige og tilsynelatende helt unatur lige kroppsstillinger». Sitatet antyder og så at man på forhånd definerer yoga som noe obskurt og kommer da selvfølgelig
engasjement bl. a. skyldes frykt for kon kurranse. De er redd yoga kan gjøre en mindre interessert i kirkens lære og kristenliv. Og dette vil de prøve å stoppe, hvilket de naturligvis har rett til. Men det er andre måter å ta opp utfordringen på enn å skremme med hedendom. Det bur de kunne ventes at man på kristelig hold etterstrebet størst mulig objektivitet og rettferdig vurdering og ikke raske for dømmelser.
Andre aspekter ved forholdet kristen dom/yoga er behandlet i en annen artik kel i bladet og vi skal forlate temaet her.
Også personer blant fysioterapeuter, vegeto-terapeuter o. a. fremfører noen ganger kritikk mot yoga. Bl. a. skal det være farlig fordi enkelte kan få løst opp for mange spenninger på kort tid. Dette kan gi seg utslag i angst, forvirring og psykose. Det hevdes at mennesket treng er en viss grad av spenning eller musku lært forsvar for å unngå desintegrering av personligheten. Det siste kan nok ha gyldighet, men spørsmålet er om det fin nes grunnlag for å si at yogaens kropps øvelser generelt fører til slike resultater.
For enkelte psykosetruede personer kan det kanskje se ut som yoga-øvelser er utløsende faktor for psykose. Det er imidlertid svært vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som forårsaker psykotiske gjennombrudd. Å legge skylden på yoga løvelser (er lett både for pasienten og andre, men det kan allikevel være for hastet konklusjon. Det er nærliggende å tro at disse personer nok ville ha havnet i psykose uansett.
Dessuten kan mange psykiatriske til felle ha godt av å gjøre yoga. Det gir
ing. Han forteller i sin selvbiografi at når han ble for psykisk opprevet, utførte han yoga-øvelser til han hadde gjenvun net sjelelig ro og balanse og igjen kunne gi seg ikast med utforskningen av det ubevisste.
Andre psykoterapeuter kan hevde at yoga kommer forstyrrende inn i klient behandlingen. Man kan få utlevet endel spenninger gjennom yoga, men man er ikke dermed ferdig med dem, påståes det.
Yoga er i deres øyne en metode til å undertrykke impulser og understøtte for trengning. Derved blir, hvis deres reson nement holder, dypere psykiske konflik ter forsterket og det blir vanskeligere å få 10st dem idet fortrengningen blir sterkere.
Et slikt syn fortoner seg som skrive bordsteori og vidner om mangelfull for ståelse av hvordan yoga faktisk virker.
Tvertimot erfarer yoga-utøvere at de blir mer åpne og våre. Teorien om øket for trengning har ikke rot i erfaring. En an nen sak er at en terapeut av andre grun ner mener at enkelte av deres klienter under behandling ikke bør begynne med yoga, noe klienten bør etterleve. Tera peuten må naturligvis ha full frihet til å fremme sine synspunkter overfor klient en. Men grunnlaget for generell advarsel mot yoga på disse premisser syns ikke til stede.
Meget av kritikken mot yoga synes ofte emosjonell og tildels lite overveiet og begrenset. Fordomsfritt og grundig studium burde finne sted for å klarlegge hva yoga-øvelser faktisk gir og ikke gir.
Da kunne kanskje yoga få den plass og oppmerksomhet i den vestlige kultur den rettelig tilkommer.