Ifølge indiske skrifter er yoga like gammel som menneskeheten.
Ifølge indiske skrifter er yoga like gammel som menneskeheten. I seg selv kan ordet «yoga» bety binde, forene, holde fast e. I. Det brukes som betegnelse for sett av teknikker, metoder og leveregler som sikter mot erkjennelse av og forening med vårt innerste selv. «Yoga» filosofisk system — og artikkelforfatteren gir oss innblikk i dette.
Et særtrekk ved åndsliv og fromhetsliv i India er at det gjennom årtusener stort sett har beveget seg etter de samme linjer.
Etter min mening er ikke dette et tegn på manglende vitalitet og fornyelsesevne, men snarere en anerkjennelse av den mektige kulturelle og religiøse arv inder ne har fått seg overlevert helt fra aremes dager.
Grunnlaget for denne arven er de skri ftsamlinger som i dag er kjent under navnene vedaene, brahmanaene og upa nishadene. Her finnes de kildene indisk religion, moral og filosofi hviler på. Seiv betrakter inderne innholdet i disse bøker som åpenbaringer gitt dem av den høyeste Gud. På grunn av dette har de bevart sin gyldighet opp til våre dager. Og det må vel skyldes et positivt særtrekk ved den indiske karakter at en slik gammel arv ikke forlengst er kastet på sjøen, eller at den ikke har bevirket en tyngende åndelig lammelse. Men igjen 'og igjen har det vist seg at filosofer, kunstnere og vismenn har tatt for seg åpenbarings tekstene og aktualisert deres innhold. På denne måten er dette gamle arvegods blitt kommentert, tolket og levendegjort på nye generasjoners forutsetninger. Det te gjelder også i høy grad yoga som alt er omtalt i denne åpenbaringslitteraturen.
er også navn på et altomfattende For ifølge skriftene er yoga like gammel som selve menneskeheten. Det var Gud som gav denne visdom til det første men neske.
I vår egen kultur har meningene om denne arv som utgjør yoga vært høyst varierende. I 1889 skrev den kjente eng elske kulturhistoriker og indolog R. C.
Dutt at «yoga er verdiløst som et filosof isk system.» Vel 20 år senere skriver den fremragende danske religionforsker og indiakjenner Poul Tuxen at «yoga i høy grad kan gjøre krav på vår interesse».
Etter Tuxens tid har mange fulgt denne oppfordring. Følgene har vært en bloms trende interesse for India og det indiske her i Vesten. Årsaken til at så mange i dag ser på India som et åndelig skatte kammer, kan vi kanskje finne i vår egen kultur slik den i etterkrigstiden er blitt formet av positivistiske, areligiøse og materialistisk inspirerte ideologier. Og mens Vesten har åpnet sine armer mot bølgen fra India, skjer det at russerne nedlegger forbud mot å praktisere yoga inn en sine grenser.
Slik som yoga ofte fremstilles hos oss kan det være mange grunner til å tro at yoga i Vesten er noe ganske annet enn det er i India. Årsakene til dette kan være så mange. En av grunnene er åpen-
skapt et bilde av yoga som jeg neppe tror noen virkelig yogi vil vedstå seg.
Om ikke dette skulle være nok, så er vanskelighetene som må overvinnes selv av seriøse mennesker som ønsker å tren ge inn i yoga, så store at man tilslutt kanskje sitter igjen med det man ventet å finne, dvs. det man nærmest var pre destinert til å forstå gjennom den kultur elle orientering man hadde, de kunn skaper man besatt og de forutsetninger samtiden gav en. Den rumenske relegi onsforskeren Mircea Eliade har omtalt tolkningen av Østen i Vesten på den måt en at «det som har størst gjennomslags kraft er nettopp hva som svarer til de mest presserende behov i vår vestlige kultur».
Vi som er flasket opp på rasjonalisme og fremskrittstro av et annet innhold enn det inderne kjenner, må nesten snu opp ned på vårt verdensbilde for å komme ned på føttene i det indiske. Det er altså ikke bare å sette seg til bokhyllen og be gynne å lese.
Utvilsomt har man stor nytte av å kjenne til de enorme kulturelle forskjel ler mellom øst og vest før man begyn ne å bygge sin private bro.
Men skal man virkelig trenge inn i yoga på den anbefalte måten, må man først lære seg sanskrit. Sanskrit er det indoeuropeiske ursprog som yogatekstene stort sett er forfattet på. Og dette kasus sproget får middelskolens tyske gramma tikkregler til å virke rent tiltalende. Så det ligger i sakens natur at indologenes krets stort sett begrenses til en eksklusiv gruppe rundt utvalgte universiteter.
Grunnen til at kjennskapet til yoga er så overfladisk, stikker sikkert i at spranget over de kulturelle og sproglige barrierer
fleste populariserte fremstillinger som i dag er dukket opp hos bokhandlerne.
India-litteraturen i popkulturens kjøl vann synes å spire frem fra psykedeliske, magiske og okkulte drømmer. Ofte gir fortellingene om den stressede og ned kjørte husmoren som bygget seg opp ved yogaøvelser, eller om den sykelige gutten som ble sunn og sterk og fysisk robust via yoga et sannere bilde av hva dette dreier seg om, all sin idealiserte patos til tross. For yoga er ikke bare en intel lektuell lek- det er også en praksis. En av de slagsider som det akademiske Eu ropa har gitt yoga, er at det bare er for akademikere.
Men heldigvis er endel av hovedbøk ene om yoga og indisk åndsliv etterhvert blitt översatt til engelsk og tysk, noen endog til skandinaviske språk. Om man så går løs på yogastudiet, kan man ha nytte av å lese åpenbaringsskriftene. Men man får vel kanskje større utbytte av å lese enkelte av kommentarverkene, som dem skrevet av Patanjali, Veda Vyasa og Kong Bhoja. Disse forfatterne har ekstrahert kunnskapene om yoga fra de gamle skrifter. Det er også vokst frem en fyldig kommentarlitteratur til deres bøker.
Det er vel ingen som kan peke på et bestemt årstall og si at her begynte det.
Bare tanken på å skulle forsøke å tid feste utspringet for yoga-læren får inder ne til å rynke misbilligende på nesen. Det er bare europeere som kan finne på noe slikt. For ved å gjøre dette, støter man an mot selve Østens historiesyn, og ikke minst mot den autoritet tradisjonene til legges i de beretninger den har om sin egen opprinnelse.
elsesøyeblikket og at den vil vare et uvisst, men ikke uendelig antall sekeler frem mot en endelig slutt når dommedags trompeter lyder.
Men i Østen har man en annen opp fatning av historien. Den har verken be gynnelse eller slutt, men er evig i all sin foranderlighet. Ifølge yogiene kan ingenting som er, gå til grunne og det som ikke er, kan heller ikke bli.
Sjelevandringstroen er nesten et auto matisk produkt av historieoppfattelsen.
Samtidig er også meningene om men neskets vesen og livets mål svært for skjellige fra det som går for god latin hos oss.
Man får også et godt inntrykk av den pan-indiske fellesarv som yogaen var om gitt av, ved å lese blant annet i upanis hadene. Her fortelles om asketer og troll menn som gjennom meditasjon og selv fordypelse hadde utviklet magiske evner og krefter, endog i den grad at de kunne forandre naturens orden. Så det har gått for et faktum at menneskene hadde slike muligheter. Seiv Shankara, som polemi serer mot yoga-tradisjonen, innrømmer at yogiene er allvitende og at de kan se forgangne ting og vet hva fremtiden vil bringe.
Når inderne hevder at Gud selv gav yogaens visdom til det første men neske, har vi kanskje lett for å se dette som en vakker og halvmytisk gullalder drøm, uten særlige praktiske konsekven ser. Riktig er det jo at man aldri kan få noen endelig klarhet i dette opprinnel sesspørsmålet, hvertfall ikke ad viten skapelig vei, men galt er det å tro at dette synet ikke har konsekvenser. Inder ne mener nemlig at deres eldste og mest opprinnelige sakrosante tradisjon gjen nom direkte overleveringer kan føres di rekte tilbake til dette første mennesket.
Og når en lærling innvies til yoga, inn vies han da til det hellige og guddomme lige som tradisjonen har kontakt med.
På en måte kan innvielsen sees på som
lige meninger, som å binde, forene eller holde fast. Ordet gis ofte mening alt etter den tradisjon yogaen står i. For de myst isk orienterte står ordet for forening med Gud, i meditasjonens dyp.
Patanjali definerer yoga som det å kunne bringe bevegelsene og fluktuasjon ene i sinnet (citta) til opphør. Ved dette får definisjonen straks operasjonelle kon sekvenser, for først når bevegelsene i sinnet opphører, slipper samtidig men nesket den falske identifikasjon det har til materien og det blir sin egen sjelelige natur bevisst.
Ved siden av dette er yoga også en egen og skarpt avgrenset filosofisk skole, og en av de seks pillarer som sammen utgjør den brahamanske filosofi.
Men sett i en større sammenheng er yoga først og fremst en åndsretning som utgjøres av en rekke spesifikke metafys iske ideer forbundet med moralbud og kropps- og pusteøvelser. Det er først og fremst i denne form at yoga har fått noen utbredelse og innflytelse i India. Denne yogas ringvirkninger er det også som har nådd våre kyster.
Alt er lidelse for den som forstår å skjelne, heter det i yogalitteraturen. Med andre ord, yogaens filosofi er fylt av en konsekvent pessimisme. Lidelsen er er selve grunnlaget for enhver utvik ling. Livets mål blir å nå frihet fra lidel sen som fyller den materielle eksistens, og binder individet til samsaras (gjenfø delse) hjul. — Enhver nytelse er som honning, hvor det er iblandet gift, sier Kong Bhoja.
Det som menes er at sanselig nytelse aldri kan føre til virkelig og varig lykke.
Den sanselige lykke man kan ledes til å føle, er bare en ro som følger når sans ene er tilfredsstillet. Men når begjæret igjen våkner, oppleves dette som en uro eller smerte. Det er altså ikke på sansen es plan, eller det materielle nivå at den varige lykke kan erobres.
Frigjøring, som er yogas mål, skjer ved at mennesket erkjenner at sjelen, pususa, er ubundet og vesensforskjellig fra mater ien prakriti. Seiv om sjel og materie er to forskjellige kategorier, er det intet direkte motsetningsforhold mellom disse. For holdet beskrives som «hverken likt eller ulikt». Men i ett henseende er sjel og materie lik hverandre, de er begge evige.
Forholdet mellom sjel og materie be skrives som en subjekt objekt-relasjon.
Sjelen er subjekt overfor materien og be tegnes som «saksin», den som ser. Den er uforanderlig, tidløs og urørlig, mens materien uavlatelig veksler, forandrer seg og finner nye former. Sjelens vesen be skrives med ordene suverenitet og intel ligens.
Denne suverenitet består i at sjelen er uinteressert i hva som foregår i den ma terielle verden. Seiv har den sitt mål i seg selv, og full og hel selv om den deles i to.
Sjelens bånd til materien er altså bare tilsynelatende. Men det er denne forestil ling som fører til at mennesket mister sin identitet. Med dette overføres egen skaper til sjelen som egentlig tilkommer materien. Dette forhold illustreres med et bilde av månen, som kaster sitt speilbilde i en stille klar vannflate. Men når vann flaten skjelver ser det ut som det er mån en som skjelver. Men i virkeligheten er månen like uberørt av dette som sjelen forblir uberørt av bevegelsene i citta.
Alt som ikke er sjel, tilhører den ma terielle verden. Den materielle verden er ingen illusjon, den har selvstendig eksi stens og forblir objekt for forskjellige in dividers citta. Den er til for at citta skal få føle lidelse og glede og ved dette er kjenne forskjellen mellom sjel og materie.
Også sider ved det som vi i vesten vanligvis ser på som rent sjelelige pro sesser, er ifølge yoga kun bevegelse materien. Yoga-filosofien hevder at tank er og følelser består av det samme materi-
materielle, men også de sansetilknyttede forestillinger. Samtidig som yogaens teo ri om sjel og legeme gir en forklaring på hvordan mennesket er, blir det også en fullstendig verdensforklaring hvori alt som har eksistens får sin plass.
Hele den materielle verden vokser ut av urmaterien som et resultat av de tre gunaers verk. Disse tre gunaene, tamas, rajas og sattwa, er en kjempende treen inghet som bygger opp alt det materielle.
Sattwa står for det lyse og oppadstigende, tamas representerer det hemmende, tunge og mørke, mens rajas’s hovedpreg er en ergi og virksomhet. Det er bare hos Gud selv og frigjorte mennesker at noe materi elt kan bestå kun av sattwa, nemlig cit ta. I menneskelegemet ellers er rajas i overvekt, mens dyrene har en overvekt av tamas. Liksom plantene og minerale ne.
I yoga-filosofien forklares hele den materielle verden i en oversikt med fire ledd. Det første nivå består av urmater ien, hvorfra alt emanerer. Så på det neste nivå dannes citta, som innebefatter hele den materielle eksistens i seg. Det neste trinn består av de grunnelementene som utgjør det hørliges, synliges, smakliges, luktendes og føltes grunnstoff. Og på det fjerde nivå befinner de grove elementer seg, altså det som viser seg for sansene våre som rommet, vindens, ildens, vann ets og jordens element. På dette nivå oppstår også de fem sansene, hørselen, følelsen i huden, smaken, luktesansen og synet, samt de fem handlingsorganene, stemmen, hendene, føttene, tarmene og kjønnsorganene. I tillegg oppstår også det 6. sanseorgan som kalles «manas». Dette er et innvendig organ som kombinerer inntrykkene fra de andre. HVA ER CITTA?
Det å bringe fluktasjone, vrittiene, i i citta til opphør er målet med all yoga, ifølge Patanjali. Det er altså her at den tilsynelatende forbindelse mellom sjel og
som sitt jeg, at det altså gjør et objekt til subjekt og betrakter objektets egen skaper som sine egne.
Siden citta er forskjellig fra sjelen, er det i enhver henseende et materielt or gan. Men samtidig er det her våre fore stillinger om verden har sitt sete. Følge lig er det også like mange cittaer som det finnes mennesker. I sin utstrekning er det uendelig. Dette citta er stadig i bevegelse, det tiltrekkes av den materielle verden, som jernspon av en magnet. Citta på virkes også fra to sider, fra sansene og fra sjelen, og disse inntrykkene farver på en måte citta, på samme måte som når et farveløst krystall, plassert mellom en rød og en blå rose tar inn i seg både den røde og den blå farven.
Når citta griper etter den ytre verden, skjer dette gjennom vrittiene. Man kan forestille seg disse som flammen på et tent lys. Vrittiene er fangarmer som grip er etter objektene, og det er disse fange armene yogiene bestreber seg på å kon trollere. ' 1 / = '- *' ' -,, ~ 'J~-~ L ‘'
arbeide og holder samsara igang. Sans karaene genererer nye vrittis og hand linger i verden er hos alle ikke-opplyste i stor grad beroende på klesaene. Det hele er som et hjul som uopphørlig ruller og holdes i gang gjennom sin egen årsak og virkning.
— Gud finnes, derfor må han tas med i systemet, sier Patanjali i sine sutraer.
Men denne høyeste Gud, Icvara, må ikke forveksles med de vanlige devaene, som opptrer i stort antall. Devaene er under kastet sjeievandringens lov, de spiller Et en rolle i yoga og står endog i skyggen av de forløste yogier.
Skrittet fra samkya, den filosofi som ligger nærmest opp til yoga, er et skritt fra ateisme til teisme.
På forskjellige måter kan man kom me frem til at Icvara eksisterer. Den ene vei er gjennom direkte erfaring via medi tasjonens vei, og det heter at «forening med den Gud man dyrker, oppnås gjen- >,
heten. Man kan så tenke seg at denne kim vokser så den virkelig blir selve all vitenheten, og da har man nådd Gud.
Det finnes kun en Icvara, hans makt kan ikke övergås av noen.
Gud er også yogienes lærer og ønsker å bibringe både moral og erkjennelse for å frelse dem ut fra samsara. Det som får Gud til å gripe inn i verden, er medliden het.
Gud betraktes som skaper og som eri ren sjel som står utenfor det materielle.
Men for å kunne handle inn i det materi elle, har han skapt seg et eget citta. Dette består av sattwa og er uten bånd til ma terien, altså uten vrittier.
Icvaras største funksjon i yogaen er kanskje å tjene som meditasjonsobjekt.
Citta tar jo form av det objekt det rettes mot. Når det rettes mot Gud, som er en ren og frigjort sjel, vil det gjøre at vrit tiene faller til ro. Men ut over dette har Gud liten betydning, Sjelden griper han inn for å løse det profane menneskes dagligdagse problemer.
Endog antas det forløste menneske å være Icvara overordnet fordi en levende forløst (jivan mukti) ikke overbode har noen forbindelse med materien. Han er for alltid bakenom de motsetninger (dvandvaer) som den materielle verden består av.
I den gamle skriftsamling som kalles Mahabarata, har yoga en sentral plass, særlig i verkets 6. bok, Bhagavad-Citta.
Det er her snakk om tre forskjellige yogatyper eller veier til forløsning. Den ene er karma-yoga som fører mennesket til frigjøring via kunnskapens vei. Og ved bhakti-yoga nås målet gjennom hengiven het til Icvara.
Grunnleggende for all yogapraksis er 8 etisk-mystiske leveregler, angas som må følges om man skal nå frem. Disse er yama, niyama, asana, pranayama, praty-
verden fremstilles disse ofte som alfa og omega innenfor yoga. Men i India går de hånd i hånd med de seks andre skrit tene, som står for fem moralbud (yoma), fem praktiske bud (niyama), at sansene trekkes unna verden (pratyahara), at cit ta rettes mot et bestemt objekt (dharana), at man starter meditasjon (dhyana) og så tilslutt at transcendens oppnås (samadhi).
På dette nivå må man kunne si at yoga er en livsform, ikke bare en filosofi eller kroppsøvelser til avstressing og opp friskning.
Samadhi er den tilstand som inntrer når avstanden mellom den mediterende og selve meditasjonsobjektet opphører, og den mediterende og meditasjonsob jektet har inngått i en enhet. Det er på dette trinn at Icvaras nåde er til god hjelp for yogien.
Man har to typer samadi, først den be visste og dernest den høyere ubevisste form, — hvor ethvert spor av bevissthet er forsvunnet.
Den lavere samadi kan deles i fire av delinger. Også her gjelder at man må gå fra det lettere til det vanskeligere, lik som en bueskytter når han begynner å øve seg, trener på store, grove mål og senere på finere. Denne lavere samadhi kulminerer i at cittas fluktuasjoner stop per og det rolige citta gir grunnlag for en direkte persepsjon av sjelen selv. Dette er en form for direkte iakktagen, for skjellig fra overlevering og logisk slut ning, som er avhengig av at både sansene og citta er aktive.
Etter å ha erfart denne lavere grad av samadhi kommer yogien igjen tilbake til verden, hvor citta igjen opptar sitt ar beide i sjelens tjeneste.
Hos den yogi som virkelig når høyeste form for samadhi utslettes alle sanskares og klesas, slik at citta ikke lenger over skygges av det materielle. Sjelen behøver ikke lenger vekke bevisstheten til live i
Det er på dette nivå at yogiens syv bud kommer som en avslutning på hans studium og øvelser: 1: Jeg har erkjent det som skal unngås 2: Årsakene til lidelse er vekk 3: Jeg har erkjent frelsen ved samadhi 4: Midlet til denne frelse er frembrakt ved den skjelndende erkjennelse 5: Gunaene er sunket ned i sine årsaker og er gått til bunns i urmaterien, saker og er gått til bunns i urmaterien, og av mangel på foranledning vil de ikke og av mangel på foranledning vil de ikke igjen oppstå igjen oppstå 7: På dette stadium er sjelen befridd fra forbindelsen med gunaene og beror lysende i sin egen natur, plettfri og isolert.
i ‘, g 7 'T'