Frihet fra lengsler?

Artikkelforfatteren har tenkt seg inn i forholdene og skriver et brev til en venninne hvor hun forteller om sine opplevelser. I dette samfunn er primære behov godt dekket sier hun, men individets frihet til selv å ta ansvar for sitt liv og til å nå høyere utvikling mangler. «Unngå ubehag» synes å være mottoet. Dypere lengsler gis liten mulighet til virkeliggjørelse. I lengden blir dette for overfladisk og begeistringen for stedet har avtatt nokså raskt.

Kjære Liv!

Sørgelig du skulle brekke benet akku rat før vi sammen var i ferd med å reise til Walden Two, men siden du ble for hindret fra å komme, forteller jeg i brev om stedet slik at du ihvertfall kan opp leve det gjennom min beskrivelse.

Jeg har nå vært her tre måneder i Walden Two, — B. F. Skinners utopi hvor samfunnet er bygget opp rundt hans grunnprinsipper: stimulus, respons og forsterkning. Her er du hva samfun net gjør deg til.

I begynnelsen var det mer fascineren de å være her enn jeg hadde trodd. Det var så mange detaljer å sette seg inn i at jeg bestemte meg for å forlenge opp holdet utover opprinnelig planlagte be søkstid. Dette ga anledning til dypere forståelse av samfunnsstrukturen her, og det var etter dette at jeg begynte å få motforestillinger og betenkeligheter. Det ble gradvis ikke så tilfredsstillende å være, — tanken på å forbli er mer og mer fremmed.

Men nå først litt mer om tilværelsen i Walden Two.

Ingen får anledning til å snylte fordi vi alle må opparbeide et visst antall ar beidspoeng. Dette for å kunne bo, spise og få del i alle tjenester som tilbys.

1200 arbeidspoeng i året sikrer dette, dvs. ca. 4 arbeidspoeng hver arbeidsdag.

Tiden vi arbeider kan variere og til trekkende aktiviteter belønnes med få arbeidspoeng, mens lite populært arbeid som f. eks. kloakkrensing, belønnes høyt, ca. V/z poeng i timen slik at litt over to timers innsats er nok til å fylle dagskvoten. Forøvrig er det lett med litt ekstra innsats å opparbeide seg overskudd av poeng, slik at man kan ta seg ferie noen dager eller uker.

Daglig går vi til bestyreren for ar beidsfordelingen og spør hva som er le dig. Deretter velger man alt etter lyst og behov for poeng. De fleste former for arbeide er lagt opp svært rasjonelt.

Til oppvasken f. eks. etter alle de tu sen personer som bor her, er det behov for bare to arbeidere på hvert skift. Vi spiser på gjennomsiktige brett med for dypninger for maten, og vi tar kun bort uspiselige gjenstander og setter brettene i maskin. Der sprøytes de med skummet melk; matrestene med melken samles og gis til grisene. Brettene sprøy tes etter dette med såpe, skylles og steri liseres.

Arbeidsoppgåvene er like for menn og kvinner, og det gis samme arbeidspoeng uansett kjønn. Kvinner og menn er jevnt representert både i samfunnet som helhet, i planleggingsutvalget og på de forskjellige jobbene. Det er f. eks. like mange menn som kvinner som arbeider med barn. Foreldre kan fylle sin arbeidskvote på barneavdelingen. Der med har de anledning til å være sammen med barna sine, spesielt fedrene.

Barnestellet og oppdragelsen har for undret meg. Babyene bor i små tempe rerte og fuktighetskontrollerte glassbok ser. De ligger ikledd bare bleier og frot téplastikk madrasser som tørkes rene.

De små slipper således ukomfortable klær og har full frihet til å røre seg og masse klesvask er på denne måte spart.

Barn mellom ett og tre år bor på en annen avdeling med mer bevegelsesfri het, men de sover og lever etter samme prinsipper som babyene. Smittefaren er dermed også redusert, men hadde jeg hatt mine barn her, ville jeg nok ønsket å få dem herdet mer.

Fra tre-års alderen har barna alminne lige klær og sover i senger. På dette al derstrinn begynner deres opplæring. Den etiske oppdragelse er fullført innen de er blitt 6 år. Hovedprinsippet er å lære barna selvdisiplin og selvkontroll. Dette gjøres på ulike måter, f.eks. ved at bar na etter å ha kommet sultne hjem fra nomgå en prøve på selvdisiplin. Prøven kan bestå i at barna skal stå foran ry kende og varmt duftende mat i ca. 5 minutter uten å røre den.

Barnas opptreden blir nøye observert; positive reaksjoner, slik som latter eller spøk over situasjonen oppmuntres, mens f. eks. surmuling eller sinne oversees.

Neste fase i opptreningen er at barna må stå aldeles tause de 5 minuttene for derved å oppøve kontroll over egne behov og impulser. Siste fase er at barna blir bedt om å slå mynt og krone. De som f. eks. får mynt kan spise, mens øvrige må se på ennå 5 minutter til.

Slik er tanken at de skal lære seg å mot stå umiddelbar nytelse, samtidig mestre frustrasjon og misunnelse.

Det blir faktisk lagt ganske stor vekt på å motarbeide misunnelse. Derfor prøver man å skape bredt utvalg av mu ligheter som kan virke oppmuntrende på alternativ adferd. Lykkes f. eks. ikke barnet i en oppgave og føler seg mis lykket eller misunnelig på dem som greier det bedre, anspores det til selv å velge nye veier for utprøving hvor det da bedre kan lykkes.

Ikke nok med at man motarbeider tendens til misunnelse, men barna tre nes også til ikke å være personlig tri umferende hvis de lykkes bedre enn an dre. Barna lærer å tenke kollektivt. De får stadig høre at gruppen som helhet har intet å vinne på at ett eller flere medlemmer fremheves særlig, — det vil være å støtte opp under den enkeltes «ære». Som konsekvens av dette er svært få leker slik at de har konkurran seelement i seg. Ledere innenfor samfunnet blir heller ikke fremhevet, titler som professor, lege og annet brukes overhodet ikke.

Av disse grunner oppmuntres man ikke til å gi ros eller personlige takksi gelser; det anses nærmest for å være anmasende. Dette vender jeg meg visst ikke til; stadig savner jeg anledning til å gi og motta personlig oppmuntring og anerkjennelse.

Den kollektive tankegang virker også på forholdet mellom foreldre og barn. av hovedbyggene. Eventuelle barn plas seres i barneavdelingene.

Tiden som ikke brukes til arbeide kan benyttes til et utall varierte aktiviteter.

Her er alle slags sportstilbud og hobby virksomheter, teater, konserter og kino samt bibliotek med 3000 av de beste bø ker. I musikk-biblioteket kan man høre grammofonplater, lydbånd med konser ter og radioprogram som tas opp. Det kjøres også stadig underholdning i felles høytaleranlegg. Har man lyst til å spille et instrument som en annen behersker, kan den andre underveis og få arbeidspoeng for dette.

I allfall på en del vis må man si at levestandarden her er høy, samtidig som forbrukermentaliteten er beskjeden. Det spares jo en del materielle ressurser, ba re tenk hvor mange hus, biler og TV apparater som skulle til for å dekke alle individuelle behov i vår del av verden.

Primærbehovene er godt dekket her og det på en enkel måte. Menneskene kler seg hensiktsmessig og enkelt, mote bølger eksisterer ikke. Maten er god og variert, samtidig enkel. Vi serverer oss selv og kan spise når vi vil; frokost glir over i lunsj, lunsj over i middag uten opphold. Det meste av maten produserer stedet selv ved sitt jordbruk, kvegdrift og egne griser. Sauer og eget veveri fremskaffer stoff til klær.

Soverommene er hyggelige og enkle, de inneholder det mest nødvendige. Mel lom dem og andre oppholdsrom, er det ganger bygget etter sosiale behov. En av korridorene, populært kalt Stigen, består av svært brede trappetrinn hvor bord og stoler er gruppert. Ene veggen utgjøres av vinduer, den andre er over strødd med materialer utarbeidet av inn byggerne. På hver side av trappetrinnet er store blomsterpotter plassert; når jeg står nederst og ser opp, ser jeg blomst i blomst hele veien opp Stigen. Vakkert.

Selvom vi har flere samlingsrom, brukes gangene til spisested. leserom og møte sted.

Reglementet for Walden Two påvir ker det sosiale klimaet her. Personlig sladder er uglesett. Man tillåter og opp kjeder hverandre. Kvinner og menn oppfordres til å være hverandre hengiv ne og vennskap knyttes ofte mellom gifte uten at fri kjærlighet dermed blir resultatet. Ved første hånds skuen kan det derfor virke som behov for medmen neskelig nærhet og kontakt langt på vei er tilfredsstillende dekket i dette samfunn.

Her er imidlertid intet demokrati. Det er tabu å diskutere samfunnsreglemen tet seg imellom. Er en innbygger mis fornøyd med noe, er det hans frihet og rett til å klage direkte til en av de seks planleggere og bestyrere på stedet. De vil vurdere klagen og eventuelt bringe inn forandringer; en eksperimentell hold ning er av de prinsipper man prøver å etterleve. Men de grunnleggende mål setninger for dette samfunnet står fast, slik disse er sammenfattet på tavlen for «det gode liv». Den består av 5 punk ner og talenter, ha intime og tilfredsstil lende personlige forhold og ha adspre delse samt hvile. Tavlen henger i inn gangshallen. Hver gang jeg går forbi lurer jeg på om ikke et fullverdig liv be står av mer enn dette. Motforestilling ene mot denne velregulerte samfunnsform blir stadig tydeligere for meg.

Når det gjelder barna føler jeg at selvom de får mye oppmerksomhet og kroppskontakt, protesterer noe i meg mot at de ligger i glassbokser og at de senere hen fortsatt er adskilt fra sine foreldre. Jeg har også en del innvendin ger mot at den altfor harde disiplin i oppdragelsen når det gjelder behovs mestring. Jeg reagerer også alvorlig på den manglende frihet til å gå utover samfunnets grunnregler. Behov for fri het fra nød, tvang og sensur, — frihet til å gjøre og velge som man vil innen for systemet er godt dekket, men den kanskje viktigste form for frihet nemlig det å ta ansvar for sitt eget liv mangler i vesentlig grad. Ansvaret er kollektivt og derfor strever man da heller ikke for å utvikle eget ansvar med den derved følgende modenhet og evne til frihet. At man tar ansvar for sitt liv som voksen, surser i oss. Bare slik kan man vel opp fylle livets forpliktelser og tilfredsstille sin innerste samvittighet? Med disse mål for øye synes det naturlig å bruke sine krefter på oppgåver med langsiktige mål som gradvis fører til selvrealisering.

Dessverre belønnes ikke slike hold ninger i arbeidet her i Walden Two.

Man får aldri feedback på sitt arbeiden de jeg, menneskets stolthet og verdig het forminskes. Kan egentlig noen ar beidspoeng oppveie dette? Min mest alvorlige innvending mot Walden Two er at samfunnsstrukturen virker sløvende og drepende på alt initiativ for nyska pende menneskelig vekst. Den sentrale tankegang er basert på å leve godt fra dag til dag med en trygg fremtid sik ret. Man kan vel nærmest si at det er en slags nydelsesfilosofi. Alt skal her være behagelig, man skal få gjøre akku rat hva man har lyst til, men selvsagt utelukkende innenfor rammen av Wal den Two. Det hele minner kanskje om en slags pensjonist-tilværelse på alders hjem, eller sommertilværelse på en ferie koloni.

Det er et ideal for Walden Two å arrangere en verden hvor seriøse kon flikter forekommer så sjelden som mulig.

U. U. kaller jeg dette, unngå ubehag — for enhver pris. Jeg tror konflikter og ubehag i mange tilfeller har modende virkninger på oss, en modning borgerne i Walden Two ikke får anledning til.

Selvdisiplinen som oppøves, tjener nep pe til å unngå ubehag på lang sikt. Tan ken er imidlertid den at når de 5 punk tene på «det gode liv» — tavlen er opp fylt, da er også alle behov dekket og alle mennesker fornøyde. Men dette tror jeg egentlig ikke er sant. I allefall gjel der det ikke for meg og jeg tror hel ler ikke det gjelder for andre her i Walden Two selvom de ikke gir uttrykk for tanker i denne retning.

Jeg begynner å føle en indre tomhet og opplever bare mer og mer lengten etter annen livsutfoldelse og livserfaring enn hva denne dukketilværelsen tilbyr.

Alt er liksom for lettvint her. Når de første seksuelle lyster melder seg, gifter man seg. Alle behov er dekket, sies det.

Det lyder jo vel og bra, men slik jeg ser det forblir dypere behov i oss stadig udekket.

Skal vi mennesker ha det bare beha gelig? Trenger vi ikke et incitament som utfordrer noen annet enn trangen til makelighet i oss? Trenger vi ikke mot gang som skjerper oss? Når vi sliper en øks eller kniv for å få frem dens egenskaper, bryner vi ikke da den nettopp mot den harde slipesteinen.

Det virker for meg som om mennes kets sjeleliv er oversett. Her er f. eks. intet rom for lengsler. Hva med det stil le, taust lengtende i dypet av oss? Skal ikke disse lengsler hentes frem og be arbeides, skal ikke disse også få sin na turlige plass i vårt arbeide med oss selv?

Hva med livets mening for hver enkelt av oss, — er det livets dypeste mening at vi unngår ubehag, samler oss arbeidspoeng og har det bekvemmelig her i Walden Two’s omgivelser? Ut fra min tidligere livserfaring er jeg klar over at det ofte er når vi ikke har det fullt så behagelig at vi kan komme nær våre lengsler, at vi blir nødt til å erkjenne sider ved oss selv som vi ellers så lett styrer utenom. Det sies jo at «lidelse lutrer». Det hjelper oss i vår menneskelige vekst å bli kjent med det som søker noe mer. A leve i et aktivt bearbeiden de forhold til lengslene virker karakter dannende og dette må da være vel så viktig på lang sikt som å stå i selvdisiplinert forhold til mat i 5 minutter?

Mange ulike lengsler trenger å bearbeides i oss — barnets lengsel etter å bli voksen, mors lengsler, lengsler etter nærhet og kontakt, etter ektemake, sek suelle lengsler og religiøse lengsler, øn sket om forening og enhetsopplevelse med en høyere makt, ønsket om for ståelse av livets virkelige mening. Like dan en lengsel etter å forstå og aksep tere at dødens mysterium engang skal innhente oss alle. Vi dør alene med oss selv og vi har vel alle derfor en lengsel setter å få et nærmere forhold til denne vår innerste og dypeste ensorahet; vi trenger å lære mer enn å leve kollektivt.

Nei, i Walden Two finnes ingen klangbunn for slike tanker, jeg føler meg sjelelig ensom her. Enskjønt er det ikke bare her man kan føle seg ånde lig alene. I samfunnet ellers, utenfor Walden Two finnes så vel enkeltindivi der som grupper med livsanskuelse av parallell art; la oss kose oss og være glade, også når vi burde møte alvoret og dypere livsutfordringer.

Det har ikke vært bortkastet å være her for meg, tvert imot synes jeg det har vært meget interessant og avklarende for min egen forståelse. Imidlertid lengter jeg nu vekk herifrå, — en lengsel som jeg har anledning til å imøtekomme sna rest.

På snarlig gjensyn og med hilsen Din venninne. B. F. Skinner Walden Two 1948, The Macmillan Company

Av Siri Gjessing