DEL I: FRIHET AV MATERIE?
Vi starter med en påstand: Vår samtid har et materialistisk frihetsbegrep knyttet til betingelser ved ytre levevilkår og samfunnsstrukturelle forhold. Noe enklere sagt, betyr da frihet å ha normal levestandard, politiske rettigheter, ytringsfrihet, rettssikkerhet osv. Kjennemerkene på frihet knyttes til ytre, samfunnsrelaterte forhold og ikke til egenskaper hos individer. Lytter vi til pågående debatt om våre forhold, oppfanger vi stadig signaler om at friheten ennå ikke er nådd grunnet sosiale forskjeller, økonomiske ulikheter og ujevn maktfor deling m. v.
Kravet om materiell likhet og utjevning har naturlige bakgrunn i det materialistisk funderte frihetsbegrep. Rettferdighet tilsier da at det materielle grunnlag for frihet må deles likt. «Til hver etter behov, fra hver etter evne.» Å disponere materielle goder øker denne frihet. En bil gir større bevegelsesfri het, å eie avis gir mulighet til å påvirke mange, en fabrikk gir frihet til å styre en organisasjon. På denne måte henger materiell frihet nært sammen med makt.
Materialistiske frihetsorienteringer aksen tuerer betydning av politisk makt. Poli tikk, velferd og frihet blir sammenveve de begreper.
Den som skal få etter behov, må ikke være forpliktet av innsats for å få hva han trenger. Etter denne tankegang kan derfor materiell frihet først vinnes når en person er behovsdekket og relativt fornøyd — om det noen gang skulle skje. Ä være avhengig av å måtte arbeide blir da ufrihet. Innsatsen vi skulle yde må således ha preg av frihetsak tivitet, utfra egen lyst og evne, ikke på bud. Individet skal ha rett til arbeide, men ikke plikt til det for å opprett holde tilværelsen.
Ut fra det materielle frihetsbegrep er ikke godene likt fordelt pr. idag. Ut jevnende omfordeling blir da også vik tigste aktivitet for virkeliggjørelse av frihet i samfunnet. Variasjon og ulikhet er gjennomgående ved alle forhold i na turen. Slik også blant mennesker; noen sitter med mer, men til forskjell fra i naturen, oppfattes øvrige som utbyttet.
Det materielle frihetsbegrep rettferdig gjør en moderne akt av menneskelig påtrykk for forandring: KRAVET. Bli med å kreve — og du blir aktiv med i progressiv frikjøringskamp. Krev av stat en, arbeidsgiveren, læreren, the establish ment. Den som krever er alltid syndfri.
Kravet er den svakes rett, — den sterke kan aldri kreve uten å være autoritær, fascistisk eller undertrykkende.
Kravets berettigelse bekreftes i samtiden. Den som krever får snarere imø tekommelse enn den som forsiktig an moder og begrunner. I vår tid er det ikke hvor godt og rimelig man kan be grunne sine argumenter, men hvor me get press man kan legge i sine krav som synes å avgjøre hvor langt man bli tatt til følge. Saksforhold avgjøres da sna rere ved makt og press enn ut fra rett ferdighet.
Tilværelsen blir således en stridsplass om materiell fordeling og makt. Både i marxisme og darwinisme gir dette seg klare uttrykk i grunnoppfatning av tilværelsen som «kamp». Periodevis kan klassekampen tilsløres av tilsynelatende harmoni, hevder marxismen, men det er utelukkende fordi menneskene ikke er kjenner den som tilværelsens dypeste re alitet. I kampen vil alltid noen være sterkere enn andre og kunne utprøve «den sterkestes rett». Bare innsats ut over enkelt-menneskets individualitet kan sikre den svakes frihet — gjennom grup pen, fagforeningen, strukturen eller pro letariatets diktatur.
Marxismen og dens ideologiske deri vater preger meget av vår samtidstenk ning og orientering. Overalt hvor den gjør seg gjeldende bringes ulike fraksjo ner i uforsonlig strid. Det beste grunn lag for dialektikk praktiseres ved at man arbeider for å finne frem til hovedmotsetningen i enhver polaritet. Men i ste det for å gå inn i synteser, tar den ene fraksjon retten i sin besittelse ved å so lidarisere seg med «folket». Alle mot setninger føres tilbake til klassemotset ninger i en mistenkeliggjørende interes sekamp. Den som identifiseres med «fol ket» har alltid rett. Andre grupperinger kan utfra marxistisk grunnsyn aldri ha rett fordi man anses forblindet av posi sjon og bakgrunn.
Det uforsonlige element kommer altså inn ved at ene siden naturbestemt alltid har rett. Marxismen er en kryptisk me tafysikk hvor utviklingens gang i siste instans er bestemt av egenskaper ned lagt i materien og dens prosesser. Ikke Gud eller åndskrefter, men materiens struktur styrer historien.
Sosialistisk og marxistisk tankegang trukket til ytterste konsekvens definerer moral utfra fremtidsvisjon av idealsamfunnet. Den som i dagens aktuelle si tuasjon er identifisert med «arbeider klassen» kan i dypeste forstand ikke være urettferdig — bare sosialisten/ marxisten kan i ytterste forstand være et moralsk individ. Denne moral er ikke en etikk for nuet, men til virke liggjørelse av et mål i fremtiden. De moralske gjerninger kan ikke fullbyrdes nå, men først i utopiens fremtidige vir keliggjørelse.
Ved makt og styrke gjennom selv definert solidaritet bestemmes rett og galt. Grunnlaget for frihet og rettferdig het er da resultater av taktiske sosiale og politiske prosesser, bestemt av et eller annet tilfeldig flertall. Almen for ståelse for rettferd underkjennes i det de på «rette siden» i fordelingskampen har monopol på moralforståelsen. Tale om objektiv rettferd anses som skjult forsøk på kontroll og undertrykking.
Hva vår tid trenger er neppe slik fri het, vunnet ved politiske midler i be strebelse på krisemaksimering. I stedet for at ulikheter skal oppfattes som tru ende kan de snarere virke befruktende om vi kan møte dem med respekt. Men når ene part har rett, blir ulikheter straks truende og inviterer til utvikling av videre maktapparat for å opprettholde den ene sanne politiske visjon i praksis.
Dette er intet forsvar for sosial og økonomisk urettferdighet, heller ikke for den sterkestes rett. Hva vi anser være problemet i dag er at de naturlige for skjeller som eksisterer i vårt samfunn er for lite uttalt etter mange års styrings og ensrettingspolitikk. Vi har fått et kon turløst og lite inspirerende samfunn hvor flerfoldighet ikke stimuleres. Dette er følgen av det materielle frihetsbegrep fordi rettferdighetsoppfatningen er po litisk og ikke etisk.
Marxisme er en ytterfløy i vårt sam-
Absolutt frihet til utfoldelse av lyster, idéer og impulser er en illusjon. Utfol delse er og har alltid være begrenset, av materielle årsaker, fellesskapet med an dre mennesker, samfunnets lover og for ordninger, de fysiske naturlover, samt ens egen intelligens og følelsesmessige åpenhet.
Etter et visst samråd med velgere og interesseorganisasjoner beslutter de poli tiske instanser hva som skal oppfattes som rett og galt i relasjon til samfunns utviklingen. I vår samfunnsform er det formelt staten og politikerne som setter grenser for hva som skal tillåtes innen for fellesskapet. Det anses som det of fentliges oppgave å sette målsettning og omdanne samfunnet. Midlene er økono misk dirigering, lover og forordninger.
En samfunnsvitenskapelig forsker skal engang ha regnet ut at Ola Nordmann i gjennomsnitt bryter offentlige bestem melser 7 ganger daglig. De fleste har lite av dårlig samvittighet for disse over tredelser; gjennomreguleringen av samfunn som få virkelig sympatiserer med.
Allikevel har mange av denne ideologis verdier fått gjennomslagskraft i andre politiske og kulturelle grupperinger. Den rettferdighetsforståelse som har materi elt utgangspunkt er en slags sekterisk og ikke universell moral. Den dømmer egne og andre med ulike mål. Den ene siden har absolutt rett — utfra makt, ideologi og politisk analyse. Den «frihet» dette kan tilby, er således bare frihet for den som konformerer med ideologien, frihet til alternativ visjon dømmes gjerne som reaksjonær eller svermerisk. personlige rettsfølelse. Det er avstand mellom hvordan styrende myndigheter mener vi burde være og hvordan vi selv virkelig fungerer. Man kan spørre seg hva denne avstand kommer av. Forhol det kan neppe avfeies med å tilskrives vår slapphet. Det fortoner seg som vi er inne i en verdirelativisme — det er opp til enhver å avgjøre hva som forstås som rett og galt. Samfunnsflertallet er lik som betrodd ikke bare er fritt valg i praktisk gjerning, men også i moralske spørsmål. Når fellesskapet gir påbud og restriksjoner, eksisterer ingen indre grun nerfor hvorfor disse bør følges, bare ytre grunner. I etisk forstand står man ikke ansvarlig overfor mer enn likeverdige personer; de har like lite myndighet til å gi moralske påbud som en selv. En hver ser seg berettiget til å skape sin egen moral, ikke utfra åndsforankrin ger, men ens umiddelbare pragmatiske situasjon. Moral og politikk er sammen blandet. Vi vil i det følgende prøve å se hvilke historiske grunner som kan
BE s I js. * -sl ' j A ' vM'S<gg £ Äm nBl a 4tÅft i" in ~ 'SÅfeÄ li ill tfiHI! IW* | | p rwtMin»* m|Hal f 11Hl Hb WCgjl jÆ<.Stjy..:«< K' a Middelaldersamfunnet var organisert helt anderledes enn vårt. Det var lag delt med én samlende faktor: Kirkens enhet og universalitet. Alle samfunnslag var gjennomsyret av forestillingen om at forhold mellom mennesker var styrt av Guds evige lover, nedlagt i naturen, lex naturae. Slik tyngdeloven styrer stenens H ly® H i t ll>.. f•.„ a ia Middelalderkirken: Guds evige lover styrer menneskenes moralske og sosiale liv — mennesket kan ikke skape ny rett, bare finne nye uttrykk for den ver densorden som er H gitt. «s#4z >s£3 Wm som styrte menneskenes moralske og sosiale liv. Sedvane — keiser — kirke rett var forsøk på å uttrykke denne evige rettsorden. Mennesket, om det var konge, pave eller tigger kunne ikke ska pe ny rett. Det kunne bare prøve å fin ne frem til uttrykk for allerede gitt ver densorden. om gjennom sin rettsfølelse. Kongen el ler annen øvrighet kunne ikke forandre lover og rettigheter egenmektig. Dette fordi alle hadde mulighet til å kjenne Guds orden gjennom sin rettsfølelse. I middelalderen hadde mennesker indre grunner for etisk livsførsel idet brudd på sådan ville være å sette seg ut over Guds lover og gjøre seg verdig til straff.
Den individuelle rettsfølelse hadde sin veileder gjennom tradisjonen. Tradisjo nen sikret balanse i systemet og sikret at ingen samfunnsgruppe tiltok seg nye og utvidete friheter på andres bekost ning.
Moral er altså i dette syn ikke hva mennesker kan bestemme seg for gjen nom et fellesskap. Dernest anvises tra disjon og individuelle rettsfølelse som hjelpemiddel, tradisjon oppfattes som nedfelt innsikt i de evige lover, —retts følelsen som instrumentet med hvilken hver enkelt kan avgjøre hva som er rett og riktig. I samvirke mellom tradisjon og rettsfølelse ligger muligheten for å vurdere om ny rett er i samsvar med de evige lover.
Det middelalderske system ble brutt ved reformasjonen. Kirkens universiali tet ble sprengt. Fremdeles rådet fore stillingen om lex naturae, men i tallrike protestantiske stater var det fyrstenes oppgave å fastslå hva som var rett kirke lære, etter Guds vilje. Grunnlaget ble derved lagt for «enevelde av Guds nå de». I denne samfunnsform sto kongen alene ansvarlig overfor Gud. Han kunne omdanne lovene som han ønsket, uavhengig av tradisjon og folkelig rettsfø lelse. Befolkningens enighet eller uenig het med kongen var undeordnet. Folket tilkjentes ingen selvstendig mulighet til å vurdere rett og galt.
Med reformasjonen var ikke lenger etiske og religiøse spørsmål primært be stemt av åndsinstitusjoner, men under lagt politisk ledelse. Dette var med på å legge spiren til det materielle frihetsbe grep; frihetsforståelse knyttes til politisk virkelighet, til velferd, økonomisk sy stem og samfunnsstruktur. eneveldet: da avstanden mellom kongens vilje og folkets ble for stor sprakk sy stemet. Idémessig ble den franske revo lusjon en videreføring når det gjaldt for holdet til lovgivning. Før var det kongen, nå fikk folkeflertallet og folkeledelsen noe av samme funksjon som tidligere den eneveldige hersker: å fastslå hva som burde være lov og så få det ved tatt og satt ut i livet. Vi merker dette også i vårt samfunn. Det er staten og politikernes oppgave å lage lover som skal forbedre befolkningen og sikre dens frihet. Denne holdningen er den mot satte av middelalderens. Hos oss ønsker vi å oppdra folkets rettsfølelse i sam svar med politisk inspirerte etiske idéer, i ønsket om å bruke rettsfølelsen som hjelpemiddel til å lage en god samfunns orden. Den etiske oppdragelse politiker ne bedriver er politisk begrunnet, ikke utfra enslags åndsforankring.
Den middelalderske rettsfølelse har fått sin videreføring i det engelske samfunnssystem. Her har man aldri hatt gjennomgripende samfunnsstormer. Sam funnssystemet er vokst frem gjennom århundrenes behov for å regulere for holdet mellom mennesker. Samfunnet er dermed ikke bygd på ideelle politiske forestillinger om hvordan samfunnet bør være, men på praktiske forordninger sprunget ut av virkelige situasjonen Her er vi kanskje ved noe av pro blemets kjerne: forskjellen på hvordan vi og verden faktisk er og hvordan det burde være. Et ideelt samfunn som vårt, gir ofte «burde være» større omtanke enn faktiske problemer. Yppersteprest ene i denne politiske totalideologi blir de folkevalgte som føler forpliktelse til å oppdra og bestemme også i åndelig religiøse spørsmål, — et livsområde de ikke er eksplisitt valgt til å gripe inn i.
Enda mindre har de posisjoner som folkevalgte er kvalifisert til å ivareta.
Politikere er utfra sin stilling mer po litisk ennetisk reflektert. Ä se seg selv om samfunnsomformer vil lett føre til at det utføres uetisk tvang for å opp øve befolkningen til å leve i samsvar En kirkeminister bør ikke ha autoritet til å bestemme hvilken bibeltolkning som skal anses som rett. Sammenblanding av politikk og etikk, slik vi har, bidrar til å undergrave folks rettsfølelse og tillit til at systemet vil ivareta utfoldelsesmu ligheter for individuell frihet. Staten og styrende organer bør se sin oppgave snarere å ordne samfunnsforhold enn å Folkepartiéts liste kommunevalgét i Herred den 28. september 1959.
1. Skolebestyrer Arne Abrahamsen’, Innbygd 2. Skolebestyrer Arne Abrahamsen, Innbygd 3. Baker Finn Fredriksen, Utbygd 4. Baker Finn Fredriksen, Utbygd 5. Husmor Hanna Haugen, Flatland 6. Husmor Hanna Haugen, Flatland 7. Småbruker Thor Tharaldsen, Fjellstrand 8. Småbruker Thor Tharaldsen, Fjellstrand 9. Installatör Birger Andersen, Utbygd 10. Bestyrerinne Cecilie Berg, Fjellstrand 11. Skipsforer David Christiansen, Utbygd 12. Frimdame "Eva-Dahl, Innbygd' 13. Bonde Fredrik Engelsen, Flatland 14.
15. Leketøyfabrikant Harald Gundersen, Flatland Er dette vår mulighet til å avgjøre hvilke etiske regler som skal være rette snor for våre liv? dømme over dem. Derved vil det også bli mer frihet, fordi samfunnsstyrerne ikke ser det som sin primære oppgave å forbedre befolkningen i etisk hense ende. Dette er en oppgave i veiledning for dem med forankring i åndelig liv, — ikke for politiske og økonomiske ut øvere av makt. *
Vi deler ikke syn som hevder at fri het har sitt viktigste utgangspunkt i den politiske virkelighet: levevilkår, velferds forhold og samfunnsstruktur. Det mate rialistisk funderte frihetsbegrep forkas tes. Velferd og struktur kan via politiske instanser skape gunstige betingelser for frihet, men disse er hverken nødvendige eller tilstrekkelige.
Med et politisk-materielt frihetsbegrep blir raskt tilværelsen håpløs den dag velferd er tapt eller samfunnet kuppet.
Den som søker frihet innenfor slik ram me blir rede til passivt å tilpasse seg forholdene om man bare får en viss velferd og ytre trygghet. Blant annet av disse grunner anser vi den politisk-materialistiske frihetsforståelse som uegnet til å minne oss om vår stadige mulighet til frihet også i krig, lidelse og mot gang. Menneskets ukrenkelige kjerne av frihet er ikke avhengig av at man har det materielt og politisk bra.
Hvor fikk russiske opposisjonelle sin styrke og frihet fra når de våget å stå frem med hva de holdt for sant og rett ferdig — selv om det brakte dem til års opphold i fangeleire? Hvorfra hentet kristne martyrer sin ro og inderlighet til tross for at de sto overfor en sikker død? I allefall ikke fra velferd og samfunnsstruktur! Politisk-økonomisk makt og styring kan som nevnt tilrettelegge forhold for individets frihet, men ikke garantere denne. Frihet vinnes uteluk kende av og i enkeltmennesket, — gjen nom modning og innsikt, ikke ved po litiske beslutninger, aksjoner og ikke gjennom kollektive bestrebelser. Håpet om frihet bor i mennesket, ikke i samfunnsformer eller politiske ideologier.
Nei, frihet slik vi ser det, represente rer en aktualisering av menneskets dy peste eksistensielle realitet. Frihet vin nes ved å gå ut over det materielle, ut over den grunnleggende usikkerhet som er kjernen inntil åndskreftene har tatt fastere sete i oss; det er tapets ge vinst. Frihet — er indre frihet og ut gjøres av noe som ikke er sosialt pro dusert, men fremstår når eksistens og identetet er forankret bakenfor det ti melige, historiske bestemte i vår person lighet og dens relasjoner. Frihet er av ånd.
Av Magne Haug og Rolf Brandrud