Hinsides frihet og verdighet

Den amerikanske atferdspsykologen B. F. Skinner definerer frihet som «frihet fra ubehag».

Ingen annen frihet finnes, mener han, fordi mennesket er fullstendig årsaksbestemt (determinert) av ytre forhold. Den klassiske forståelse av frihet som det å handle selvstendig ut fra sin natur, tar han avstand fra, fordi den bygger på en «uvitenskapelig» forestilling om indre menneskeverd. Skal vitenskapen om mennesket gjøre fremskritt, må den etter hans mening distansere seg fra slike gamle og ufruktbare oppfatninger. Artikkelforfatteren presenterer Skinners synspunkter, med utgangspunkt i hans bok «Beyond Freedom and Dignity» (Hinsides frihet og verdighet), og vurderer disse i lys av europeisk filosofisk tenkning. Blant annet konkluderer han med at mennesket må tilkjennes verdighet og at Skinners frihetsbegrep må forkastes.

Reaksjonene varierte fra grenseløs ros til svarteste fordømmelse da B. F. Skin ner, professor i eksperimentell psykologi ved Harvard University, i 1971 utga bo ken «Beyond Freedom and Dignity», ( utgitt av Gyldendal Norsk Forlag 1973 med tittelen «Har vi råd til frihet?» Undertittel: «Omstridt bok om frihetens illusjon i dagens verden.») Den Amerikanske Psykologforening tildelte ham sin årlige pris og kalte ham «en pioner innen psykologisk forskning, en leder i teori og mester i teknologi, som har revolusjonert studiet av atferd i vår tid. En fremragende vitenskapsmann, lærer og skribent.» Ifølge The Times ble han beskrevet av sine kolleger som «USA’s mest innflytelsesrike psykolog».

Men samtidig haglet skjellsordene ned over professorens hode. En anmelder i The New York Times Book Review for teller at Skinner «igjen har fremtrådt som den man liker å mislike» (... he has be come once again the man you love to hate). Ifølge denne anmelder finnes tre utgåver av B. F. Skinner. Den ene er den fremragende eksperimentelle psykologen, forfatteren av «The Behavior of Orga nisms» og oppfinneren av den berømte «Skinner-boksen». Den andre er forfat teren av romanen «Walden Two», en bok som beskriver Skinners drøm om det utopiske samfunn, — eller kanskje snarere mareritt, tilføyer anmelderen.

Den tredje B. F. Skinner fremtrer med «Beyond Freedom and Dignity» som en ytterst tvilsom moralfilosof hvis oppgave det er å utslette tradisjonelle, såkalt «in dre» verdier, især verdier som frihet og verdighet.

Skinners vitenskapelige Menneskesyn

Mens naturvitenskapen har gjort store fremskritt fra antikken frem til idag har forståelsen av mennesket stagnert, fortel ler Skinner. «Mens gresk fysikk og biolo gi, uansett hvor primitive de var, førte til moderne vitenskap, førte greske teorier om menneskelig åtferd ingen vegne.» (s. 9) Innsikt i menneskelige forhold har utviklet seg lite siden Sokrates, Platon og Aristoteles. «Aristoteles ville ikke ha vært istand til å forstå én side av moderne fysikk eller biologi, men Sokrates og hans venner ville ikke ha besvær med å følge tidens diskusjoner om menneskelige for hold.» (s. 9) Årsaken til denne manglende fremgang i menneskeforståelse står klart for Skin ners blikk: Et uvitenskapelig menneske syn! Helt opp til våre dager var det ikke uvanlig at man forklarte menneskelig åt ferd utfra demoner eller besettelse, sier Skinner, årsaksfaktorer som på ingen måte lot seg systematisk utforske eller kontrollere. Men situasjonen er ikke så meget bedre idag, mener han. «Intelligen te mennesker tror ikke lenger at menne sker er besatt av demoner, men menneskelig åtferd forklares stadig i alminne lighet med indre årsaker.» (s. 11) F. eks. forklares en handling ut fra den handlen des motiv eller ut fra hans vilje eller følelser, — alt sammen faktorer som unn drar seg objektiv utforskning i like så høy grad som skjulte, demoniske krefter.

Skal vitenskapen om mennesket gjøre seg forhåpninger om fremskritt, må den helt se bort fra slike størrelser. Den må vende seg mot det synlige og etterprøv bare: Åtferd — eller atferdsenheter. Og forklare disse, i noen grad i lys av fysio i lys av miljøpåvirkninger. «Oppgaven for vitenskapelig analyse er å forklare hvordan en persons åtferd som et fysisk system har forbindelse med de betingel ser hvorunder den menneskelige art ut viklet seg og de betingelser hvorunder individet lever.» (s. 17) Skinner er be haviorist; det indre menneske forkastes og tilbake står menneskets åtferd slik denne forklares ved fysikkens, biologiens, kjemiens, fysiologiens og medisinens vi tenskaper, og nå sist, men etter Skinners mening først og fremst, ved hans egen atferdsvitenskap.

Skinner fremstiller seg selv ubeskjedent som fullbyrder av det vitenskapelige stor verk Darwin la grunnen for med sin evo lusjonslære. Darwin oppdaget, sier Skin ner, at livskraftige arter utvelges av na turen selv etter naturlige lover; de mest livskraftige lever videre og utvikler seg, mens andre bukker under i utviklingens gang. Selv har han oppdaget, sier han, at naturen, nærmere bestemt miljøet, også utvelger individenes åtferd. Altså, — ikke vilje eller motiver velger primært hva vi gjør, men miljøet omkring oss er bestem mende.

Som eksperimentell psykolog har Skin ner nedlagt omfattende arbeide i utforsk ningen av ytre betingelser for menneske lig åtferd. Hans hovedpoeng er at åtferd påvirkes og vesentlig bestemmes av de konsekvenser den får, eller rettere sagt av hva som umiddelbart følger den. In nenfor rammen av mulig åtferd forsterkes altså den som har følger man setter pris på. Ting eller hendelser som øker sann synligheten for gjentagelse av en gitt åt ferd, kaller Skinner positive forsterkere.

Dersom sannsynligheten for gjentagelse av atferden blir mindre, kalles tingen el ler hendelsen negativ forsterker. Disse forsterkningsmekanismene illustreres enk lest og mest slående eksperimentelt, ved anvendelse av Skinners egen oppfinnelse: den såkal te Skinner-boks. Dersom en due får mat bare når den hakker på et be stemt sted i boksen, lærer den seg raskt å hakke fortrinnsvis her. Maten fungerer altså som positiv forsterker for hakkeat Skinner og behavioristene hevder at vi i all vår gjerning styres og formes av intet annet enn fysiolo giske reflekser og for sterkere i miljøet.

Derfor anbefaler han en gjennomført adferdstekno logi som botemiddel på all verdens elendighet: Atferdsforskernes syste matiske kontroll av åt ilfi? »fifc ferd. mes og kontrolleres i utrolig stor grad og med imponerende presisjon. Hvis eks perimentator f. eks. forsterker duen ikke bare fordi den hakker på det bestemte sted, men utelukkende når den i tillegg løfter sitt venstre ben, går det ikke lang tid før en hinkende og målbevisst hakk ende due kan observeres i boksen. Slik kan man formelig lære duen å danse tango ved enkle midler. Hvis man dess uten over en viss tid lar en lampe på veggen i boksen blinke like før matklum pen ramler i skålen, begynner duen raskt å svare på blinket i seg selv, også når det ikke ledsages av føde. Lysblinket er da blitt hva Skinner kaller en «betinget forsterker» — som kan erstatte den umiddelbare forsterker, maten. Det er forundrende hva man da kan få duen «li!Bte; « w»> ®;', I iøowwi n — eller rotten eller kaninen eller hvilket dyr som nå er plassert i boksen — til å gjøre, simpelthen ved å blinke med en lampe. Slik tenker Skinner seg at også menneskets åtferd formes og styres av samme mekanismer. Riktignok er men neskets naturlige omgivelser uendelig komplisert i forhold til de översiktlige forsøksbetingelser som etableres i Skin nerboksen, og riktignok er menneskets atferdsrepertoar umåtelig mer nyansert.

Allikevel mener Skinner og andre beha viorister, styres vi i all vår gjerning av in tet annet enn fysiologiske reflekser og ubetingede eller betingede forsterkere i vårt miljø.

Det er i og for seg mulig å godta at vår åtferd formes av de ubetingede og betingede forsterkere som utgjør konsekvensene av atferden. Det fortjenstfulle ved Skinners forskning — og ved all an nen atferdsforskning — er dens systema tiske undersøkelse av forsterkningsbetin gelsene. Dermed oppnås innsikt i prin sipper for menneskelig åtferd som i høy este grad er anvendelige, skjønt både på godt og vondt, vil mange mene.

Kritikken mot Skinner rammer ikke at ferdsforskning så meget som filosofien og menneskesynet som ligger bak. For det første får han mange mot seg når han hevder at mennesket ikke er annet enn et «fysisk system» som svarer på livsbetin gelser i pakt med Darwins lover og på forsterkningsbetingelser i pakt med Skin ners egne teorier. Det er for lettvint å avvise det «indre menneske» med den begrunnelse at en slik størrelse er uviten skapelig. Skulle dette argumentet ha noen vekt måtte man forutsette at innsikt gitt utenfor naturvitenskapenes snevre ram mer var verdiløs, — et syn vel de fær reste vil gi sitt samtykke.

For det andre vekker Skinner en storm av protester når han anbefaler en gjen nomført atferdsteknologi som botemiddel mot all verdens elendighet. Som skikke lig, avansert vitenskap, mener Skinner, legger atferdsvitenskapen — på lik linje med f. eks. fysikk — grunnen for en raf finert teknologi. Naturvitenskapelig tek nikk har forandret og utviklet våre livs betingelser kolossalt; nå er det atferds teknologiens oppgave å fullføre hva an nen teknikk har påbegynt. Det er ikke til strekkelig at nye metoder er utforsket for landbruk og produksjon av medisiner, sier Skinner. Konsekvensene av naturvi tenskapelig teknologi avhenger av åtferd.

Det er heller ikke tilstrekkelig at byg ningsteknikken med letthet produserer skyskrapere når menneskers sammen stuvning i byer medfører trivselsproble mer og kriminalitet. «Sammenstuvning kan kun unngås hvis man får mennesker til å la være med å stuve seg sammen..» (s. 8) Før åtferd kontrolleres og systema tisk blir modifisert, mener Skinner, er det lite håp om virkelig, grunnleggende bedring av våre livsvilkår. Hans løsen er kontroll av all åtferd. På dette punkt i Skinners filosofi reises med kraft en inn vending: Men hvem skal kontrollere?

Skinners svar er enkelt og konsekvent utfra hans forutsetninger. Atferdsforske ren skal kontrollere! Slik atomfysikeren er den rette til å kontrollere aksellerasjo nen av elementærpartikler, slik er at ferdsforskeren den rette til å kontrollere menneskelig åtferd. Han vet best hvordan forsterkningsprinsippene virker. Og han ville kunne utrette det utrolige — der som det ikke var for to inngrodde for dommer, synes Skinner å mene, nemlig forestillingene om frihet og verdighet.

Frihet fra ubehag

«En slags frihet oppnås ved den rela tivt enkle form for åtferd som kalles reflekser,» sier Skinner. «Et menneske nyser og befrir sine åndedrettsveier for irriterende stoffer. Han kaster opp og befrir sin mave for ufordøyelig og giftig føde. Han trekker sin hånd tilbake og befrir den for en skarp eller hard gjen stand.» (s. 28) Reflekser «er simpelt hen former for åtferd som har vist seg nyttige til å forminske forskjellige trusler mot individet og derfor mot arten i utvik lingshistorien.» (s. 28) Disse ord om frihet ved reflekser viser hvilket perspektiv Skinner forstår frihe ten innenfor. Det menneske er fritt, sy nes Skinner å mene, som unngår trusler mot sin eksistens eller mot sitt velbefin nende. Ufrihet er å utsettes for stimuli som helst skulle vært unngått. Skinners frihet, kunne vi si, er frihet fra ubehag.

Som frihetens motsetning kan altså like gjerne ubehaget fremheves som ufriheten.

Ved fysiologiske reflekser unngås til en viss grad ubehag, primært ubehag innen for vår egen kropp. Men det ytre miljø er en langt farligere kilde til ubehag.

«Menneskets kamp for frihet,» sier Skin ner, « skyldes ikke vilje til å være fri, men visse atferdsprosesser som er karak teristiske for den menneskelige organis me, hvorav den viktigste er å unngå eller unnslippe såkalte «ubehagelige» trekk i omgivelsene.» (s. 42) zw?ÄI; " »r - IP iifr.r/7. H»ÄW h ' s? m > Www Z « « Er frihet det samme som frihet fra ubehag? «Menneskets kamp for frihet skyldes ikke vilje til å være fri, men visse atferdsprosesser som er karakteris tiske for den menneskelige organisme, hvorav den viktigste er å unngå eller unnslippe såkalte «ubehagelige» trekk i omgivelsene,» mener Skinner. unngåelse av ubehag, har menneskeheten alltid savnet, mener Skinner. Dette har i stor grad sin årsak, tror han, i mangelfull forståelse av hvorledes vi påvirkes gjen nom positive og negative forsterkere. Fri hetens litteratur, sier han, har oppfordret mennesker til kamp for frihet. Men den kommer til kort, i stor grad fordi den alltid har konsentrert seg om bare én form for påvirkning: Menneskers be visste og übehagelige kontroll av andre.

Litteraturens tema har vært bevisst unIIIBIÉIZIZI '\;:' ÄÄiÅSilbli;'*s>&.. '-lIIIZ'%I jé |S#W S ' z >4r..' z l lillBillIIiliilllll dertrykkelse; en påvirkning som kan møtes med to alternative reaksjonsmåten flukt eller angrep. Opphevelse av ubehag er målet i begge tilfeller; enten trekker man seg bort fra ubehaget eller man prøver å forandre dets årsaker. Det er enkelt å forstå hvorledes friheten begren ses av bevisst undertrykkelse, og samti dig ganske lett å anbefale strategier for frigjøring. Men vanskeligere, sier Skin ner, er det å fatte hva som skjer når man kontrolleres gjennom ikke-übehagelige virkemidler. Av følgende grunn: Positive forsterkere — både ubetingede og be tingede — kan ha svært ubehagelige føl ger på lang sikt. F. eks. er de kortsiktige følgene av akkordarbeide ofte positive for arbeideren: lønnen øker. Men på lang sikt sliter han seg kanskje ut og ødelegger heisen ved slikt arbeide. Pro blemet er at disse negative konsekvenser er for langt borte; den kortsiktige gevinst merker arbeideren tydelig, mens de fjer ne og alvorlige, negative konsekvenser lett bagatelliseres. «En fengslende sport, kjærlighetshistorie eller en stor lønn kan konkurrere med aktiviteter som ville være mer forsterkende i det lange løp, men «løpet» er for langt til å gjøre motkon troll mulig.» (s. 37) Slik kontroll gjennom ikke-ubehagelige virkemidler har frihets litteraturen liten forståelse for, sier Skin ner. Men i virkeligheten er den langt vanligere enn mange er villige til å inn rømme, — kanskje den vanligste kon trollmåte. Det er atferdsvitenskapens for tjeneste, og i det er det lett å være enig med Skinner, at den utforsker ubehage lige konsekvenser som følger på lang sikt av tilsynelatende ikke-ubehagelige virkemidler. Atferdsvitenskapen avslører altså hvilke forsterkere som ikke bare faktisk anses for positive, men også hvil ke som egentlig, på lang sikt er det, vil Skinner hevde. Han trekker den konklu sjon, og her er det ikke lenger så lett å være enig, at nettopp derfor er atferds forskeren den rette til å sikre menneskers frihet gjennom sin styring av dem. Dette bør han gjøre, mener Skinner, bl. a. ved å lære mennesker å styre seg selv etter de samme atferdsteoretiske prinsipper.

Barneoppdragelsens vesentlige innhold i Walden Two, Skinners utopiske ideal samfunn, er f. eks. øvelse i selvkontroll, — en øvelse i å motstå umiddelbar nyt else til fordel for mer langsiktige målset ninger.

Skinners kritikk av Rådende frihetsbegreper

Skinner forkaster oppfatninger av fri hetens vesen innenfor tradisjonell littera frihet enten som det å føle seg fri, eller som det å kunne gjøre hva man ønsker.

Den første oppfatningen har noe for seg, mener han, men er upålitelig. Frihet sik res ikke av gode følelser nettopp fordi positive forsterkere i det lange løp kan vise seg å ha negative konsekvenser. Der for må altså selvkontroll og planlegging, basert på atferdsvitenskapelig innsikt, inn i bildet. Den andre oppfatningen av fri hetens vesen er verre, mener Skinner.

Den er ikke bare fundamentalt gal, den har også uheldige konsekvenser.

Den er gal fordi den bygger på «uvi tenskapelige» teorier om menneskets in dre. Man tenker seg at mennesket når det gjør hva det ønsker, er determinert i sine handlinger av indre årsaker, som om disse var uavhengige av ytre årsaker. Hvis jeg f. eks. begrunner min handling ved å henvise til en eller annen følelse som ledsager tanken på handlingen, — jeg sier f. eks. at jeg handler som jeg gjør fordi jeg har slik lyst til det, fordi det gjør meg glad, fordi det er spennende, fordi jeg håper å oppnå noe ved det, osv. — da glemmer jeg at følelsen som så kalt «motiverer» meg igjen er betinget av ytre forhold. Jeg glemmer, sier Skin ner, at «visse (ytre) betingelser har frem kalt sannsynlighet for en åtferd og har samtidig skapt betingelser som kan fø les.» (s. 38) Ved henvisning til indre mo tiver överses lett atferdens egentlige av hengighet av miljøet. Følelser og moti ver, mener Skinner, må i stor grad forstås som ledsagerfenomener til åtferd og som sådanne er de like betinget av ytre for sterkere som atferden selv. Altså gjør jeg føler, menfordi jeg er forsterket av ube tingede eller betingede forsterkere; at denne forsterkning «samtidig har skapt betingelser som kan føles», se det er en annen sak, — av interesse for dikteren kanskje, men ikke for vitenskapsmannen.

Med behavioristenes vitenskapsideal kan derfor ikke motivasjonspsykologi kalles vitenskapelig.

Men, — kunne man innvende mot Skinner, å gjøre hva man ønsker betyr som her beskrevet. Vår innvending for stås kanskje lettest med utgangspunkt i den tyske filosof Kanfs skille mellom det å handle av tilbøyelighet på den ene side og det å handle av plikt på den annen.

Når vi handler av tilbøyelighet, er vi styrt av drivfjærer, sier Kant. Disse er de formål vi begjærer eller streber etter og kan med letthet forstås innenfor en be havioristisk ramme som forsterkere. Slik blir det greit å tenke seg at handlingen ikke egentlig bestemmes av handlingstil bøyeligheten eller motivet, men til syv ende og sist av ytre formål (drivfjærer), altså forsterkere. I den grad vi handler utfra begjær eller tilbøyelighet er vi så ledes fullstendig ytre determinert, og for så vidt er forståelsen av menneskelig åt ferd — kunne vi si med Skinner — en forståelse av forsterkningsbetingelser og av organismens reaksjoner på disse. Kant synes faktisk selv å dele dette syn når han sier: «Man kan altså innrømme at dersom det var mulig for oss å nå en så dyp innsikt i et menneskes tenkemåte, slik denne viser seg både i indre og ytre handlinger, at enhver — selv den minste — drivfjær for disse handlinger var oss kjent og dessuten alle de ytre faktorer som innvirker på disse, så kunne man med sikkerhet regne ut menneskets åt ferd i fremtiden, slik man beregner en måne- eller solformørkelse...» (Kritikk av den praktiske fornuft, 99) Men som mennesker handler vi ikke bare av tilbøyelighet (slik som dyrene), vi kan også handle av plikt, sier Kant. Og i den grad vi handler av plikt handler vi også fritt, mener han. For å handle av plikt betyr ikke i denne sammenheng å underordne seg en ytre autoritet eller makt, men derimot å føye seg etter sin egen rasjonelle bestemmelse av det ål ment rette. Gjennom sin fornuft har et hvert menneske adgang til innsikt i en almen moral, mener Kant, — i dette ser han menneskets umåtelige verdighet, dets menneskeverd. Problemet er å sette ego istiske tilbøyeligheter til side for derved, for det første, å bli istand til å forstå hvordan moralens almene prinsipper skal andre, i sin egen handling å virkelig rette seg etter denne forståelse. Den som slik handler av rasjonelle grunner, han hand ler fritt — i den forstand at han handler automat, selvdeterminert. Han har selv, mener Kant, i frihet innsett sin plikt og bestemt seg for å innordne seg under den.

Som Kant vil også Skinner kunne skjel ne mellom behovsstyrte og rasjonelle handlinger, men for ham blir dette en uvesentlig distinksjon. F. eks. handler at ferdsforskeren i høyeste grad rasjonelt, i den forstand at han handler med omtan ke og plan. Men omtenksom og plan messig fremgangsmåte tilegnes etter Skin ners mening ved de samme forsterknings prinsipper som styrer all åtferd. Enten det er snakk om spisevaner eller forsk ningspraksis, poenget er at de forsterkes av ytre faktorer. Noen åtferd krever tenk ning i langt større grad enn annen, derfor kan den sies å være rasjonell, styrt av tanken, i motsetning til åtferd som mer direkte er tilknyttet fysiologiske behov; dette skillet må Skinner anerkjenne. Men hva han på det bestemteste tar avstand fra er oppfatningen av den rasjonelle handling som autonom, selvbestemt, uavhengig av ytre påvirkning.

All åtferd som ytre Determinert

Frihet forstått som «det å kunne gjøre hva man ønsker» er altså etter Skinners mening en falsk oppfatning av frihetens vesen. Uansett — om vi forstår oss selv som indre motivert eller som rasjonelt handlende — bestemmes vi av ytre år saker. Forestillingen om det indre, selvstendige menneske er ikke bare falsk, den er også farlig — fordi den legger store hindringer i veien for en effektiv atferdsteknologi og derved, mener Skin ner, for løsningen av de problemer vi står overfor i verden i dag. Ved å forstå all ønsket eller villet åtferd som indre bestemt har nemlig menneskene helt frem til våre dager unngått å oppdage at også denne åtferd er ytre kontrollert, skjønt ved positive forsterkere. Bare ubehagelig ifck- I |H ET MHKSk < ';;>J: Il: I a.

For at vi ikke skal føle at all kontroll er av det onde, sier Skinner, har det vært nødvendig å skjule eller forkle foranstaltningene — eller foretrekke de svake nettopp fordi de kan forkles og skjules. Hvis vi bare ville innse at vi er fullstendig kontrollert, kunne vi beskjeftige oss med de sosiale omgivelser på en like så enkel måte som vi beskjeftiger oss med de ikke-sosiale. man klart oppfattet som kontroll; og på dette grunnlag — ved ytterst uheldig ge neralisering, sier Skinner — har den opp fatning utviklet seg at all kontroll er av det onde. Straks noen påpeker at vår åt ferd kontrolleres av et eller annet, har vi tendens til å protestere mot eller fordøm me situasjonen, selv om kontrollen skulle være til vårt eget beste. For ikke å pro f IB fl I wwpi * ffi wB'W! -f-w. W- « ä t'1 '”; lléfelM - Mi «M;jj|h. S 'iSSSSR @S.'l''< av det onde,» sier Skinner, «har det vært nødvendig å forkle eller skjule nyttige foranstaltningers natur, å foretrekke sva ke foranstaltninger, nettopp fordi de kan forkles eller skjules — i sannhet et be merkelsesverdig resultat — å forlenge straffende forholdsregler.» (s. 42) Kunne bare menneskene innse en gang for alle at de fullstendig kontrolleres, determine lettere. Da «ville vi beskjeftige oss med de sosiale omgivelser på like så enkel måte som vi beskjeftiger oss med de ik ke-sosiale.» (s. 42)

Skinners avvisning av Menneskets verdighet

En annen side ved den «uvitenskape lige» forståelse, mener Skinner, av men nesket som selvstendig, er det «falske ideal» om menneskets verdighet. Dersom vi roser et menneske for hva det har gjort, anerkjenner vi dets verdighet, og den mengde anerkjennelse vi gir, sier han, «er omvendt proporsjonal med hvor iøynefallende årsakene til dets åtferd er.» (s. 57) Et menneske anerkjennes f. eks. ikke like lett for borgerdyd dersom poli tiet var i nærheten. «Å kreve at en bor ger underskriver en lojalitetsed, er å øde legge noe av den lojalitet han ellers kun ne vise, siden enhver følgende lojal åt ferd så kunne tilskrives eden.» (s. 54) Anerkjennelse av menneskers verdighet kan ha den praktisk nyttige funksjon å forsterke åtferd som ellers ikke ville blitt forsterket på noen naturlig måte, men bortsett fra dette er slik anerkjennelse av det onde, mener Skinner. I likhet med oppfatningen av kontroll som generelt uheldig, tjener idealet om menneskets verdighet til å vanskeliggjøre utviklingen av atferdsteknologien. Denne blir en trus sel fordi den frarøver mennesket dets selvstendighet og dermed også dets ver dighet. Effektiv atferdskontroll — «so cial engineering» — forutsetter at men nesker ikke gjør krav på å ha spesiell verdi eller verdighet. Konsekvent nok er følgelig ros og anerkjennelse ukjente be greper i Walden Two.

Mange vil si at mennesket etter å ha mistet sin verdighet og sin autonome fri het og innsett sin totale avhengighet av ytre faktorer, står fullstendig ribbet til bake, — prisgitt vilkårlige krefter. Men så galt er det allikevel ikke, mener Skin ner, for de fleste forsterkere er betingede, altså skapt gjennom menneskelig åtferd, — og det står derfor opp til mennesker å har uheldige konsekvenser gjelder det å eksperimentere med forsterkere som en drer dem. Slik betrakter Skinner menne skelivet nærmest som et eksperiment, —• et eksperiment som burde styres av «kompetente fagfolk», dvs. atferdsfor skere, for derved å unngå den «planløs het» og «vilkårlighet» som hittil stort sett har preget samfunnsutviklingen. Hans avsluttende konklusjon i «Beyond Free dom and Dignity» er sikkert ment å skulle lyde optimistisk, oppmuntrende, men mange opplever den nok snarere som en trussel: «En eksperimentell ana lyse flytter bestemmelsen av åtferd fra det selvstendige menneske til omgivel sene — omgivelser som er ansvarlige bå de for artens utvikling og for det reper toar som er erhvervet av hvert medlem.

Tidlige former for miljøforskning var utilstrekkelige fordi de ikke kunne for klare hvordan omgivelsene fungerte, og der var meget tilbake å gjøre for det selvstendige menneske. Men omgivelsenes betingelser övertar nå de funksjoner som en gang ble tilskrevet det selvstendige menneske, og det oppstår visse spørsmål.

Er mennesket så «avskaffet»? Bestemt ikke som art eller individ! Det er det selvstendige indre menneske som er av skaffet, og det er et skritt fremad. Men blir mennesket så ikke bare et offer for eller en passiv iakttager til det som skjer med ham? Visst er han influert av sine omgivelser, men man må huske at det er omgivelser han stort sett selv har skapt.

Utviklingen av en kultur er en gigantisk øvelse i selvkontroll. Man sier ofte at et vitenskapelig syn på mennesket fører til såret forfengelighet, en følelse av håpløs het, samt til nostalgi. Men ingen teori endrer hva den er en teori om. Menne sket fortsetter med å være hva det alltid har vært. Et vitenskapelig syn på men nesket gir spennende muligheter. Vi har ennå ikke sett hva mennesket kan få ut av mennesket.» (s. 195—6)

Kritikk av skinners Menneskesyn

Det er vanlig å si at vestlig filosofi ved 600 f. Kr. representerer en begynnende overgang fra Mythos til Logos, dvs. fra mytisk til logisk-vitenskapelig tenkning.

Man forstår ikke lenger seg selv og tilværelsen utelukkende i lys av uforklarlige krefter, men begynner til en viss grad å lete etter «naturlige» og översiktlige for klaringsprinsipper. Man søker etter teo rier som fullstendig kan begrunnes ved erfaring og rasjonell tenkning. Denne ut vikling har særlig naturvitenskapens for kjempere vurdert enormt positivt; Logos ble oppvurdert og Mythos tilsvarende underkjent. Mens andre, kanskje særlig diktere og i våre dager et stigende antall filosofer, har vurdert den som mindre vesentlig. Filosofihistorisk legger de min dre vekt på den og ensidig logisk-viten skapelig tenkning tar de avstand fra. I den grad intuisjon, religiøs tro o. 1. betraktes som «mytisk tenkning» og derfor for kastes, representerer overgangen til viten skapelige forståelsesmåter en betydelig innsnevring av perspektivet, hevder de.

Men Skinner står fast i den naturviten skapelig tenknings leir, han tar klart parti for den mest nøkternt-tørre Logos. Hans atferdsteori representerer vel nærmest den endelige og totale avmytologisering av fenomenet mennesket. Det spørs bare om denne teori, bygget på atferdsenhete nes og forsterkernes «trygge», vitenska pelige grunn, når det kommer til stykket forklarer hva den pretenderer å forklare, nemlig mennesket. F. eks. kjærlighetens eller forelskelsens fenomener, forklares disse tilfredsstillende av teorien? Den nøkterne forsker kan kanskje betrakte disse ting som samspill mellom stimulus og respons, mellom påvirkning, reaksjon og forsterkning, og gjennom et slikt per spektiv utvilsomt avdekke mange inte ressante forhold, men — det må vi allike vel innrømme — ut fra et slikt perspektiv forstår han den forelskedes verden på en høyst ensidig og begrenset måte. Ser man bort fra det indre menneske og dets fø lelser og motiver, blir det lite igjen av den forelskelse som besynges, skildres i litteraturen og leves av mennesker. At ferdsteorien som total filosofi om men del av mennesket, — kanskje den ves entligste. Følgelig er den allerede i ut gangspunktet avskåret fra å gi et helhetlig og sant innblikk i menneskelige forhold.

Et annet eksempel kan ytterligere illu strere dens svakheter: Problemet med å forklare nyskapende, kreativ åtferd.

«Kreativ åtferd er en torn i siden for deterministen,» sier Finley Carpenter i boken «The Skinner Primer» (New York 1974, s. 209), «fordi han finner at den unndrar seg hans bestrebelser på å be skrive den som en konkret prosess, og fordi han kan gjøre lite for å forutsi eller kontrollere den kreative handling. Alli kevel kan han ikke benekte eksistensen av utallige tilfeller av originalitet. New tons frembringelse av binomialteoremet, hans oppfinnelse av differensial- og inte gralregningen og hans utvikling av me kanikkens lover gjør man riktigst i å be skrive som «kreative handlinger», fordi de ikke kan forklares som rutine og hel ler ikke som tilfeldige. Men hvilke at ferdsprosesser Newton fulgte, kan bare vagt anes.» Altså må Newtons nyskapen de handlinger, mener Carpenter, i likhet med alle slike handlinger, anerkjennes som former for menneskelig åtferd som ikke lar seg tilfredsstillende forklare på atferdsteoriens grunn. I den kreative handling stikker det dødsdømte indre menneske hodet frem og forkynner at det allikevel lever.

Rehabilitering av Menneskets verdighet

Som et tredje eksempel på atferdsteo riens begrensning kan forestillingen om menneskets verdighet trekkes frem. Den er utvilsomt dypt forankret i vår bevisst het, av mange anerkjent som vesentlig, allikevel forkastes den av Skinner og hans likesinnede — fordi den går på tvers av atferdsteorien. Derfor bortforklares og underkjennes den. Han benekter terren get, kunne man fristes til å si, fordi det ikke stemmer med kartet. Allikevel rom mer idéen om menneskets verdighet, om menneskeverdet, en innsikt som hverken Ideen om at ethvert menneske har mu lighet for erkjennel se og handling ut fra et absolutt fun dament, blir hver ken ugyldig eller uvesentlig fordi om den benektes av be haviorister.

Fra å forstå seg selv som det siste ord i saken må adferds teorien ta til takke med å utgjøre et moment innenfor den totale filosofi om mennesket. "fjil • Ä vi like for Gud». For det annet kan et menneske tilkjennes verdi eller verdighet etter hvor meget det har virkeliggjort av sine dypere muligheter. Dersom det er bevisst at livets mål er virkeliggjørelsen av disse muligheter, tilkjenner det dess uten seg selv verdi etter en slik vurdering, vil mange hevde. Her er samvittigheten dommer og bedømmelsen kommer til ut trykk f. eks. innenfor kristen tenkning gjennom innrømmelse av synd.

Anerkjenner vi ideen om menneskets verdighet tvinges vi til å forkaste atferds teorien som den endelige teori om men nesket. Dens forskningsresultater blir ik ke derved ugyldige; dens innsikt i at ferdens ytre betingelser er fremdeles gangbar og kan ofte med hell anvendes i terapi, men rammen for innsikt må en dres. Fra å forstå seg selv som det siste ord i saken må atferdsteorien mer be skjedent ta til takke med å utgjøre et moment innenfor den totale filosofi om mennesket. Forestillingen om en strengt naturvitenskapelig metode som eneste kilde til menneskekunnskap må gi opp sin monopolstilling og gi plass også for andre perspektiver og forståelsesmåter.

Skinners frihetsbegrep Må forkastes

Etter denne betydelige reduksjon av atferdsteoriens status fremtrer også fri hetsidéen i nytt lys. Skinners definisjon av frihet som frihet fra ubehag, (strengt tatt definerer han frihet i behavioristiske termer som organismens varige unngåelse av avvergeatferd, avoidance reactions) — denne definisjon blir nå ikke bare uve sentlig, men direkte falsk. Dersom men neskelivets mening er selvrealisering — forstått som virkeliggjørelse av en abso lutt menneskenatur, da kan ikke unngå else av ubehag være noe definitivt mål eller uopphevbart ideal, hverken på kort eller lang sikt. Selvsagt unngår vi gjerne ubehag, det er ubestridelig, men dette medfører ikke — slik Skinner ser det — at vi derfor også bør unngå ubehag. For like ubestridelig synes det å være at selv lett å gå. Å virkeliggjøre seg selv synes forbundet med smerte, derfor er ubehag i en viss utstrekning nødvendig. Lidelsen blir altså meningsfull i dette perspektiv.

Skal vi kunne vokse som mennesker må vi være i stand til å møte ubehaget og leve med det. Tilfredsstillelse av et savn eller en lengsel forutsetter mer enn at vi bare flyktig registrerer den; vi må tillate oss å leve med den for derved å erkjenne dens opphav. Mer adekvat selvhevdelse forutsetter f. eks. at vi ikke skyver fra oss den ubehagelige erkjennelse av å komme til kort. Selvsagt vil vi ha det godt, men veien til lykke er kanskje smalere, brat tere og mer tornefull enn det vi liker å innrømme. «Det eneste skjønne i livet er å elske, det eneste sanne å lide,» sier den franske dikter Musset. Vi setter visst større pris på skjønnheten enn på sann heten. Ofte foretrekker vi behaget frem for fullbyrdelsen, og Skinner støtter oss i dette.

Frihet og verdighet

Det gjenstår nå flere måter å menings fylt snakke om menneskets frihet på. I all enkelthet og korthet skal her gjennom føres et todelt argument, tilsvarende det vi nettopp gjennomførte da vi drøftet menneskets verdighet. For det første kan ethvert menneske sies faktisk å være fritt siden friheten utgjør dets innerste mulig het; for det annet kan et menneske vur deres som mer eller mindre fritt alt etter hvor langt det har virkeliggjort sin mulig het for frihet. Eller det samme sagt på en annen måte: Alle har fri vilje i den forstand at viljen kan være fri, mens noen har fri vilje i den forstand at viljen faktisk er fri. Å handle fritt eller av fri vilje må da forstås som det å selv be stemme seg for å handle — av indre over bevisning og ikke pga. ytre tvang, — hverken pga. andres tvang eller pga. egen tvang gjennom sanselige tilbøyeligheter.

Å virkeliggjøre sin mulighet for frihet blir da å finne inn til et fellesmenneske lig, et absolutt urokkelig grunnlag for handlingen, en slags evig overbevisning. sin frihet er en annen side ved det å vir keliggjøre sin verdighet, realisere seg selv, sin høyere natur, sin fornuft eller visdom.

Som filosofi om mennesket virker at ferdsteorien som skapt for samfunnsfor mer og -ideologier som enten ikke aner kjermer noen evig menneskenatur eller som legger liten vekt på denne forestil ling. Marxismen opplever mennesket som fundamentalt historisk og sosialt be tinget og er avgjort forenlig med atferds teorien. «En marxistisk kritikk av Skin ner går ikke på at han bare beskriver det ytre og overser det egentlig menneskelige,» skriver C. E. Grenness i tidsskrif tet Vardøger nr. 7/75, «men at han ikke beskriver det mest vesentlige (determi nerende) ved det ytre, nemlig den kon krete samfunnsformasjon og særlig dens økonomiske struktur.» Atferdsteknolo mennesker mot ubehag synes også å har monere godt med sosialdemokratiets pre tensjon om samfunnsplanlegging og -kon troll. Atferdsteknologer og sosialdemo krater forenes i den tro at frihet, fred og lykke sikres bare «forholdene legges til rette», — et syn som også deles av bor gerlige politikere. I praksis viser det seg at oppgaven da blir å legge forholdene stadig «bedre» til rette gjennom stadig mer omfattende kontroll. Resultatet blir ikke frihet, men tvang, både i den van lige betydning av ordet og «skinneriansk» forstått som ubehag, et utbredt ubehag og frustrasjon blant folk. Forbausende — for intensjonene var jo så gode. Av dette uføre bør utkrystallisere seg den erkjen nelse at alternativet må være et samfunn som reelt anerkjenner menneskets ibo ende verdighet og dets frihet til å virke

Sidetekst

Burrhus Frederic Skinner er født i Pen nesylvania i 1904, og er en meget inn flytelsesrik eksponent for behaviorismen.

Han har utført høyst originale ekspe rimenter med dyr, særlig duer — under krigen trente han dem til å styre torpe doer og bomber, etter krigen har han lært noen av dem å spille bordtennis.

Oppfinnelsen av en læremaskin og ut viklingen av programmert læring betrak tes som revolusjonerende nyvinninger utdannelsesmetoder.

Blant hans mest kjente verk er «Wal den Two» (1948), Science and Verbal Behavior» (1953) og «Beyond Freedom and Dignity» (1971).

B. F. Skinners bok heter «Walden Two». Hva er «Walden One»? Jo, det er en bok av den amerikanske transcendentalist og forfatter Henry Thoreau eller rettere, det er et lite vann en halv times gange fra byen Concord i New Hampshire. Der foretok Thoreau et sosialt eksperiment i årene 1845 til 1847 han bygde selv en liten hytte (bildet) og livberget seg med bær og grønn saker som man selv dyrket. Ved Walden finner han sin frihet: Hva er det vi trenger? spør han, hvilke åndelige verdier er det livet i Amerika gir plass for? Svaret han finner er ikke oppmuntrende: Vi lever i hvileløst hastverk, vi fliser opp livet i bagateller. Bare en ting kan hjelpe oss: Forenkling! For enkling! Vårt siktepunkt det finner vi inne i oss.

Det er budskapet fra Walden. «Walden Two» har et annet budskap.