Filosofiens opprinnelse

Følgende utdrag er hentet fra Jaspers’ verk «Innføring i filosofien» (Oslo 1965), — først gitt som radioforedrag i Basel 1950.

Filosofi som metodisk tenkning har sin historiske begynnelse for to og et halvt årtusen siden, som mytisk tenkning langt tidligere.

Men begynnelser er noe annet enn opprinnelse. Begynnelsen er historisk og gir dem som følger efter, en stadig voks ende mengde av forutsetninger ved det tankearbeid som allerede er ydet. Opp rinnelse derimot er kilden som til enhver tid gir mennesket driften til egen tenk ning. Først i kraft av denne opprinnelse blir den samtidige filosofi vesensfylt og den tidligere filosofi forstått.

Dette opprinnelige er flerfoldig: Av undringen følger spørsmålet og erkjennel sen, av tvilen på det erkjente følger den kritiske prøvning og den klare visshet, ut fra menneskets rystelse og dets bevissthet om sin fortapthet følger dets spørsmål efter seg selv. La oss først gjøre disse tre For det første: Platon sa at undringen var opprinnelsen til filosofi. Vårt øye har «gitt oss del i synet av stjernene, solen og himmelhvelvingen». Dette syn har «gitt oss driften til å undersøke altet. Ut fra dette er filosofien vokset frem, denne største gave gudene har forlenet de døde liges slekt». Og Aristoteles: «For for undringen er det som drev menneskene til å filosofere: først undret det seg over alt det besynderlige de støtte på, så gikk de efter hvert videre og spurte om må nens faser, om solens gang og stjernenes bevegelser, og om verdensaltets tilbliv else.» Når vi undrer oss, drives vi mot er kjennelse. I undringen blir jeg meg be visst min uvitenhet. Jeg søker viten, men for vitens egen skyld, ikke «for å tilfreds stille et eller annet tarvelig behov.» Å filosofere er som å våkne opp fra nødenheter. Oppvåkningen fullbyrdes det hensiktsfrie blikk på tingene, himme len og verden, i spørsmålene: hva er det og hvor kommer det fra alt sammen? spørsmål hvis svar ikke skal tjene noen nytte, men i seg selv gir tilfredsstil lelse.

For det annet: Har jeg funnet tilfreds stillelse for min undring og beundring i erkjennelsen av det værende, så melder snart tvilen seg. Riktignok hoper enkelt erkjennelsene seg opp for meg, men ved kritisk efterprøvning viser det seg at intet er sikkert. Sanseiakttagelsene er betinget av våre sanseorganer og er bedragerske, stemmer i hvert fall ikke overens med det som er i og for seg utenfor meg, uav hengig av iakttagelsen. Våre tankeformer tilhører vår menneskelige forstand. innvikler seg i uløselige motsigelser.

Overalt står påstander mot påstander.

Tenkende griper jeg så tvilen og forsøker å gjennomføre den radikalt. Enten betvi ler jeg av tilintetgjørelseslyst enhver gyl dighet, og umuliggjør dermed også hvert skritt videre, - eller jeg er bestemt av spørsmålet: hvor finnes den visshet som unndrar seg enhver tvil og holder stand mot enhver redelig kritikk?

Descartes’ berømte setning: «Jeg ten ker, altså er jeg», var for ham ubetvilelig visshet når han tvilte på alt annet. For selv det fullkomne bedrag i min erkjen nelse, som jeg kanskje ikke gjennom skuer, kan likevel ikke bedra meg hva angår det at jeg er, når jeg bedraes i min i Tvilen blir som metodisk tvil kilden til kritisk prøvning av enhver erkjennelse.

Derfor: uten radikal tvil, ingen sannferdig filosofering. Men det avgj ørende er hvor til ledes og hvor vi gjennom tvilen når viss hetens grunn.

Og nu for det tredje: Når jeg hengir meg til å erkjenne tingene i verden, til å fullbyrde tvilen som veien til visshet, da er jeg opptatt av saksforhold og tenker ikke på meg selv, ikke på mine mål, min lykke, min frelse. Tvertom, i selvforglem melse lar jeg meg tilfredsstille av at min erkjennelse fullføres.

Dette blir anderledes når jeg blir meg selv bevisst i min egen situasjon.

Stoikeren Epiket sa: «Filosofiens opp rinnelse er å bli vår vår egen svakhet og De avmakt.» Hvordan skal jeg kunne hjelpe meg selv i min avmakt? Hans svar lød: ved at jeg betrakter alt som ikke står i min makt, som meg likegyldig i sin nød vendighet, mens jeg derimot bringer det som står i min makt, nemlig arten og et innholdet av mine forestillinger, til klar het og frihet gjennom egen tenkning.

La oss besinne oss på vår stilling som mennesker. Alltid befinner vi oss i situa sjonen Situasjonene veksler, og nye mu ligheter oppstår. Forsømmer vi anled ningene, vender de aldri tilbake. Jeg kan selv medvirke til at situasjonen forandres.

Men det finnes også situasjoner som ves entlig forblir de samme, selv om de øye blikksvis synes anderledes og deres over veldende makt tilhylles i et slør: jeg må alltid underkastet tilfeldigheten, jeg inn vikler meg ufravikelig i skyld. Disse vår tilværelses grunnsituasjoner vil vi kalle grensesituasjoner. Det betyr at det er situasjoner vi ikke kan komme utenom, som vi ikke kan forandre på. Det å bli seg bevisst disse grensesituasjonene er, nest efter undringen og tvilen, den dypere opprinnelse til filosofi. I vår daglige til værelse unnviker vi dem ofte, idet vi lukker øynene og lever som om de ikke var der. Vi glemmer at vi må dø, glem mer at vi er skyldige og at vi er prisgitt tilfeldigheten. Vi får da bare med de faktiske situasjoner å gjøre, som vi mest rer til egen fordel, og som vi reagerer på ved å legge planer og handle ut fra det som er nyttig for oss i denne verden. Men overfor grensesituasjonene reagerer vi en ten gjennom å tilsløre dem, eller, dersom vi virkelig fatter dem, gjennom fortvilelse og egen gjenopprettelse: vi blir oss selv i en forvandling av vår værensbevissthet.

La oss på annet vis tydeliggjøre oss vår stilling som mennesker: som upålitelighe ten av all verdslig væren.

Når vi ikke forholder oss spørrende, tar vi verden for væren selv. Ved lykke lige anledninger jubler vi over vår egen styrke, har tankeløs tiltro, vet ikke av annet enn det umiddelbart nærværende. I smerte, i kraftløshet og avmakt fortviler vi. Og når det er overstått og vi fremdeles lever, så lar vi oss atter gli inn i et lykke lig levnets selvforglernmelse.

Men mennesket er blitt klokt gjennom slike erfaringer. Den stadige trusel driver det til å sikre seg. Naturbeherskelse og menneskelig fellesskap skal garantere til værelsen.

Mennesket bemektiger seg naturen for å kunne disponere over dens tjenester; naturen skal bli pålitelig ved hjelp av kunnskap og teknikk.

Men tross menneskets beherskelse av naturen gjenstår likevel uberegnelighet en og dermed den stadige trusel, og at menneskets tilværelse som helhet strand er: det tunge og mødefylte arbeid, alder dom, sykdom og død kan ikke avskaffes.

All den pålitelighet mennesket bygger et særområde innenfor rammen av den totale upålitelighet.

Og mennesket slutter seg til samfunnet for å innskrenke og til slutt avskaffe den evindelige alles kamp mot alle; i gjensidig hjelpsomhet vil det oppnå sikkerhet.

Men også her gjenstår grensen. Bare stater hvor hver enkelt borger sto i et ab solutt solidaritetsforhold til de andre, kunne sikre fullkommen rettferdighet og frihet. For bare da ville alle stå sammen som én mann om noen led urett. Men slik har det aldri vært. Alltid er det en be grenset krets av mennesker, eller også bare enkelte, som virkelig står der for hverandre til det ytterste, endog i avmak tens time. Ingen stat, ingen kirke, intet samfunn beskytter absolutt. En slik be skyttelse var en skjønn illusjon i rolige tider da grensen var tilsløret for menne sket.

Mot all verdens upålitelighet står dog noe annet: det finnes noe å tro på og ha tillit til i verden, det finnes en bærende grunn: hjem og fedreland - foreldre og forfedre - søsken og venner - ektefellen.

Vi har den historiske overlevering i vårt morsmål, i vår tro, i verkene til våre ten kere, diktere og kunstnere.

Men heller ikke denne samlede over levering gir oss trygghet, heller ikke den er absolutt pålitelig. For slik den møter oss, er alt menneskeverk, intetsteds fin nes Gud i verden. Overleveringen forblir alltid like meget et spørsmål. Overfor den må mennesket til enhver tid ut fra sin egen opprinnelse finnes vissthet, væren og pålitelighet. Men i upåliteligheten ved alt som er av denne verden, er veiviseren oppstilt. Den forbyr oss å finne tingene i verden tilstrekkelige; den viser hen mot noe annet.

Grensesituasjonene - død, tilfeldighet, skyld, verdens upålitelighet - viser meg at jeg strander. Hva gjør jeg, stillet an sikt til ansikt med denne absolutte stran ding, som jeg ved redelig konfrontasjon ikke kan unngå å innse?

Stoikernes råd om å trekke seg tilbake til den egne frihet i tenkningens uavhen gighet er utilstrekkelig for oss. Stoikeren menneskets avmakt. Han undervurderte den avhengighet som også kleber ved tenkningen, som i seg selv er tom og hen vist til det som er den gitt, og han overså vanviddets mulighet. Stoikeren las oss forbli trøstesløse i tenkningens rene uav hengighet, fordi denne tenkning mangler ethvert innhold. Og han lar oss uten håp, fordi ethvert forsøk på spontanitet i in dre overvinnelser, fordi enhver oppfyllel se av å skjenkes seg selv i kjærlighet ute blir - fordi selve den håpende forventning av det mulige utslukkes.

Men hva stoikeren vil, er ekte filosofi.

Opprinnelsen i grensesituasjonene gir hans tenkning dens grunndrift: i strandin gen å vinne veien til væren.

Det er avgjørende for mennesket hvor ledes det erfarer at det strander: om det forblir skjult for oss og til slutt overvel der oss som noe rent faktisk, eller om vi makter å se det utilsløret og ha det nær værende som vår tilværelses stadige gren se; om vi griper til fantastiske løsninger og beroligelser, eller om vi redelig tar det inn over oss i taushet foran det ubegripe lige. Hva mennesket blir til, grunner i hvordan det erfarer sin stranding.

Det som viser seg i grensesituasjonene er enten intet, eller förvissningen om det som egentlig er til tross for og ovenover all forsvinnende verdslig væren. Selv for tvilelsen blir ved sin faktisitet, ved at den er mulig i verden, en veiviser utover ver den.

Sagt på en annen måte: Mennesket sø ker forløsning. Forløsning bydes menne sket gjennom de store universelle forløs ningsreligionene. De kjennetegnes ved at de objektivt garanterer forløsningens sannhet og virkelighet. Deres vei fører til den enkeltes omvendelse. Dette formår ikke filosofien å gi. Og dog er all filoso fering en overvinnelse av verden, en ana logi til forløsningen.

(Översatt av Tore Lindholm)