I sin artikkel om Jaspers i «Vestens tenkere» sier Knut Midgaard innledningsvis: «Karl Jaspers har om et av sine store arbeider, «Psychologie der Weltanschauungen», sagt at det kan betraktes som det første skrift innenfor den såkalte moderne eksistensialisme.»
I 1909 tok Karl Jaspers (1883-1969) den medisinske doktorgrad; deretter ar beidet han ved den psykiatriske klinikk ved universitetet i Heidelberg. I 1913 kom hans første store verk, «Psycho pathologie», og i 1919 hans annet, «Psy chologie der Weltanschauungen». Av helsemessige grunner måtte han si fra seg et tilbud om stilling som sjef for kli nikken og viet seg etter dette den akade miske løpebane. I stigende grad beskjef tiget han seg med filosofi og ble i 1921 professor i dette fag. I 1931 utkom hans hovedverk «Philosophie». Av andre vik tige arbeider kan nevnes «Von der Wahr heit» (Om sannhet, 1947) og «Die gros sen Philosophen» (De store filosofer, 1957).
«Philosophie» faller i tre deler: «Welt orientierung», «Existenzerhellung» og «Metaphysik», som respektive tar opp emnene: verden, eksistens og transcen dens.
Menneskets eksistens, sier Jaspers i likhet med Kierkegaard, er noe annet og verden (Dasein). «Eksistens er det som aldri blir objekt, den kilde eller den opp rinnelighet som jeg tenker og handler ut fra.» Eksistens som opprinnelig kilde til tenkning og handling er imidlertid oftest i liten grad aktiv i menneskets liv, allike vel: «... mennesket er i sin tilstedevær else i verden mulig eksistens.» «Eksistens er den væren som... kan og skal være,» sier Jaspers også. Så gjelder det da at eksistens kan komme til gjennombrudd i vår tilstedeværelse i verden, eller - at vi kan bryte gjennom til eksistens. Derved finner man intet objekt for bevisstheten.
Her er det ikke tale om vanlig, empirisk bevissthet, - bevissthet om noe -, men om det Jaspers kaller «absolutt bevisst het». Gjennombrudd av eksistens gir in gen informasjon i form av nye fakta om verden, men bevirker en indre forandring i den erkjennende. Og det er nettopp det det kommer an på: å utvikle og utdype sitt forhold til det man erkjenner.
«Existenzerhellung» kan oversettes med Transcendensen. - iflg. Jaspers - «tenkende bevisstgjørelse av eksistensens gjennombrudd». I noen grad innebærer dette at man gjør bevisst tidligere slike gjennombrudd, såkalte «høyere øyeblikk». Men derved kommer man i begrenset grad videre til nye gjennombrudd. «Existenzerhellung» er ikke mulig ved utelukkende gå i seg selv, sier Jaspers, fordi eksistensen som kilde til tenkning og handling, selv om den er subjektiv, allikevel ikke fremtrer som noe i seg selv, men bare uttrykker seg i den tenkning og den handling som den er kilde til. Så derfor må man gå inn i tenkningen og handlingen og beskjeftige seg med den verden som disse er rettet mot. Imidlertid, understreker Jaspers, er åpenhet her en forutsetning, - en betingelse for den som søker å bryte gjennom til eksistens. Den videnskapelige tenkemåte har nok sin rent personlige verdi derved at den virker disiplinerende på tenkningen, men den kommer til kort overfor eksistensen fordi den er for bundet til begrensede metodiske forutsetnineller utopi, men til bevisstheten om ikke låser sine objekter fast innenfor en bestemt ramme, kan forholde seg til virseg keligheten i dens totalitet, - til det Jaspers - kaller «den omgripende væren» (das Um greifende), som både trer frem for oss og er i oss, og som griper utover alle horisonter. I forholdet til det omgripende å fremtrer tenkningen i sin opprinnelighet, engasjert og levende, slik den kan være på sitt beste. Man føler seg på høyde med seg selv slik man egentlig kan være, man er fri, m.a.o. - her har vi gjennombrudd av eksistens. I likhet med Sokrates fremhever Jaspers i særlig grad den åpne, medmenneskelige kommunikasjon som veien til slik erkjennelse, - en erkjennelse som både er personlig engasjert og forholder seg til noe helhetlig og vesentlig.
Ofte kaller Jaspers kommunikasjon for «liebender Kampf» - «elskende kamp», I eksistensiell kommunikasjon «kjemper» man seg liksom frem mot forståelse, mot det vesentlige, i gjensidig sympati til hverandre og med ekte og alvorlig omsorg for det man snakker om.
Men eksistens er ikke «seg selv nok».
Ikke bare er det slik at eksistens søker andre eksistenser. Nettopp i frihet, hvor man fylles av væren og sann værensbe vissthet, vet man at man er gitt til seg selv av noe Annet, hevder Jaspers. Den egentlige, evige væren kommer meg i møte fra det ubetingede, det absolutte motstående som jeg erfarer i min sanne frihet - Transcendensen. Dette er Gud, den Ene.
Fordi Gud ikke lar seg finne i verden som objekt for bevisstheten, men bare viser seg i vår eksistens, kan man ikke snakke om Ham på vanlig måte, ved hjelp av almene begreper om verden.
Setningene måtte i tilfelle peke utover det som ordene angir. De måtte oppfattes som «siffer», sier Jaspers, - som sym boler hvis mening bare fattes av den ek sistens som beveges av dem og er åpen for deres hemmelighetsfulle språk. Men på den annen side er det ingen grense for hva som kan tjene som slike siffer for Transcendensen. Ting i naturen, sier Jas pers, likesom logiske forhold og menne skers utsagn og skaperverk kan alle bli «transparente», vise hen til det Ene, Ab solutte.
Visse livssituasjoner kommer menne sket ikke utenom: død, lidelse, kamp, skyld. Jaspers kaller dem «grensesitua sjoner» og understreker at det er en for utsetning for gjennombrudd til eksistens og frihet at man er seg dem bevisst og tar dem alvorlig. For de vitner om vår memenneskelige avmakt og får oss til å innse hvor vi må feste vår tillit: Ikke til noen fremskrittstanke eller utopi, men til be visstheten om Transcendensen. Den gir oss tro på menneskeheten kan reddes.
Den vil også fylle oss med tillit selv om det en gang blir klart at menneskehetens dager er talte. «At Gud er, er nok.»