Er det vår tids metafysikk?
Finnes den enhet som holder fenomenet sammen og gjør at man kan avgrense det fra den øvrige filosofi utfra annet enn rent utvendige og tilfeldige kriterier?
W. F. Hegel (1770-1831), den tyske ide alismens mest ubeskjedent pretensiøse systembygger. Karakteristisk nok er Hegel blitt kalt «den syvende dags filo sof»; likesom Gud betrakter sitt avslut tedeskaperverk og ser at alt er «såre godt», slik står han i den allvitendes sted ogoverskuer virkeligheten.. I ett system har han ordnet virkeligheten, såvel som de tenkningens lover som ordner denne.
Det er imidlertid ikke det det kommer an på, mener Kierkegaard, hvor skarp sindig man kan systematisere virkelig heten i almene begreper, men hvordan man som enkeltindivid forholder seg til dem. Ikke det almene begrep, men «hiin Enkelte» og denne konkrete, opplevede eksistens må være utgangspunktet. Der ved erkjennes livet som et alvorlig fore tagende, - en stadig forandret valg situasjon hvor det er viktig å velge rett.
Her gjelder det hiin Enkeltes «væren-i verden», kunne man si med et uttrykk fra Heidegger, og da intet mindre enn fullbyrdes av denne væren, eller, slik Kierkegaard som kristen tenker uttryk ker det: frelsen. Det eksisterende men neske er alltid strebende, «... kun Sy stematikere og de Objektive have op hørt at være Mennesker og ere blevne Speculationen....» Alle eksistensfilosofer betoner dette poeng, at eksistensen må være utgangs punkt for filosofien. Og i likhet med Kierkegaard oppdager de alle her visse subjektive livsbetingelser, noe det kom mer an på i livet. De oppdager at det gjelder noe, nemlig å forholde seg riktig til tilværelsen. Men på spørsmålet om hva det er, dette man må forholde seg til for å eksistere riktig, gir de høyst for skjellige svar. Karl Jaspers (1883-1969) henviser til noe omgripende, Gabriel Marcel (1889-1973) til væren, Martin Heidegger (1889-1976) til en rekke strukturer, eksistensialer, som etter hans syn utgjør den menneskelig væremåte, mens Jean-Paul Sartre (f. 1905) vel ville svare at man forholder seg riktig til livet bare når man innser at det ikke finnes noe absolutt å forholde seg til, - når man innser at man selv gir livet dets mening.
Derved er de 4 viktigste eksistensfilo sofene nevnt. Blant de store pleier pro fessor Fløistad også å ta med nordman nen Peter Wessel Zapjje (f. 1899), hvis grunnpessimistiske filosofi i noen grad synes beslektet med Sartres ateistiske.
Zapffe ville vel si at man eksisterer på riktig måte bare når man gir avkall på sin tilbøyelighet til å forklare tilværelsen metafysisk, idet man innser det illusoriske i et slikt forsøk. (For nærmere innblikk i Zapffes tenkning, se intervju med ham i Dyade nr. 1/75.) Av andre personer som - høyst vilkårlig, må man si er blitt som - høyst vilkårlig, må man si - er blitt påklistret merkelappen «eksistens alist», kan bl.a. nevnes den franske, meget leste dikter Albert Camus (1913— 1960), den jødiske filosof Martin Buber (1878-1965), den fra Russland utviste filosof Nikolai Berdjajev (1874-1948) og den spanske filosof og dikter Manuel de Unamuno (1864-1936).
Imidlertid har alle store filosofer gjen nom tidene i høy grad hatt for øye at det gjelder å forholde seg på riktig måte til livet. Platon, Aristoteles, Plotin, de krist ne filosofer St. Augustin og St.
Thomas, Descartes, Spinoza, Leibniz, Berkeley, Hume, Kant, Fichte, Schelling, Hegel, Bergson og mange flere - har alle understreket dette, - og ofte kanskje vel så overbevisende som noen av de nevnte eksistensfilosofer. Og av de ovenfor nevnte er det få som ikke kunne sagt at nettopp esikstensen - i Kierkegaardsk forstand - var utgangspunkt for deres tenkning. Skjønt de kjente ikke denne betydning av ordet, - den kom inn i filo sofien først med Kierkegaard. For dem betød rett og slett «eksistens» det samme som «tilstedeværelse» i tiden; mens det for Kierkegaard betyr noe langt utover dette. Eksistens er for ham en konkret realitet og levende erfaring hvor man får øye på seg selv om strebende og søkende vesen. Kierkegaard sier: «Men hvad er Existens? Det er hiint Barn, som er avlet av det Uendelige og det Endelige, det Evige og det Timelige, og derfor er bestadiget stræbende... » Men det er ganske klart at idéerkjen nelsen hos Platon eller Plotin, troen og åpenb åringen hos de kristne filosofer og institusjonen hos Spinoza eller Bergson er noe ganske annet enn «Speculation».
Her er hele mennesket involvert, her møter vi mennesket nettopp som «stræbende» midt i livets prosess, strebende på sitt beste. - Av dette ser vi at vi ennå i liten grad har lykkes i å avgrense eksistensfilosofien i forhold tli den øvrige filosofi på annen måte enn rent historisk, og ved nærmest å «peke» på eksistensfilosofene.
VÅR TIDS METAFYSIKK?
Så kunne man spørre: Er eksistensfilo sofien vår tids metafysikk? - Det uklart hva et slikt spørsmål innebærer, så la meg presisere det på følgende måte: Finner man hos eksistensfilosofene meta fysiske helhetssystemer på linje med dem man finner hos f. eks. St. Thomas, Spinoza eller Fichte? Med en liten reser vasjon må svaret bli nei. Når det gjelder Heidegger kan man nok i en viss for stand si at eksistensialontologien er metafysisk system, men det er langt mer beskjedent i sine pretensjoner enn tilfellet er med de ovenfor nevnte syste mer - som søker å omslutte både endelige og det uendelige, både verden og Gud. Sartre benekter fullstendig mu ligheten av å grunne et metafysisk system på sin eksistensialisme. Mens Jaspers og Marcel vel egentlig ikke avviser meta fysikken som mulig forlengelse av sine eksistensfilosofier, men de avstår fra bevege seg inn på spekulasjonens om råde; særlig Marcel har liten tro på spe kulasjonens mulighet overhodet. - Utvil somt er det noe fortjenstfullt i dette at eksistensfilosofene utfolder seg i nærhet til konkret livserfaring, uten å la seg friste til tom spekulasjon. Men er det ikke da å håpe at det også i vår tid fremtrer filo sofer som erfarer eksistensen så nyansert og dyptgripende, som får et så nært og levende forhold til eksistens, at det tvin ger seg frem et metafysisk system dette grunnlag?
Etter disse betraktninger synes beteg nelser som «eksistensialist» eller «eksi stensfilosof» å være lite opplysende. Hva vi vet er følgende: (1) Vedkommende ut folder sin tenkning hovedsakelig i tids rommet fra 20-årene frem til idag. (2) - Vedkommende tar som utgangspunkt for sin tenkning noe han kaller eksistens som er eller viser seg i subjektivitetens opplevede her og nå. - Utover dette fremheves ofte en tredje karakteristikk som jeg hittil ikke har nevnt: (3) Ved kommende fremlegger i sin tenkning en rekke konkrete analyser av livsfenome ner, som f. eks. angstopplevelse, følelse av kvalme overfor livet, det «å ha», val get, døden etc. er Men det er noe utilfredsstillende ved denne beskrivelse. (1) er en rent utvendig karakteristikk som ikke sier noe om ek sistensfilosofens tenkning; mens (2) som vi har sett - i liten grad er egnet til å avgrense eksistensfilosofene fra andre filosofer, utover henvisningen til en hi storisk betinget felles bruk av et visst et vokabular. (3) er heller ikke egnet til av grensning, for konkrete, eksistensielle analyser finner vi også i høy grad hos f. eks. Platon, stoikerne, Augustin og det Pascal.
Men hva er da eksistensfilosofens ves en, - den enhet som holder fenomenet sammen og gjør at man kan avgrense det fra den øvrige filosofi utfra annet enn rent utvendige og tilfeldig kriterier? Sva ret blir negativt: Det finnes ikke noe slikt! å Går man inn i de enkelte eksistensfiloso fier, møter man ved første blikk en rekke fellestrekk, men ved nærmere undersøk else viser det seg at disse snarere er ut trykk for et fellesskap i tid enn et felles skap i vesen. Når det kommer til stykket synes det som adskiller filosofene å være vel så betydelig som det som forener dem. Det er imidlertid ingen grunn til å være skuffet over dette svar. Det skulle være fullstendig i Kirkegaards ånd at «hiin Enkelte» eksistensfilosof er viktigere i seg selv enn som representant for en filosofisk retning eller isme.