Velg!

Min venn!

Det jeg så ofte har sagt deg, sier jeg enda en gang, eller rettere jeg roper det til deg: enten - eller.

På meg har disse ord alltid gjort sterkt inntrykk, og de gjør det ennå, især når jeg på denne måten simpelthen nevner dem. Her föreligger jo muligheten av å sette de forferdeligste motsetninger i be vegelse. De virker på meg som en be svergelsesformular, og min sjel blir høy grad alvorlig, stundom nesten rystet.

Jeg tenker på min tidligere ungdom, da jeg uten riktig å fatte hva det vil si dem som var eldre enn meg, og da val gets øyeblikk ble høytidelig og ærverdig for meg, enda jeg bare fulgte en annens anvisning da jeg valgte. Jeg tenker på de øyeblikk i mitt liv da jeg sto på skille veien, da min sjel ble modnet i avgjørel sens stund. Jeg tenker på de mange min dre viktige, men for meg ikke likegyldige tilfelle i livet, da det gjaldt å velge. For i selv om det bare er ett forhold, hvor dette ord har sin absolutte betydning, nemlig hver gang sannhet, rettferdighet og hellig å het viser seg på den ene side, og lyst og tilbøyeligheter og dunkle lidenskaper og fortapelse viser seg på den annen, så er det likevel alltid viktig å velge rett. Det gjelder å prøve seg selv også i ting hvor det i og for seg er uskyldig hva man vel ger, så man ikke en gang med smerte skal måtte begynne et tilbaketog til det punkt man gikk ut fra, og takke Gud om man ikke har mere å bebreide seg enn det at man har kastet bort tiden...

Hvis du tenker deg en styrmann på et skip i det øyeblikk det skal gjøres et slag, vil han kanskje si: jeg kan gjøre det eller kan jeg gjøre det. Men hvis han ikke er en dårlig styrmann, vil han samtidig være klar over at skibet hele tiden skyter sin sedvanlige fart og på denne måten er det bare et øyeblikk at det er likegyldig om han gjør dette eller dette. Slik er det også med et menneske. Glemmer det å regne med denne fart, kommer til slutt et øyeblikk da det ikke lenger er tale om et enten - eller, ikke fordi han har valgt, men fordi han har latt være, og det kan igjen uttrykkes slik: fordi andre har valgt for ham, fordi han har tapt seg selv.

Av det som er utviklet her vil du også se hva det er som gjør min betraktning av valget vesensforskjellig fra din, hvis det da ellers går an å bruke et slikt ut trykk. Din betraktning er forskjellig fra min i det at den forhindrer et valg. Val gets øyeblikk er for meg såre alvorlig, ikke så meget fordi jeg må tenke nøye igjennem altemativene som viser seg adskilt i valget, ikke på grunn av de mangfoldige tanker som knytter seg til hvert enkelt ledd. Det er alvorlig fordi det er fare på ferde, fordi det i neste øyeblikk ikke uten videre står i min makt å velge, fordi det allerede er levet noe som må leves om igjen. For hvis man tror at man i et eneste øyeblikk kan holde sin personlighet blank og bar, eller at man i strengere forstand kan stanse og avbryte det personlige liv, så er man i en villfarelse. Personligheten er allerede før man velger interessert i valget, og når man utsetter valget, velger personligheten ubevisst eller de dunkle makter i den hvis man ikke som jeg før bemerket, blir fullstendig forflyktiget - oppdager man at det er noe, som må gjøres om igjen, som må tas tilbake, og dette er ofte såre vanskelig. Det fortelles i eventyrene om mennesker som havfruer eller havmenn ved sin demoniske musikk har revet inn i sin makt. For å løse fortryllelsen, lærer eventyret, var det nødvendig at den for tryllede spilte det samme stykke baklengs, uten å gjøre en eneste feil. Dette er såre dypsindig tenkt, men såre vanskelig å ut føre, og dog er det slik. Det forfeilede som man har fått inn i seg, må man ut rydde på denne måten, men hver gang man gjør en feil, må man begynne forfra.

Se, derfor er det viktig å velge og å velge i tide...

Overhodet er det å velge et egentlig og stringent uttrykk for det etiske. Overalt hvor det i strengere forstand er tale om et enten - eller, der kan man alltid være sikker på at det etiske er med i spillet.

Det eneste absolutte enten - eller som finnes, er valget mellem godt og ondt, men det er også absolutt etisk. Det este tiske valg er enten aldeles umiddelbart og forsåvidt ikke noe valg, eller det fortaper seg i mangfoldigheten. Når derfor en ung pike følger sitt hjertes valg, så er dette valg, hvor skjønt det enn forøvrig er, i strengere forstand ikke noe valg, for det er aldeles umiddelbart. Når et menneske estetisk overveier en mengde livsoppga ver slik som du i det föregående, får han ikke så lett et enten - eller, men en hel mangfoldighet, fordi det selvbestemmen de i valget ikke blir etisk aksentuert. Når man ikke velger absolutt, velger man bare for øyeblikket, og man kan derfor i neste øyeblikk velge noe annet. Det etiske valg er av den grunn i en viss forstand langt lettere, langt enklere, men i en annen forstand er det uendelig meget vanske ligere. Den som etisk vil bestemme sin livsoppgave, har i alminnelighet ikke et så stort utvalg. Derimot har valgets akt langt større betydning for ham. Hvis du vil forstå meg riktig, kan jeg gjerne si at det i valgets handling ikke så meget kommer an på å velge det riktige, som på den energi, det alvor, det patos man i sin indre uendelighet i valget, og derved konsolideres den. Derfor, selv om et men neske valgte det urette, vil han dog, nett opp på grunn av den energi som han valgte med, oppdage at han har valgt det urette. Idet nemlig valget foretas med hele personlighetens inderlighet, er hans vesen lutret og han selv er bragt i umiddelbart forhold til den evige makt som allestedsnærværende gjennomtrenger hele tilværelsen. Denne forløselse, denne høyere innvielse oppnår aldri den som bare velger estetisk. Rytmen i hans sjel er tross all dens lidenskap likevel bare en spiritus lenis.

(Samlede verker, 2. utg. B. II s. 171-182. Til norsk ved Finn Jor. Hentet fra «Søren Kierkegaard», utv. ved Per Lønning, Oslo 1955.)