Århundrenes lengsel

Vi ser den ikke så lett idag, hva enten den nesten har forstummet, eller er gått i skjul, ventende og lengtende etter igjen å finne form og uttrykk som vår samtid kan forstå.

Men kaster vi et blikk bakover i Europas historie og til andre kulturer, slår den oss i øynene. Hva i allverden fikk de gamle egyptere til å holde et tempel med 80.000 prester og hjelpere?

Hva har beveget utallige kvinner og menn til å forlate alt og gå i kloster?

Hvordan kunne det skje at hele lands byer ble liggende øde fordi innbyggerne var dratt for å reise praktfulle katedra ler? Det er for enkelt å si at det bare var maktstrukturer, overtro, mislykket seksualliv o. 1.

Middelalder-mennesket kunne ikke tvile på at ånd var en maktfaktor i verden. Hvor overveldende må ikke katedralen ha virket ved siden av hans egen lille hytte. Den sto ruvende alene nsermest evig bestående mot de små forgjengelige husene rundt. Først i vårt århundre har andre bygninger tatt opp konkurransen i størrelse og høyde, om ikke i kunstferdig prakt. Og da husende helt annet enn ånds-institusjoner: forsikringsselskaper, hoteller osv. Mid delaldermennesket kunne heller ikke tvile når han så prosesjoner og prakten til ære for det himmelske. For ham var ånden «bevist», overalt møtte han mo numenter for den. Eller kanskje det bare virket slik i vår mystiske fantasi...

Det er nesten rart. For den som idag famlende søker det tidløse, blir det sjel dent et sterkt og voldsomt møte. Det er merkverdig kontrast mellom den prangende prakt middelaldermennesket sto overfor når han så mot det religi øse, og den famlende åpning vi selv kan ane.

Men det begynte vel i hjertene den gang som nå i det indre, i mørket og usikkerheten. Selv midt i kirkens blomstrende maktperiode begynte det stille og umerkelig for den Gud hadde kalt. Ingen helgen er gått veien uten nølen, feilsteg og famlen. Og ofte be gynte det utenfor prakten i försa kelsen og i kamp med det bestående.

Det begynte som en levende gnist i stillheten og et indre løfte om å holde fast ved denne kime. Løftet trosset alt, intet kunne kue det, selv om kallet ble dårlig fattet og forstått til å begynne med. «Jeg vet så velat kildevannet springer, skjønt det er natten», synger Johannes av Korset, en av kirkens stør ste mystikere. Det menneske som holdt ut, fortsatte å lete i gjemmene i sitt sinn like ufortrødent i trengsel som i medgang. Den indre søken har aldri vært like selvfølgelig som katedralen som alltid sto der. Ingen helgenrelikvie, hellig kirke eller kilde kunne garantere for at gnisten skulle fylle ens liv og bli ledesnor. Slikt kunne inspirere, sette en på sporet men ikke mer. Tilbake var det uforløste, mysteriet å trenge inn i, lengselen å følge og forme sitt liv etter. Og det tok et liv for de fleste som alvorlig bestemte seg for å satse.

På ett eller annet tidspunkt rører vel slike lengsler ved alle. Noen kjenner det brenne i brystet i ungdommen, og så blir det mer stille. For andre er det korte blaff i opphøyde stunder. Men de har vært der, sterkt eller svakt. Og vi kan svare, eller vi kan la være. En taus lengsel fra dypet tvinger ingen, den er som et stille åndedrag. Hvis vi lytter og samstiller oss — lar det få lov til å bli sentrum hvorfra vi ordner våre liv — kan mer flyte inn i oss av tidløs grunnrytme. Men vi kan også fortsette å leve foruten, og ikke ta hensyn til impulsene fra en dypere virkelighet. In tet annet er da skjedd, enn at vi kan skje som Per og Pål gikk forbi noe As keladden fortsatte å rote i — skjulte glør i askehaugen. En katastrofe for det menneske som forstår seg på slikt, noe ganske uvesentlig for andre. Kanskje merket man det ikke engang. En ting kan vi ihvertfall være sikre på: Få i vår samtid vil klandre oss for at vi gikk forbi, like lite som noen vil oppmun tre. Det menneske som lever i det umer kelige åndedrag tilhører en avant garde som selv må finne veien, — uten at noen jubler det frem.

Det er ingen selvfølge å plassere transcendental meditasjon rett i en slik sammenheng som den vi her berører.

Meditasjonen er ikke religiøs, den har intet innhold og mål. Og den fullbyrder En lengsel kan synes så uanseelig og liten, som et umerkelig blaff.

Men kanskje er den det i oss som strekker seg mot grenser utover alt kjent — mot mysteriet.

Kanskje er den et stille budskap fra intui sjonens våkne hjørne i vår bevissthet — noe som kan følges og nyskape vårt liv, hvis vi klinger med i det tause.

Hvis vår vilje blir forlengelse av intuisjo nens formløse sprog. ingen lengsel. Sin lengsel må mennesket selv velge å følge. Men allikevel. Trans cendental meditasjon er en metode som åpner for spirene i stillheten, åpner for vårhet mot tilværelsens grunnimpulser.

Det blir lettere å erfare det stille, tause suget.

Det er ingen selvfølge at den som me diterer starter på en utviklingsprosess hvor disse impulsene gradvis finner form i ens gjerninger, følelser og tankeliv.

Men muligens blir det ikke fullt så lett å gå forbi med skylapper neste gang noe dypere slår inn i ens bevissthet.

Og hvis prosessen starter og mennesket er igang mot dypet, kan man kanskje i sitt liv fange opp fliker av den lengsel som ble til pyramider, katedraler og fantastiske læresystemer i verden og historien, — men nå slik den uopphørlig frisk og ny slår gjennom ethvert menneskehjerte. Gripe den i dens egentlige klangbunn i vår egen bevissthet, og ikke bare kjenne den igjen i dens timelige og ytre symbolske form.