Fra et taust fellesskap i det gamle Israel, springer en av de mest åndfulle kontemplative strømninger innen den katolske kirke ut.
I en stille susen åpenbarte Gud seg for profeten Elias. Historen forteller at han var en av flere eremitter på berget Karmel i Israel, — et taust fellesskap med stillhet som samlende sentrum. Fra disse eneboerne springer en av de mest åndfulle kontemplative strømninger innen den katolske kirke ut, Karmelitt-ordenen. Innen ordenens rekker har to av Europas største mystikere virket, Teresa av Avila og Johannes av Korset. Deres skrifter er noe av det ypperste vår del av verden er tilført av mystisk förståelse.
I denne artikkel følger vi ordenens historie gjennom tidene. Den begynner og slutter i det moderne Sverige, — i to ganske nye klostre hvor stillheten lever i samme ånd som hos eremittene på Karmel.
Litt syd for Helsingborg ligger Kar melgårdens Retretthem og munkeklos ter, i et landskap hvor nesten alt er himmel.
Åpenhet preger både naturen og den religiøse atmosfære. I det enkle og stil rene kapellet er zenmeditasjonspute, bønneskamler og matter — gjestene kan selv velge sittestilling under kontempla sjonen. Her er enhver som søker sam ling i stillhet velkommen.
Interiøreter moderne, men idéen gam mel. «Det ser ille ut, å bygge store hus med de fattiges penger. Gud bevare oss for å ha store utsmykkede rom og bygninger,» skriver Theresa av Avila som reformerte Karmelittordenen på 1500-tallet. Som Teresa ønsket, er det blitt, men smakfullt er det.
Å være her er som å ha stevnemøte med förtiden. Samtidig viser oppvask maskinen på kjøkkenet og brødrenes bil at vi er i det moderne Sverige.
I kloster — utenfor livet tenker noen.
Men her er liv, noe stille, glederikt og inderlig gjennomstrømmer stedet. Ivrige hender får husarbeidet unna i taushet.
Munkenes inderlige nærværelse i bøn nen. Samme rytme hver dag, men alli kevel ikke rutine. Her er tydeligvis kilder til förnyelse, — man undrer seg på hvordan og hvorfra.
Indre bønn står på programmet. En time før frokost, og en før messen om ettermiddagen.
Mens munkene går til arbeidet i haven og studiene i cellen, forsøker vi biblioteket. Kanskje bøkene kan gi svar? *.
For den bibelkjente gir Karmelitt as sosiasjoner til berget Karmel i Israel.
På tross av sine knappe 500 meters høy de, er det gjennom tidene kjent som et hellig fjell — Elias’ berg.: • ' '.. • ' v:
Gamle testamentets kongebøker for teller hvordan profeten Elias må flykte fra kong Akab og Karmel etter å ha övervunnet guden Baals prester. 40 da ger vandrer han om i ørkenen og kom mer så til berget Horeb, hvor han slår seg ned i en hule. Gud ber ham gå ut på fjellet, og mens han står der, går Her ren forbi. En storm kom, sønderrev fjell og knuste klipper. Men Herren var ikke i stormen, ikke i jordskjelvet og heller ikke i ilden. Da uværet la seg var lyden av en stille susen tilbake i den var Gud. I stillheten.
Karmelittene regner den visjonære Elias som ordensstifter, og mye blekk er gått med til å forsvare synspunktet.
Først omkring 1550 godkjente Paven ham som ordenens stifter og patron.
Elias får sin koloss-skulptur plassert i de hester og skilte dem fra hver andre; og Elias för i stormen opp til himmelen.» Peterskirken i Roma sammen med de andre ordensstifterne.
Historien forteller at profeten Elias var en av flere eremitter som levde på berget Karmel. Så sent som i 1154 fant europeiske pilegrimmer et samfunn av eremitter med hytter og kapell der. Og i 1156 stifter korsfareren Bertold av Calabria ordenen på Karmel, den kon templative tradisjon fra førkristelig tid føres videre. På 1200-tallet sprer or denen seg i Midt-østen, men nesten alle klostrene blir ødelagt av araberne og mange karmelittmunker lider martyr døden. Men om de ofte blir fordrevet, vender de alltid tilbake til Karmelber get. Stedet hvor Gud er nær. Det blir et symbol. Johannes av Korset skrev langt senere en bok, Oppstigningen til Karmel, beskrivelse av mystikerens indre vei.
Stadige angrep gjør at mange flykter, og ordenen når England og Frankrike Og på store generalkapitler samles or densbrødre fra hele Europa for å råd slå om videre retningslinjer.
Men samtidig ble det splittelse mellom en gren som ønsket å involvere seg verdslig, — eie penger, inneha stillin ger ved hoff og læreseter osv. Og en gren som ønsket å gjennopplive de as ketiske og kontemplative idealer fra ør kendagene. De asketiske fikk ingen fast ordensregel før den hellige Teresa av Avila virkeliggjorde sin versjon — og fornyet ordenen med sin ånd.
Teresa av Avila (1515—1582) regnes for en av den katolske kirkes store mys tikere. Som så mange andre forenet hun indre samling og kontemplasjon med praktisk skapende ytre liv. Hun skrev mye. Mest kjent er selvbiografien som hun utga på oppfordring fra sine skriftefedre. Nest etter Cervantes Don Ouijote, er Teresas selvbiografi og et annet verk av henne, Den indre borg, Spanias mest leste bøker. I 1617 er klærte Spanias riksdag henne for la segunda patrona de las Espanas, de spanske lands skytshelgen, ved siden av Santiago, apostelen Jacob den el dre, Spanias apostel.
Teresa ble født i Spania, i fjellbyen Avila. Om foreldrene skriver hun at de hadde mange dyder. De lærte barna å lese før de var 7 år gamle, og ga dem solid religiøs oppdragelse.
Teresa var et fremmelig barn som sammen med broren ville vandre veien til maurernes land for å la seg halshug ge. Gjennom martyrdøden skulle de i all hast nå den evige saliehet som de så vakkert hørte om i bøkene. Bror og søster la virkelig ut på denne vandring, men møtte til alt hell en onkel som fikk dem vel hiem ieien. I leken var det sta di e stas å leke kloster og bygge eremitt huler.
Ganske tidlig får lille Teresa vite hvor lunefullt livet kan være. Knapt 12 år gammel er hun da moren dør, og i sorgen vender hun seg til jomfru Ma ria i bønn om at hun fra den dag må være hennes nye mor. Seiv begynner hun så smått å ane at hun er et gudbe nådet barn.
I innledningen til selvbiografien skri ver hun: «Velsignet være Han i all evighet, som ventet så lenge på meg.
Ham ber jeg av hele mitt hjerte gi nåde til tydelig og sant å forfatte denne histo rie som mine skriftefedre ber meg å avlegge, og som jeg vet Herren selv har ønsket lenge, uten at jeg har hatt mot til det. Gid det må bli hans lov og pris å bevirke at de for fremtiden, når de kjenner meg bedre, kan hjelpe min svakhet til å yde litt av den tjeneste jeg skylder Herren». Som leser slås man av hennes mindreverdighetsfølelser som ofte kan virke påtatt og kunstig.
Stadig fremhever hun sine mangler og unnskylder sin kvinnelige ulærdhet. I et helt kapittel forteller hun om forfer delige synder, — om smuglesing av rid derromaner i tenårene og interesse for pynt og stas, mens hun bare i en bi setning nevner at hun var lam i tre år.
Typisk er følgende: «Jeg gikk meget vidt i min kjærlighet til denne verden, og bekymrer meg ikke synderlig om Guds ære, blot passet jeg omhyggelig på ikke å gå helt fortapt. «Sett med mo derne kvin nes aksøyne ville den hellige Teresa falle helt gjennom, stemplet som undertrykket og ubevisst. Men ved nær mere ettersyn er det åpenbart at denne beskjedne kvinne har uanede krefter.
I lVz år var hun klosterelev i et kloster slik det var vanlig for unge pi ker. En nonne hun kom i kontakt med gjorde enormt inntrykk. Særlig at non nen gråt mens hun ba. Teresa felte ikke en tåre, selv om hun leste hele lidelses historien. At hun var så hard gjorde henne svært bedrøvet.
I denne tiden begynte hun å be gan ske flittig. Men ennå følte hun ingen trang til å bli nonne, men merket at klosterlivet gjorde henne godt. Kallet om å forsake verden våknet litt etter litt, men det var fylt av tvil. Hun på står selv at hun tvang seg til å velge klosteret. Teresa resonnerte som så; li delsen ved å være nonne kan neppe være større enn lidelsen i skjærsilden.
Hun skrev det var mer av frykt enn av kjærlighet hun valgte klosterlivet.
Etter kort tids opphold i klosteret i Avila, blir hun så syk at hun må ut av klosteret en stund. I 3 år var hun lam, uten at det tok motet fra henne. Under sykeleiet får hun tak i en bok om sin nets samling i bønn. Med denne bok som hjelp, begynner hun å ha stunder i ensomhet, og går regelmessig til skrifte.
I den første tiden har hun fremgang og når det hun kaller jorening. «Sann heten er at föreningen varte så kort at jeg ikke er sikker på om den varte den tiden det tar å si et Ave Maria. Men virkningen var så sterk at skjønt jeg dengang ennå ikke var 20 år, følte jeg meg løftet høyt over det jordiske, og jeg husker at jeg ynkedes dem som var interessert i det dennesidige, om enn i det tillatelige.»
Teresa oppdager at også klosterliv kan føres overfladisk, med falsk ydmyk het og for lite indre samling. Karmelit terordenen hadde intet fast klausur.
Nonnene hadde åpen kontakt med uten verdenen, noe Teresa følte gjorde det vanskelig å samle seg til indre bønn.
«Dere må heller gifte dem langt under deres stand enn sette dem i den slags klostre hvis de ikke nærer meget gode tilbøyeligheter — Gud hjelpe det! -— eller også beholde dem hjemme,» er rå det hun gir foreldrene. «Jeg hadde stor skade av ikke å være i et lukket klos ter fordi det ikke forpliktet nok.» Den ne erfaringen skulle hun mange år se nere komme til å ta konsekvensen av.
Teresa er ingen teolog, men enkel og umiddelbar i sine meddelelser. Hun og teologen/mystikeren Johannes av Kor set — som ble hennes nære venn og medhjelper — utfyller hverandre godt.
Der Teresa forteller hva hun erfarer, forsøker den andre å forklare, ofte gjen nom den skjønneste poesi. Hvis det går an å være mester i bønn, så var Teresa det.
Bønnen har slik Teresa erfarer det, fire stadier. Med en lignelse om gart neren som steller haven forklarer hun:
«Sett at man er heldig å ha en have hvor ugresset allerede er luket vekk.
Da er det bare vann som må til for at det skal spire og gro. Men det er fire forskjellige måter å få vann på. Den mest tungvinte og krevende, er å heise vannet fra brønnen i en bøtte». Med tilsvarende innsats foregår første steg på bønnens vei, det krever vilje til for dypelse. Sterk er den som fortsatt for søker å hente vann i brønnen når den er tom etter tørken, — som fortsetter å be når motvilje og tvil melder seg. Det innadvendte kaller hun andre bønne stadiet. Det er som når gartneren pum per vannet opp av brønnen, det krever mindre anstrengelse og gir mer vann.
Tredje stadiet betegner hun som hvile i Gud. Billedlig forklarer hun det med tanke på gartneren som leder vannet fra en elv, en metode som gir mer vann enn den forrige. Fjerde og siste stadium er förening med Gud. Det er som nedbøren fra himmelen som vän ner haven og gjør gartnerens arbeid overflødig. De to siste stadiene må sees på som nådegaver, her kan man ikke oppnå noe med viljen. Gud selv er di rekte virksom i sjelen.
Innfallsvinkelen til den indre bønnen mener hun bør være Jesu historie. Man tenker seg nær en hendelse i hans liv.
Ens tanker bør imidlertid ikke være virkelighetstro, men relatert til ens egen opplevelse av det en prøver å nærme seg, dog med utgangspunkt i en kjent tekst. Teresa forsøkte aldri å forestille seg Jesus i noen bestemt skikkelse, men skriver at hun tenkte på ham som når en blind eller en som er i mørket snak ker til en i nærheten. Hun vet og tror at den andre er der, men kan ikke se ham.
Teresas åpenbaringer ble en prøvelse.
Hun hadde det med å falle i ekstase, og dette ryktes fort også utenfor klos teret. Det gikk historier om at hun var besatt av demoniske krefter. Seiv skrif tefaren hennes med støtte av 5 teologer fordømte henne. En annen nonne hun visste om var blitt erklært sinnsyk på grunn av sterke opplevelser. Teresa var redd det samme skulle skje henne, og ikke uten grunn. Hjembyen Avila var sentrum for inkvisisjonen i Spania. I fortvilelsen unngikk hun bevisst ensom het i redsel for ekstasen, den kom lettest over henne når hun var alene.
Men en dag ble det indre presset for stort. Hun oppsøker ensomheten og får med en stemme så tydelig at hun ikke kan unngå å ta den alvorlig, beskjed fra Gud om at han ikke vil overgi henne til onde makter. Dermed er hen nes tvil på de tidligere erfaringene til intetgjort, men hun er fortsatt alene om å tro de er av Gud.
22 år etter at hun gikk inn i kloste ret har hun sin første store mystiske erfaring. Det påfølgende år, 1559, kom mer Pedro de Alcantara på besøk til klosteret. Han hadde skrevet mye om bønn og meditasjon, og nød stor res pekt, og ble senere æret som en av Spanias store helgener. Med sin skrifte fars samtykke får hun treffe ham. Te resa forteller alt om sitt liv og om er faringene i den indre bønn. Og ende lig, hun fikk til svar at hun uten frykt skulle fortsette bønnen, og takke Gud for nådegavene. Men hun måtte være forberedt på nye prøvelser. Pedro de Alcantara snakket med Teresas skrifte far, og teologene tok fra den dag hen nes åndelige erfaringer alvorlig.
Lite erfarne skriftefedre vanskelig gjorde lenge Teresas utvikling fordi de ikke forsto det som skjedde med henne.
I sin forlatthet fikk hun stor hjelp av bøker, men advarer andre mot det. Den egne erfarings lys mener hun, overgår alt annet. Viktigst er derfor den vise åndelige veileder når en sjel begynner å nærme seg mysteriet. «Vedkommende bør være from, erfaren og lærd.» Av nevnte egenskaper er lærdom minst viktig, men hun ber allikevel — «Gud bevare oss for tankeløs fromhet».
Johannes av Korset ble en god støtte i hennes mystiske fordypelse. Etter før ste møte, fortalte hun nonnene sine at hun hadde truffet en halv munk, — så liten og tynn var han. Senere ble han hennes skriftefar, selv om Teresa kunne vært hans mor.
Som middelaldrende kvinne blir hun kalt til å reformere ordenen, gjør den strengere og mer egnet for indre kon templativ bønn. Etter en uhyggelig opp levelse av helvete, kom trangen til å redde sjeler. Om det ekle synet fortel ler hun: «Det varte bare et kort øye blikk, men om jeg skulle leve i mange hundre år, tror jeg umulig jeg kunne glemme det.» Smertene ved tidligere sykdom (som hadde vært enorme) var ingen ting mot lidelsen i dette syn.
Da folk fikk høre at den nye orde nen kun skulle leve av almisser, ble det rene folkeoppstanden. Vanskeligst ble uviljen fra kirken og hennes egne medsøstre og brødre. Etter mye strev, skuffelser og nye forsøk, lyktes det hen ne å få kirkens tillåtelse til å grunnleg ge reformerte klostre. Som symbol på de asketiske idealer, gikk nonnene uten sko. I kampen for reformen intervenerte kong Filip II til Teresas fordel, og i 1580 erklærer pave Gregor XIII bar fotordenen som egen provins.
Uten å eie en denar, grunnlegger den Hellige Teresa i løpet av få år 8 nye klostre. Inntil sin død 4. oktober 1582 har hun og Johannes av Korset stiftet 17 nonne- og 15 munkeklostre.
En av påvens utsendte fastslo at klostrene representerte slik eksemplarisk di siplin, orden og åndelighet som det ikke var motstykke til i hele kristenheten.
Til ett av klostrene fikk hun all øko nomisk hjelp av en velstående dame.
Hun ønsket selv å gå inn i den. Men da hun også ville ha et ord med i laget om den åndelige praksis, kommer Te resa i knipe, og vet ingen annen rå enn å forlate stedet. Sent en natt putter hun alle nonnene i en vogn og rømmer til et annet kloster hvor de er, til en bedre løsning dukker opp.
Sine siste år tilbrakte Teresa på rei ser på kryss og tvers i Spania til tross for stadig tilbakevendende sykdom. En gang kommer hun og hennes følge i vanskeligheter fordi de må vade en elv.
Vinden er kald og elven er i ferd med å fryse til. Med et hjertesukk spør hun Gud hvorfor han legger slike hindringer i veien for henne. Gud svarer at det er slik han behandler sine venner, hvor på Teresa repliserer at da er det ikke rart han har så få. 40 år etter sin død ble Teresa opp høyet til helgen. Og så sent som 1967 ble hun utnevnt til kirkelærer, som en av de få kvinnelige i den katolske kir ke.
Dette var litt av en historie, klos terliv og flukt fra livet er ikke lenger begrep som hører sammen. I dyp res pekt får bøkene sin plass i bokhyllen.
Også munker kan kjøre bil, og kjøre fort. Broder Emmanuel holder fredags messen hos Karmelittsøstrene 2 mil un na. Vi var så heldige å bli tilbudt en samtale med norske søster Karin, og skulle få følge i munkens hjulspor.
Dette klosteret er strengere, her her sker nærmest uavbrutt ro og stillhet.
Helt avsondret. Noe nervøse var vi over å skulle prate med en nonne som hadde avlagt sine løfter. Hva skulle vi si? Det ble ikke noe problem, praten gikk intenst og livlig. Og spørsmål vi lurte på, fikk vi nye tanker om. Søster Karin var svært opptatt av kirkens ut vikling som hun mente de siste år var blitt altfor preget av intellektuell teolo gi. Mange prester har ikke lenger selv noe aktivt bønneliv, og hvordan skal det da gå med kirkens åndelige förnyelse? Ikke rart mange unge søker til Østens religioner hvor dette umiddelbare og inderlige er bevart i troslivet.
Selv er hun vegetarianer og praktiserer yoga uten at det rokker henne i troen, men er del av hennes kristne kontemplative praksis.
Kjærlighet fra hjertet, åpen inderlighet strømmer mot oss. Vi forstår denne kvinnen har funnet sin livsretning som karmelittnonne i den hellige Teresas ånd.