I Rishikesh' stille rytme

Rishikesh en liten avkrok på det indiske kontinent 20 mil nord for Dehli. Men allikevel et av de viktigste steder i «det hemmelige India». I århundrer kanskje tusener har sannhetssøkere valfartet hit. Noen for å bli for alltid, andre på gjennomreise videre til ensomheten i fjellene. Idag snakker man om at omkring 50.000 yogier og munker lever her.

For hinduene er området gjennomrislet av rene mysteriekrefter. Og traktene er sagnomsuste i mytene og i legendene. Engang guden Shiva var på reise til Syd-India fra sitt høye fjell i Himalaya, fulgte han Gangesdalen ned over. Hvor dalen går over et frodig sletteland, rastet han Rishikesh ble velsignet i all fremtid. 11968 tilbrakte kunstmaler Gunnar Dietrichson noen måneder i Rishikesh, og han levde kanskje mer enn besøkende flest som en av de innfødte. En spire sås i sinnet for den som tar seg tid til å være her en stund, forteller han.

Landsbyen Rishikesh er som alle andre indiske landsbyer, støvet og søvnig.

Først noen kilometer videre oppover langs Ganges, kommer du til fergestedet over til østsiden av elven hvor det sagnomsuste hellige Rishikesh ligger.

Der du står og venter på den primitive fergen, ser du at slettelandet er forlatt.

Munningen av Gangesdalen åpner seg innover. Bratte vestlandskantete åser tårner seg tett skogkledde, — bølgende mot Himalayas snødekte tinder. På elvebredden reiser templene seg på rekke og rad med den karakteristiske lingamform — de er jo viet til yogienes gud, Shiva, de fleste. Rundt om ligger lange, hvitkalkede ashramer hvor mestrene gir videre sine hemmeligheter.

Trett og ør av lang reise i overfylte tog, stod jeg der i spent forventning.

Sterkest inntrykk dengang gjorde kanskje lyset, en kilde til stadig vekslende opplevelse. Blendende hvitt sollys, bedøvende rent, en kaskade av ubegripelig overflod, rensende og svøpende seg om alle ting. Hårde konturer og skarpe skygger flyter bort i en allestedsnærværende soldis, og tingenes tunge stofflighet trylles bort under lysets forvandlende kraft. Hvilken ekstatisk lysglede — som nådegave til en frysende synder fra et mørke nord. * Senere fulgte uker med innadvendt stille meditasjon. Klokken ble en irrelevant oppfinnelse, — symbol på mekanisk og skjematisk livsfølelse. Den har siden aldri helt gjenfunnet sin plass.

Timene kunne fordufte på ufattelig vis, og tidspunktet på døgnet interessserte ikke lenger. Langsomt ble sinnet mer åpent og vårt til å sanse atmosfæren av noe mykt og stille — ja, kjærlig og ufor anderlig trygt, som hviler over et sted hvor hovedgjerning gjennom sekler har vært indre mystisk fordypelse. * Jeg ble mer opptatt av stedet og menneskene. Og vandret rundt og møtte de samme problemer enhver fremmed står overfor når han kommer hit og skal prøve å trenge inn i noe som riktignok er orientert mot universelle livskrefter, tilgjengelige uavhengig av kulturell bakgrunn, men som dog er forankret i en fjern annerledes kultur. De beste i denne okergul-kledde skare av sadhuer og swamier er ikke lett å finne. Portene åpner seg ikke uten videre og innvier deg i deres tidløse visdom. I mellomtiden går du og venter og betrakter forholdene på det trivielle plan, som ikke alltid er flatterende for stedet. Her hersker nok en velgjørende dyp ro, — men er det ikke egentlig en nokså kraftløs, søvnig og dorsk stemning? De fleste av disse tusener av munker som lever som Steinbeck’s vagabonder, — naive, snille og lut dovne. Og sa ikke en munk selv at her hadde de verdens beste anledning til åndelig utvikling, men så ble de satt tilbake av underernæring.

På den annen side, her finnes vitterlig mennesker man aldri treffer hjemme.

Swamier med ansikter preget av mildhet og styrke — eldgamle profetskikkelser, rødmussede, skjeggete og rakryggede. Med en autoritet og myndighet så selvfølgelig som var de hentet rett ut av Michelangelos’ Sixtinske kapell. Det var alt for mange slike typer til at det kunne være tilfeldig.

Pendelen svingte fram og tilbake, li ker/liker ikke Rishikesh. En ny vond tanke meldte seg. La gå at her finnes edle personligheter, — men hjelper det meg? Sitter ikke alle gamle tankespor hjemmefra fast i meg og hindrer meg i å forstå kilden til disse menneskenes visdom?

Spørsmålet ble aldri besvart. Men når tempelklokkene klokken fire om morgenen kimet ut over dalen, var det som de trøstet og oppfordret til tålmodighet. De talte om tusener av slektsledd søkende mennesker som her hadde funnet ro til å lete etter livets mysterium, og som alle hadde måttet av finne seg med tiden. Det nytter ikke ta med rastløshet inn i dette miljøet. * Jeg falt inn i Rishikesh’s stille rytme.

Spurte ikke mer, — lot hver dag være nok i seg selv og gi hva den ville. Og forelskelsen i denne fredelige avkrok av verden bare steg, og hjemreisen ble utsatt uke etter uke.

Ganges — livsnerven gjennom Rishikesh ble meg stadig kjærere. En besynderlig fornøyet følelse å være i det krystallklare vannet, det prikket i kroppen som du badet i selters. Men myten forteller; dette er en helligdom, Moder Ganga inkarnert. Og vannet er rent og kjølig som månen, for fra himlen er hun kommet — Guden Shiva fanger vannmassene i sitt lange filtrede hår og redder jorden fra å knuses. Nå skyller gudinnen gjennom India og velsigner jorden. * Ingensteder føles renheten og stillheten så intens som ved bredden av denne fossende elven. Bare et par hvite kuer som førte seg verdig lik lærde panditer, holdt meg med selskap. De tilhørte den gamle rike fabrikkeieren.

Nå hadde han tatt avskjed med alt i verden — sin familie, sine eiendommer og ting — og bygget en fattigslig liten hytte ved Ganges strender, for der å ofre sjelen oppmerksomhet. Han fulgte den eldgamle indiske tradisjon om at alderdommen skal vies ensom kontemplasjon.

De to kuene ga alt han trengte. Ja de ga for mye, så han ville skille seg av med den ene. Det var jo mye han hadde i forhold til alle tiggermunkene som kun eide et lendeklede og en matskål. Mange hadde ikke engang lov til å be om noe. Jeg ble kjent med en av disse asketene, — han levde som liljene på marken i rørende tillit til at Gud sørger for sine. Jeg ante det kunne være noe i India’s bakvendte tankegang:

Høystatus er ikke å eie mange ting, men å klare seg med minst mulig. * Noen ganger kom en og annen lendekledd skikkelse til elven, gikk ut i det kalde vannet, vendte seg i alle himmelretninger og ba med håndflatene sammen. Dukket seg så og ble forent med elvegudinnen. Langsomt og høytidelig skred han i land og forsvant oppover langs Ganges. Jeg sto undrende og så på.

En dag ble en av dem sittende på stranden tydelig interessert i den fremmede person og hans akvarellmaling.

Han kom nærmere, og jeg opplevde den kjærlige, vare kontakt med et menneske med hvem jeg bare kunne veksle noen få ord på hindi. Han strålte opp i et smil så solen glitret i perletennene. Grep ivrig etter akvarellen og saumfor den nøye, og så meg dypt inn i øynene.

Det sank i meg, noe gikk gjennom kroppen. Hele det urgamle India var i dette blikket, — rent, tillitsfullt og mykt som en forelsket ung pikes — samtidig bunnløs dybde med mysterier i seg. Det blikket var egentlig reisen verd.

Ukene gikk. Solen fikk ubønnhørlig makt, lyset flommet fosforhvitt over elven og vannstanden sank. Bare uvitende vestlendinger ville tilbringe dagen på de glohete strendene. Men når solen sank i vest som en ildmørje, og det fløyelsblå tusmørke på utrolig kort tid la seg over dalen, da ringte tempelklokkene og det ble igjen liv ved elven.

Folk stimlet sammen, sang sine bønner og ofret blomster og lys til Ganga. På store løvblader ble offergavene sendt avsted og fløt som en lysende, buktende slange nedover i den myke skumringen.

Usikker blandet jeg meg med munkene, og i mørket ble jeg en av dem.

«Jaya Ganesha, jaya Ganesha» — kirtanens ivrige vekselsang hørtes fra templene og ashramene. En forsanger ledet bønnen med et lite håndorgel, alle svarte med stadig skiftende kraft og hurtigere rytme. Sangen og rytmene forenet i dypt fellesskap, — ekstatisk elektrifiserende.

På leting etter en mester føres man høyt og lavt. Jeg besøkte guruer høyt oppe i bratteste åsen, på kronglete og utilgjengelige steder. Men han jeg falt for bodde i en liten hule i en stor klippe nede ved Ganges. Også til ham hadde sannhetssøkere tråkket en sti til tross for intenst ønske om ensomhet og taushet. Mastram Baba het han. Mastram betyr glede, og det navnet fortjente han. Atmosfæren av stille varm glede som omga ham, er umulig å beskrive.

For meg representerte han det beste i Rishikesh. Den gledesfylte yogi ble den jeg følte for.

Mange gode timer gikk i hans nærhet. Jeg husker en ettermiddag. Han hadde besøk av tre ærverdige swamier, respektinngydende så de alle ut til å være. Nå satt de stille foran ham — intet ble sagt. Minuttene gikk, en time, to — solnedgangen gikk over i fiolett, aftenbrisen beveget trekronene med en stille susen, Ganges sildret like ved. I det fjerne velsignet en novise dalen med haukende langtrukket «Oooouumm» — urlyden fra Vedaene, verdens eldste hellige skrifter. En villgåsflokk trakk over oss med susende vingeslag. Ubevegelige silhuetter av Baba og swamiene — i stille kommunikasjon som unngikk mitt ufølsomme sinn. Jeg satt alene tilbake og så naturen skifte — og følte meg ubehjelpelig utenfor. Men for alt i verden ville jeg ikke være noe annet sted. Stunden rørte ved noe av det jeg mest lengtet etter.

Samtidig visste jeg at før eller siden ville den travle verden utenfor trekke meg bort herfrå, for der ute hørte jeg allikevel hjemme. Der var utfordringen for meg. Men jeg visste at her i Rishikesh ble noe beveget i meg som alltid vil fortsette å tone i sinnet.