I to artikler tar vi for oss dette merkelige samfunn.
Å komme til Athos var noe vi lenge hadde drømt om. Besøke klostrene der de ligger som eventyrslott — høyt og fritt i den vakreste og mest uberørte del av Hellas. Mest spent var vi på munkene — dagens representanter for en livsstil vi hadde undret mye på.
«Dere skal i annen etasje til høyre, rom nr. 213,» sa vaktoffiseren i porten.
Vi så på hverandre og stusset litt. Det må ha ligget temmelig tykt utenpå hva vi skulle. Svaret kom nemlig før vi hadde rukket å melde vårt ærend. De var tydeligvis vant til den slags visitter i Ministeriet for Nord-Hellas. Daglig kommer turister som ønsker innreisetillatelse til klosterrepublikken Athos. 213 var et stort kontor med forværelsesdame og en hyggelig ansvarlig funksjonær. Vi fremsatte vårt ønske på engelsk og fikk vite at dessverre, kvoten for innreisetillatelser var nok oppbrukt for denne uken, men om en fjorten dagers tid... Vi så drømmen om Athos blekne og begynte straks å diskutere videre forhandlingsstrategi overfor funksjonæren på norsk. Da vi henvendte oss til ham igjen, så han vennlig på oss og foreslo høflig at vi kunne snakke sammen på svensk siden det også var et språk han behersket. Det var ikke så rent lite flaut med det samme, men utrolig nok: vi fikk vår innreisetillatelse og var glad for de strenge restriksjonene. For til Athos slipper ingen vanlig turiststrøm. Greske menn og ortodokse kristne gis opptil 12 dagers oppholdstillatelse. Utlendinger får maks. 4 dager.
Hvis man er heldig — det gis bare 10 innreisetillatelser pr. dag.
To dager senere satt vi i baugen på «Daphne» og hutret i morgenbrisen. Vi hadde nettopp gumlet i oss litt tørt brød, et par tomater og resten av ferskensaften, — og holdt på å avslutte frokosten med en pære, da båten rundet den første odden på vei mot Athos. Vegetasjonen forandret seg: fra bart lavland slik det var rundt Ouranopolis (nærmeste vanlige feriesmåby som vi nå kom fra) til skogkledde åser og gressletter, — nesten bibelsk landskap. Chalkidiki som Athos er en del av, regnes for å være noe av det vakreste og mest uberørte av gresk natur.
Eneste måte å komme til Athos er pr. båt. Riktignok finnes noen veistubber her og der fra siste krig, men altså ingen biltrafikk bortsett fra en lastebil, en buss vi fikk stifte nærmere bekjentskap med, og visstnok en traktor fra Tito gitt for propagandaens skyld. Viktigste fremkomstmiddel mellom klostrene er båt, men det riktige for pilegrimmer er å gå til fots.
På bussen fra Daphne, Athos «havneby», fikk vi anledning til å studere reisefølget fra båten litt nærmere. Stort sett grekere i sin beste alder: noen alvorlige, de fleste pratsomme og spøkefulle. En og annen utenlandsk eventyrer la vi også merke til, mens bussen sneglet seg oppover en setervei med kjent vestlandsslyng. På de førti minuttene bussturen varte, fikk vi vite litt om hvilke holdninger ikke-ortodokse kunne vente å bli møtt med.
De fleste munkene på Athos kan bare gresk. Det kunne imidlertid ikke vi.
Eldre munker og eneboere som det kanskje hadde vært mest interessant å snakke med, forble vi desverre ofte bare på goddag med. Noe av det første man blir spurt om er nasjonalitet. Etter et prøvende «Germania?» svarer vi «Norvegia» og blir spurt om religion. «Ortodoks?». Vi rister på hodet. «Katolikk?» Vi rister igjen. «Protestant?» Vi rister fortsatt. «Ateist?» Heller ikke det. Prøver å si noe om at foreldrene var protestanter, men... Her stanser gjerne samtalen. Hva har vi på Athos å gjøre når vi ikke er ortodokse? Vi er vel bare turister som vil se deres klostre og hellige ikoner.
Like ved Karyes, Athos «hovedstad», traff vi en eremitt som så annerledes på religionsforskjellen. Han satt på en benk like ved veien med sin rosenkrans da vi gikk forbi. Etter nettopp beskrevne forsøk på dialog gjorde han rede for sitt syn på saken. Han nevnte først en rekke kristne trosretninger: katolikk, protestant, ortodoks... mens han tegnet båser med hendene. Så pekte han mot himmelen med en romslig gest og sa noe på gresk. Vi tolket ham slik:
«Det finnes mange trosretninger, men bare en Gud.»
Karyes — noen få hus: Epistasiaens (Athos øverste administrative myndighet) representasjonsbygg, fremmedpolitiets kontor, et par forretninger og en kirke. I tillegg noen hus, og like ved: klosteret Protaton. Spesielt for Karyes: det er forbudt å røke på gaten. Ved inngangen til fremmedpolitiets kontor sto to store ildfat til å kaste sneipen i.
Ellers var kontoret svært lite byråkratisk. Vi fikk utlevert et blankt hvitt ark hvor vi skulle skrive eget navn, foreldrenes navn, nasjonalitet og fødselsår. Inne på selve kontoret var et enkelt skrivebord med stempel og bak dette en rolig og høflig mann. Han tittet i passet, stemplet papiret, — det var alt. Så videre til Epistasiaens kontor. * Opp til administrasjonsbygningen førte en imponerende bred og høy trapp med Epistasiaens sekretær på toppen.
Han var en eldre tynn mann med grå bukser, stripet vest og en smal bart. På hodet båtlue med Epistasiaens emblem i sølv. Han førte oss inn i et venterom og ba oss vente et øyeblikk.
Etter raske ti minutter stod vi der med hvert vårt Athos-pass og kunne dra hvor vi ville, — vi visste bare ikke hvor. På halvøya finnes 20 klostre, alle rike på ikoner, tradisjoner og spennende biblioteker. I tillegg mindre Skete og einseter hvor vi kanskje ville treffe virkelig fromme munker. Hvor fantes folk som kunne såpass språk at vi ville få noe ut av å snakke med dem? Hvilken rute skulle vi velge? Allerede i utgangspunktet oppga vi å «gjøre» tusen års kultur på fire dager.
Utenfor forretningen hvor man kunne få kjøpt trehåndverk, små ikoner og annet fra Athos, traff vi en rørslig og omgjengelig munk med stort, brunt skjegg. Vi pratet livlig en stund, han på gresk og vi på det vi kunne av fremmede språk mens vi pekte ivrig på ulike steder i et kart over Athos. Etter en stund ga han opp og hentet en eldre, hvithåret munk med vevert, varmt vesen. Beskjedent, med lett skjelving i røsten sa han: «Parlais vous français?» Det gjorde en av oss ganske bra, og fikk vite en del om hvor vi kunne dra.
Vi bestemte oss for å gå til klosteret Iviron på nordkysten og overnatte der.
Slik gikk det imidlertid ikke. Rakk bare så vidt å skrive oss inn i gjesteboken og bli servert de tradisjonelle velkomstdrikkene: En liten kopp gresk (tyrkisk) kaffe, et lite glass ouso (anisbrennevin, som nærmest er gresk nasjonaldram) og et stort glass kaldt, friskt vann som og så sies å være gresk nasjonaldrikk. Så fikk vi vite at båten til Store Lavra, Athos eldste kloster, gikk om ti minutter. Vi stormet av sted — litt tvilrådige, for vi hadde nettopp truffet en eldre klosterbror som snakket godt engelsk og spurte om vi ikke ville slå oss ned som munker der.
Til Store Lavra kom vi om kvelden, slitne etter en kilometers bratt oppstigning fra havna. Vårt første inntrykk av stedet var en rød og svett engelsk professor (jeg tror det var i arkitektur) som stod og drakk av en haveslange. Motorduren og rullingen fra båtturen hang ennå i ørene, likevel kjente vi kveldsstillheten sige innover oss. Vi så munkene sitte under en paviljong omkranset av oleander og slyngplanter. Noen brødre snakket lavt sammen. Andre bare satt — mens rosenkransen beveget seg sakte mellom fingrene.
Store Lavra var og er spesielt sted, selv på Athos. Bygningen fra grunnleggelsesåret 963 står der ennå. Det er der munkene har cellene sine. Til abbediet hører de mest kjente eneboerstedene på Athos: Sketene St. Anna, Kavsokalyvia og døperen Johannes, samt Kerasia, Karoulia, Katounakia og mange flere. For å vise stien til St. Anna fulgte en av munkene oss ut i porten da vi skulle dra. Han pekte på en hylle to—tre hundre meter nesten rett opp i bergveggen ikke langt unna. Der kunne vi så vidt se restene av hytten hvor en eremitt holdt til for ca. hundre år siden.
Eremitten hadde bodd der i nærmere førti år, bare en gang hadde han vært nede i klosteret og holdt messe. Det var hans historie.
Turen fra Store Lavra til St. Anna tok oss drøye 8 timer. Stien virket ikke særlig velbrukt og var av høyst varierende kvalitet i det ulendte terrenget.
Rett som det var ble den avbrutt av friske fjellbekker som sildret nedover og ga næring til frodig vegetasjon her »ved foten av Mount Athos. Mektige kastanjer og ærverdige eiketrær bøyde seg over oss. Av og til måtte vi brøyte oss gjennom tett buskas av kristorn, duftende laurbærtrær og alle slags urter, melisse, salvie, og mange flere. Vi forsto godt hvorfor Athos kalles «Jomfru Marias have.» Det skortet ikke på bratte opp- og nedstigninger underveis. Vi var sikkert i tusen meters høyde da vi fikk øye på et trekors på en knaus like ved. Ved korset så vi ned på et hvitkalket lite kapell som bestod av to vegger og tak over en oljelampe og en ikon. Foran klorte stien og noen trær seg fast før fjellskrenten stupte hundrevis av meter ned i havet som var blågrønt og klart som luft. I skyggen like ved kapellet tok vi pause, nøt utsikten, mediterte en halv times tid og spiste brød og tomater vi hadde fått med som veimat fra Store Lavra.
Like før nedstigningen til St. Anna fikk vi øye på taket av et einsete like ved. Vi satte sekken fra oss, tok av fra stien og dristet oss til et besøk hos eneboeren. Litt nølte vi ved grinda, men gikk så bestemt bort til hytta og banket på det vi trodde måtte være hovedinngangen. Først litt forsiktig, siden kraftigere, men ingen svarte. Var han tunghørt? Vi gikk rundt, prøvde å se inn, banket på andre dører, men uten hell. Var akkurat i ferd med å gå, da en gammel hvithåret munk med tynt hvitt skjegg, tittet spørrende ut av døren og ropte på oss. Vi hilste på gresk og hadde igrunnen ikke mer å si, vi hadde jo egentlig ikke noe ærend. Gamlingen så på oss, skjønte at vi gjerne ville prate og spurte om vi ville ha et glass vann.
Det ville vi selvsagt og satt oss på verandaen. Han ropte inn i hytta, og ut kom en mann rundt femti med vann til oss.
Som vanlig slapp vi raskt opp for spørsmål og svar. Det viste seg at gamlingen foruten gresk talte rumensk, men det hjalp lite. Selv var han rumener og hadde kommet til Athos i tyve—tredveårsalderen, før østblokklandene stengte for utvandringen hit. Nå var han over åtti og bodde alene her opp i fjellet.
Den yngre var bare innom med forsyninger og sannsynligvis også for å se til ham. Den gamle var temmelig krokrygget og gikk med stokk. Han fant frem et Europakart han hadde fått av en nederlender som hadde vært på besøk for en tid siden. Viste oss hvor han var fra, og vi pekte hvor vi kom fra. Utrolig hvordan man får kontakt med mennesker som er så liketil.
Før vi gikk, fikk vi komme inn i kapellet hans. Det utgjorde en tredjedel av hytta, enkelt og rent: ikoner, altertavle, og et lite bord med lysestake og noen friske blomster. Munken tente et vokslys, og noen gode minutter ble vi bare stående stille. Det duftet friskt av ortodoks røkelse. Resten av hytta var mørk og lav under taket, i et av rommene lå hvitløk som vi kunne merke var en del av gamlingens spartanske kosthold.
Ned til St. Anna fikk vi følge med santisk musikk. Akkurat nå farter han fra kloster til kloster og har korøvelser med munkene. Det er en t o'"x <' v gammel og glemt «Maria-hymne» som skal inn<f>\es. den yngre munken. Han var sprek og tydelig vant til å gå i fjellet, gikk fra oss flere gånger. Dagen etter dro vi videre til Dionysos klosteret, og her begynte Athos’ dører virkelig å åpne seg for oss.
«Dere kan trygt bli i to dager til.
Riktignok står det bare fire dagers opphold i passet, men dere kan regne en dag ekstra til innreise og en til utreise.» Vi treffer fader Paul ved basilikaen i Dionysos, og han tar oss med ut på en balkong som stikker ut fra klosterets vestvegg tyve meter over bakken. Fader Paul er en riktig trivelig ortodoks prest fra Pireus. Han pleier tilbringe det meste av ferien sin på Athos som retrett. I r s Dionysos er hans skriftefar abbed, derfor er det naturlig å komme hit. Også prester trenger noen å drøfte sitt religiøse liv med. Fader Paul har vært noen år i USA og snakker godt engelsk.
En eldre spedlemmet munk viser seg i døråpningen, og fader Paul ber ham komme ut til oss. Vi blir presentert for fader Andreas. Milde brune øyne glim ter over småkrøllet skjegg. «Han er for fatter», sier fader Paul. «Har skrevet bøker om Athos, og nylig en bestseller om moderne menneskers problemer (for tiden utsolgt i Hellas). Til daglig er han professor i bysantinsk musikk ved sko len her på Athos.» Også fader Andreas taler engelsk. Forteller med et varmt smil hvordan han kom til Athos i tyve årsalderen. Slo seg ned hos en eldre munk i et av de mest asketiske eremittsentrene på sørøstkysten. Og om sin tid som sekretær ved Epstasiaen •— et ærefullt verv forstår vi på fader Paul. Akkurat nå reiser fader Andreas fra klos ter til kloster og har korøvelser med munkene. Har funnet en gammel Maria-hymne som innøves til den store Mariafesten i midten av august. Mange minutter får vi ikke sammen med ham, fader Andreas har åpenbart mange å snakke med.
Samtalen med fader Paul fortsetter imidlertid til vi bare så vidt skimter ansiktene i mørke. Han vet om flere språkmektige munker: fader Georgios er abbed i Gregoriou, nærmeste kloster.
Han har vært professor i ortodoks teologi i USA og snakker meget godt engelsk. Vi får med et brev som utrykker at vi ønsker å treffe fader Georgios — skrevet på gresk. Fader Paul sender også muntlig beskjed med en som skal samme vei. Vil vi besøke eremitter, må vi imidlertid ha med noen som kan gresk. Neste år kan vi dra sammen med ham, sier fader Paul og inviterer oss på besøk i Pireus neste sommer. Vi Så går vi og legger oss, det vil si ikke fader Paul. Han har ennå noen han skal treffe. Mange timers søvn blir det ikke, for nå er klokken elleve, og han skal opp til første tidebønn halv fem.
De fleste munker sover sjelden mer enn fem—seks timer. Seiv trenger fader Paul mindre søvn på Athos enn hjemme i Pireus. Det skyldes den rene og gode atmosfæren her, mener han. Han lover å vekke oss i tide før båten til klosteret Gregoriou går neste dag.
Båten er full av sortkledde munker.
Vi er etterhvert blitt så vant til det at vi ser på sort kalott og sid kjortel med lærbelte som det normale, kjenner oss nesten litt underlige i olabukse og skjor te. På kaia legger vi merke til en høy, mørkskjegget mann. Han har sort stav med sølvholk og blir vist spesiell ær bødighet. Til og med fader Andreas, musikkprofessoren, bøyer seg for ham og kysser hånden hans. Kan vel være i førtiårene et sted, ønsker liksom alle velkommen og vandrer opp til klosteret fulgt av to yngre munker.
Straks innenfor klosterporten ser vi en gråsprengt, kraftig munk med vidt oppsperrede øyne og påfallende ansikts utrykk. På hver side står to andre mun ker og godprater med ham som om alt var normalt. Akseptert selv om det klik ket på hans gamle dager. Vi husker alle de eldre munkene vi etterhvert har sett og den omsorg og respekt de yng re viste dem. Her er det å bli gammel naturlig og meningsfylt kanskje mer enn noe annet sted.
Gjestemesteren i Gregoriou var en høy, svartskjegget og nokså brysk mann.
Vi viste ham lappen med ønske om å snakke med abbeden, men han bare så kort på oss og gikk videre. Vår følges venn med muntlig beskjed henvendte seg også til ham, men fikk intet sikkert svar. Kanskje fikk vi treffe abbeden om en time, kanskje ikke før i kveld.
For første gang fikk vi spise i refek toriet sammen med munkene. Riktig nok satt vi ved eget bord, men fikk samme slags mat: brekkbønner jevnet med soyamel, tomater og brød. Vann å drikke. Til dessert et stort stykke frisk vannmelon og et lite stykke halva (søt dessert) av nesten kjeksaktig konsistens.
Under måltidet leste en av brødrene høyt fra de hellige skrifter inntil en tydeligvis fremstående munk slo i bor det med en liten klubbe: måltidet var over, og alle reiste seg.
Noen timer senere banket det på døren til rommet vårt. Budbringeren fra Dionysos ga litt hektisk beskjed om at vi kunne treffe abbeden nå, det var bare å gå til refektoriet. Der ventet den høye mørkskjeggede fra bryggen. Det flagret litt i den sorte kappen da han med en rask, men myk bevegelse anmodet oss om å følge ham. I kjølvannet studerte vi det kraftige mørkebrune håret hans. Det var samlet til en knute i nakken og dyttet inn under det store kalotten. Han beveget seg raskt. Til abbeden, trodde vi først, men ble gradvis usikre. Kanskje det var..., nei det var ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss en mann i hans stilling. Sikre ble vi ganske snart. Vi satte oss i klosterporten. Det var sent på ettermiddagen. Stadig noen som kom og gikk — munker, bygningsarbeidere, pilegrimmer — alle bøyde seg for ham og kysset ham på hånden. Han forklarte oss hvorfor.
— I kraft av sin stilling representerte abbeden Kristus blant klosterbrødrene.
Når de bøyer seg for abbeden, er det i virkeligheten Kristus de bøyer seg for.
— For oss som ikke er ortodokse, hvordan ville det være naturlig å forholde seg?
— Det ville være o.k. å gjøre som dem.
— Hvordan blir man abbed?
— Munkene valgte meg. Egentlig kommer jeg fra et kloster utenfor Athen. Hvis munkene skulle ønske det, kan de avsette meg, men slikt skjer sjel den.
— Finnes det levende helgener på Athos?
Abbeden ser på oss med vennlige brune øyne. Myk og taktfull, men også vant til å si hva han mener.
— Ingen blir helgener mens de lever.
— Men noen er vel frommere enn andre?
— I Keroulia lever eneboere i ytterste fattigdom. De spiser bare brød og oliven. Hver gang noen av oss er på besøk hos dem eller de hos oss, utstyrer vi dem med proviant og litt penger.
Vi så for oss gamlingen like ved St.
Anna og husket noen hytter vi hadde sett langt nede i en steinur.
— Er eneboerens liv mye forskjellig fra klostermunkens?
— På en måte ja. Klostermunken tilbringer det meste av dagen i kirken opptatt med liturgi — kontemplasjon over mysteriene. Det er hans viktigste religiøse arbeide. Eneboeren bruker det meste av døgnet til bønn.
— Prøver han stadig å gjøre opp det uferdige i sitt forhold til Gud?
— Munken ber ikke bare for seg selv, men også for kirken, kristenheten og alle forhold i verden.
— Hva får en til å velge den ene livsformen fremfor den andre?
— Noe av det viktigste er at man finner en eldre munk som kan veilede en. Valg av skriftefar er det primære, den ytre formen gir seg ofte mer etter omstendighetene. Man reiser gjerne rundt inntil man finner en man har tillit til. Særlig for de unge munkene er det svært viktig å drøfte sine religiøse erfaringer med sin skriftefar som i klostrene gjerne er abbeden. Det gjelder å forstå religiøse erfaringer rett, både de gode og de dårlige. De yngste munkene snakker jeg som regel med hver dag.
— Det blir en travel arbeidsdag? — Ja.
Vi la merke til at fader Georgios hadde en rosenkrans av sort ulltråd. Allerede på bussen fra Thessaloniki til Ournaopolis hadde vi sett en munk sitte med en slik i hånden mens leppene beveget seg.
— Hva bruker dere rosenkransen til?
— Den brukes når vi ber Jesusbønnen. Først sies ordene med leppene:
«Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg.» Så gjentar man den bare mentalt.
Etterhvert kommer bønnen automatisk fra hjertet og gjennomsyrer alt man gjør.
— Hvordan skjer dette?
— Det kan ikke forklares, det må erfares. Veiledning over lang tid er viktig. Hit kom en gang to unge protestanter som hadde forsøkt på egenhånd.
De nådde et stykke på vei. Siden stoppet det opp. For å nå helt frem er det nødvendig å gå inn i den ortodokse tro og motta dens sakramenter.
— Hvordan takles perioder man synes det religiøse liv virker tungt og meningsløst?
— Problemet er da som oftest at man ikke lenger er ydmyk.
— Hvordan gjenvinner man ydmykhet?
— Problemet er gjerne ikke så stort.
Det ligger i sakens natur at man må ha en viss grad av ydmykhet allerede før man bestemmer seg for å gå i kloster.
Ellers hjelper bønn, skriftlesning og det å delta i gudstjenesten og klosterlivet forøvrig.
— Legg merke til den lille munken som går der borte. Fader Georgios nikker i retning av en liten mann som rusler rundt med senket hode.
— Han er nå seksti og skriftefaren nærmere nitti. I de siste førti år har han ikke foretatt seg noe uten å rådføre seg med skriftefaren først. Han er en from mann og en meget god munk.
Fra båten hjem siste dag så vi noe av det vi ikke hadde fått med av Athos, klosteret Simon Peter. Det ligger høyt og fritt på en klippe som hever seg ved to hundre meter nesten rett opp fra havet, og tilfredsstiller alle arketypiske og mytiske forestillinger om hvordan et kloster skal være. Bygningene minner om tibetanske klostre: Potala. Store murfasader med bindingsverk. Kanskje en kuppel eller to med kors, og vakttårn (til vern mot sjørøvere som herjet fælt på 1400-tallet). Til forveksling likt en befestet middelalderby omgitt av klosterets kjøkkenhave med tomater, auberginer, poteter, agurker m. m. Vinranker slynger seg rundt murene, og litt lenger unna terasser med oliventrær. I følge fader Paul hadde søkningen til Simon Peter økt de siste årene. Vel 30 av de 65 munkene var ganske unge menn. LAS VEGAS?
Vemodig å vinke adjø til det siste klosteret. Atmosfæren ved Stillhetens Berg henger ennå i. Men det er ingen selvfølge at den skal få vare. Det er nok av dem som mener det bør legges bilvei helt frem til alle klostrene, så flere kan få se dette «levende museum». En nå værende gresk politiker skal ha foreslått å ominnrede klostrene til casinoer, nattklubber og discoteker for å tjene på stedet. Vi håper hans Las Vegas-visjon ikke slår gjennom.