Vi er utenfor allfarvei, på besøk hos en attraksjon man leter forgjeves etter i turistbrosjyrene, Kashmirs største yogi.
Den lykkelige dal er Kashmir blitt kalt. Om man er mer lykkelig her enn andre steder i verden skal være usagt, men blir man glad av betagende natur, så har Kashmir det. Svært vakkert ligger hovedstaden Srinagar 1600 meter over havet, omkranset av snedekte Himalayafjell. Turisme er av me get förståelige grunner hovednæring.
Vi er imidlertid noe utenfor allfarvei, på besøk hos en attraksjon man leter forgjeves etter i turistbrosjyrene, Kashmirs største yogi. Det er et møte med en annen verden, — så förunderlig at det kanskje for noen virker stø tende. Men dette har noe av draget fra det gamle India over seg, så la oss prøve med litt förståelse over kulturgrensene.
Vi er i Srinagar, hovedstaden i Kash mir. Indias nordligste distrikt. Turen hit har vært lang og strabasiøs, men vi blir så rikt belønnet ved ankomsten at vi glemmer alt annet. Som overalt ellers i India finner vi en blanding av betagende skjønnhet og grinende heslighet. Vi må dog medgi at noe vakrere enn det land skap som møter oss her, har vi sjelden eller aldri sett.
Byen i seg selv er grå, skitten, uappe tittlig. Kanalene som gjennomstrømmer den på kryss og tvers er ren gjørme, hvor kloakk og annen uhumskhet ren ner ut.
Som kontrast til dette ligger Dal-sjøen som en juvel midt i byen, med bitte små smaragdgrønne øyer og høye ranke pop ler. De små øyene er flytende og kan om så ønskes flyttes. De er laget av torv og sindig spikret sammen av plan ker. Det er slett ikke uvanlig å se en grunneier komme tauende med sitt stykke land, med blomster, grønnsaker, me loner og det hele, for å finne et nytt til holdssted i en av innsjøens mange fing re.
Elven Djum bukter seg gjennom Kashmir-dalen og gjennom Srinagar, og under dens 9 broer. Den lykkelige dal er av geografiske magasiner blitt kåret som verdens vakreste.
På mange måter blir vi minnet om Venedig der vi farter rundt i shikaras, Srinangars gondoler. Shikaraen er en slank farkost med en stor liggeplass midt på og perledinglende baldakin bak.
De benyttes ikke bare til å frakte tu rister, men fungerer også som flytende forretninger, hvor alskens varer tilbys til, etter vår standard, utrolig lave pri ser.
Majestetiske, snedekte Himalaya-fjell med topper som pisket krem omkranser innsjøen på tre kanter, de gjør land skapet spennede og dramatisk. mang en agnostiker har her vært nærmere mystiske opplevelser enn han våger å innrømme.
Så forlatt alt. Larmen i overfylte byer. Den det, kom til et fantastisk Himalaya-eventyr. Din ferie kan aldri ble mer storslått.. osv.»
Spennende og dramatisk er også det som har brakt oss til Kashmir, nemlig håpet om å få møte Kashmirs største yogi — Swamijii Lakshmanjoo. Swa mijii betyr kjære mester og det heter han blant alle her i Srinagar. Vi hadde en berettiget forventning om å finne noe annet hos Lachsmanjoo enn det vi hit til hadde funnet hos de mer eller mindre hellige menn som India vrimler av.
Våre hjemmelsmenn overgår hverandre i å prise ham. De beretter om oppvekst i en velstående indisk familie, og hans beslutning om å forsake rikdom og an seelse, og begi seg på søken etter det evige og tidløse. Dette førte til at han lenge trakk seg fullstendig tilbake til ensomheten. I 6 år satt han på en og samme sten og mediterte. Denne intense daglige «ni til fire» rutine. Kom bort fra og langvarige fordypelse i indre proses ser brakte ham til den forankring i det evige som han søkte. øverste autoritet for Kashmir-shaivismen, og gjennom denne forsøker han å bi bringe sine disipler og andre søkende noe av det han selv er funnet frem til.
Kashmir-shaivismen bygger på Vigy ana Bhairava Tantra og Shiva Sutras som sies å være ca. 4.000 år gamle, og på Malini Vijaya Tantra, omtrent 1000 år eldre. Disse eldgamle skrifter er dik tert av guden Shiva til hans elskede, Parvati, fjellets datter, som svar på hennes spørsmål. Ifølge indisk mytolo gi er de direkte åpenbaring fra Gud til Menneske, og skal ha undergjørende virkning hvis man tar innholdet til føl ge. Parvati spør:
Oh, Shiva, hva er din virkelighet?
Hva er dette underfylte univers?
Hva er frøet til alt dette?
Hva er i sentrum av det universelle hjul?
Hva er det liv som hinsides form gjennomtrenger form?
Hvorledes kan vi gå helt inn i dette, — ut over rom og tid, navn og beskri velse? Opplys meg!
Shiva svarer så med å gi 112 tek nikker til sinnets opplysning. 112 me toder til å åpne bevissthetens skjulte dør. Vigyana Bhairava Tantra er ikke intellektuell, heller ikke filosofisk. Det dreier seg om teknikker, ikke prinsip per.
ved Shalimar-parken, stormogulen Shah Jahans berømte gledespark. Som Taj Mahal anla han også denne park i hen givenhet til sin hustru, og kalte den «kjærlighetens tilholdssted» — Shalimar.
I haven ligger et gammelt eventyrslott bygget over et naturlig fossefall. Strøm men som hvirvler ned fra fjellene er blitt regulert så den flyter over farge rike terasser og sprudler frem i fonte ner i blendende vakre blomsterbed, — inderne har en egen smak for slikt. El ven er også blitt ledet inn i noen av slottets værelser og munner så til slutt ut i Dal-sjøen som en vifte. Den enor me parken er et cresendo av farger og lukt, her vokser roser, jasmin, valmu er, stemorsblomster, liljer og alle blom ster som i det hele tatt lar seg dyrke så langt nord og så høyt over havet. En symmetrisk rekke med lønnetrær, sym presser og kirsebærtrær danner en sma ragdgrønn sirkel. Bak dem tårner de mektige Himalayafjellene. Alt bærer preg av tidkrevende og kjærlig stell av dyk tige gartnere.
Mesterens boplass består av tre to etasjes hus og ett par mål tomt, omgitt av en mur. Han er nu en mann på ca. 70 år, og tilbringer det meste av sin tid i bønn, meditasjon og andre forsenk ningsmetoder. Lakshmanjoo har ikke be talt arbeid. Han tar heller ikke imot gaver fra sine disipler slik skikken er ellers i India. En stor arv har satt ham i stand til å drive sitt ashram uten al misser.
Disiplene behandler ham, noe frem med for oss, som en levende gud, med dyp ærbødighet. De kommer til ham for å spørre om råd ved åndelige som verdslige behov. Han selv er som of test svært uhøytidelig og humoristisk, men er tydelig sin verdighet bevisst.
Hans fysiske utholdenhet er ikke lenger hva den var på grunn av hjertesvikt, og han plages av migrene. Seiv gude mennesker unngår tydeligvis ikke den slags, konstanterer vi. Men fremtonin gen er imponerende, — høy, kraftig, med et vakkert djervt ansikt, han vir ker nesten selvlysende, kongelig å skue, samtidig humoristisk, lun, varm. Han kler seg enkelt i den vanlige Kashmir boers hverdagsdragt, en fotsid vid kofte til å knappe i halsen, laget av grovt verkenstoff.
Vårt første møte med dette menneske finner sted på Srinagars mest lukseriøse husbåt, leiet for anledningen. Den blir staket ut på innsjøen en fløyelsmyk stjerneaften. Vi er så stille, så stille for ikke å gå glipp av noen av de gullkorn som kommer fra mesterens munn. Kan det være sant dette, som hans disipler forteller, at ved å berøre hans ankler og føtter, og så stryke seg over ansiktet, får man del i hans åndelige kraft? Vi har sett hans disipler gjøre dette, og vi har også sett hvor nonchalant Laksh manjoo slenger frem foten til berøring.
Vi oppdager fort at han ikke opplever seg som en ufeilbarlig pave. Han sprud ler formelig av glede og ler av og til rungende, samtidig som et dypt og sin dig alvor preger ham.
— Når du er i ditt sentrum er du alltid hel, sier han.
— Hensikten med de 112 teknikkene er å finne ditt indre sentrum, balan sen. Det vil gi deg årvåkenhet.
Det er påfallende hvor årvåken han selv er, intet ser ut til å unndra seg hans oppmerksomhet. Enten det skjer bak hans rygg eller nede ved båtsiden, hvor tjenerne med et hurtig tilrop blir hindret i å trakte vår te med Dalsjøens skitne vann.
— En opplyst mesters syn, sier en av disiplene, er som røntgenstråler. Det trenger gjennom all materie. Det gud dommelige øye har sentrum overalt og ingen omkrets. Om mesteren lukker øy nene, om han sover eller er våken, så ser han alltid alt.
Vi ligger på ryggen på husbåtens tak og suger inn skjønnhetsinntrykk, de ti melige og de tidløse. Over oss hvelver stjernehimmelen seg, rundt oss står de gigantiske Himalayafjellene og under oss bruser det stille fra Dal-sjøen. Med ett passerer et romskip, — ja hva så, kanskje var det en satelitt eller et stjer neskudd. Hvem vet, alt er mulig i slik en natt. Dette egenartede menneske som sies å ha kontakt med krefter og evner i seg selv som vi knapt har hørt om, lokker han frem noe i oss som vi ikke hadde kontakt med tidligere? Hvorfor bobler det og syder av glede i oss bare ved synet av han? Hvorfor sitter vi som målbundet og lytter til det han sier, men ennå mer til det han formidler ved sitt nærvær?
Han forklarer hvorfor veien til sannhet må gå gjennom metoder, sånn som de 112. Sannheten kan aldri rommes i ord, den er indre mystisk viten — erkjen nelse hinsides forgjengelig. Det som sporer mot det mål er sannhet. Og slik virker teknikkene i Vigyana Bhairava Tantra.
— Forsøk en eller flere av dem så vil dere forstå, sier Lakshmanjoo.
— Når du skal nyse, le eller gjespe, konsentrerer deg om det punkt hvor disse funksjoner begynner og slutter, så överskrider du grensen, forteller han.
— Når du er i ørkenen eller på et høyt fjell konsentrer deg om uendelig heten i universet og du går utenom alt.
— Ved en dyp kilde, se stille ned i dypet inntil det vidunderlige åpner seg.
Den hellige mann leder våre tanker inn i helt uvante baner, vi følger ham bare et lite stykke på vei, — og så glipper det. Det er for fantastisk at den ne mannen som sitter foran oss sies å ha direkte kontakt med universets dy peste krefter, sies å være en levende helgen. For våre vesterlandske hjerner blir dette et tankekors. Helgendyrkelse hører ikke med til hverdagslivet hos oss, slik det tydeligvis gjør her. Det er som å være på en annen klode.
Vi er tilstede ved en puja til Laksh manjoos pris. Her skjer noe som etter sigende kun blir de levende frigjorte til del, tilbedelsen rettes direkte til Lachsmanjoo. Dette er svært fremmed for oss. Han sitter på en forhøyning med lukkede øyne, gåtefull og utilnær melig. Foran står en disippel med en brennende kamferflamme som han be veger langsomt i sirkel mens han chan ter på sanskrit, — lenge dvelende på vokalene. På et lite bord står røkelse, blomster, kokosnøtt, betelnøtt. Alt blir i tur og orden symbolsk ofret til Laksh manjoo. Han sitter opphøyet og later til å være i dyp trance. Luften er tung av røkelse og duften fra eksotiske blom ster. Kamferflammen som disippelen svinger sies å rense atmosfæren og brenne opp våre synder, — også den etterlater en egenartet lukt. En merkelig seremoni, hvorledes virker den på oss utenforstående? Sitter vi der upåvirket og betrakter, eller deltar også vi på vårt vis? Ja, hva gjør vi? Noe under fundig griper, — sansene påvirkes av luktene, av monotonien i de syngende ordene, av det ubegripelige at disiplene tilber Gud direkte. Vi lar det være hva det vil og trekkes mot uanede stemnin ger i oss selv. Disippelen chanter vide re. Vi følger melodien, lydene, rytmen.
Og så plutselig er det bare lyden som løfter og bærer oss inn i en annen let tere og renere sfære.
— Med en mesters hjelp kan veien mot frigjøring åpnes, sier Lakshmanjoo.
Uten en mesters hjelp kan vi bli stå ende på stedet hvil i 1000 år.
«Universell bevissthet er vår sanne natur.» «Å tro at individuell bevissthet er vår sanne natur og være uvitende om at universell bevissthet er vår egen na tur, er ufrihet.» Noen kilometer utenfor Srinagar lig ger Shankarpall. En kolossal flat sten ved et fjellstryk, omgitt av tett saftig grønn skog. I følge myten var det her Shiva dikterte sine Sutras til Parvati for vel 4000 år siden. Men før begiven heten fant sted, vendte han sitt clair voiante syn i alle himmelretninger for at ingen skulle være vitne til hva som foregikk. En liten skapning, fisken Mat syendra, fulgte allikevel med i alt som ble sagt. Senere ble fisken frigjort fordi den hadde bivånet diktaten av Shiva Sutras, og fikk dermed sin plass i den frodige indiske mytologi. Legenden sier videre at Sutraene er risset inn i Shan karpall. Men da vi kommer dit, var den blank som en munkepanne. Vi ser spørrende på Lakshmanjoo. — Gudene har snudd stenen for at sutraene skal være bevart til evig tid, sier han. Ja, da så, tenker vi... tras, mens vi med våkne sanser forsø ker å fatte mest mulig av det han sier.
Det meste går over våre hoder, men vi har utrustet oss med stenograf, lydbånd opptaker og alle knipser mengdevis av fotografier. Disiplene har latt oss forstå at det å være tilstede med mesteren på Shankarpall er noe helt spesielt. Vi skulle allikevel ikke få anledning til å lese våre stenogram, høre våre lydbånd eller se våre fotos. Stenografen satt som fjetret og skrev ikke et ord, lydbåndet sviktet og fotografiene ble blanke. Til feldigheter eller var det..., tja, hva var det?
Vår søken etter hellige mennesker og hellige steder bringer oss også til Khurbhawam-templet. På inngangsporten pranger en plakat: «Den som spiser kjøtt, drikker alkohol og røker tobakk må ikke betre denne helligdom. Intet laget av lær må bringes inn.» Stedet har en förunderlig attraksjon, som tør være kjent langt utover Kashmirs gren ser. En rektangulær vanndam som un der normale omstendigheter er melke hvit. Den varsler naturkatastrofer ved å bli kullsort. Ved voldsomme konflikter blir den blodrød. Således skal dammen ha varslet den lammende konflikten mel lom India og Kina i 1964 med kullsort vann, og da krigen brøt ut var vannet blodrødt i 21 dager. Dammen virker skitten og gjørmet. Riktignok flyter no en lotusblomster på den, men også mye annet som ikke er fullt så elevert.
Tempelet er innviet til den guddom melige mor til hennes fryktelige aspekt Kali. Hun er fryktinngytende å skue der hun står med rovdyrtenner og blo det strømmende nedover kinnene etter å ha fortært offerdyrene. Men også en del andre guddommer holder til på samme område. Blant annet er dette eneste sted i India hvor apeguden Ha numan har et tempel. Ganesha, guden med elefanthode og menneskekropp fin nes også her. Ganesha er kjent for sin store visdom og forkjærlighet for søt saker. Han sies å fjerne alle hindringer, derfor blir han påkalt ved begynnelsen til alle ting.
Ved avreisen fra Kashmir følger er innfartsvei til Srinagar, — også denne ble i sin tid plantet av mongulene. Alle får et signert eksemplar av Shiva Sutras, og han gir sin velsignelse med på veien.
— Dere kommer nok igjen, sier han.
Kashmir gir mersmak.
— Det gjør også du, tenker vi.
Bussen siger langsomt fremover. Det siste vi ser av Lakshmanjoo er at han står i sin åpne jeep med et stort lommetørkle og vinker, vinker...