Høsten 1976 ville kommunen utlegge Marcello Haugens særegne eiendom på Lillehammer til friluftsområde.
Den siste tredjedel av sitt liv levde Marcello Haugen (1878—1967) på sin eiendom Svarga ved Lillehammer. Eiendommen er fortsatt på private hender, men høsten 1976 ville kommunen utlegge en del av den til fri luftsområde, hvilket bl.a. ville medføre rivning av hovedbygningen og det lille huskapellet. Avisinnlegg og protester fra slekt og venner av Marcello førte frem, planene ble skrinlagt.
Men saken er neppe avsluttet ennå. Skjønt Marcello Haugen var viden kjent både i inn- og utland, utførte han ikke bedrifter som dagens politikere og offentlig styre finner verdige til heder og minnesmerke. Typisk nok er han ikke nevnt i våre leksika.
Men selv uten å ta stilling til hans evner, kan man trygt si han har spilt en stor rolle i Norges indre historie. Marcello har et langt kapitel i den uskrevne bok om vår folkesjel. Og skulle ikke det være grunn til å bevare noe etter ham?
Huskapellet på Svarga er lite og sær noen kaller det smakløst, men av et løfte Marcello hadde gitt gang han hadde kalte stedet: «Sjelens katedral», ved inngangen ble skrevet ordene:
Eterna (den evige mystikk). å være stille, et sted kontemplasjon og meditasjon; her Innvendig er det svært broket både i og interiør. Rommet domineres fiolett, men takbjeikene er malt i sterkt blått og rødt. Flere av vinduene har glassmalerier, på veggene henger målerier, tegninger, ikon, innrammede dikt skrevet av venner og besøkende, og et gipsrelieff av Marcello selv. En stor plansje forestiller de syv skapelses dager og de seks store reinkarnasjonen Zarathustra, Hermes, Buddha, Moses, Elias og Kristus. Der er et alter med Kristus-bilde, orgel og koralbok, en hvitmalt vestalinne (prestinne for den romerske gudinnen Vesta) av blikk. Et skap med bibel, misjonsblader og plastikkblomster, et par vakre gyldenlærs stoler, og opp under taket en stor, gammeldags grammofontut.
Flere bord står rundt om, bl.a. et åttekantet salongbord med fiolett duk hvor de astrologiske dyrekretstegnene er brodert rundt et pentagram (= fem kant, gammelt symbol for verdensaltet, skal også beskytte mot onde ånder).
Nordre utgang er malt med korset og rosen, rosenkreuzersymbolet.
Bak alteret er et slags sakristi, et trangt kott med en stol og et bord. På bordet er duk, lysestake, et lite krusi fiks og en bibel. Her er lite som kan avlede oppmerksomheten.
Under kapellet er en mørk kjeller med jordgulv. I denne står åtte naturstore gipsbyster, hvorav tre er laget av billed huggeren Trygve Thorsen, de andre av Marcello. De forestiller Marcello og hans nærmeste familie. Marcello var sterkt knyttet til slekter, i sine yngre år reiste han til Italia for å spore sine aner, og senere på Svarga var det all tid fullt av familie i feriene. Han var riktig en pater familias.
Kjellerrommet ble derfor omfattet med særlig omhu, det viste han bare til utvalgte, mens resten av kapellet var åpent for alle.
Marcello Haugen var vidt kjent, kan skje mest som en mann med synske og helbredende evner. Man aner hans be rømmelse når man vet den tyske keiser Frantz Josef bad ham bli hans person lige rådgiver; ved krigsutbruddet i 1914 han kalt til et hemmelig general hvor Hindenburg, og sann også von Moltke og Luden Marcello var venn og Christian Morgenstern, og var også nær tilknyttet Rudolf omstendigheter senere skilte dem. et grevskap med slott Han var vis — og mangfoldig. Han kontakt med haugianere, antro skrifter som Draumkvedet og Sitt indre liv snakket Marcello Hau Seiv stod han i statskirken.
Man får et lite innblikk i hans livs 1930, over en dag. (Nedenfor innsatsviljen. Bl. a. anbefalte han ånde drettsøvelser og avspenningsøvelser.
Hver kveld tok han et tilbakeblikk over dagen. Han har også drevet med ulike kontemplasjons- og meditasjonsmetoder, men eksakt hvorledes må vi gjette oss til.
Fra sin ungdomstid hadde han opp daget at problemstillinger kunne løses ved at han lyttet innover i seg selv, holdt seg konsentrert ventende — og ved tål modighet arbeidet svaret seg frem over tid.
Han mente at alle mennesker har la tente evner til oversanslig skuen, og at disse kan utvikles gjennom bestemte meditasjonsøvelser. Men han var en mann av få ord, og få spurte ham.
Han var imidlertid svært opptatt av at andre skulle oppdage taushetens ver di og refleksjonens betydning, hvilket fremgår av bokens hans. Mange gav han et ord, et budskap å kontemplere over, eller han foreslo en tur til kapellet etter samtalen med ham, men mange gikk dit uten oppfordring.
Og ennå i dag, nær ti år etter hans død, finner mennesker veien til den lille, grønne bygningen og freden der. * Det er skrevet ganske lite om Marcello Haugen, det meste av stoffet til denne artikkel er hentet fra Øistein Parmanns bok om ham. Billedet fra kapellet og supplerende opplysninger velvilligst fra hans niese, fru Kvakkestad.