Vi er i Leh, hovedstaden i Ladakh, et gammelt kongedømme som grenser opp mot Tibets høyslette.
Tibet eventyrlandet på verdens tak. Dalai Lamas tapte teokrati. Strengt og nærmest hermetisk lukket både før og etter kinesernes invasjon. En för underlig kultur, merkelige religiøse skikker. Et land å drømme og dikte om.
Mindre kjent er Ladakh, — et kongedømme som grenser opp mot Tibets høyslette. Idag tilhører det Kashmir. Fjellandet har fått navnet Lille Tibet, og det fortjener det. Både religiøst og etnisk er Ladakh del av den tibetanske kultur. Her er magiske rituelle maskedanser, levende gjenfødte guder og gåtefulle klostre.
Vi er i Leh, hovedstaden i Ladakh. Scenen er tempelgården i Hemis Go mpa, lamaismens høyborg i området.
Trompetene gjaller. Heroldene med sine lange basuner står øverst på tem peltrappen, som ved en middelaldersk ridderturnering. Ned trappen skrider en prosesjon av klosterets lamaer. Den høyeste lama, den unge rimpoche, er blant dem. Over ham bæres en stor parasoll i gylden brokade.
Dype, monotone rytmer setter inn.
Munkenes underlige, suggererende trom ming fyller luften, skaper samme dra gende stemning i alle tilstedeværende.
Rytmene bølger fra og til i time etter time.
Klosterplassen er fylt av mennesker, tibetanere i sine fineste nasjonaldrak ter. I sentrum dansende munker. Det er årets store festival, Meia of Hemis Gom pa, tiden for maskedanser her i Hemis klosteret. Dansen synes nesten statisk, men er samtidig fortettet av gåtefullt liv. Munkene danser med små vaggende bevegelser, for ansiktet bærer de uhyggelige masker. Dansen avspeiler kamp mellom guder og demoner. Maskene er groteske, malt i streke farger. Eneste unntak er en gylden maske med rene trekk, symboliserende den hellige lama, Buddhas representant.
Han sitter ubevegelig og uforstyrre lig mens guder og demoner hvirvler om kring på plassen. Seiv går han ikke ak tivt inn i striden, men representerer al likevel med sin opphøyede ro den høy estes styrke. I begynnelsen ser det ut til at demonene skal få herredømme, men til slutt må de onde vike for de gode krefter og den hellige lama.
En av munkene danser seg inn i eks tase. Trommene følger ham, intenst og besettende. Munken arbeider seg dansen de ned i halvt stående, halvt sittende stilling, vaggende og huskende. Rytmene og ekstasen gir ham store krefter, lenge lenge holder han på, uten tegn til trett het. Det er som om han er blitt ett med noe utenfor ham selv.
Ladakh er et vidstrakt og goldt fjelland, dannet av de vestlige forgrenin ger av Himalayafjellkjedene. Det er et av verdens høyeste og tynnest befol kede områder, ca. 1 innb./km2. Opprinnelig har det tilhørt Tibet, men da det tibetanske kongedømme gikk i oppløsning før år 1000, ble fyrstedømmet Ladakh er selvstendig kongerike. Befolkningsmessig og religiøst sett har det frem til i dag fullt ut tilhørt den tibetanske kultur.
Vest for Ladakh ligger Kashmir, og siden 1836 har Ladakh vært under herredømme av Kashmir, hvor befolkningen for det meste er muhamme dansk. Men kulturelt har det ikke vært noen påvirkning av betydning. Dette på grunn av de store fjellkjedenes beliggenhet, de stenger for kommunika sjonen. I dag hører begge områder inn under den indiske provinsen JammuKashmir.
Kineserne gjør nå krav på Ladakh, de har allerede erobret en del land lengst øst, og det har vært mange harde trefninger. Inderne holder en stor styrke inne mellom fjellene og området har av disse grunner vært stengt for turister helt til sensommeren 74. Men nå er det anledning til å reise med buss fra Srinagar, hovedstaden i Kashmir, og innover i Himalaya.
Turen til Leh, hovedstaden i Ladakh, tar to døgn og krever gode nerver og god helse. De primitive bussene sliter seg over fjellpass på opp til 4100 meters høyde, tre fjellkjeder må man passere. Veiene er stedvis så dårlige at våre egne vestlandsveier fortoner seg som rene strandpromenadene i for hold.
Leh ligger sentralt i området med de fleste gompaene (klostre), og er fra gammelt kongesete og dertil handelssentrum og utrustningsstasjon for kara vaner østover, innover de enorme høyslettene mot de sentrale deler av Tibet.
Slike gjenfødte frelsesskikkelser, rimpocheer er meget populære i tibetansk buddhisme. I Øst-Asia, står løftet en Bodhisattva må avgi.
«Den som er Bodhisattva må tenke slik: Alle vesner som finnes vers, — enten født av egg, eller av morsliv, har form eller ikke, enten de har oppfattelsesevne eller ikke, enhver tenkelig form for liv, - alle disse må jeg lede inn i nirvanas rike, dit hvor intet etterlates i denne forgjengelige verden.
Men allikevel, enda utallige vesener således er blitt ledet til nirvana av meg, er i virke• ligheten ingen vesener overhode blitt ledet til nirvana. Og hvorfor?
Hvis det i en Bodhisattvas sinn finnes snev skapning, om en levende sjel eller person, da er han ikke noe «Opplyst vesen». Alle slike forestillinger er født av uvidenhet.» sin vinterresidens og hovedsete. Nå har han fulgt dem hit til Ladakh for å tje ne dem mens de er her i sommer. Han er omkring 30 år, og har studert tibe tansk kulturhistorie ved et indisk uni versitet. Han er såvidt vi kan skjønne blant de få lamaer som har annen ut dannelse enn den religiøse som gis i (sanskrit: Bodhisattva — Opplyst vesen) Diamant-sutraen, et flittig studert skrift i i dette uendelige uni vann, eller ved et mirakel; enten de av forestilling om et selv, et vesen eller klosterne. Hans ydmykhet og varme hengivenhet overfor sin mester er på tagelig.
Den unge rimpoche, forteller han, er abbed for Hemis Gompa, det viktigste klosteret i Ladakh. Dertil er rimpoche en abbed for 14 andre klostre, endel beliggende i Ladakh, men de fleste i Ne pal. Hans navn er Staktsang Rimpoche, og han er etter sigende 12. reinkarna sjon av en sjel som i sin femte rein karnasjon kom via Afghanistan til La dakh fra Tibet, og grunnla Hemis Gom pa.
I 1963 dro denne rimpocheen, — i sin 11. reinkarnasjon, tilbake til Tibet.
Der ble han av kineserne nektet å vende tilbake til Ladakh, hvorfor Hemis Gom pa ble uten abbed inntil denne 11. rei karnasjon døde i Tibet. Da ble nemlig samtidig den unge nåværende rimpoche født, som 12. mann i rekken. En kom misjon fant frem til ham blant alle ny fødte guttebarn i Ladakh, etter råd fra selveste Dalai Lama om å lete i en spesiell flyktningeleir.
I sitt nåværende liv er han ennu for ung og uerfaren til å overta den fulle og religiøse ledelsen av munkene og klosterne. Derfor blir han overalt fulgt av den gamle lamaen, som selv er rim poche, men av litt lavere grad, for å læres opp.
Så gis det tegn om at vi kan få kom me inn. Hjertet slår raskere — hvordan oppfører man seg ansikt til ansikt med to tibetanske hellige? En forgang leder inn til værelset der lamaene sitter. Rom met er dekorert med religiøse motiver på lerret, «thanka», omgitt av gull- og silkebrokade. På en slags trone ved den ene kortveggen sitter den unge rimpo che. Han er ikke mer enn 12—13 år.
Til høyre for ham sitter den eldre, 60— 70 år gammel, og helt til høyre sitter en europeer.
Litt klosset forsøker vi å hilse på tibetansk vis med håndflatene mot hver andre over hodet og overkroppen bøyet fremover. Man ber oss sitte ned, og serverer te, nøtter og søtsaker. Det er vanskelig å få igang en samtale da rim pochene i liten grad behersker engelsk.
Da viser det seg heldigvis at europeeren som er tilstede snakker flytende tibe tansk. Han tilbyr seg å være tolk. Vi treffer ham senere tilfeldig igjen på et hotell i Srinagar i Kashmir, og får da vite at hans navn er Heinrich Harrer, østerrikeren som levde i Tibet etter å ha flyktet fra en fangeleir i Nord-India under 2. verdenskrig.
Han ble venn av Dalai Lama, og har skrevet om sine opplevelser i boken «7 år i Tibet». Tankevekkende er det nå å merke hvordan denne realisten etter hvert har opparbeidet stor respekt for Tibets rimpocheer, med ærbødighet be tror han oss at «they are fare above us».
Den unge rimpoche vil vite hvem vi er og hvor vi kommer fra. Han sitter hele tiden rolig med bena i kors på Buddhavis. Overkroppen er imidlertid spillende med når han snakker. Han virker psykisk moden for sin alder, selv om typiske barnlige trekk og knising bryter gjennom, — uten at han gjør syn lige forsøk på å skjule dette. Han inn rømmer spontant at han ennå har for dårlig kjennskap til den tibetanske re ligion, og derfor henvises våre spørsmål om dette til den eldre, lama Togden Rimpoche. Denne har en verdig opphøy et, men samtidig vennlig og åpensinnet holdning der han legger ut om den tibe tanske buddhismen og dens 4 hovedret ninger. Her i Ladakh sogner nesten alle mennesker til samme retning, det vil si under disse to rimpocheer.
Før vi takker farvel, legger den unge rimpoche hendene sine på hodene våre og velsigner oss. Dette med en verdighet og samtidig naturlig spontanitet som slår oss. Han er bare en guttunge, og allikevel med enkel selvfølgelighet gud dommelig overhode for 15 klostre — som om dette var naturgitt, noe han kunne leve i, uten av den grunn å mis te noe av sitt åpne, ukompliserte vesen.
Arkitekturen i Tibet er utviklet i nært samspill med naturen, aldri mot denne.
Dette fremhever klostrenes spesielle ut trykk, der de klorer seg til merkelige klippeformasjoner og streber ennå høy ere, eller der de omkranser besynderlige grotter.
Et tibetansk kloster er bygget med et virvar av mørke porter, ganger og trap per. Rommene er for det meste skitne og dårlig vedlikeholdte, alltid i halv mørke. Men er man heldig, finner man i denne labyrinten frem til rikt deko rerte værelser, de hellige rom. Disse kapellene er fyllt av mystikk, de aller hemmeligste står alltid avlåst. Skal man få komme inn, må man snakke pent med, og gjerne betale en slant til mun ken som bærer klosterets nøkler i sitt belte. Det er gjerne en av de høyeste la maene, ofte selve abbeden. At denne munken er øverste leder for klosteret, fremgår ikke alltid av klesdrakt og ut seende, slike ytre ting betyr lite. Den mest uflidde og fillete munk vi møtte på hele turen bar et nøkkelknippe og var abbed i et stort kloster. Han skulle endog være rimpoche.
I det gamle Lama-Yuru-klosteret fikk vi ved et lykketreff den ære å komme inn i et bortgjemt og lite fremvist ka pell, det eldste hellige rom i hele La dakh. Dette rommet lå utenfor de sen trale deler av klosteret. Vi hadde møtt en tysk tibetolog som visste om dette, og spesielt hadde kontaktet abbeden for tillåtelse til å komme inn. Rommet lå i en lav liten bygning nede i en skråning.
En unnselig trapp førte opp til hoved inngangen. Abbeden åpnet med en enorm nøkkel, og vi ble låst inn.
Først kunne en ikke se noe i det hele tatt, men gradvis begynte vi å skimte en rekke gyldne Buddhastatuer. Disse stod rundt om i rommet og gav en at mosfære av Buddhas rene, klare viten og absolutte ro. Det var som å komme inn i en glemt verden fra dagslyset uten for. Etter hvert som øynene vennet seg til mørket, kunne vi ganske tydelig se hvordan rommet var innredet. Vi opp daget også en liten lav dør på den ene sideveggen. Her kom vi inn i stummen de mørke, og en underlig lukt slo imot oss. Vi kunne bare ane at noe befant seg her inne i dette lille trange side kammeret. Plutselig tente abbeden et lys, og vi kvapp tilbake. Rundt oss sto tre groteske urvesner, vel mannshøye.
De var som fylt av primitiv rå kraft, fremstilt med lange armer og fryktinn gydende ville grimaser. Rundt halsen hang bloddryppende kranser av mennes kehoder.
Det var liksom disse to rom symboli serte to sider av menneskesinnet. Den ene intellektuell, rasjonell og fornuftig, med klare idealer og tanker, — symbo lisert i det ytre rom med buddhaene.
Men innenfor, i det mørke ubevisste, hersker og vokter de primitive urkref ter uinnskrenket, og bare ved å finne inn gjennom en trang skjult dør blir man klar over deres eksistens.
Denne tosidighet gjennomsyrer hele den tibetanske lamaisme — i snart 1000 år en gren av buddhismen med dennes strenge krav til enkelhet og renhet. I la maismen lever det rene ved siden av elementer fra den gamle okkulte Bøn religion som dominerte i Tibet før buddhismens tid. Med trolldom og et utall av forskjellige åndevesener.
Klostrene i Ladakh ligger gjerne ved grønne sletter dannet rundt oppkom mer inne mellom disse golde fjellene.
Hele samfunnet i Ladakh er deltakende i lamanismen. Flere klostre fylles hver sommer av vanlige landsbyboere som kommer for noen måneders fordypelse før de igjen drar tilbake til sine vanlige förpliktelser. Nesten alle landsbyer har sitt kloster (gompa) og sine munker.
Det viktigste er Hemis Gompa noen mil sør for Leh, hovedstaden i området.
Her samles folk fra hele Ladakh midt sommers for å delta i den store festi valen med maskedansene.
Overalt yrer mennesker, hele familier i teltleire, folk i flokker omkring salgsboder der man kan få kjøpt røkelse, offerlys, søtsaker, klær, isenkram og alt mellom himmel og jord. Eller forfrisk ninger som tsaj, tchang og tschampa.
Tsaj er tibetansk te laget av salt og har ske smørkuler — høres kanskje ikke så innbydende ut — men godt og næren de i dette strenge høyfjellsklimaet, om trent som vår buljong på lange skitu rer. Tschang er en alkoholholdig drikk, og tschampa er et hvitt pulver, vissnok finmalt bygg blandet med sukker.
Tschampaen kan brukes til baking, el ler med hell røres ut i tsaj’en. Men vi må innrømme at vår appetitt på tsaj foretok seg noe da vi fikk se at opp vasken besto i at drikkekruset raskt ble skyllet nede i rennesteinen, før den ble satt frem til neste kunde.
Wilfrid Stinissen: Den indre bønnens vei, kr. 22,—.
Meditasjon och mystik, Antologi av Hans Hof och W. Stinissen, kr. 94,—.
Ennu er Ladakh preget av det opp rinnelige, slik hele Tibet var før kine serne rykket inn. Men nye tanker gjør seg gjeldende. Av militære hensyn er det bygget bilveier inn i området, og det finnes endog en militær flyplass. På vei ut av Ladakh er vi nødt til å ta en to timers stans i påvente av en møtende militærkolonne. En rekke mennesker står og betrakter kolonnen, deriblant to lamaer som har vært ute og reist, og nå er på vei hjem til Ladakh. Men tibetanerne er bare tilsynelatende opptatt av kolonnen. Bak på ryggen holder de sin rosenkrans og dreier den nesten ustanselig mens de gjentagende hvisker sitt «Om mani padme hum». En lama kaster ikke bort tiden!