Tema: Hvordan møter vi den religiøse lengsel når den våkner i oss.
I det religiøse livsfelt er svært mye vagt og uklart. En ting er det vi tror er en religiøs opplevelse eller erfaring, noe annet er å forstå den rett. Det ligger i sakens natur at det oppmerksomheten er vendt mot ikke så lett kan etterprøves. Fantasien, håp, ønskene, frykten, bringer en så lett på avveier, — inn i et stort rom for rare forestillinger og tolkninger.
Tema i denne artikkel er: Hvordan møter vi den religiøse lengsel når den våkner i oss?
De ikke-tradisjonelle religiøse og ån delige miljøer i den vestlige verden lever for det meste i ettersiget av 60årenes ungdomsopprør. Med dette var slusene for fremmed religiøs påvirkning åpnet. Det startet lenge før og har nok helt andre røtter, men et sted må man begynne — så la oss begynne der. I sekstiårene ble fragmenter av Østens åndsliv vanlig i Vesten. The Beatles’ flørt med guruen Maharishi gjorde over natten interessen til en hel ungdoms kulturs eie. Østen var i skuddet. Vi skal bruke fenomenet som utgangspunkt for å belyse sider ved samtidens møte med det åndelige.
Når hippiene i sekstiårene så østover møtte de noe som for dem var svaret i en verden som føltes kjedelig og trivi ell. Man var misfornøyd og ingenting ga fullgod tilfredsstillelse. Man hadde i grunnen mer enn nok av materielle go der. Så begynte eksperimenene i det indre univers, og uanede muligheter for opplevelse åpnet seg. Plutselig ble noe veldig viktig. Man kalte seg elskere av sannhet, søkende urgrunnen, — men det ble vel ikke slik i praksis. Utvilsomt var det sterke lengsler i engasjementet, men hvordan forstod de sin lengsel og det den møtte? Det var med svermende fantasi, krydret med overveldende opplevelser fra hallusinogener som LSD o. 1. Indias religiøse miljø — templer, yogier og guruer, kunsten og «åndelige» teknikker — ble form til en myte født av et savn i en tom verden. Men my ten ble grepet på en måte som ikke for pliktet. Fantasien som forstod var løs revet fra viljen til erkjennelse, — det viktigste var opplevelsen, følelsen, det fantastiske, det himmelstormende. Det trivielle hverdagsliv var ikke noe verd, og ansvar for å fullbyrde sitt liv, for familie og samfunn ble nærmest passé.
Man hadde nok med sin egen private åndstrip. Fantasiforestillingene ga me ning god nok, og ble lett kompensasjon for andre sider av ens liv hvor man kom til kort — og hvor vel den egentlige religiøse fordypelse burde begynt.
Den religiøse stemning ble unnskyld ning for ikke å ta livet alvorlig og føle etter hva det egentlig gjelder.
Hippiene — ihvertfall noen av dem — levde myten til den ytterste konse kvens. Derfor er det så lett etterpå å se hvor sprøtt det var. Men mon de ikke levde ut noe som ligger som latent mu lighet hos svært mange i vår areligiøse samtid, — samme type holdninger fort setter i de fleste gurugrupper idag og i mange kristne miljøer.
Det går nok å leve uten særlig tanke for det religiøse. Men når så religiøse tanker banker på og man tar seg litt tid med dem, blir det ofte et svært u modent møte — enten krass avvisning eller mageplask rett inn i barnlige reli giøse forestillinger. Den bastante avvis ning er ikke tema her — selv om den nok kunne vært behandlet under samme overskrift som denne artikkel —, vi ser på svermerisk frelsthet.
Hvorfor dette møtet lett blir naivt, er sikkert umulig å gi entydig svar på, •— det foregår i et livsfelt hvor mye er vagt og usikkert. Men la oss allikevel prøve å se på noen faktorer. Suget etter åndelighet er ofte frustrert bl. a. fordi så få instanser i kulturen makter å for løse det. Men når lengselen våkner er sterke krefter i bevegelse, — mange håp, fantasier og forestillinger springer frem i bveissheten. Det er ingen selv følge å forholde seg voksent og modent til dette. Og vi møter gjerne opp som barn.
Som barn var dette med Gud, engler og Jesus greitt. Gud bodde i himmelen og så alt. Jesus var bare snill og god mot alle. Englene smilte til oss fra glansbildene. Unger har gjerne umid delbar og enkel sans for slikt. Grunn leggende religiøse holdninger ble dan net med barnets forutsetninger, — gjen nom foreldre, på søndagsskolen, i bi beltimene på folkeskolen. Senere ble det verre og godta forklaringene, de ga ikke lenger samme gjenklang. Men i motset ning til mye annet vi lærte dengang, har disse holdninger sjelden fått anled ning til å modnes og forstås i lys av det voksne livs muligheter. Våre religi øse forestillinger tilhører som regel en nå barnets nivå. Hvor vanskelig er det ikke å snakke om Gud uten å bli flau og forlegen, famlende og klosset? Ikke noe galt i det i og for seg, men det skyldes nok mer enn at Gud er vanskelig å snakke om. Det skyldes vel like mye at vi uhyre sjelden har møtt mennesker som er avklaret på denne livsproblematikk, mennesker som i sitt liv har gitt form til det av Gud som klinger i sinnet på en vis og gjennomarbeidet måte.
Kirken må bære mye av ansvaret for dette, den har sviktet en oppgave den kanskje ikke lenger makter å fylle. Kir ken er tross alt den institusjon i vårt samfunn som er satt til å være spesia list på religiøse forhold. At den i så liten grad synes å fostre personligheter som med naturlig autoritet står frem som religiøse ledere, verd å lytte til, kan neppe bare forklares med at moderne mennesker ikke er interessert i Gud.
Det kan også vært noe med bærerne av budskapet, og den renhet og kraft de kan gi det. Det er kanskje for ofte man ensidig fokuserer på at samtiden er så lite åpen og mottagelig, — at kirken har budskapet, men få vil høre. Muli gens ville flere lytte dersom den indre inderlighet og kontakt var mer levende.
Det er lenge siden vår kultur som hel het har forholdt seg alvorlig interessert til det religiøse, lenge har annet stått i sentrum. Og restene av det som kan skje en gang var levende erkjennelse, synes idag fragmatiske. Det er lite vi har fått overlevert som aktiv hjelp og støtte til modent å følge religiøse impul ser. Et slikt møte er dårlig forberedt.
Og vi lar oss så lett lure, lar oss for føre av egen umodenhet og falske pro feter. Det er for eksempel en enkel sak for guruen fra India å imponere når vi først tar ham seriøst — fremmed kles drakt og utseende, skrytende av mange tusenårig trdisjon og en metafysikk som besnærer med løfter om de høyeste guddommelige tilstander. Vi gisper over hvor fantastisk han er, hvor utvalgte vi er osv. For inderne selv kan det virke banalt og platt, de har en kultur hvor det å forholde seg til slikt har vært del av hverdagen i uminnelige tider.
For oss er det fremmed, nytt og fasi nerende, men vi mangler indernes kul turelle erfaring til å bedømme verdien.
Og når så det mennesket som gir seg hen opplever snev av det guruen snak ker om — enten ekte følt eller født av intens forventning — er det utrolig hva denne opplevelse kan få av kosmisk be tydning og bli noe man er villig til å bygge svært mye av sitt fremtidige liv på. Tilsynelatende fornuftige, intelli gente og velutdannede mennesker kan bli nesten utrolig naive når de først fal ler for en guru. Ikke få som har vært innom forskjellige gurugrupper og andre esoteriske sammenslutninger, har rea gert på den nesegruse beundring av noe som nesten virker som fantasispinn.
Mange guruer spiller på Vestens u modne forestillinger og oppnår å bli dyrket på slikt grunnlag — og eleven kommer lenger og lenger bort fra seg selv. Men selv om guruen eller den åndelige veileder er ekte nok, er det lett for tilhengerne å komme inn i sam me stemning, — men da har forhåpent ligvis guruen evnen til å bryte gjennom og få utviklingen inn i sunnere klima.
Den erfaring kulturen ikke gav, må man nå gjøre.
La oss ta et eksempel på umoden religiøsitet fra mer hjemlige åndsbaner, og siden bruke det for å utdype vårt tema. Det er greit at man i søken etter Jesus kan ta i bruk de evner Gud har gitt en, men når man hører at bønne grupper her i landet som driver forestillingsøvelser fra Jesu liv, enser lukten av høvelspon som tegn på hans nær vær — Jesus var jo tømmermannssønn!
— da må man ha lov til å stusse. Like dan når en pike fra samme kristne grup pe forteller hvordan Jesus var helt nær og holdt rundt henne.
Litt kjennskap til psykoterapeutiske teknikker å la Fritz Perls’ gestaltterapi og Carl Gustav Jungs’ aktive imagina sjon, får mange «frelstes» förståelse og tolkning av sine «åndsopplevelser» til å virke naiv og umoden. La oss bruke gestaltterapi for å belyse.
Gestaltterapi er utviklet i Amerika og er blitt populært som middel til per sonlig vekst for friske mennesker. Det er en måte å arbeide med indre gestal ter, — indre forestillingsfigurer. Rent konkret kan det arte seg slik: to stoler står oppstilt rett overfor hverandre, den person som er i ilden sitter i den ene.
Han bringes så av terapeuten inn i en samtale mellom to forskjellige sider av seg selv. Disse indre gestaltene spiller han vekselvis ved hver gang å bytte stol.
For eksempel kan man på denne måte ha en samtale med sin mor, — ikke slik hun virkelig er, men slik hun er i ens fantasi. Eller man kan snakke med Over-jeget, et lavt selvbilde osv. osv.
Man prøver altså å bli kjent med ufer dige forestillinger og hvordan de mer eller mindre skjult gjør sin innflytelse gjeldende på oss.
De som har «sittet i stolen» slås ofte av hvor virkelig og levende det indre fantasiunivers med alle slags gestalter kan bli, og hvor mye overraskende de kan finne på å si. Men det er viktig å huske på at alt spiller seg ut i intra psykisk univers, intet prøves mot virke ligheten. Verdien og målet med slike øvelser er ikke å bli konfrontert med virkeligheten slik den egentlig er, men hvordan vi tror den er. Og det er gjerne noe ganske annet.
Tankegangen kaster også lys over vårt tema. Man kunne tenke seg å bru ke samme metode til for eksempel å holde samtaler med Jesus, eller dra på fantasireise til det Hellige Land. Det kunne bli en opplevelse sterk og virkelig nok, — men ville det være Jesus man treffer og snakker med? Vi ville vel snarere møte våre egne forestillinger og projeksjoner om hvem vi tror, håper, frykter, ønsker han er osv. Det er som hovedperson i en film for noen år siden utbryter: «When I pray to God, I only find myself talking to myself.» Hvis Gud er en dyp indre realitet, må han også være noe annet og ikke bli skapt «i vårt bilde».
Dette er ikke forsøk på å si at forestillingsøvelser i religionen ikke kan ha verdi og mening, men opplevelsen er en ting — tolking og förståelse av den er noe ganske annet. Seiv om religionut øvelsen ikke er forestillingsøvelser, så vil sannsynligvis samme type psykiske mekanismer være virksomme. Det er de vel mer eller mindre i alle forhold i livet, men kanskje i det religiøse livs felt har de fritt spillerom og kan lett lure en, fordi oppmerksomheten her er vendt mot noe som ikke så lett kan et terprøves. At samtiden har lite vett på religiøs livsproblematikk, gjør det ikke mindre infløkt. Det blir enormt rom for rare forestillinger og tolkninger.
HVEM ER DE FRELSTE?
De fleste religiøse miljøer i Norge både kristne og ikke har liten tanke for å skille klinten fra hveten i religiøse opplevelser, «frelst» er den som sier og føler det. Men at en slik følelse kan bety svært mye, vet enhver som har er faring med mennesker i psykologisk sammenheng. Et spørsmål en levende åndsinstitusjon må forventes å reise med evne og innsikt er: hva er behov, pro jeksjoner osv. ettersig fra hele den personlige historie personen har gjen nomlevd —, og hva er ren og ekte åndsimpuls? Det er ingen selvfølge å skille denne konfluens sammenflyt av Gud og verden. Guds stemme er sjelden så sterk og klar at den ikke kan over skygges og blandes med individets egne påfunn. Og ofte skjer det nok at man kaller det Gud, selv om hans andel bare er noen få prosent. At mye ondt er gjort i Guds navn sier lite om Gud, men mye om gjerningsmennene.
Det er vel nettopp å skille Guds tause hvisken fra individets egne uforløste si der på stadig dypere nivåer av innsikt ærlighet og oppriktighet, som er religiøs fordypelse. Og i mange kontemplative tradisjoner er den religiøse opplevelse gjenstand for etterprøving i mange år før man kan si med sikkerhet hva den er verdt, erfaringen må vise sin verdi i menneskets totale ytringer. Mystikeren Johannes av Korset sier et sted at ingen er mystiker i kraft av sine opplevelser, det er man i kraft av sin livsførsel. Har det religiøse engasjement slikt resultat, blir det ikke en fantasiens sovepute, men nettopp å trenge inn det dypest virkelige.