Carl Gustav Jungs psykologi har mange vesentlige fellestrekk med senere eksistensiell psykologi.
Carl Gustav Jungs psykologi har mange vesentlige fellestrekk med senere eksistensiell psykologi.
Men psykologer innrømmer ikke alltid sitt slektskap med eller sin avhen gighet av denne pioner innen psykologien, — fordi han av enkelte ikke betrak tes som «vitenskapelig» nok. Det er imidlertid en absurd tanke, hevder ar tikkelforfatteren, at Jung skulle ha sviktende innsikt i vanlig vitenskapelig metodikk, selv om han satte seg inn i filosofi, religion og psykologi fra Østen, middelaldersk alkymi og myter, og selv om han våget å uttale seg om Ikke minst analysen av tidløse muligheten av personlig vekst mot psykologi så berikende for oss idag.
Noen vil si at Jungs psykologi er gam meldags, andre at den er utilgjengelig, og noen at den er for meget preget av mysterium og religion.
I denne sammenheng er det mer inte ressant å kaste lys over i hvilken grad Jung har påvirket og inspirert og vært forut for sin samtid. Videre er det av verdi for oss å se ennu en gang nær mere på en genial fagmann som forsøkte å lage en omfattende og enhetlig teori i en periode der de fleste tror, og trod de at vitenskap er å splitte opp enheten i smådeler for så å analysere disse iso lert.
Et historisk tilbakeblikk forteller oss atter at Jung var Freuds kronprins frem til 1913 da det kom til et klart brudd på grunn av at Jung mente Freuds teo retiske grunnlag ble for snevert til å fange inn hele mennesket.
Hypotesen om det bevisste var og er symboler og den optimistiske tro på et fremtidig mål: Selvet — gjør Jungs hadde, og ledet Jung frem til å konstru ere den første projektive psykologiske test: Ordassosiasjonstesten, som også har vært brukt som løgndetektor. Svært få har kunnskap om at han indnirekte inspirerte til den verdenskjente Rors chach-testen som senere ble utviklet, og at den kanskje mest sentrale forsker denne sammenheng, Bruno Klopfer, var utdannet ved C. G. Jungses instituttet i Zürich. Videre har han inspirert ame rikaneren Murray til dennes arbeid med å skape TAT-testen.
Disse opplysninger kan kanskje av svekke påstander om at Jung var sver mer, fordi denne del av psykologien innebærer en systematisk analyse og et inngående studium av halvt ubevisste og ofte affektivt ladede sider ved mennes ket.
Leser en Jungs selvbiografi, forstår en snart at han bygger like meget på for som Freud, når det gjelder forståelsen av den menneskelige psyke. Han forkas ter ikke nødvendigvis Freuds symbol fortolkninger, men utvider tolkningsmu lighetene og i forhold til psykoterapi: han forholder seg på en helt annen må te, han lar pasient og terapeut aktivt plassere seg i en eksistensiell situasjon.
En meget viktig nyanse her er at det ikke er alle drømmer som skal presses inn i et «stort» perspektiv, men de som hører hjemme der, og det må terapeu ten vurdere.
Den grunnholdning som her er skis sert, må selvfølgelig kunne sammenlignes med eksistensialistenes og det er bare tragisk at forskjellig terminologi og manglende interesse for å fremheve lik heter fremfor ulikheter setter skiller mel lom disse «retninger». Den nye Gestalt retningen har imidlertid også vesentlige basiske trekk til felles med Jungs tera peutiske fremgangsmåte, idet den, som navnet tilsier, er orientert mot mennes ket som helhet og at symbolene i drøm mer, symptomer og adferd aktivt fortol kes inn i en videre sammenheng der symbolene kan forståes på flere plan samtidig.
Sentrale felles fenomener synes å være bevissthet, som hos eksistensialis tene er knyttet til valg-begrepet. Denne problematikk omkring valg er skrem mende på mange som krampaktig vil holde fast ved at alt kan være like bra bare en har lyst til det. Det innebærer nemlig noe om at ved et valg kan noe være bedre enn noe annet — og da er en nær ved det som lenge har vært kalt moral. Moral har vært et tabubegrep i psykologien og jeg vil påstå at Jungs teori også av denne grunn er holdt utenfor. Jung vil nok hevde at det voks ne menneske har en vekstmulighet på det psykologiske området der det skjer en stadig utvidelse av bevisstheten om alle sider av individet og at denne pro sess tar sikte på et selv som et tenkt sam lende sentrum i psyken. Manglende be vissthet medfører liten innsikt i seg selv, dårlig mulighet for riktige valg og dis posisjoner av impulsiv karakter. Jung har her skapt et billedlig begrep i det han kaller skyggen.
Skyggen er den delen av oss selv som lever på skyggesiden i den ubevisste delen av oss. Den vil gjerne frem i ly set og den vil leves ut i personligheten som noe berikende og konstruktivt. Men vi er redde for den, og derfor opplever vi den oftest truende eller tvetydig når den melder seg, til eksempel i drøm el ler ved et affektivt gjennombrudd av impuls-handlinger. Det er her tale om de samme fenomener som Freud ville beskrive med det ubevisste og angsten for det som fører til fortrengning. Helt enkelt må vi her nøye oss med å fastslå at det er miljømessige faktorer som pres ser et individ inn i en situasjon der det skjer en skjev utvikling eller en for stor grad av fortrengning på visse livsområ der. I et hvert tilfelle vil Jung påstå at den enkelte kan finne frem til en mer harmonisk likevekt i personligheten og han er sterkt opptatt av homeostasetan ken. Som vi skal se nedenfor har den enkelte blant annet gjennom drømmene mulighet til å finne ut viktige ting om sin egen skygge.
Ingen skarp grense mellom det «norma le» og nevrose!psykose Mens vi fremdeles ser på forholdet til andre skoleretninger i psykologien er det naturlig å omtale Laing og hans tidlige påstander om at patologi — eller sykdoms-begrepet var lite anvendbart på psykiatriens område. Uten å gå i detalj er det mulig å påstå at Jung og Laing begge oppleves som farlige for mange som liker å sette et skarpt skille mellom «de syke» og oss friske. Laing rev ned dette skillet og gikk langt i kritikken av miljøet (= samfunnet). Jung holdt seg til det psykologiske planet og nøyet seg med å påpeke at skyggen hos oss alle er der og at den teoretisk sett kan vokse seg så sterk og avspaltes så definitivt at den i annen omgang kan overvelde el ler overmanne vårt Ego og derved kan en krise være et faktum. Slike kriser kaller vi psykose eller nevrose, alt etter deres utforming. Jung vil ikke få noen særlig utbredelse så lenge de fleste av oss vil fortsette å benekte sine egne skyggesider og velger å projisere disse på andre, til eks. på pasienter med psykiske problemer. Forøvrig vil en h os Laing og Jung finne parallelle tanker om at bå de individet og kollektivet kan fortrenge de samme tendenser med farlige konse kvenser for begge, fordi kreftene i det fortrengte kan ta feil retning i en for vridd og destruktiv form.
Tidløse symboler Det jeg videre vil forsøke å formidle i denne artikkelen er det tidløse ved Jungs utforming av psykologien. Ved hjelp av forståelse av tidløse symboler har han gitt oss alminnelige mennesker en mulig het til å følge med i det som skjer med oss når vi gjennomlever etappene i li vet. Vi går fra barn til ungdom og ung voksen. Videre fra moden voksen i fle re faser til alderdommen. Periodene byr på opplevelser og utfordringer som er menneskelig felleseie over hele kloden.
Konkret: vi har alle en erfaring med en fars- og en mofs-skikkelse i barn dommen. Videre treffer vi i oppveksten jevnaldrende piker og gutter, voksne menn og kvinner, gamle mennesker. Vi treffer onde, destruktive mennesker og kloke, kreative mennesker.
Alt dette tar vi opp i oss og bærer videre som en del av oss. Med et fint ord: vi integrerer dette i vår person og skal gjennom en livslang prosess bevisst gjøre våre bindinger og vår avhengighet av omgivelsene slik at vi kan trekke alle projeksjonene tilbake og oppleve mangfoldigheten i oss selv.
Med utgangspunkt i ordet projeksjon kan vi nu si at kunstnere skaper et ytre drama der aktørene er de forskjellige sider ved forfatteren. Slik også med vå re drømmer: i søvntilstand tar vi i bruk en spontan, skapende evne og isceneset ter forskjellige slags drama der vi selv er aktør og innehar alle roller på en gang. De forskjellige s kikkelsene i drømmene er hva en kunne kalle del personligheter. Til disse skikkelsene er emosjoner, og drømmen henvender seg til vår bevisste dag-personlighet med et budskap.
Møte med delpersonligheter i drømme nes verden Det faller naturlig å konkretisere den ne symbolverdenen her i denne artikke len for at ikke stoffet skal bli hengende i luften. På den måten tror jeg at jeg kan formidle at Jungs psykologi i vår tid for flere og flere har blitt et slags manna i ørkenen. Noe som også kan avleses gjennom store bokopplag av Jungs bøker.
I symbolverdenen treffer vi de for skjellige aktuelle delpersonligheter. Tar vi de kvinnelige skikkelser er det lett å knytte disse til eventyr-figurene. Her vil vi finne dronning, den onde ste moren, heks og god morsskikkelse i man ge varianter, og felles for menn og kvin ner (som hele veien i det videre) vil vi forbinde disse morsfigurer med halvt ubevisste, tvetydige, skapende, fabule rende, men også farlige sider ved men nesket. Det dreier seg her om selve ur grunnen, havet i oss der vi i regresjon kan fortapes og oppslukes (heksa spiser oss), eller der vi kan frigjøre oss og bringe verdier med oss over i det vi dere liv (heksa gir oss tryllemidler).
Ser vi motsatt på kongen eller ytre autoriteter som fut og skriver eller den karikerte far, vil en kunne tilbakeføre egenskaper som nedarvet, ytre autori tetsavhengighet, formalisme og intellek tualisme. Alt sammen farlig i rendyrket og ensidig form, og kongen er da heller ikke i stand til å hjelpe sin datter, prin sessen ut av fjellet der trollet holder henne. Eventyrene gjør disse til latter lige personer.
Askeladden er selvrealiserende Eventyrene uttrykker det sentrale i Jungs teori, nemlig at det dreier seg om å leve skapende, aktivt og fremadrettet.
Da vil en tilbakelegge alle eventyrets, eller livets etapper og i dette forløp ut vikles selvet. ridderen er symbolsk uttrykk for dette aktivt skapende i mennesket. Denne helten eller prinsen forvandles også ofte fra et dyr, noe som understreker i hvor stor grad vi står i takknemlighetsgjeld til de instinktive, dyriske sider ved oss selv på den skapende vegen. Vi må også nevne mot og utholdenhet samt godt hjertelag som viktige sider ved dette mennesket som utholder all verdens motstand for å oppnå prinsessen og det halve riket. Vi må også legge merke til hvor nær vi er moralvurderinger på det te punktet, og mange vil finne dette og spørsmålet om prinsessen noe utopisk.
Kollektiv nevrose: fortrengning av my steriet Den yngste prinsessen kan oppfattes som symbolet på den siden av oss som forvalter en mer idealisert kjærlighet.
Det er ikke fristende å begi seg inn i nærmere beskrivelse av denne, men det er vel ikke nødvendigvis snakk om pla toniske forhold, noe som er helt klart i eventyrene. Derimot vil det helt abstrakt være mulig å se på møtet mellom prin sesse og prins som et indre møte og en «umulig» forening av motsetninger.
Og dette grenser til det mystiske. Og dette er Jungs storhet at han ikke er redd for å ta frem mysteriet og attpåtil fastslå at mysteriet trenger vi som et mål for vår bevisste streben. Blir my steriet fortrengt til det ubevisste allierer det seg med skyggen og skremmer oss slik at vi ser trusler mot vår tilsynela tende trygge vitenskapelige verden i nær sagt alle livets aspekter. Dette er den kollektive nevrose vi lider av i vestens verden. En ikke mindre fare ligger i den depresjon, tomhet og stag nasjon som følger i farvannet etter en slik fortrengning. Stadig større grupper begynner å forstå at Jung gjorde rett i å utvide sitt medisinske og psykologiske felt til også å omfatte slike totale og filosofiske konklusjoner. Anima og Animus Til dem som spør seg hvor Anima og Animus plasserer seg i det bilde jeg skisserte ovenfor er det å si at disse begre pene bør oppfattes som hjelpeforestil linger ved analyse av den enkeltes per sonlighet. Det er Jungs fortjeneste å understreke at mannen har en femenin delpersonlighet og omvendt: kvinnen har en maskulin delpersonlighet. Og dis se gav han betegnelsen Anima og Ani mus, og de skal gjennom livet utvikles og differensieres slik at helheten blir Menneske, ikke ensidig kjønnsrolle-ka rikatur etter et sosialt mønster. Jeg tror det har gjort seg gjeldende svære mis forståelser på dette punkt hos mange som forsøkte å nærme seg disse teorie ne. For å konkretisere kan det tenkes at det dukker opp en ukjent kvinneskikkel se i en manns drøm. Det kan da være trolig at det dreier seg om nye, ukjente sider ved mannens følelsesliv som er under utvikling. På samme måte kan en kvinne drømme om en ukjent mann og det kan være en aktiv, skapende del av personligheten som er i ferd med å dif ferensieres og utvikles. Ofte vil respekti ve en mors-figur og en fars-figur kunne dukke opp i en slik drøm og forstyrre som et uttrykk for at umodne, infantile bindinger ennu hemmer en fri, voksen utfoldelse.
Voksne, ofte stagnerte, mennesker vil kunne være på fortvilet leting etter en fornyelse som burde komme innenfra gjennom modning og utkrystallisering av et slikt idealisert bilde av det mot satte kjønn. Uten å behøve å bli mo ralsk er det vel et faktum at de fleste ikke løser dette på det indre plan, men kaster seg ut i ytre søken etter en ny partner når alderen og stagnasjonen tru er.
Fødselen av noe nytt Det fins selvsagt andre samlende sym boler, og fødselen av Barnet står sen tralt i tidløs symbolikk. Ikke minst Kris tusbarnet burde gi oss mulighet til å for stå at det like gjerne kan dreie seg om en indre fødsel av indre muligheter. Til eks. fødselen av et selv slik Jung formu lerer det. Jung har gitt oss muligheten til forsiktig å nærme oss religiøs symbolikk uten å ødelegge ved intellektua lisme. Også dette har skaffet ham både venner og fiender.
Men helt konkret ennu en gang: Hva nytte kan vi ha av å være klar over at om vi drømmer om barn, så kan det føres tilbake på vekst og utvikling av nye ting i oss? Ja, det er avhengig av den totale sammenheng drømmen opptrer i, og det er ikke enkelt å fastslå i hvilken grad drømmen bør få stå som et korrek tiv til det liv vi lever, og mange vil nok reservere fortolkninger til noe som skal foregå hos terapeut.
Atter har Jung meget sterkt understre ket at det er følelsene, affektene, som ledsager drøm og andre sterke eksisten sielle opplevelser som må sette oss på sporet etter nye løsninger. Dette er me get sentralt hos Jung og en vil finne nærmere beskrivelser der han omhandler de affektive kompleksene som knytter seg til sentrale livsfenomener. Nytten var nok Jung også i tvil om, men histo rien om boken «Man and his symbols» fastslår at dette med symboler burde bli felleseie. Det fortelles at Jung ble spurt om å lage en mer lettfattelig, ikke-teo retisk bok som kunne nå fler. Han sa nei. Så drømte han at han snakket til en stor og meget sammensatt forsamling, og den følelsesmessige overbevisning om betydningen av å stå frem for et brede re publikum ble klar for ham. Slik ble nevnte bok til. Den innebærer en opti misme om at enhver kan forstå mere om seg selv og sitt liv, enhver kan få bevissthet om at det spinnes en livs myte omkring ens liv som ofte kan bli destruktiv. Det er mulig å bryte ut av en slik tvangstrøye om det først skjer ved en indre prosess og indre bevisst gjøring der intuisjon og følelse deltar.
Ytre, krampaktige handlinger og in tellektuelle forklaringer har mindre verdi i denne sammenhengen. På dette grunn lag er det vel ganske nærliggende å tio at dansen om gullkalven i vårt samfunn er vel så farlig som en mulig tilbake venden til et mer indre liv.
Galt at Jung ikke var «vitenskapelig» På direkte spørsmål svarte en psyki ater fra Sveits at Jung var ikke særlig utbredt fordi han ikke var «vitenskape lig». Og det er helt sikkert også en fak tor i analysen av Jung i 1977. Mange våger ikke å ha noe med en slik teore tiker å gjøre som attpåtil nevner para psykologiske faktorer i sine skrifter. På dette punkt er det befriende å skrive i Dyade fordi det synes så selvinnlysende at vitenskapen må beskjeftige seg med det ukjente, det ennu ikke oppdagede og forståtte. Vitenskap kan ikke ekskludere de fenomener som nu ser ut til å ligge som en stor utfordring til oss. Jung har hatt et så godt kjennskap til disse for oss fremmede sider ved mennesket fordi han systematisk satte seg inn i endel tradisjonell filosofi, religion og psykolo gi fra Østen. At Jung skulle ha svik tende kunnskaper og innsikt i vanlig viCarl Rogers
Terapeutisk samspill i encounter-grupper «Ved sin velgjørende utstråling av menneskelig varme må fremstil lingen med oppriktighet sies å representere mye av en gullgrube av opplevelsesnær psykologi.»
Jack Falao, Tidsskrift for norsk psykologforening.
«Så inspirerende at noen hver kan få lyst til å bli med i en slik encountergruppe for å lære seg selv bedre å kjenne og for å kun ne få et åpnere og friere forhold til sine medmennesker.»
Knut Jorem, Stavanger Aftenblad. 166 s kr. 42,50 «W — m DREYER OSLO i gede form for forskning. Han får nu følge av flere, og om en skal våge å spå om fremtiden er det fristende å for utse en tendens mot forskning der ver dier og prosess inkluderes. Begrepet hermeneutisk forskning hører selvfølge lig inn her.
Det å forsøke en enkel og kortfattet konklusjon på Carl G. Jungs livsverk er halsbrekkende og skremmende, men jeg vil velge å omtale enkelte sider ved den terapeutiske fremgangsmåte han har skissert: Den analytiske terapi. Som tid ligere nevnt har Jung brutt ned unødi ge skiller mellom terapeut og pasient.
Med en naturlig respekt for pasienten som medmenneske lager han heller ikke for store skiller mellom nevrose, gren se-psykose og psykose. Han går inn i et forpliktende mellom-menneskelig for hold der terapeut og pasient sitter og samtaler i hver sin stol med naturlig blikk-kontakt. Frekvensen varierer etter situasjonen fra daglige timer til en time hver 2. uke, familien trekkes inn etter terapeutens vurdering av nytten. Det mere spesielle ved terapien er at tera peuten bruker seg selv mer aktivt som medspiller i en dialog. Blant annet vil en merke seg at det er viktig å holde seg til et tema i stedet for fritt å asso siere i alle retninger slik det oppforheller ikke nu glemme hvilken vekt som hele tiden legges på de følelsesmessige opplevelsene. Jeg tror også at det er viktig å understreke at Jung bygger så meget på Freuds basiske teori at det i mange tilfeller, spesielt ved nevrosete rapi, ikke vil være så iøynefallende store forskjeller ved fremgangsmåten i behand lingen.
Og så til slutt: det har vært sagt i et forsøk på avklaring av forskjellen mel lom Freud og Jung at Freuds teori er reduktiv i betydningen at en reduserer tilbake til noe bakenforliggende i for tiden og at den i en outrert karikatur kan bli en destruktiv istykker-rivende tankelek.
Som en motsetning kan Jungs teori kalles prospektiv og fremadrettet mot et tenkt mål: Selvet. Her kan alle ting som skjer med og i mennesket oppfattes som en vekstmulighet og en kan fokusere på de innebyggede harmoniseringstenden ser som hele tiden gjør seg gjeldende og konsentrere seg om alle spirende ut viklingstendenser som har muligheter i fremtiden. Og det er i et slikt perspektiv en må fastslå at C. G. Jungs psykologi er grenseløs optimistisk og meget nyttig for oss som fagfolk og individer i en materiell ulvetid.