Grupper er populært og har fått stor utbredelse innen moderne psykologi.
Grupper er populært og har fått stor utbredelse innen moderne psykologi.
I det følgende skal vi se på to typer grupper, den ene for pasienter som søker behandling for psykiske problemer, den andre for kommende psyko terapeuter som deltar i en gruppeprosess i forbindelse med sin utdannelse.
Begge er inspirert av eksistensiell tankegang, med tro på menneskets mulig heter til å vokse, utvikle seg og ta i bruk mer av sine ressurser. Delvis synes det å være virksomt at det skapes en situasjon hvor en ved hjelp av sosiale reaksjoner holder et speil opp for personen og viser hvordan han fremtrer for andre. Delvis er den spesielle kontakt som kan oppstå i grupper, med på å stimulere forandring hos deltagerne. Det å være sammen i gruppe synes å sette i gang samspill og refleksjon som ikke skjer så lett ellers. Gruppeer faringen kan dekke noe av den sensitivitet og våkenhet man trenger for å få styring på sitt liv.
Et av de sentrale spørsmål innen eksistensialisme er å oppdage sin en somhet og adskilthet fra andre. Den eksistensielle ensomhet er forskjellig fra sosial ensomhet og isolasjon, og må møtes med en annen holdning. I grup per kan man bearbeide sin sosiale en somhet, men den eksistensielle må en kunne ta stilling til alene. Likevel ser det ut til at en kan bli bedre i stand til å innse grunnleggende sannheter om sitt liv gjennom den sosiale prosess en gruppeterapi er.
Ifølge Dr. Yalom representerer grup pen et slags mikrokosmos der en både kan oppdage aspekter ved sin alenehet i verden og lære om sine mellom-men neskelige forhold. En person kan være omkring seg (Umwelt), sin interper sonlige verden (Mitwelt) eller sin per sonlige verden (Eigenwelt). I gruppe terapi kan han få ny forståelse for sitt forhold til disse verdener slik at han skjønner sitt absolutte ansvar for seg selv. Da først blir det mulig for ham å ville forandre seg. Noe av denne klar gjøring skjer gjennom meningsfull kon takt med andre deltagere i gruppen.
Et øyeblikks gjensidig åpenhet kan bli avgj ørende for ny innsikt og motiva sjon til å gjøre noe med det en er mis fornøyd med. Den som kun søker inn over i seg selv etter svar, vil neppe finne det han leter etter. Medmindre en deler sine tanker med andre, er det vanskelig å bli i stand til å skifte per Irvin D. Yalom, M. D. er professor i psykiatri ved Stanford University, De partment of Psychiatry. Hans spesialfelt er gruppeterapi, og han har utført endel undersøkelser av hva som er mest virksomt ved behandling i grupper.
Tidligere har han skrevet bøkene: «The Theory and Practice of Group Psy chotherapy» og «Every Day a Little Closer». Her går vi inn på endel av hans tanker fra studier de siste par årene, som viser at eksistensielle fak torer er svært viktige. Å delta i gruppe kan gi følelse av å være blant kon taktgivende og støttende mennesker som også velvilligst gir nødvendige puff når man trenger å ordne opp i sine problemer. Dermed regner man kanskje med å bli hjulpet med alle uløste spørsmål, og man kan bli urealistisk med hensyn til hvor mye andre kan gjøre for en. Like viktig som å lære hva man kan hjelpe hverandre med, er det å lære hva en må ta hånd om og være viktigere enn andre. En prøvde seg frem med allslags spørsmål for om mulig å treffe noen av de avgjørende.
Derfor var det en overraskelse at svært mange av deltagerne rangerte nettopp de eksistensielle faktorene høyt. For mange var det spesielt viktig å ha fått klarhet over det ansvar en har for sitt eget liv. Ansvar kan innebære mye, men brukes av Yalom i tråd med Heidegggers definisjon: En er ansvarlig for sine handlinger ved at en er årsak til, opphav til, eller skaper av noe.
Hver enkelt er, ifølge eksistensiell tenk ning, skaper av sin egen verden og derfor ansvarlig for både sin fortid, nå tid og sin fremtid.
perspektiv?
Gruppeledere benytter seg ofte av ulike teknikker som er ment å sette i gang reaksjoner mellom deltagerne.
En får raskere og mer dramatiske ef fekter på denne måten, og dette virker gjerne imponerende og overbevisende på dem som er i gruppen. Lederen gir uttrykk av å være flink og å vite hvor dan han skal gjøre jobben sin. Han inngir tillit og får mange til å sette sin lit til at han kan hjelpe med å løse problemer. Dette er reaksjoner en ek sistensielt orientert gruppeleder ikke ønsker å stimulere hos deltagerne. Han vet at folk lett imponeres av hans over legne viten hvis han demonstrerer den.
Men samtidig venner de seg til å for vente at lederen skal komme med de forløsende ord når de selv føler seg fastlåst et øyeblikk. De slipper derved å måtte komme over kneiker ved egen innsats, og går glipp av noe av det viktigste ved å gå i gruppe.
Yalom foretrekker å bruke minimalt med teknikker og kunstige effekter når han leder grupper, og har funnet det viktigere å bruke seg selv som person.
Han må være involvert med egne føl elser og bruke sin intuisjon. Til tider må han imidlertid også distansere seg Viktigere enn å forsøke å forstå alt til enhver tid er det å observere dynamik ken og prosessen gruppen er inne i.
Lederen må ha oversikt nok til å kom me med bemerkninger som får hendel ser til å fremtre i nytt perspektiv.
Her-og-nå-orientering i grupper be tyr å være opptatt av hva som skjer i øyeblikket mellom deltagerne. Man går svært detaljert inn på de enkeltes opplevelser av hverandre idet de snak ker sammen og deler tanker og følel ser. Fortiden og alt som er skjedd hver enkelt før de kommer til gruppen blir ikke tatt opp medmindre det har sam menheng med hva som er det aktuelle samtaleemne. Slik lærer man hvordan andre oppfatter en, og får kanskje høre ting som aldri er blitt sagt så direkte før.
Etter at gruppen har vært opptatt av å uttrykke sine følelser, oppfordrer lederen til et øyeblikks ettertanke og refleksjon. Dette er en viktig del av her-og-nå-holdningen og gjør deltagerne sensitive for den prosess de er inne med hverandre. Spørsmål som ellers ville druknet i følelsesmessig engasje ment, kan bli avklaret. Det er viktig å finne balansen mellom for mye følelser, som lett fører til virvar, og for mye intellektuell refleksjon, som får det spontane og levende til å forsvinne fra samspillet.
Gruppelederen starter tidlig å stimu lere deltagerne til å bli sensitive for hvilke oppfatninger andre har av dem og se hvordan dette stemmer med det bilde de har av seg selv. Etter at alle er blitt noenlunde fortrolige med å tenke på denne måten om seg selv, begynner lederen å stille spørsmålet: Er du for nøyd med dette? Eller er det ting du gjerne skulle sett forandret?
Gruppen er et slags fristed hvor det er tillatt å eksperimentere med nye måter å være på og forholde seg til andre på. Hva en gjør, blir ikke skjebnesvangert for karrierer eller viktige for hold til mennesker. En kan prøve og feile for å korrigere mistilpasninger og uheldige væremåter. Her-og-nå i grup pen skjer noe som er uavhengig av vanlige normer og sosiale regler. Det er ikke nødvendig å tenke så mye på kon sekvensene av å dumme seg ut, da en ikke er historisk orientert verken mot fortid eller fremtiden.
ens liv Psykiske problemer har sammenheng med forholdet til andre mennesker, selv om det ikke alltid ser slik ut for den det gjelder. En kvinnelig deltager i en terapigruppe, Betty, klaget alltid: «Jeg vet ikke hva som skjer med meg og hvorfor ting er som de er.» Betty ga inntrykk av ikke å forstå hvorfor ting skjedde som de gjorde i hennes liv, som var rotete og uten retning.
Hun var en slags evig student som ikke visste hva hun ville med sitt liv, og ikke foretok seg noe mens hun ventet på svar.
I gruppen syntes de andre Betty var kjedelig. Alle visste nøyaktig hva hun kom til å si, og hun sa heller aldri noe som ikke de andre hadde ventet. Før hun åpnet munnen, tok hun alltid et raskt overblikk over gruppen for å finne ut hva de andre ønsket å høre fra henne. Hun gikk dermed svært langt for å unngå å fornærme noen og risi kere at hun drev andre bort fra seg.
I stedet oppnådde hun virkelig å skyve andre unna, ikke fordi de ble sinte på henne, men fordi de kjedet seg over henne.
Alle forsøkte å formidle til Betty hvordan de oppfattet henne, men hun satt i gruppen uke etter uke og påsto hun ikke skjønte noe av alt hun fikk høre. De andre prøvde ennå mer ivrig å få henne til å begripe hvordan hun isolerte seg fra sosialt liv og engasjement ved å holde seg konsekvent unna det pulserende i samspill mellom mennesk er. Betty mottok en rekke råd og gode forslag til hva hun kunne gjøre, men klamret seg til sin uskyldige uvitenhet.
Hun ville heller være ung, umoden og uten ansvar for å ta bedre vare på seg selv. Det tok tid før de andre skjønte at hun nøt å få oppmerksomhet og omsorg for sin ubehjelpelighet. Først da de sluttet å behandle henne som den hjelpeløse, ble de klar over hvor mye hun egentlig visste om hva hun ville ha fra gruppen.
Det tok tid for Betty å skjønne fullt ut hva som manglet i forhold til andre mennesker og innse at hun trengte å lære noe om hvordan man har for pliktelser til gjensidighet i sosiale situa sjonen Bitene fait først ordentlig på plass for henne da hun gjennomgikk en sykdom og opplevde sin egentlige ensomhet direkte på kroppen. Etter dette begynte hun å ta ansvar og ta over styringen i sitt liv. «Jeg tror jeg skjønner hva som skjer og hvorfor det skjer,» ble hennes nye motto.
For Betty ble sykdommen en krise som representerte et vendepunkt hvor fra hun raskt ble brakt tilbake til en annen virkelighet enn den hun for søkte å innbille seg. Men ekstreme opplevelser av denne art forekommer sjelden i løpet av en terapigruppe, og enkelte gruppeledere forsøker derfor kunstig å skape lignende krisepregede situasjoner. De kan f. eks. be alle i gruppen lage en oppsummerende karak teristikk av seg selv som en innskrift på sin gravsten. Med dette forsøker en å bringe personen til ytterkanten av hans trygge, etablerte verden, en slags eksistensiell sjokkterapi. Effekten av slike innslag i gruppen kan være sterk for en stund, men det er vanskelig å følge opp de tanker den setter i sving.
Det er lettest å arbeide med spørsmål om døden og livets mening hvis de naturlig kommer opp i forbindelse med sykdom eller kriser hos deltageme, men selv da er det som regel forbigående engasjement. De grupper hvor slike spørsmål mest naturlig blir tatt opp og bearbeidet på en seriøs måte, er sam mensatt av deltagere som har en felles opplevelse av f. eks. sykdom.
En gruppe dødssyke pasienter der alle er klar over sin skjebne, kan med virkelighetens alvor drøfte hvordan en forholder seg til det uunngåelige. De enkelte kan hjelpe hverandre gjensidig og slik oppleve at de er til nytte for noen. Ellers er noe av det mest be lastende for dødssyke pasienter at de opplever å være andre til byrde og ikke ha verdi for noen lenger. I en slik gruppe for pasienter med dødelige sykdommer ble det fra første stund skapt en atmosfære av omsorg og støtte til hverandre. Det hele startet med at en av deltagerne fortalte de andre en jødisk legende som skulle få symbolsk betydning for alle gjennom resten av gruppen: En rabbi hadde en samtale med Vår herre om himmel og helvete.
«Jeg skal vise deg helvete,» sa Vårherre og førte rabbien inn i et rom med et stort, rundt bord i midten. Folk som satt rundt bordet var utsultede og så desperate ut. Midt på bordet var en stor kjele med mat, mer enn nok til alle. Lukten av maten var innbydende og fikk rabbiens tenner til å løpe i vann.
Folk rundt bordet hadde skjeer med lange skaft. Alle hadde funnet ut at de akkurat kunne nå frem til kjelen og ta en skjefull av maten. Men fordi skaftet på skjeen var lengre enn et menneskes arm, kunne de ikke få mat en inn i munnen.
Rabbien så at deres lidelse var stor.
«Nå skal jeg vise deg himmelen,» sa Vårherre, og de gikk inn i et annet rom akkurat maken til det første. Her var det samme runde bordet og samme kjelen med mat. Folk var, på samme måte, utstyrt med lang-skaftede skjeer, men her så de velnærte, glade og muntre ut.
Rabbien kunne ikke forstå hvordan «Det er ganske enkelt, men det krever en bestemt egenskap,» sa Vår herre. «Disse menneskene har lært å mate hverandre.»
Der hvor samhold og omtanke for hverandre spontant oppstår i grupper, vil det være mulig å drøfte spørsmål som ellers virker tabubelagt å snakke om. Gruppeterapi kan ikke bibringe løsninger på alle problemer og bekym ringer, men er et forum hvor en kan tillate seg mer enn i dagliglivet. I sam funnet trengs regler for sosialt sam spill, og det ville komplisere tilværelsen hvis det var god takt og tone å kom mentere så detaljert på hverandres åt ferd som en gjør i grupper. Folk ville bli svært selvopptatte og misforståelser og fornærmelser ville det ta mye tid å ordne opp i.
Gruppeterapi er et unntak fra vanlige omgangsformer, et av de få fristeder man kan finne for å lære inngående om hvordan mennesker virker inn på hverandre. Deltagelse i terapigruppe kan føre til bedre mestring av problemer, selv om det ikke gir endelig svar på alle viktige spørsmål i livet. Men den betydning gruppene har for dem som gjennomgår dem, indikerer kanskje et mer ålment behov for større åpenhet for mellommenneskelige og eksistensielle spørsmål og for flere fora hvor man kan få avklart noe av det som ellers forblir uberørt.
1. Irvin D. Yalom, M. D.: «Existential Fac tors in Group Therapy». Pennsylvania Hospi tal Award Lecture In Memory of Edward A. Strecker, M. D., November, 1974.
2. Irvin D. Yalom, M. D.: «Using the Here and-Now in Group Therapy». Proceedings of the Third Annual Conference of The Group Therapy Department, The Washing ton Square Institute for Psychotherapy and
For å bli en god psykoterapeut må man lære å bruke sin egen person på en åpen og kontaktskapende måte, sier Leif J. Braaten, Ph. D., dosent ved Universitetet i Oslo, som lenge har gått inn for at psykologistudentene bør delta i en opplevelsesorientert gruppeprosess. I gruppen kan de lære direkte av samspillet med hverandre. Teori og praksis blir naturlig integrert og sett i sammenheng når man bruker konkrete, virkelige opplevelser som grunnlag for å forstå seg selv og andre. Braaten har sammenfattet sine erfaringer med opplevelsesorienterte grupper i boken «Psykoterapeutisk læring i grupper.» gruppe som man ikke like gjerne kunne lære blant venner og bekjente? Psyko logisk arbeid foregår i stadig stigende grad i grupper. Derfor er selve gruppe prosessen en særlig egnet ramme for den enkeltes personlige og faglige ut vikling, mener Braaten. Han er en av dem som har ledet grupper for psyko logistudenter.
De fleste er ikke fødte eksperter i å forstå andre. Psykologer danner stort sett ikke noe unntak fra denne regel, men det er heldigvis mulig å trene opp sin sensitivitet og innlevelsesevne. Bl. a. synes deltagelse i en form for gruppe prosess å være nyttig.
En av hensiktene med å delta i grup pe er å forsøke å bearbeide umodne trekk ved seg selv. Det er viktig å bli klar over hvordan ens væremåte med mer og mindre uforløste sider virker inn på forholdet til andre.
Gruppen får sitt preg av hver enk elts personlighet, og en enkelt negativ deltaker er nok til å dominere stem ningen. Her er vi inne på sider ved gruppedynamikk som er almene. En hver gruppe som arbeider med mellom menneskelige forhold, er avhengig av hva hver enkelt bringer inn. Deltagerne må finne frem til enighet om en rekke hvilke regler skal gjelde, hvor åpen kan/bør man være, kan man ha full tillit til de andre? En vesentlig del av gruppeprosessen er å løse disse og andre viktige spørsmål. Kanskje blir man av og til stående fast ved et ladet, brennende spørsmål uten å komme videre. I noen grupper er kombina sjonen av deltagere slik at enkelte knutepunkter får prege det meste av prosessen. Gruppen kommer ikke lenger enn deltagerne er rede til å følge opp.
Er det mange som har problemer med åpenhet, vil kanskje ingen være den første til å våge seg utpå med altfor personlige temaer.
Heldigvis fins det atskillig latent varme og omsorg i en gruppe, som kan virke forløsende når prosessen synes å låse seg fast. Det gjelder bare å få frem slike positive følelser mellom deltager ne, noe som ikke oppnås i alle grupper.
De positive kvaliteter er ofte enda mer tildekket enn sinne og negative hold ninger, kanskje det sier noe om vår kulturelle bakgrunn? Samholdet og tryggheten i en gruppe avgjør ofte hvor dan atmosfæren blir. Et virkelig JegDu-møte mellom to deltakere kan bli en intim opplevelse, og virker ofte be friende for hele gruppen. Hva er så 87): «Intimitet er å være ansikt til ansikt med en annen, konfrontere ham, idet du selv gir deg til kjenne og er til gjengelig for ham i et dialogisk møte.... Du må virkelig lære å lytte, til tider for å høre noe du kanskje aldri før har fornemmet, eller å gjenoppdage noe du engang visste, men som ble stuet vekk i sinne eller desperasjon.
Intimitet kan være stillferdig og også dramatisk... Du må akseptere og re spektere retten til å eie dine egne føl elser så du kan uttrykke dem med tillit».
Ikke enhver opplevelsesorientert grup pe oppnår virkelig åpenhet og tillit mellom deltagerne, selv om dette er et mål alle ønsker. Det er heller ikke å vente, bl. a. fordi gruppen er begrenset i tid, og mange forandringer skjer grad vis. Kanskje vil endel se effekten av gruppen først etter en tid. En av del tagerne i Braaten’s grupper uttrykker det slik (s. 131): «Det skortet mye på at jeg fikk ut nyttet mulighetene fullt ut. Dette tror jeg skyldes mer begrensninger i hvor stort et «sprang» jeg klarer å ta enn svakheter ved opplegget for gruppen».
Erfaring viser at en gruppe ikke gir de helt sjeldne opplevelser av åpenhet og nærhet for de fleste. Men ser man mer nøkternt på det, betyr gruppepro sessen svært mye for mange. Noen men er de lærer å lytte bedre til andre men nesker, andre synes de får mer innsikt i seg selv. En av deltagerne oppsum merer sine erfaringer slik (s. 131): «Etter hvert spurte jeg meg selv om hva jeg kunne bruke gruppa til... spontanitet og impulsivitet å gjøre, og det å kunne tillate seg å oppleve og uttrykke følelser. I den grad jeg klarte å fungere slik, tenkte jeg at dette igjen ville føre til en bedre kontaktevne med andre».
Braaten går systematisk inn på en rekke fenomener ved gruppeprosessen, fra lederens funksjon til spørsmål om gruppekultur og struktur på gruppen.
Et av de viktige mål for gruppen er å trene de fremtidige psykoterapeuter i empati (innlevelse). Braaten bruker be tegnelsen nøyaktig empati for å under streke hvor viktig det er å lære og oppfatte nyanser i andre menneskers meddelelser. Som fagpersoner trenger psykologer å fange opp mer enn det som er nødvendig i dagliglivet. Her kan gruppetreningen bli en vesentlig hjelp og gi muligheter for erfaringer som vanlig omgang med mennesker ikke gir.
Boken er holdt i en nøktern, viten skapelig ramme og vil nok være mest relevant for fagfolk, selv om den også går en del inn på hva som konkret skjer under en typisk gruppeprosess.
For at boken skulle vært av mer almen interesse, ville det vært på sin plass med mer utfyllende kommentarer, bl.a. til materialet fra gruppemøtene. Dette kunne gjort det lettere å gripe sam menhengen mellom de teoretiske be greper og hva som faktisk skjer i grup per. Slik fremstillingen er, kan det være vanskelig å forstå hvordan det å delta i gruppe er bevisstgjørende og forandrende på ulike måter. Også for fagfolk ville boken blitt mer levende og interessant med en mer integrert be skrivelse av de teoretiske og praktiske aspekter ved opplevelsesorienterte grup per.