Viktor E. Frankl, født 1905, er professor ved Universitetet i Wien og leder for den nevrologiske avdeling ved Wien polikliniske hospital.
Viktor E. Frankl, født 1905, er professor ved Universitetet i Wien og leder for den nevrologiske avdeling ved Wien polikliniske hospital.
Viljens frihet, vilje til mening og meningen med livet er de tre viktigste filosofiske begreper for Frankl. Utfra disse begrunner han sin terapiform, logoterapien. Denne terapeutiske retningen er ikke bare ak tuell for «vanlige» nevroser, men også for mennesker som finner livet tomt og meningsløst.
Som eksempel på sin terapiform, logoterapi, refererer Frankl følgende: «En dag fikk jeg besøk av en kollega som ikke var psykiater, men kirurg. Han led ubeskrivelig fordi han begynte å skjelve så snart klinikkens overlege kom inn på operasjonssalen. Smått om senn be gynte han også å skjelve bare han skulle tenne sigaretten for en annen, av lutter angst for at noen skulle merke at han var skjelvhendt. Det kunne jo antas at pasienter ville tenke at de nødig ville opereres av en som skalv så på hånd en. Bare en gang hadde han unngått skjelvingen i en liknende situasjon, og det var sammen med en bekjent på et tog som ristet og skaket aldeles for ferdelig. Da han skulle tenne sigaretten for sin venn og virkelig hadde rett og grunn til å skjelve på hånden, merket han intet tegn til skjelvingen. Hvorfor?
Ene og alene fordi han denne gang ikke var redd for å skjelve. Det beviste en gang for alle at det var hans frykt, og den alene, som fremkalte skjelvingen.
Det gjensto nå bare å gjøre pasienten, den syke legen, tilstrekkelig oppmerksom på forholdet.»
Han ble bedt om å si til seg selv at han ønsket å vise de andre hvor flink han var til å skjelve i de situasjoner hvor han før hadde fryktet for at han skulle skjelve. Resultatet av behand lingen ble at legen ble kvitt sin plage.
Denne teknikken hvor terapeuten ber en klient om å ønske at nettopp det skal skje som han frykter mest, kalles paradoksal intensjon. Denne psykotera peutiske metode er det vel Frankl er mest kjent for i dag.
For å forstå litt mer av Frankls tenke måte, tror jeg det er nødvendig å trekke inn noen biografiske data.
Han er østerriksk jøde og satt under 2. verdenskrig i tysk konsentrasjons leir i 3 år. Opplevelser derfrå har han skrevet om i boken «Kjempende livs tro.» Her erfarte han at noen få perneskelighet, medfølelse overfor andre, det vi kunne kalle indre frihet, tiltross for daglig sult, fornedrelse og mishand ling. Dette gjaldt noen få, men allikevel mange nok til at Frankl følte seg over bevist om at de ytre betingelser ikke alene er med på å bestemme et men neskes opplevelse og adferd. Det har alltid fri vilje. Frankl skriver: «Både det skapende og nytende liv er forlengst stengt. Men det er ikke bare det skapende og nytende liv som har mening. Har livet overhodet noen mening, da har lidelsen også mening.
For lidelsen hører jo på en måte med til livet — like fullt som skjebnen og døden. Det er først nød og død som gjør den menneskelige tilværelse til hel het! — I den måten et menneske tar sin uavvendelige skjebne på, og sam men med skjebnen også all den lidelse den pålegger ham, ja, tar lidelsen på seg som «sitt kors», åpner det seg selv i de vanskeligste situasjoner og helt til livets siste minutt, en fylde av mulig heter til å forme livet meningsfylt.»
De ytre hendelser er det ikke alltid mennesket kan gjøre noe med, men det kan gjøre noe med den holdning det møter disse hendelsene med. I dette ligger vår frihet og vårt ansvar som mennesker.
Hva var det så som gjorde at endel mennesker ikke lot seg psykisk knekke i fangeleiren? — De fant eller hadde en mening med livet. Denne meningen vil alltid være individuell, og går ofte på at de ser muligheter og håp i nå tid og fremtid.
Viktor Frankl ble etter krigen pro fessor i psykiatri i Wien, og overtok det samme professorat som Sigmund Freud hadde hatt. Frankl sier om sitt forhold til psykoanalysen, at fordi han kan stå på dens skuldre, kan han se lenger. Han går imot psykoanalysens syn på mennesket som et individ hvis viktigste drivkraft er å søke lyst og unngå ulyst. Det er viktigere for menDette er den primære drivkraft i men nesket. Denne mening er ikke noe filo sofisk man grubler seg frem til en løsning på. Bare ved handling og rik tig holdning kan man finne svar på dette spørsmålet. Svaret er heller ikke generelt, men skifter fra individ til individ og fra øyeblikk til øyeblikk.
Frankl tror heller ikke at denne meningen med livet er noe vi finner utelukkende fordi vi har hatt den og den oppdragelse. Meningen med vårt liv er ikke noe vi finner på selv, men noe som må oppdages. Et sunt liv er derfor ikke en spenningsfri tilstand (kfr. tradisjonell psykoanalyse), men en situasjon hvor mennesket stadig lever i spenningsfeltet mellom hva det er nå, og hva det skal bli. Livet er altså ikke bare en streben etter å tilfredsstille sine behov. Det mentalt sunne men neske lever i spenningsfeltet, uten der ved å være fylt av angst, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse. Det opphev er den utfordring livet gir med sine stadig skiftende krav, og det gleder seg over å mestre denne utfordring.
Mange mennesker i vår tid lever i det Frankl kaller et eksistensielt vakuum.
Før var det regler og tradisjoner som ga retningslinjer for hva som var rik tig og galt. Den oppløsning av gamle normer vi har opplevd i vår tid gjør at mennesket blir kastet tilbake på seg selv. Det er ingen som sier hva det bør gjøre i livet. Alt dette må det finne ut selv. Folk blir lett passive, og kjed somheten blir følgen. Hva skulle vi gjort dersom TV’en streiket en kveld?
Ville vi greid å få tiden til å gå? Mange ville få problemer med det. Jeg har hørt mange voksne som bor i trange blokkleiligheter klage over at det som plager dem mest er at de kjeder seg. I en del slike familier finner vi at pro blemer mellom familiemedlemmene nesten er umulig å løse. Det kan virke som om de ønsker problemer fremfor kjedsomhet. Da skjer det ihvertfall noe!
Problemene er med på å fylle det eksistensielle vakum.
Andre botemidler mot meningsløshet en i livet er f. eks. vilje til makt, pen ger, mat og seksualitet.
Hvordan finne meningen Logoterapeuten prøver å få person ene til å oppleve hva de egentlig gjør med livet sitt, for så å hjelpe dem til å forstå at de er ansvarlige for hvor ledes de lever sitt eget liv. Hvorledes de skal tolke denne ansvarligheten blir den enkeltes sak, det være seg ut fra samfunnets krav eller sin egen sam vittighet.
Hvordan kan man så ifølge logotera pien oppdage meningen med livet? Jo, på tre forskjellige felt: 1) Man kan handle, 2) oppleve en verdi, 3) ved riktig holdning til lidelse.
Ad 1. At handling kan gi mening til livet, er vel noe alle har erfart.
Tenk på hvor mange som egentlig len gter tilbake til jobben den siste ferie uken! Eller hvor tom mangen pensjonist opplever den dagen han ikke lenger kan gå tilbake til arbeidet!
Ad 2. Man kan oppleve at noe har verdi for en. Det kan være naturen, noe som har med kunst å gjøre, eller forholdet til et annet menneske. Skal man virkelig forstå et annet menneske, må man først elske, mener Frankl. Først da ser man også de ressurser et annet menneske har. Ressurser som ennå lig ger ubrukt. Kjærligheten blir ikke noe underordnet seksualdriften. Heller mot satt.
Ad 3. Det at lidelsen også kan gi mening til livet kan kanskje lyde para doksalt. Først bør det nevnes at «unødvendig» lidelse, dvs. lidelse som kan unngås, sykdom som kan leges, all slik lidelse gir selvfølgelig ingen men ing med livet. Men det er visse typer lidelse som ikke kan unngås, f. eks. at en som står oss nær, dør. At man tar slike ufravikelige lidelser på seg på en verdig måte, gir livet mening. — Her i Vesten har det nærmest blitt en dyd at alle skal og bør være lykkelige, og det er nesten en skam å være ulykkelig.
Mange er derfor ulykkelige over at de er ulykkelige!
Vi vet jo at folk som har gjennom levet vanskelige perioder i sitt liv, ofte kommer ut av det som mer modne mennesker. Lidelsen var med på å «tvinge» personen til å tenke over og gjennomleve problemer som de aldri ville gjort, dersom de ikke hadde opp levd en vanskelig periode i livet.
Vi har allerede nevnt paradoksal in tensjon. En metode for behandling av tvangsnevrotiske og fobiske tilstander, særlig når klienten foregriper frykten for det som skal skje, og det han frykt er er sin egen kroppsreaksjon.
I psykoterapeutisk arbeid er dette en velkjent og ofte brukt teknikk. Imid lertid har det i mange tilfelle vist seg at paradoksal intensjon alene ikke er nok. Som et angrep på et problem kan det være et nyttig redskap. Men senere må terapeuten følge opp og konsolidere det som er vunnet. En an nen forutsetning for at paradoksal in tensjon i det hele tatt skal virke, er at det er et godt tillitsforhold mellom tera peut og klient. Klienten må virkelig tro på det når han sier til seg selv: «Når jeg kommer i det selskapet, skal jeg virkelig vise gjestene hvor flink jeg er til å rødme.»
Et annet terapeutisk middel som er i tråd med dette, og som logoterapien bruker, er humor og selvironi. Den be friende latteren og selvironien kan gjøre at klienten får slik avstand til sine problemer at det ikke lenger er noe problem. Kan man få klienten til å oppleve at det han fryktet som uuthol delig nedverdigende, flaut og skrem mende, i virkeligheten var ganske kom isk, så er situasjonen med en gang en annen.
En annen terapeutisk metode, kaller Frankl «de-refleksjon.» Denne metoden brukes f. eks. ved innsovningsproblem er og ved visse typer seksuelle proFrankl mener at den største faren for psykologien i vår tid er at psykotera peutene selv gripes og preges av den eksistensielle nevrose hvor intet har verdi eller mening. Mennesket ses på
Klokken er to om natten på akutt avdelingen på den psykiatriske klinik ken. De av personalet som er på vakt prøver å få seg en matbit i all hast mens det er et rolig øyeblikk under nattskiftet. En høy, tynn kvinne i femti årene kommer stadig ut fra sitt sove rom for å fortelle om de mest frykt somme fomemmelser.«Halsen min blir kortere og kortere,» klager hun. «Den trekkes nedover og inn i skuldrene mine, og vil snart være helt lukket til.»
Verken beroligende snakk eller me dikamentet har vært effektive, og med minutters mellomrom er hun oppe igjen.
Frankl, Viktor E. — Livet har mening, Oslo 1965, Frankl, Viktor E. — Kjem pende livstro, Oslo 1966, Frankl, Viktor E. — Psykoterapi og eksistens, Oslo 1972.
«Benet mitt, hvor jeg hadde polio som barn, blir kortere og kortere,» og der etter: «Ryggmargen kommer opp i hod et mitt. Halsen min er så kort, jeg kan ikke sveige, og snart vil jeg ikke kunne puste lenger.»
Idet jeg ber henne gå tilbake til sengen, tar jeg frem en stol og setter meg ned ved siden av henne. Om jeg bare kunne få henne til å ligge i ro, vil le medisinene hun hadde fått, bringe henne over i søvn, som er det hun trenger mest i øyeblikket.
En stund lytter jeg bare til hennes strøm av forvirrende tanker. «Alt vannet i kroppen min kom ut av meg da jeg var i badet idag, og det er ikke mer vann igjen i meg.» Og litt senere: «Blodet mitt blir tvunget opp i hodet.
Snart vil det sprenges og blodet vil renne ut.»
Jeg tar sjansen på å følge opp hennes forestillinger. «Det er sannelig noen forferdelige ting du føler skjer med deg,» sier jeg. «Si meg, hvis alt dette fortsetter, hva tror du vil skje?»
«Tja, det kan ikke fortsette stort lenger på denne måten,» og — med lavere og mer barnslig stemme: «Jeg tror jeg kommer til å dø.»
«Og hvis du skulle dø, om nå alt dette var sant og du hadde rett, hva da?
Hva ville så skje?»
En lang pause fulgte, og selv fingrene som nervøst hadde grepet i teppet, var i ro. «Tja, jeg tror de ville ha en virke lig fin begravelse for meg.» Setningen sluttet nesten med et spørsmålstegn.
«Ja, og hvem ville komme til denne fine begravelsen?»
«Min mor og far.»
«Din mor og far — lever de begge fremdeles?»
«Ja, og hvis intet hender med dem, vil de sikkert komme i min begravelse.»
«Ja, og hvem andre er det som bryr seg om deg?»
«Så er det mine tre brødre og tre svigersøstre...»
«Og du er sikker på at de ville kom me i begravelsen din hvis du skulle dø?»
«De ville komme.»
«Si meg, hva ville disse menneskene føle mens de satt der i din begravelse?
Hvilke tanker ville de gjøre seg?»
«Tja, de kunne tenke... de kunne ønske at jeg fremdeles var i live...
Dr. Frankl fremhever oftest bruken av logoterapeutiske teknikker med pa sienter som er mer rasjonelle, men dette tjener som illustrasjon på at de kan anvendes selv overfor noen al vorlig syke pasienter i psykotiske fas er. Dette vil ikke dermed si at slike selv med all min epilepsi og alt mu lig...»
«Jeg forstår; selv om din epilepsi har vært et stort problem, ville de likevel ønske at du var i live. De ville savne deg. Selv om de kanskje ikke får seg til å si det, ser det altså ut til at de bryr seg om deg.»
«Ja, de bryr seg om meg...»
«Du er heldig som har så mange mennesker som bryr seg om deg. Det ser ikke ut for meg som du virkelig kommer til å dø, men er det ikke godt å vite at det er så mange som er glad i deg... som ønsker at du skal fort sette å leve?»
Etter dette fulgte en lang stillhet.
Kvinnen så nesten ut til å synke inn i søvn. Så reiste hun seg igjen, hostet, snakket lynrapt og affektert. «Halsen min,» sa hun, «den kommer til å bli avstengt. Hvis jeg sovner, vil det bety slutten for meg.»
«Jeg tror ikke halsen din vil bli av stengt, men hvis du er redd dette skal skje, hvorfor holder du deg ikke like gjerne våken? Du må holde deg i sen gen fordi kroppen din trenger hvile, men hvis du er redd for å falle i søvn, kan ikke jeg se noe galt i å ligge her rolig og holde seg våken. Hvorfor blir du ikke rett og slett liggende og holder deg våken med tankene. Det hjelper å lytte til noe. Du skulle lytte til f. eks. viften i rommet og holde deg våken på den måten. Men husk, du må ligge i ro og hvile deg.»
Denne siste instruksen måtte gjentas noen flere ganger, men i løpet av fem til ti minutter sov kvinnen rolig og fortsatte med det resten av natten. teknikker kurerer sykdomstilstanden. I dette tilfelle var det nødvendig med an nen behandling for å oppnå bedring.
Men for den begrensede målsetning å hjelpe pasienten for en stund inntil annen hjelp kan gis, kan denne tilnærm ing være nyttig. Flere prinsipper fra Viktor Frankl er en av de få eksistensielt orienterte psykoterapeuter som har utviklet bestemte behandlingsmetoder i spektiv på løsning av problemer: — bl. a. har han introdusert behandlings teknikken «paradoksal intensjon». I praksis er imidlertid hans metoder blitt brukt overfor relativt velfungerende anta at de er mer alvorlig syke er lite tilgjengelige for Frankls logoterapeutiske prinsipper. Likevel er det grunn til å tro at hans ideer fortjener bredere an vendelse. Har man realistiske, begrensede mål, og irrasjonell bli hjulpet ved at de møtes med holdninger fra logoterapi.
Esther Seehof, psykiatrisk sykepleier sin doktorgrad i psykologi ved United States International University, School of Human Behavior, San Diego, California, beretter her fra egen praksis. Hun har studert under Viktor Frankl og en svært dårlig pasient. Frankl har anerkjennelse. logoterapi er brukt i det nevnte ek semplet.
Til å begynne med var det en søken etter en flik av mening, livsbekreftelse og -berikelse i denne kvinnens sykelige fantasier. Altfor ofte antar vi at slike forestillinger er meningsløse og begyn ner å motsi og argumentere med pasi enten, og forsterker dermed forvirring en. Det var ikke lett å se noe positivt i denne pasientens forvirrede tanke rekker. Men likevel, selv om det ledet gjennom død og begravelse, var det iallfall en positiv kjerne å oppdage for henne... at det fantes mennesker som var glad i henne. Og mens alle forsøk på beroligelse om at hennes frykt var uten grunnlag, var som å tale for døve ører, kunne hun ta imot hjelp til å oppdage denne ene, vesentlige verdi.
Bruken av paradoksal intensjon viste seg å være svært effektiv i å hjelpe pasienten til å sove. Dr. Frankl under streker at dette ikke er noen universal kur som kan brukes til alt, og sier videre at den er kontraindisert ved psy kotiske depresjoner, noe vår pasient led av. Jeg følte imidlertid at min bruk av teknikken her var rettferdiggjort ved at jeg kun forsøkte å gjøre noe med pasientens behov for søvn i øyeblikket, og ikke prøvde å gjøre noe med hentillegg til et mer filosofisk per pasienter. Det har vært alminnelig å kan selv de mest forvirrede og for tiden i avsluttende fase av anvendt hans behandlingsidéer overfor gitt denne beretning sin uforbeholdne nes forvirring. Det ville ha vært meget uklokt å bruke en slik tilnærming over for hennes frykt. For eksempel ville en oppfordring som «prøv å få halsen din til å bli avstengt» ha vært farlig, fordi det ikke dreier seg om en fobi, men om en omfattende og alvorlig psykot isk prosess.
Tilslutt, en holdning med respekt for personen, uansett hvor bisarr han måtte være, med en forventning om at han kan gjøre noe med sin situasjon, er en av hjørnestenene i logoterapi.
Dette er et prinsipp som ellers ofte glemmes ved tilfeller av akutte psykoser.
Likevel er det ingen annen bro over til den alvorlig syke personlighet enn en slik holdning. Kanskje kan man spørre seg hvor mange akutte psykoser som går over til å bli kroniske, dvs. ved varende, fordi dette prinsipp blir glemt.
Det er imidlertid viktig å tilpasse krav ene til pasienten til den situasjon han befinner seg i. I mitt eksempel var det eneste krav at pasienten skulle ligge i ro og hvile kroppen sin. Det som er viktig her, er at hun ble oppmuntret til å gjøre dette selv uten bruk av tvang som kunne blitt anvendt ellers.
Jeg håper med dette å ha illustrert at logoterapi kan være nyttig også i behandling av psykotiske pasienter.