Carl Henrik Grøndahl
Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio.
Det var i 1963 Finn Alnæs vant den norske førsteprisen i en nordisk romankonkurranse med boken om Brage Brageson - Koloss.
Noen tanker om kunstnerrollen, individualismen og vitaliteten i Finn Alnæs' roman 'Musica'
En brande av en bok, senere strammet inn og utgitt i flere utgåver. Senest i Den norske bokklubben. Fra første stund er det klart, det tema Finn Alnæs stadig er vendt tilbake til: det vitale, det livskraftige menneske i kamp mot tidens reduksjonisme - det menneskebilde som blant annet løser oss fra ansvaret i våre avgjørende handlinger, tar fra oss en himmel over og et helvete nær oss. Koloss er båret av en så frisk fortellerglede og munter løssluppenhet midt oppe i det etiske alvor at den vel egentlig vakte få av de motforestillinger som senere er blitt Finn Alnæs til del. Noe av grunnen er sann synligvis også at Koloss kom før den sterke politisering av litteratur og litteraturkritikk for alvor slo inn over oss fem år senere. 1968 var i stort monn det brytningsår da moder nismens etterhvert nokså keitete forhold til virkeligheten ble avløst av en stadig mer omfattende politisk virkelighetsforståelse, og det året kom Alnæs' annen roman: Gemini. Det er ingen roman i vanlig forstand. Det er en enetale forfatteren retter til sin døende tvillingbror, og fremfor alt slåss han for sin rett til å dyrke mennesket og dets dimensjoner av godt og ondt i en tid da blodflekkene og bombene er den eneste virkelighet tillatt for diktningen. Men hva han stiller opp mot de destruktive krefter, er ikke så klart. I Gemini skisserer han et kosmisk perspektiv: hva blir vesentlig i våre liv når vi ser det i sammenheng med de ufattelige krefter i det ufattelige univers som omgir oss? Dette verdensbilde ble fort plassert av den etterhvert dominerende samfunnsforståelse - som tok kvelertak på enhver individualisme, og ikke minst, på selve kunstnerrollen. Finn Alnæs var blitt reaksjonær, og det var ikke hans forsøk på gjenreisning av mennesket som kom til å dominere Parnasset i det følgende tiår. Og Finn Alnæs ble taus. Riktfgnok sto han frem tre år senere med romanen Festningen Faller, men selv om boken er preget både av forfatterens kraft, hans etiske redelighet og hans ana lyse av enkeltemenneskets ansvar, var det nok hovedsakelig kunstneriske og ikke politiske svakheter som var årsak til kritikernes kjølighet. Man ventet seg mer av en mann som med sine to første romaner hadde skaket slik opp i nordisk litteratur. Det skulle gå syv år før han igjen møtte oss med en roman.
Søke etter ny vitalitet
Seiv legger han ikke skjul på årsakene til det. Hans økolog iske engasjement - han kaller det selv samvern - har krevet flere år og førte til to bøker: dokumentarboken Svart snø og Naturkatedral, en samling farvebilder og prosalyriske tekster med beskrivelse av et stykke norsk natur. For det annet krevet de praktiske omstendigheter sitt. Etter debuten og hurlumheien i den forbindelse forlot han hovedstaden og havnet på en liten gård syd for Lillehammer. Der har han vært tvunget til å bruke hammer og rørtang og spade langt flittigere enn skrive maskin for å gjøre det levelig for seg og familien. For det tredje krevde også ekteskapet sitt - det var to svært ulike livsretninger som møttes, sier han selv. Nå er det oppløst, og han overveier å flytte tilbake til Oslo. Og ikke minst: tidens mørkesyn, depresjon, selvoppgivelse kjenner han godt igjen fra seg selv. Han har kjempet adskillig med den delen av seg. I høst er han tilbake, med Musica. Han sier klart fra at når han kommer, skjer det så det virkelig monner. Musica er første bind i en serie på i alt åtte selvstendige romaner han har kalt Ildjesten. Og han er tilbake i den kamp - og derfor også i det dilemma - der han tidligere har gjort innhugg. «Jeg vil prøve å undersøke og trenge inn i vår vitalitet og livslyst. Kan- skje betyr dette å søke etter en ny vitalitet», skriver han i for ordet. Javel. Nå skulle han kunne bli møtt av et litt mildere klima, for særlig i våre naboland er den aggressive, samfunnsrettede litteratur begynt å synke under tyngden av sin egen massive misjonering. Forfattere og forlag vender tilbake til dikteren, til fantasien, fabuleringen. Ikke i flukt, men som mer total forståelse av den virkelighet vi må forholde oss til. Her i landet har Dagbladet nylig proklamert sin gjenoppdagelse av dikteren. Men nærlesing av forordet til Ildfesten og Musica viser at Finn Alnæs fortsatt slåss for retten til å være dikter blant blodflekkene, og at denne kampen trekker kunstneriske svak heter inn over Musica. Som vel ikke er blitt den boken man kanskje hadde håpet og ventet på. Dette er det all grunn til å si noe mer om.
En dikter ber om unnskyldning
Hans intensjoner er det dimensjon over. La oss se på deler av forordet til Ildfesten - også fordi syklusen ifølge Carl Fredrik Engelstad kan bli et av århundrets sentrale verk i norsk litteratur. Men det er interessant på flere måter. Både på grunn av den markerte jeg-bevissthet - som fikk en kritiker til å hevde at det er skrevet «i tydelig og freidig tillit til egen ori ginalitet og betydning». Men allermest fordi jeg vil hevde at i forordet kommer det tydelig til syne hvordan Finn Alnæs slites i tidens holdning til kunstnerrollen - og til individualis men. I forordet til Ildfesten ber han om unnskyldning: Jeg vil innfange strømninger og fenomener i vår tids alder ved å la enkeltmennesker og grupper av mennesker være bærere og levendegjørere av dem. (. . .) Jeg spør: Hva vil det si å være en levende européer, og levende norsk européer, i siste halvdel av det 20. århundre? Hva er det norske? Finnes det røtter som er så norske at de ikke også er europeiske?
Svært viktig er inntrykket av en samtid som holder på å forkomme menneskelig av mangel på nærhet, varme, pålitelighet vennskap og kjærlighet. Hvis det er sant at seksuallivet i vår tid ofte er en drift avsondret fra det hele mennesket, vil jeg ikke underslå dette, men også forsøke å vise hva erotikken kan være når den berører hele mennesket. Hvis det er sant at selve kjærlighets- evnen i vår kulturkrets holder på å dø ut, vil jeg gjerne også vise hvordan den lever friskt. Hvis det er sant at vår kultur og vår nasjonale egenart holder på å miste rotfeste, vil jeg helst også vise til det kraftsenter i den enkelte og kollektivet som kan forsterke festet og finne bortkomne røtter. Jeg tror at det hele tiden er de samme grunnkrefter det dreier seg om; at alt henger sammen. Så dersom det skal gis noen korte stikkord som omfatter hele Ildfesten, må det være disse: Jeg vil prøve å under søke og trenge inn i vår vitalitet og livslyst. Kanskje betyr dette å søke etter en ny vitalitet. Men jeg gir ikke ett øre for en intellektuell erkjennelse som ikke er båret av en sterk livsfølelse. Og jeg mistror enhver livsfølelse som ikke respekterer hele den naturen som mennesket er en del av, og som ikke består prøver i vennskaps- og kjærlighetsforhold. Naturen, og men nesket som del av den, vil derfor få økende betydning etter som syklusen utvikler seg. Jeg ser en naturskildring der den gamle tilskuerholdning er utenkelig fordi alt henger sammen og er opplevd slik, og jeg aner en inten sitet i skildringen som er ny fordi naturen er truet. (...) Hva slags kvinne og mann vil komme ut av denne brytningstiden? Har vennskap som livsform noen sjanse i vår moderne sivilisasjon? Har vår tid og kultur overhodet noen sjanse uten en fornyelse av vennskapet som livsform? Og orker vi å nærme oss medmennesket på nytt uten ny vitalitet og livslyst? (...) Ildfesten vil handle om ikke bare dem som er tidstypiske for store grupper, men også om de få som bærer noe tidstypisk på en særegen måte. Ildfesten ber dess uten om forståelse for sin bruk av personer med spesielle evner og begavelser som får utfolde seg, mennesker som er svært opptatte av noe som er mer enn dem selv, inntekt og passiv avkobling, for det er som regel gjennom disse mennesker at ildfesten kan uttrykke seg i dag. (...) Seiv om jeg ikke utelukker politiske strømninger fra Ildfestens sentrale emner, kvidde jeg meg lenge for å innlede med ord som er særskilt ladde i den politiske debatt. For jeg vil helst vokte meg for å uttale noe som legger en bestemt holdning til rette. Og jeg vil hevde at det ikke er min oppgave å sensurere handlinger og meninger. Min oppgave er å se, se sannferdig både det jeg liker og misliker. Jeg påpeker dette fordi det har vært en tendens til å tillegge meg standpunkter jeg ikke har, og handlinger jeg ikke har utført. Årsakene til tendensen skal jeg redegjøre for i en vanlig sakprosabok. Her begrenser jeg meg til å gjenta at mitt litterære program er, og alltid har vært, en menneske skildring og et temavalg som viser noe sentralt i vår mangfoldige virkelighet. Og av dette følger at jeg som romanforfatter må ha en viss frihet også fra min egen politiske oppfatning.
Noen vil kanskje hevde at Musica er altfor fantastisk. Men jeg kan finne dekning i virkeligheten for alt.
Det er uvanlig at en forfatter skriver et så detaljert forord til en romansyklus. De fleste har vel tro på at diktningen bærer seg selv. I dette forordet forsøker Finn Alnæs å pre sentere et alternativt prespektiv, men han definerer det på samtidens premisser, han er fanget inn av tidens språk, og han er forbausende defensiv. Han forsvarer seg, men hva han forsvarer, og hva han forsvarer seg mot, er nokså uklart. La oss se om det ikke går an å trekke ut noen tråder og komme på spor av den kamp som kunstneren Finn Alnæs her står oppe i.
Forord mot og for kunsten
Kunstnerrollen - forestillingen om et menneske som bruker seg selv til å sanse det uvanlige i det vanlige og derfrå former en erkjennelse som bryter med og står over det kulturliv som former forutsetningen - er for tiden ikke stueren. Den er flyttet inn i skammekroken, der romantikken dyrket de genier som formidler kontakt mellom menneskene og en høy ere sfære. I mye av det Finn Alnæs har skrevet, dukker denne ambivalens frem: på den ene side lydighet overfor en tid som krever hans fysiske, politiske engasjement i økologiske strids spørsmål. Og på den annen side troskap overfor en kunstner rolle som bærer noe av kallets krefter i seg, men som han noen ganger formulerer til overmål fordi kulturen hverken støtter ham i den eller aksepterer den. Kulturen venter at kunstnerrollen er et yrke innenfor samfunnet på linje med andre yrker - en nyttig og dekorerende gjerning lønnet av Staten. Kunstneren skal være lojal, mot grupper, mot menin ger, mot kollektivet, mot vår erkjennelse, og en slik oppfatning av kunstneren-som-yrkesutøver, kledd inn i velmenende, etisk velbegrunnede og derfor fastholdende gevanter, skal det ad skillig tankekraft til å fri seg fra. I sin essaysamling Kunstens vilkår og den nye puritanismen har Stein Mehren et oppgjør med dem som setter kunstner rollen i skammekroken og derigjennom egentlig gir luft til tidens kunsthat.
Det er forpliktelsen i kunstnermyten de ikke våger, de som angriper kunstnermyten. De frykter de krav den stiller til dem. Det er en myte som krever frihet - og alle frykter vi denne forferdende frihet i vårt indre! Jeg vil gå så langt som å påstå: Vår tids bekymring for ytre ufrihet, skyldes ofte redselen for vår forferdende indre frihet, dette at vi i ethvert øyeblikk står overfor en svim lende mulighet til godt og ondt! Og det er her kunsten kommer inn og viser oss: Mennesket som våger sin svak het og sin styrke. Kunstneren selv våger selvfølgelig ikke noe mer enn andre mennesker, snarere tvert i mot. Men han kaster sitt kunstverk inn blant løvene. Det er kunst nermyten. Og det er grunnen til at kunstneren forfølges til enhver tid - nå også av kunstnere! Ikke minst ideologiene som avslører oss som ofre for ufrihet og manipulering, de viser oss i den grad ufrie - så vi kan like gjerne forbli ufrie. I ideologiens beskyttelse. Sartre har skrevet at enhver tid har sin gjeldende filosofi. Vår tids filosofi er marxismen. Og han skriver videre om sin egen eksistensialisme, at «den henger som en mølle stein» om halsen på marxismen. Fra det tidspunkt han oppdaget dette har han sett som sin viktigste oppgave: Å befri marxismen fra Sartre! Å være lojal på tross av seg selv! Dette kaller jeg svik mot kunstnerrollen! Det er jo nettopp møllesteiner vi skal være om halsen til enhver tids seirende makter, krefter, herrer, ideologier, idéer! Vi skal henge som møllesteiner om halsen på alt som utgir seg selv for å være nødvendig. Enten det nødvendige kaller seg økonomi, byråkrati, felles beste, sakens skyld, samfunnets skyld, fremtiden, fornuften osv. Det spiller ingen rolle om tiden er overveiende kollek tivistisk eller individualistisk: Kunsten skal til enhver tid formidle impulser mellom det kollektive og det individu elle! Kunstens oppgave er alltid den samme, det er bare innholdet som skifter. Når derfor kunstnerne skriver po litiske forord mot sine egne kunstverk, da forråder de ikke bare sine kunstverk, men de oppkomster av menne skelighet som de selv skulle være. Det hjelper ikke å skylde på at saken, folket, ungdommen trenger noe annet! Kunsten søker aldri individet eller kollektivet, men en keltmennesket i oss. Kunsten viser oss våre dilemmaer mellom samvittighet og samfunn, medlidelse og nødven dighet.
Finn Alnæs skriver ikke politisk forord mot sitt kunstverk. Han føler seg tvunget til å skrive et forord for det, han føler han må rettferdiggjøre sin diktning. La oss nå se nærmere på hva som faktisk står i dette forordet, og de fire siste av snittene er i denne sammenheng særlig interessante. De viser at Finn Alnæs - som innledning til en større romanserie - finner det nødvendig å presisere at det ikke er hans oppgave som kunstner å sensurere handlinger og meninger! Han er nødt til å forsvare seg fordi han ser sannferdig både det han liker og misliker! Og han finner det nødvendig å redegjøre for årsakene til dette i en sakprosabok! Hans forsøk fra å løs rive seg fra den amputerte kunstnerrolle blir nærmest patetisk når han understreker at han som romanforfatter må ha en viss frihet (min uth.) også fra sin egen politiske oppfatning. Hva skal man si - når han ber om unnskyldning for at han tar i bruk sitt overdådige fortellertalent og sin fantasi? Og når han gjør avbikt overfor kunsthaterne: Jeg kan finne dekning i virkeligheten for alt? Hvilke anklager kan man føre opp mot vår samtid og mot oss selv - vi som preger en kunstnermyte så forkrøblende at dikteren er nødt til å be om unnskyldning før han dikter? Dette har vært et gjennomgangstema i alt det Finn Alnæs har skrevet. Forordet til Ildfesten viser at han selv er knuget under det dilemma han prøver å fri oss fra.
Dyre er overanstrengt
Det er ikke min hensikt å si at det jeg mener Finn Alnæs burde sagt. Han vil utvilsomt være uenig i mangt av det jeg hevder. Hva jeg nå forsøker, er å vise hvordan dette dilemma - rivningen mellom de to kunstnermyter, den dekorerende og den erkjennende, - også fører til kunstneriske svakheter i Musica. Det er slekten Gjard Finn Alnæs legger frem for oss. En gren av den fant veien fra Vestlandet over til Lillehammer, og slektens menn er vitale, utlevende og sterke i sine valg. «En god gjard plikter å finne seg en gjardinne snarest, og elske henne uten slendrian av noen art,» heter det i lovene. Alle bærer de brytningen i seg - mellom soldaten og kunst neren. Slektsmyten krever at de skal erhverve seg en offisers grad, og når de samles på Gjardheim, trakterer de alle flere instrumenter, spiller Bachs konsert for to fioliner eller Chopins klaverkonsert sammen. De er bærere av en kultur som forener det beste av norsk og europeisk. Musica er i første rekke boken om den yngste av oberst Stein Gjards åtte barn, den 25 år gamle kadett-fenriken Dyre. Militærlegen sender ham hjem fra Krigsskolen - gutten er overanstrengt fordi han i tillegg til å være en framifrå kadett som slekten krever, også lever opp til kravene på alle andre områder. Han øver for å debutere som pianist, han smaker på det livet byr frem av kvinner. Hjemme i Lillehammer, som i boken heter Lestad, treffer han den 29 år gamle Vaiva Sarmin, sosionom og gift med en rullestolpasient. Og han strir med faren for å få bryte slektstradisjonene: han vil prøve seg som pianist helt og fullt. På det ytre plan skjer det ikke så mye mer. En del beger svinging med tilhørende diskusjoner rundt om i Lestad, sam taler og sammenkomster på Gjardheim, erotisk glede i for holdet mellom Vaiva og Dyre, og nesten samtlige av tidens holdninger og ståndpunkter plassert i gjarder og ikke-gjarder. Dette gjort sannsynligvis fordi Finn Alnæs vil være tro mot den amputerte kunstnerrolle han samtidig ber om å få bryte. En stor del av boken er nemlig diskusjoner om de fleste av tidens sentrale emner. Man aner hvilke bebreidelser forfatteren føler han ville møtt fra sine omgivelser hvis han ikke hadde skrevet noe om kvinnesak, noe om økopolitikk, noe om marxist leninistene, noe om språksak, noe om mannsroller, noe om trafikk-drap, noe om den frie vilje. Kunne han da ikke trodd på sitt eget opprør mot tvangstendensene, slik han formulerer det i sitt forord? Kunne han ikke spart alt dette til sin sakprosabok? På de mest utrolige steder begynner han nå diskusjoner i sin roman. De tynger, de er ofte overhodet ikke integrert i handlingen, de sinker det episke tempo, og det er van skelig å se at han bringer noe nytt inn i disse debattene. I Musica lengter jeg etter å se spor av kunstnerens rett til å feie bort kulturlivets banaliteter, hans rett til å nekte å stoppe opp og bukke for tidens fornuft og engasjement. Jeg lengter etter å se ham «henge som møllesteiner rundt halsen på alt som utgir seg selv for å være nødvendig.» Han har rett til å være dikter og ikke pliktskyldig debattant og problemløser, slik tidens kunstnerrolle krever av ham. Og som han svekker sin bok kunstnerisk ved å gi etter for.
Egenskapene - var private eiendom?
Gjardene er jegere på jakt sammen med Finn Alnæs etter den nye vitalitet, etter Ildfesten. Og den er en erotisk kraft som fødes i hjertet av viljen som førte seg selv dit - (...) trekker tanken flammende med seg ned i innvollene og setter kjertlene i brann, (. ..) stiger så opp igjen i en uinnskrenket kjærlighet til samlivet ved å forene den kvinnelige og mannlige sjel som bor i enhver av oss ... i en dynamisk kretsgang mellom kropp og sinn. Ja, vi er alle, hvert eneste individ, kvinne og mann i ett, og derfor kan vi lære å elske hverandre og Mennesket. Vi har lang vei fram. Vi har mange feil og fordommer, ikke minst den livsgløder som gløder her. Men vi er på marsj hvis vi vil. .. (s. 89).
Det er Dyres syv år eldre bror, forhenværende student, del tidssjauer, militærnekter og pasifistnekter og begersvinger Eigil, som fører ordet og formulerer hva Ildfesten er - og hva den er, den vitalitet og den individualisme vi er på spor av. Han sier nemlig også at siden historien så grundig viser at det som dårligst går sammen med diktatur er individualisme, synes jeg denne moteriktige hets mot alt som smaker av individualisme i dag, både er dum og farlig, (s. 132)
Hvordan er og hvordan lever de mennesker som da er eksponenter for denne vitalitet og denne individualisme? La oss se litt nærmere på Dyre, hovedpersonen. Hvordan ser han ut?
Han kunne ikke fordra utseende sitt, det hyperslanke som grenset til det kvinnelig nette; de forfinede linjer i den lette kroppen, det svartglinsende håret, de markerte bryn og vipper, de isblå øynene, de røde, vevre leppene og hele fjeset som han syntes virket sminket. Kunne han bare få fred for disse blikk han ofte måtte late som han ikke så! (s. 4)
Han er altså en uvanlig person i det ytre. Og i det indre? Vaiva opplever en nesten «forferdende konsentrasjon» over ham, hun merker at eros gjennomstrømmer alt han foretar seg, det er noe uavvendelig ved ham. Han er svært begavet, følsom, trolig med evner til å bli en førsterangs pianist. Finn Alnæs finner det nødvendig å understreke at noe overmenneske er han ikke - han er ute og prøver sine grenser. Han er på mange måter en ener. Og ganske riktig. Noen kritikere hengte ham opp på de knag ger man kunne vente, «ny-idealistisk dyrking av eneren og geniet (Nietzsche, Schopenhauer), til og med blodmystikken er med», skrev en av dem. Alnæs treffer igjen rett inn i tidens uklarhet, vår snåle oppfatning av individualisme. Igjen roter han opp de motforestillinger han prøver å fri seg fra. Og igjen blir han nødt til å be om unnskyldning i forordet. Den finnes i dette avsnittet:
lidfesten ber om forståelse for sin bruk av personer med spesielle evner og begavelser som får utfolde seg, men nesker som er svært opptatte av noe som er mer enn dem selv ...
Unnskyldningen er forståelig, for her bryner han seg mot svært meget: det som ligger til grunn for vår skolepolitikk, en kunstfilosofi og et menneskesyn som oppfatter spørsmålet om kvalitet i mennesker som en uanstendighet. Han bryner seg mot alt som fører til det Henrik Groth i en artikkel i Aften posten kaller «nedgangen i kunstnerisk kvalitet, nedhøvlingen av de begavede, skolesystemenes allergi overfor all elitedan nelse». I vår forståelse av enerne, de spesielt begavede, er det få nyanser og få trappetrinn ned fra Nietzsches overmen nesker. Og det å gi rom for enere blir farlig fordi vi oppfatter individualisme som den enkeltes rett til å leve ut sin styrke, sine fortrinn til fortrengsel for andre, til å skape seg frihet og uavhengighet ved å skjerme seg fra fellesskapet, forpliktel sene og andres innsikt. Dette er sosialdemokratiets uønskede individualisme. Den ser på våre egenskaper som vår private eiendom, slik våre møbler og våre biler er det. Følgelig er det urettferdig at noen har mer enn andre - de kan skape mer med det de har, men det er ikke rettferdig at de også nyter godt av den mer-verdi de skaper. Egenskaper såvel som materielle goder bør deles likt. Enere gjør gagn for seg selv og ugagn for andre. Vi trenger ikke overmennesker, sier tiden. La meg bare for perspektivets skyld gjengi noen linjer fra et annet forord, skrevet av en forfatter med adskillig viten om menneskene. I romanen Fiender. En kjærlighetshistorie fortel ler Nobelprisvinneren Isaac B. Singer om noen av de jøder som overlevde nazismens helvetesmaskin, og i innledningen skriver han at denne boken som de fleste av mine skjønnlitterære arbeider, presen terer et høyst uvanlig tilfelle med enestående heiter og enestående handlingssammenheng. Personene er ikke bare ofre for nazismen, men også ofre for sine egne personlig heter og skjebner. Hvis de passer inn i det vanlige bilde, er det fordi unntagelsen bekrefter regelen. I litteraturen er nemlig unntagelsen regelen.
Singer gir neppe uttrykk for litteratens lyst til lek med det aparte. Heller ikke står han for trangen til å dyrke det «over menneskelige». Med enkle ord setter han vel tvert om fingeren på det som må være kunstens oppgave - det alle kunstnere egentlig forsøker: å rive ned det slør av hverdagslighet som skjuler for oss hvilke krefter som styrer våre liv. Og som derigjennom forteller oss at det finnes konflikter i våre liv som ikke er problemer, men dypest sett mysterier. Muligens ligger også dette bak hos Finn Alnæs i hans dikt ning. Men i tillegg til at han ber om unnskyldning, gir han oss lite som kan døyve vår sosialdemokratiske angst for den ene stående, den utlevende ener. Og dette til tross for at han ofte nok skriver om betydningen av vennskap og kjærlighet mellom mennesker. La oss lete litt etter hva det er som skaper denne fornemmelse hos leseren.
De sterke livsvalg
Finn Alnæs tror på åndsmakt. Sannsynligvis tar jeg ikke feil når jeg hevder at Eigil i romanen i mangt står frem som bærer av meninger forfatteren kan identifisere seg med, og Eigil har dette å si: Vi er individualister . . . som tror på menneskelig åndsmakt, som mener det er slik åndsmakt, god eller dårlig, som styrer det meste av utviklingen. (s. 132) Litt uklart gjør han bildet når han tror på en åndsmakt som styrer det meste. Man spør uvegerlig: hvilke områder av livet er det den holder seg borte fra, og hvorfor? Dette uklare for hold til begrepet er kanskje årsaken til at Finn Alnæs bare nevner det. Han dikter ikke om det. Han dikter om vitalitet. Han prøver å nå, og han forsikrer oss innimellom at han mener å nå, ut over en hamsun'sk vi talisme. Men når Eigil på side 89 snakker om ildfesten som «blodets festivitas, hjernens blodgilde (. ..) Jeg lever fordi jeg lever! Jeg har en mening med livet fordi jeg er til!» er under tonene fra Hamsuns «blodets hvisken, benpipenes bønn» så ab solutt hørlig. Finn Alnæs har nok hørt dem selv - han lar Dyre forstå at «veien fra Gjardheim til et gyllent solkors kunne være kort dersom man ikke passet seg.» (s. 114) Og han ber for seg i forordet igjen: «Overmenneskeri» har aldri vært kjernen i mitt forfatterskap.
Nei, sannsynligvis ikke. Men i Musica er han formidler av ytterst få erkjennelsesforsøk som kunne hjelpe Dyre til å gå opp grensen mellom Ildfesten og solkorset, til å plassere sin vitalitet i betryggende avstand fra fascismen. Det er synd, for her treffer han igjen tidens og vår egen uklarhet: vi er redde for de sterke livsvalg, for vi ser ikke annet enn at de lett fører inn i fascisme. Derfor trekkes vi mot den trygge lunkenhet - og kjøyver noe i oss selv. Vår vitalitet, blant annet. Det jeg savner i Musica, er nettopp forsøk på denne grensegang. Vi trenger det, for den er innfløkt, men nødvendig. Dette savnet er ikke bare savnet etter diktning nær den åndsmakt han nevner, eller større grad av metafysisk nysgjerrighet. Det er det også, men ingen tro på åndsmakt alene har noen gang sikret mot det totalitære i de sterke livsvalg. Snarere tvert om. Det er mulig Finn Alnæs mener han foretar denne grense oppgang. Jeg kan ikke se at han gjør det. Det jeg har funnet som kommer nærmest, er dette:
Det var det evig voksende lysliv han ville erobre. Og lysfallet etter sankthans gjorde spørsmålet så påtreng ende: Hvorfor... hvorhen? Bare dette ene kunne sette ham i stand til å innfange nuet: dette at han fikk prøve å trenge inn i det stigende lyset ved hjelp av musikk som pulserte i takt med årstiden. Bare en følelse forsterket av toner kunne trenge seg inn i den over all forstand fantastiske virkelighet. Ennå var han gjest i nuet. (s. 115)
Musica er lengsel som driver en mot utfoldelse (. ..) vil det umulige, strekke seg etter paradiset og evigheten. Men å leve musikalsk er likevel det største hensyn man kan vise sitt medmenneske; lengselen driver en til å nå det ypperste. Å lengte er å gjøre seg selv og Jorden bedre. (s. 288)
Dette er i beste fall vage perspektiver, og lite gir det som plaster for vår sårhet overfor individualismen. Den vitalitet Musica viser oss, er først og fremst kjertlenes fest, sansenes, kroppens, naturens, nytelsenes. Opplevelsenes fest. Den selv sentrerte, menneskesentrerte individualisme. Om Dyre skriver Finn Alnæs at det var vel takket være utseendet sitt at han overhodet hadde fått plass til kvinner på den sammentrengte time planen sin: Raskt til handling, fortettet kjønnsliv, effektiv virkning. Og så til søvn og mer arbeid, (s. 3) Og når han bruker elleve sider - pluss tre til oppsummering - for å beskrive det første, erotisk fulltonende samleie mellom Vaiva og Dyre, må det bety at han her vil vise oss et eksempel på hva han mener - livskraften i det som skjer når to synker ned «i bunnen av blomsten og parrer seg grådig.» Det hører vel ikke helt til litteraturkritikkens oppgave å gi en vurdering av litterære samleier, men det er lite i denne malende skildring som setter meg på sporet etter en ny vitalitet:
Å vite at dette skal eldes, dø hen, forsvinne ... død, liv, død, men nå . . . Å være rovdyr på sprang mot evigheten. Å være en springer som dør i spranget en gang. Å være menneske . . .
Og selve Ildfesten - hennes orgasme:
et ansikt hinsides hans egen tilstand, et rop, et skrik fra urtiden. (. . .) Og så kommer skriket hennes. Som i en san selig fødsel. (. . .) Det er et naturutbrudd; snø som har brånt så lenge (. ..) Gradvis løyer hun av .. . det er som om hun sist så på ham for en evighet siden, i et annet liv (. . .) hun vender tilbake fra en verden kanskje ingen mann har vært i. (s. 193-4)
Hans:
Det er som om hans utløsning aldri skal ta ende. Det må være nok til en hel menneskehet (s. 196)
Dette er altså noe av lengselens mål for en mann som på «minimum av tid prøver å skaffe seg maximum av kvinne, kon disjon og lærdom» - av en slekt som alltid vil være «villest, fullest, mest romantisk». Han overanstrenger seg, javel, men han er en livsgløder, en som viser vei. Han brenner for noe. Han er Ildfestens ekstatiske del. Han er en skisse av Finn Al næs' alternative menneske. Perspektivene når ikke lenger her. Brenner Ildfesten bare for å brenne? Finn Alnæs er ikke villig til å gi «ett øre for en intellektuell erkjennelse som ikke er båret av en sterk livs følelse.» Det blir litt uklart. Erkjennelse er vel hverken in tellektuell eller emosjonell. Den er intuitiv, og solkorset ligger nær fordi han ser ut til å gi adskillig for en sterk livsfølelse som ikke er forpliktet overfor erkjennelsen.
Det er ikke «overmenneskeri» som er kjernen i Finn Alnæs' forfatterskap, men et slags «kolossaleri». I den siste tid har han en del ganger tatt til orde for å fri seg fra den «Koloss-myte» som er blitt festet på ham - en sterkt og intenst levende kjem pe. Som person klarer han det sikkert, ikke minst fordi det utvilsomt på lengre sikt vil være menneskelig ødeleggende å følge de unge gjarder i deres Ildfest. Jeg skal komme tilbake til hva jeg mener med det. Men i sitt forfatterskap bygger han påny opp under denne myten, både i sin behandling av tema og i form. Det er all grunn til å håpe at vi får åtte bøker om Ildfesten, men koloss-myten, denne underlige håndtering av våre individualisme-problemer, finnes også igjen i Musica som kunstneriske svakheter. Det er som om han prøver å skrive maximum av roman på minimum av plass og tid. Det er så mye som skal med. Diskusjonene er nevnt. I tillegg gir han oss mange trådender vi aldri får nøstet inn. Idet romanen slutter, lurer vi på om Vaivas invalide mann tar livet av seg, for det truer han med. Vi lurer på hvordan det går med gamle oberst Gjard som ligger der med sitt hjerteinfarkt. Vi lurer svært på en mordhistorie som plutselig dukker opp, og der Dyres eldre bror Thorn er en av de mistenkte. Vi lurer på hva som skjer mellom Dyre og Vaiva, for idet boken er til ende, savner hun ham, men han har ikke tid til henne. Det er som om Finn Alnæs tenner en Ildfest og blir så opptatt av å få det til å brenne at han glemmer å se på de raketter han allerede har sendt til værs. Riktignok har han varslet flere bøker, men han understreker at syklusen skal bestå av selv stendige romanopplevelser.
overskridel.se i opplevelse
Finn Alnæs' individualisme er individualisme på selvstyr. Det er vanskelig å se hva i hans Ildfest som ikke er opplevel sejakt - opplevelser i sanselighet, i kunst, i andre mennesker. De enere han skaper, er - som han selv - fanger i en sub jektivitet som gjør seg til klovn fordi den ikke vil være dog matiker, som blir erotiker fordi den ikke er erkjennende, som blir anstrengt og privat fordi den har mistet kontakten med sine metafysiske røtter. I enerne er det vi kan gjenkjenne våre beste egenskaper - og derfor kan vi følge dem og bruke dem som forsøkspersoner for våre livsvalg og våre holdninger. Men det forutsetter en annen erkjennelse enn Finn Alnæs gir oss i gjardene. Det for utsetter en visshet fra enerens side om at begavelsen forplikter og tilhører fellesskapet. Og at det å skusle bort sine talenter er å ta noe fra oss alle, å dekke til noe i vårt menneskeindre som skulle avspeilet det ikke-menneskeskapte. Ildfestens over skridelser skjer i opplevelsen, i ekstasen. Det er en overskrid else som har sin pris, og som naturen og tiden selv setter gren ser for. Ildfesten fortærer seg selv. Den subjektivitet som ikke bare er opplevende, men også erkjennende, overskrider grenser ikke i natur, men i bevissthet og mot en dimensjon Finn Alnæs ikke gir mye plass til i Musica: det intuitive, som ikke er «blo dets festivitas» og naturens instinkter, men den mytiske still hetens våre grep i oss. Det er denne erkjennende intuisjon ti dens kunstnerrolle ikke vil se. Det er bare den som rettferdig gjør kampen mot den «moteriktige hets mot alt som smaker av individualisme».