Den arabiske vitenskap i middelalderen representerte et viktig skritt i menneskenes utviklingshistorie.
Begrepet islamsk vitenskap, eller alternativet arabisk vitenskap, brukes om enkeltmenneskers og institusjoners vitenskapelige aktiviteter i den middelalder ske islamske verden. Virksomheten tok til i Bagdad rundt midten av 700-tallet. Til inn på 900-tallet besto den av livlig oversettervirksomhet. Den islamske vitenska pens høydepunkter er imidlertid spredt i tid og rom helt fram til begynnelsen av 1400-tallet. Etter dette får vi en periode med stagnasjon, ja til og med utarming. I Midt-Østen kunne man likevel, da Napoleon i 1798 ledet sin ekspedisjon til Egypt, merke svake spor av denne tradisjonen, som bar i seg noen av de tidlige spirer til en ny vitenskapelig vekkelse.
Noen av produktene fra islamsk vitenskap spilte en viktig rolle for gjenfødelsen av en europeisk lærdomstradisjon. Det gjelder gresk naturvitenskap, filosofi og medisin, og egne arabiske avhandlinger hvor idéer og teknikker fra ulike eldre kilder er blitt innlemmet, systematisert og utbygget. På 1100- og 1200-tallet ble disse arbeidene oversatt til latin i Spania og på Sicilia. Da denne arabisk-latinske overføringen av kunnskap pågikk, skulle imidlertid islamsk vitenskap utvikle seg videre på egen grunn ennå i omtrent to både arabiske oversettelser av hundre år. Dessuten var det aldri tale om noen storstilt overføring til Europa av de islamske bedrifter. Rett nok finnes idag noen få arabiske oversettelser og selvsten dige avhandlinger utelukkende i latinske versjoner. Men det fullstendige arkiv av islamsk vitenskap utgjøres av en stor mengde originale håndskrifter, som til tross for historiens luner er blitt bevart i biblioteker spredt over Midt-Østen, Asia, Europa og USA. Der venter de fleste av dem ennå på å bli undersøkt.
NvW Arabisk ble vitenskapens språk Den arabiske vitenskapstradisjonen ble skapt av folk med forskjellig etnisk bak grunn innenfor den vide muslimske verden. Mange var kristne, noen var jøder, og i den første perioden fantes også hedninger. Vi kaller likevel alle arbeidene for arabiske eller islamske, for ellers blir det vanskelig å forstå aktivite tene som en sammenhengende tradi sjon. To forhold er her viktige. Arabisk var for det første det dominerende vi tenskapelige språket. Det var gjennom arabisk at en ikke-arabisk lærd i 1000tallets Nishapur kunne skaffe seg resul tater som var oppnådd i Bagdad på 800- og 900-tallet. Det var på arabisk en astro nom i Damaskus på 1300-tallet kunne gjøre seg kjent med skrifter fra 1000tallets Kairo, 1100-tallets Spania eller 1200-tallets Maragheh Arabisk beholdt forøvrig sin posisjon som vitenskapelig språk, selv om enkelte avhandlinger fra tusenårsskiftet og framover ble skrevet på persisk og iblant tyrkisk. Det andre viktige forholdet er at den islamske religionen var helt sentral innenfor den arabiske sivilisasjonen som skapte og utviklet den nye vitenskapstradisjonen.
Islam var det felles referansepunktet for alle kulturelle aktiviteter om de ellers var aldri så ulike. Derfor kan arabisk og islamsk begge brukes om den samme enhet, om enn iblant med litt forskjellig tyngdepunkt i betydning. Arven fra antikken Oversettelse av vitenskap og filosofi fra det gamle Hellas til den arabiske verden er ofte blitt beskrevet som en ren forlengelse av den greske tradisjonen eller som 1 '
w « 4 fe c• 1 1V * i iT WIF cdrw-' •i Arabeme oversatte Aristoteles. den nyere kulturens overtakelse av arven fra antikken. Disse beskrivelsene er ikke uten videre riktige. Overtakelse antyder en passiv holdning hos mottakeren. Men dette var bestemt ikke tilfelle med de muslimene som oppmuntret, støttet og deltok i prosessen. Når det gjelder spørsmålet om det hele var en ren forlengelse av hellenismen, vet vi at gresk vitenskap etter sin gullalder i den hellenistiske perioden hadde opplevd en kraftig nedgang i det tredje århundre e. Kr. Og etter at en gruppe kristne i Alexandria i 415 myrdet den nyplatonske filosofen Hypatia, gjorde gresk vitenskap lite av seg. Det er sant at hellenismen igjen fikk en betydelig oppblomstring på 800- og 900-tallet i det arabiserte Midt-Østen. Men denne viktige hendelsen må forstås som en bevisst tilegnelse der folks motiver, idealer og interesser spilte med. Den var ikke bare en følge av at en tidligere dominerende gresk kultur hadde etterlatt rester i det samme området.
For å forstå betydningen av oversettelsesaktiviteten i det niende og tiende århundre, er det viktig å være klar over at den var nesten helt og holdent overvåket, støttet og oppmuntret av islamske herskere og samfunnets elite. Noen oversettel ser (særlig alkymistiske skrifter) sies å blitt gjort allerede under ummayadene i Damaskus. Men det var ikke før abbasidenes overtakelse av kalifatet midtveis på 700-tallet, da Bagdad var blitt hovedstad, at oversettelsen vokste til store dimen sjonen De første arabiske tekstene var astronomiske arbeider, opprinnelig skrevet på sanskrit og mellompersisk (pahlavi). Men allerede før slutten på Harun-alRashids styre (786-809), og ved hans hoff, var greske mesterverk som Euklids Elementer og Ptolemeus' Almagest blitt gjort tilgjengelige for lesere av arabisk.
Under al-Ma'muns kalifat (813-833) ble Det filosofiske bibliotek (Khizanat alHikma), som hadde eksistert allerede på al-Rashids tid, gjort om til et viktig institutt kalt Visdommens hus (Bayt al-Hikma). Instituttets formål var oversettelse og studium av gresk vitenskap. Arbeidet ble oppmuntret av kalifen selv eller av folk som var knyttet til hoffet og avhengige av det. Det forteller om al-Ma'muns personlige interesse for de lærde astronomer, astrologer, matematikere og over settere som var ansatt hos ham.
Intellektuell gjæring Som et resultat av disse bestrebelsene over ca 150 år, opparbeidet arabisk språk en vitenskapelig arv uten tidligere sidestykke i rikdom og variasjon. Gjennom de tidlige oversettelsene fra sanskrit og pahlavi, ble islamske lærde kjent med særegne astronomiske forestillinger og regnemetoder av indisk opprinnelse. Etter flommen av oversettelser fra gresk og syrisk fikk de hånd om mesteparten av gresk vitenskap og en stor del av gresk filosofi. Innen medisin fikk de f.eks. kjennskap til det meste av Hippokrates' og Galéns skrifter, samt mange teorier som var avledet fra disse. Innen filosofi oppdaget de Aristoteles' verker, noen av Platons dialoger og et stort antall greske kommentarer til Aristoteles. Innenfor naturviten skapen studerte de praktisk talt alle klassikerne innen elementær og høyere matematikk, verker av Euklid, Arkimedes, Apollonius fra Perge, Ptolemeus og den arabiske vitenskapens egne særtrekk.
andre. Selvsagt hadde man også tidligere laget vitenskapelige oversettelser i Midt-Østen og Sentral-Asia - fra gresk til sanskrit og pahlavi, eller fra sanskrit til pahlavi, eller framfor alt fra gresk til syrisk. Men aldri før hadde det blitt skapt så mange oversettelser fra så mange kilder til bare ett språk. Dette er viktig for å forstå ikke bare den islamske kulturens rolle som formidler av vitenskap, men også noen av.- • MB fV», 3:1& ' 4 Ml j?-,., - Jr >WWk jr: jBWy Hl, JF HHmI H, •> Denne boken om øyensykdommer er skrevet av Hunayn ibn Ishaq på 800-tallet.
Det er ikke vanskelig å finne praktiske motiver bak de tidlige kalifenes interesse for antikkens vitenskaper. Alkymien, en av de vitenskaper som først tiltrakk deres oppmerksomhet, lovet umåtelig rikdom. Astronomi og astrologi var nært knyttet til hverandre, og troen på astrologi i bruksøyemed var utbredt blant leg og lærd.
Matematisk kunnskap var avgjørende for visse ingeniørtekniske tiltak, og medi sinsk viten var selvsagt av det gode. En mer fullstendig og tilfredsstillende forklaring ville imidlertid måtte se translatørvirksomheten som en del av den intellektuelle gjæring som preget det islamske samfunnet i århundrene etter de arabiske erobringene. Det ville heller ikke være søkt å forklare den med genuin nysgjerrighet og intellektuelle ambisjoner blant dem som fant gresk tanke tiltrek kende i seg selv. Filosofen al-Kindi, som levde på 800-tallet, var en av disse muslimene som også arbeidet hardt for å gjøre gresk tenkning til en varig del av det islamske samfunn.
Institusjoner i islamsk vitenskap -Ml. W >J -d,j { -. J HI Framveksten av biblioteker over hele den islamske verden var en følge av utstrakt bruk av papir og en overflod av håndskrifter. Noen av dem, f.eks. slottsbiblioteker som Bayt al-Hikma, var ikke egentlig offentlige, men kalifens lærde kunne i det minste bruke dem. Og det store biblioteket som ble opprettet av fatimidene i Kairo, sies å ha vært åpent for offentlig bruk. Det fungerte også som lærested. Private biblioteker fantes i store antall, og de må ha spilt en rolle i utbredelsen av vitenskapelig kunnskap. Bibliotekene som var knyttet til moskéer og madrasaer (høyere læresteder) kunne alle bruke. Dette var veldedighetstiltak til beste for alle muslimer.
Observatoriet - i betydningen fullrigget vitenskapelig institusjon med egen bygning, fast stab, bibliotek og et utvalg av astronomiske instrumenter - var en frambringelse av den islamske sivilisasjonen. Observatoriene bidro til de matema tiske vitenskaper. Men de hadde vanskelige eksistensvilkår og fikk ofte et kort liv, for de var avhengig av den kongelige overhøyhets innfall og framgang, og utvilsomt spilte det også en rolle at observatoriene var tett forbundet med astrologien. Et av de viktigste islamske observatoriene, bygget 1259 i Maragheh av den mongolske herskeren, var et unntak ettersom det besto i hele 75 år. Et observatorium som på 1500-tallet ble bygget av den ottomanske sultan Murad III for astronomen og ingeniøren Taqi al-Din ibn Ma'ruf fra Damaskus, ble ødelagt etter bare tre år på ordre fra sultanen selv.
Betydningsfulle resultater En vitenskapelig tradisjon som ble tilgodesett med så mange dyktige menneskers energi over en så lang periode, måtte bære frukter. Og interessante og betydnings fulle resultater er virkelig blitt oppdaget i overleverte arbeider. Vi vet også at noen av resultatene er tatt inn i vestlig vitenskap. Plassen tillåter bare en generell beskrivelse av noen framstående bedrifter.
På matematikkens område tenkte islamske regneteknikker, som også lyktes i bruk. I noen tilfeller ledet dette arbeidet til konstruksjon av mekaniske regnemaskiner. Ettersom araberne tidlig var blitt kjent med det indiske desimalsystem og via gresk astronomi hadde oppdaget det gamle babylonske sekstitallsystemet, kunne de gå videre og lage regnemetoder med desimaler. De tok betydelige skritt i retning av å utvide det tallbegrep de hadde overtatt fra grekerne, slik at det kunne inkludere irrasjonelle størrelser, naturlige tall og brøker. De utvidet de begrensede, situasjonspregede trigonometriske metodene de hadde lært av grekerne (Ptolemeus' korder) og inderne (sinus- og tangensfunksjoner), og disse metodene ble etterhvert utviklet til egne disipliner himmellegemenes høyde over horisonten.
lærde ut nye og sinnrike som ikke lenger var underlagt astronomien. De omdannet grekernes og indernes algebraiske måter å løse numeriske problemer på. Dermed skapte de et eget algebraisk språk, og ledet den algebraiske vitenskap inn på en ny kurs (men uten 1 3L I ZÄÄX >. / WSBb"'
/7ORÄK /X* Ä 6 R 4 $&''•''& z / lyXjySy \Jk k '' r*—•' 45$ /Sr *" n<~ r*/' t jen. //JBlXa > kXstSt ||. M;' r - ' / Z'- ' 5?Si t-AVr v \ / j'" H k J01 """ * T Ui-y- $ w%>. * ('K kA rf I 3'fö fi v> fU i / å bringe inn regning med symboler). De kom også langt når det gjaldt å bruke høyere geometri (koniske snitt) til å løse ligninger av høyere orden enn andre grad.
Allerede fra 800-tallet og helt inn på 1400-tallet undersøkte islamske geometrikere stadig grunnlaget for Euklids geometri, særlig hans teori om paralleller. I dette arbeidet ble de også ledet til å bevise en rekke ikke-euklidske teoremer, selv om de aldri gikk så langt som til å foreslå alternativer til Euklids system. De undersøkte også tallenes egenskaper i tradisjonen etter Pythagoras' «tallvitenskap» og oppda get enkelte nye teoremer og problemer.
Av alle matematiske disipliner var det astronomien som tiltrakk mest opp merksomhet. Islamske astronomer utførte et stort anfall observasjoner, hovedsa kelig, men ikke utelukkende for å forbedre himmellegemers bevegelse. Dette arbeidet ble tildels igangsatt ved den store variasjon i numeriske verdier som kom fra ulike kilder. Men først og fremst var det inspirert av en tidlig og klar erkjennelse av testens rolle i astronomisk forskning.
Ledet av denne tanken konstruerte araberne stadig mer avanserte og pålitelige observasjonsinstrumenter - solur, stjerneglobuser, astrolabier, kvadranter og en slags teleskoper. De var også uroet av en motsigelse mellom Ptolemeus' prinsipp om enhetlig bevegelse og visse særtrekk som han selv hadde bygget inn i modellene sine for at ikke forbindelsen mellom teori og faktisk observasjon skulle gå tapt. De satte derfor i gang med å lage nye modeller som klarte å redde både det anerkjente prinsippet og de observerte fenomener. Dette er ikke et tilfelle av filosofi som trenger seg inn på den egentlige astronomien, noe som iblant har blitt hevdet. Det er et middelaldersk normalvitenskap: Hensikten var rett og slett å fjerne et problem som var oppstått ved en antatt motsigelse.
Optikk hadde i antikken vært en vitenskap som teoretisk var forbundet med geometri, mens den i praksis var knyttet til astronomi. På 1000-tallet skrev en arabisk matematiker som levde i Egypt, Ibn al-Haytham, en stor avhandling, Kitab al-Manazir (Bok om optikk). Formålet var å gi et nytt grunnlag for optikken, og faktisk overgikk dette arbeidet den mest framstående behandling av lys og syn vi kjenner fra antikken, en avhandling tilskrevet Ptolemeus. I begynnelsen av 1300tallet framsatte en persisk matematiker som arbeidet i Tabriz, Kamal al-Din alFarasi (d. 1320), den første riktige forklaring på den primære og sekundære regnbuens form og mønster.
Islamske ingeniører som ble støttet av rike mesener, beskrev og laget mekaniske innretninger (klokker, vannløftere, fontener osv.) som kan sies å ha illustrert visse anvendt. de ptolemeiske parametre for eksempel på hva T.S. Kuhn har kalt mekaniske prinsipper på en virkelighetsnær, ikke-matematisk måte. Men mate matikken var helt sentral i deres utvidelse av de arkimediske undersøkelser av flytende gjenstander, og i deres studier av vekter, ulike typer vektstenger, bestem melse av gravitasjon og metallers andel i legeringer. Alkymi var et komplekst felt hvor forskjellige metallers mangfoldige egenskaper ble samlet, undersøkt og Under betegnelsen naturfilosofi fantes det skarpsindige spekulasjoner om rom, tid, bevegelse og kraft. Her ble begreper brukt som ligner tidlige moderne forestillinger om kraft og conatus («livskraft»).
Islamsk vitenskaps særtrekk Mens historikerne setter sammen dette skjematiske og ufullstendige bildet, stilles det fortsatt vanskelige spørsmål om den islamske vitenskapens originalitet og særlige kjennetegn. Originalitet er både et relativt og uklart begrep, og hvis det defineres tilfeldig og anakronistisk, blir det uten verdi for bedømmelse av förti dens bedrifter. F.eks. var 800-tallets oversettervirksomhet et høyst skapende og på visse måter fullstendig nydannende foretak, selv om man rent umiddelbart var opptatt av å overføre enn finne opp nytt. Slik sett var det et svært originalt initiativ som viste seg å bli av stor betydning ikke bare for islam, men for vår sivilisasjons historie. Som de föregående eksemplene viser, kan man lett liste opp et stort antall forbedringer i islamske vitenskapsmenns arbeid innenfor flere felter. Men man ville lete forgjeves etter en Arkimedes eller en Newton i Middelalderen.
Mye mer interessant er spørsmålet om særtrekk: Hva, om noe, kjennetegner vitenskapelig arbeid i Middelalderens islam? Men også dette spørsmålet har vært preget av essensialisme, en holdning som ennå gjenfinnes i forsøk på å slutte seg til den islamske vitenskapens særtrekk ved å gå ut fra egenskaper ved islamsk kultur som man påstår ikke kan skilles ut fra vitenskap. Noen forskere har f.eks.
innenfor islamsk matematikk oppdaget en tendens til å «aritmetisere», som skal være knyttet til visse trekk ved det arabiske språk. Andre har i de fysikalistiske modellene til islamske astronomer sett et symptom på den «semittiske tanke» og dens hang til å trekkes mot det sanselige, bort fra det abstrakte. Noen har henvist til hva de kaller atomistisk tenkemåte. Og atter andre har vært på utkikk etter mystiske visjoner som skulle uttrykke vitenskapens bakenforliggende motiver.
Slike essensialistiske forklaringer er verdiløse erstatninger for virkelige histo riske undersøkelser. Den aritmetiske tendensen (hvis man med dette mener at algebra vektlegges) kan forklares med henvisning til elementer i den greske og indiske arven, og den veies opp av en betydelig oppmerksomhet rundt geometri og geometriske metoder. Når det gjelder de islamske astronomenes fysikalistiske modeller, kan de best forstås som løsninger på problemer som framkommer hvis man stiller to bøker av Ptolemeus opp mot hverandre: Den abstrakte Almagest og den ikke fullt så abstrakte Planetariske hypoteser. Mystikk trengte dypt inn i felter.
alkymien, men det finnes intet bevis for dens innflytelse på andre vitenskapelige G.J. Toomer, en klassisist som arbeider med arabisk vitenskap, har bemerket at en karakteristisk passasje av en arabisk matematiker ville, hvis den ble oversatt til gammelgresk, være «umulig - med hensyn til form, stil og ordbruk - å skille fra den type arbeider som ble lest i Alexandria på 300-tallet». Man må være enig i dette.
Men selv i forhold til den greske arv, har spesielle omstendigheter ved overførin gen frambrakt tydelige forskjellen Vi vet at matematikken emigrerte til Alexandria etter Alexander den stores død, og at den filosofien som ble igjen i Athen var ukjent med matematikk. Nå viste det seg at Bagdad arvet både den alexandrinske og athenske tradisjonen, og følgelig atskilte den vitenskap og filosofi som oppsto der seg fra sine umiddelbare foreldre, hellenistisk vitenskap og filosofi. De store islamske naturvitere var derfor fullt utstyrt med en gresk filosofisk holdning, og alle de viktige islamske filosofer skrev mye og kyndig om vitenskap, inkludert matematikk og astronomi. Slik sett synes arabisk vitenskap og filosofi å ligge nærmere sine slektninger fra den klassiske periode, snarere enn den hellenistiske.
Nettopp den islamske vitenskapens høye kvalitet og sofistikerte innhold, gir problemet omkring stagnasjonen vekt. Spørsmålet er ikke hvorfor muslimenes lærde bestrebelser ikke frambrakte «den vitenskapelige revolusjon» (sannsynlig vis et meningsløst spørsmål), men hvorfor arbeidet etter den imponerende blom string i de tidlige århundrene, stagnerte og til sist sluttet å utvikle seg. Hvorfor gjorde f.eks. ikke algebraen framskritt etter 1100-tallet? Hvorfor ble ikke arbeidet til Ibn al-Haytham og Kamal al-Din innenfor eksperimentell optikk fulgt opp etter de retningslinjer som disse to matematikerne allerede hadde angitt? Hvorfor fikk ikke observatoriet varig fotfeste etter at det nå engang var tenkt ut og etablert som vitenskapelig institusjon? Og hvorfor utviklet ikke den langvarige interessen for astronomisk observasjon seg til mer raffinerte programmer. Disse og liknende spørsmål presser seg på fordi eksisterende manuskripter av arabiske vitenskaps menn ikke er protovitenskap, men vitenskap i ordets egentlige betydning. Under disse spørsmålene finnes andre omkring motiver, holdninger, institusjoner og kulturelle forhold som nødvendigvis måtte spille en rolle for den islamske vitenskapens vekst og fall. Dette er spørsmål vi kan søke svar på bare ved hjelp av historiske metoder.
A. I. Sabra, opprinnelig fra Egypt, er professor i vitenskapshistorie ved Harvard universitetet i USA. Han har tidligere skrevet om optikk på 1600- og 1700-tallet. De senere år har han arbeidet med arabisk vitenskap og har utgitt flere arbeider om dette emnet. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Dag Jenssen.
A. I. Sabra