Den arabiske kulturs utviklingsproblemer

I det følgende skal vi se nærmere på noen av grunnene til at den kristne og den muhammedanske verden så å si skilte lag, og hvorfor den arabiske verden i visse henseender kan oppfattes som tilbakeliggende, iallfall om man legger moderne materialistiske verdier til grunn for vurderingene. Hovedspørsmålet er hvorfor den arabiske verden til tross for mange fremragende forutsetninger, aldri utviklet en moderne form for industrialisme på selvstendig grunnlag. Oppmerksomheten vil konsentreres om de rent sosiale forutsetninger og vil knapt nok berøre spørsmålets kunnskapsmessige og teknologiske sider.

Om vi betrakter den del av verden som tradisjonelt ble ansett som kristen for en enhet, må den tilsvarende del av verden som domineres av islam kunne anses for kristenhetens nærmeste slektning i kulturell forstand. Islam og kristendommen har, blant annet av rent historiske grunner, meget til felles. Men de er også forskjellige på avgjørende punkter, forskjeller som vi skal se kan forklare de slående kontraster i den kristne og islamske kulturs historiske skjebne. Vi skal i det følgende i det vesentlige konsentrere oppmerksomheten omkring den arabiske del av den islamske kultur. Dette er ikke bare fordi islam i utgangspunktet er en arabisk religion, men også fordi den utgjør en naturlig enhet.

Når man sammenligner de moralske aspirasjoner til henholdsvis Jesus Kristus og Muhammed, kan man ikke i et historisk tilbakeblikk unngå å bli grepet av den selvstendig grunnlag? tragedie som ligger i de dramatiske motsetninger som senere ble utspilt mellom deres respektive tilhengere. Begge er utgått fra det man må kunne kalle et religionens urområde, det østlige middelhavsområde og Midt-Østen. SpekulasjoNeste side: Hvorfor utviklet aldri araberne en industrialisme på H* L.

„,,. z ZZz -•.».„ 't IL SS • l K 1 f SsPIZ;Ww31 1 1 Ov •/! t Mfc '" I', •B??- i i?..'' sS':'

- ',&L • j iilæ •..-... - > i z 'tf&yiF9' rg&% t tJfJr tlf;. iJ 5 a /i W>5 i f.-' il. ®'Itt ' ' \<.Å W *W„4 „ & >-'>. I-: ner over hvorfor de religiøse læremestre, hvis tilhengere i dag dominerer store deler av verden, er utgått nettopp fra dette området, ligger utenfor denne fremstillingens mandat. Men det er likevel fristende å nevne at de begge utgikk fra folk som lå i spenningsfeltet mellom de eldste blant menneskehetens sivilisasjoner:

den egyptiske og den mesopotamiske. Tragiske konflikter Det er neppe noen tilfeldighet at det er fra de marginale folk og ikke fra de politiske maktsentra at den viktigste religiøse förnyelse er sprunget. Disse folk hadde tilgang til, etter tidens forhold, store kunnskapstilfang som ikke bare omfattet teknologi og krigerkunst, men også filosofisk og moralsk erfaring uten å være begrenset av maktsentraenes byråkratiske tyngde.

Av geopolitiske forhold, som i de generelle trekk er ålment kjent, etablerte kristendommen og islam hvert sitt innflytelsesområde. Det er i grensene mellom disse områdene de tragiske konflikter er blitt utspilt. Selv om disse konflikter ligger fra tusen til femhundre år tilbake i tiden, har de vært bestemmende for det gjensidige forhold mellom disse kulturområdene. Vi leser fremdeles med en viss triumf at islams angrep på middelalderens Europa ble stanset av Karl Martell i slaget ved Poitiers i 732. Vi leser med en tilsvarende følelse av nederlag om Mehmet 2s erobring av Konstantinopel i 1453, og puster lettet ut da de osmanske erobrere ble stanset ved Wiens murer i 1529. Korstogene har også satt sine spor i europeernes historiske bevissthet, og er vel, selv i dagens situasjon, med på å forme holdningen til våre nære religiøse Middelhav og den nære orient.

Bare noen få århundrer tilbake var styrkeforholdet mellom den islamske og den kristne verden i en tilnærmet balanse. opplysningstidens rasjonalisme og den industrielle kapitalismens gjennombrudd til enorm materiell oppblomstring, først og fremst i det kristne Nord-Europa, en oppblomstring som ga den kristne sivilisasjon en militær og politisk styrke som satte alle andre i skyggen. Europa kom på offensiven, og frykten for den islamske utfordring ble fulgt av en følelse av mestring. En ny bevissthet om den nære orient ble til. I denne bevissthet spilte den islamske militærmakt, nå representert av den tyrkiske hær, en underordnet rolle. Rapporter fra eksentriske briter og franske handelsreisende formidlet nå bildet av en eksotisk verden hvor sensualisme og forfall dominerer. Det er et bilde vi finner reflektert i Peer Gynts egyptiske slektninger i Nord-Afrika, det østlige Men som vi vet, førte blant annet intermesso og Anitras dans. Europa står i ferd med å etablere et overherredømme.

For første gang siden korstogene må islamske herskere bøye seg for kristne. Dette ble av de fleste bevisste muslimer opplevet som en nesten uforståelig katastrofe. Enhver troende muslim opplever kristendommen som, i teologisk forstand, islam underlegen. Selv om man respekterer Jesus Kristus som profet, var det først Muhammed som fullt ut fattet skaperens intensjoner og fikk disse ijk MAGHREB r X\. % lill Abbasidenes kalifat (751)

Støtretninger Det arabiske rikets største utstrekning år 751. åpenbaret i all sin poetiske skjønnhet slik vi i dag finner den i Koranen. Mangler organisert fellesskap Vi skal gå nærmere inn på sentrale grunner til at den kristne og muhammedanske verden utviklet seg forskjellig.

Den viktigste forskjellen mellom de europeiske byene i nyere historie og de arabiske angår ikke den rent fysiske utforming av bygninger og gater, men den sosiale organisasjon. Det tradisjonelle, arabiske bysamfunn mangler først og fremst det organiserte fellesskap som i den europeiske sammenheng var byenes fremste kjennetegn. Det viktigste trekk ved det europeiske bysamfunn ved Middelalderens utgang var dens uavhengighet, dens indre selvstyre. Av den grunn ble det hevdet at byluft er frigjørende. Stadtluft macht frei.

Fremveksten av bysamfunnet i nyere europeisk historie er kjennetegnet av en oppblomstring av det vi kan kalle kommunale institusjonen rådsforsamlinger, det velges domsmenn, og håndverkernes laug blir viktige institusjoner. Kjøpmenn og håndverkere er organisert i korporasjoner med sterkt institusjoner kulminerer i det 12. århundre.

',J| •k'^ star' tinope! %» FY ] ** åYRiA \L 1Wf Medina X. • Wi* Det etableres indre samhold og et betydelig myndighetsområde. Organisering av borger Byene erobrer nå en grad av uavhengighet som leder tankene hen på de greske bystater. Enkelte byer som Venezia og Firenze opptrer som selvstendige republik ker, og det tyske hansaforbund får karakter av en stat innen staten. Byene river seg løs fra føydalherrenes makt. Betydningen av disse kommunale institusjonene for den senere samfunnsutviklingen i Europa kan neppe overvurderes. Den vises særlig klart i en sammenligning med byutviklingen i den arabiske verden. De kommunale institusjoner glimrer her med sitt fråvær, og man kan for alvor drøfte om det er tale om byer av samme orden som i Europa. På samme måte som i Kina Om vi tar Damaskus og Aleppo som eksempel, faller befolkningen i tre klasser:

Den styrende, militære elite, byens ledende borgere som omfatter storkjøpmenn var byene uten kommunale institusjoner. og de skriftlærde «ulama», og det store antall småkjøpmenn og håndverkere. I tillegg hadde man et filleproletariat familietilknytning eller religiøs forankring, tiggere, omstreifere, tyver og krimi nelle. Fra dette filleproletariat rekrutterte man folk til de mest urene og foraktede oppgåver som renovasjonsarbeidere, garvere og gravere.

Klantilhørighet Det store flertall av befolkningen, småkjøpmennene og håndverkerne, hadde tilhørighet i et nabolag, de tidligere omtalte boligkvarterer, mahalla eller hira på arabisk. Det er tale om boligområder med et eget lokalt marked og en egen moske. Det er innenfor boligkvarterene en vanlig byborger har sin forankring. Mønsteret for denne byorden finner man i den arabiske ekspansjonens pionertid. I de første bysamfunn som ble etablert under kaliffen Umar, var de ulike kvarterer basert på klantilhørighet. Retten til å etablere seg i et kvarter forutsatte medlemsskap i den klan som var blitt tildelt det spesielle nabolaget. Medlemmer av klanen hadde førsterett til å kjøpe rettighetene til en tomt. Dersom et medlem døde uten arvinger, tilfalt hans eiendeler og formue klanen. På samme måte som blant ørkennomadene hadde klanmedlemmer solidarisk ansvar i tilfelle av drap. Dette forteller sitt om de juridiske forhold. Det viser at blodhevninstitusjonen fortsatt var levende i bysamfunnet og at klanen hadde ansvar for anliggender som samfunnet overtok på et tidlig stadium i Europa.

Klanen hadde en leder, shaykh, som formidlet kontakten med byens maktha ver, som i europeisk terminologi kan kalles en guvernør. Han ble ikke valgt av byens borgere, men utnevnt av den øverste makthaver, det vil i den tidligste tid si kaliffen eller hans representant. Som representant for klanen ble det utnevnt en som hadde en respektert posisjon i klanen. Lederskapet var her i pakt med stammetradisjonene. Selv om kvarterene ble mindre preget av klanen med årene, har de nesten frem til i dag bevart noe av sin familistiske egenart. Denne lederen som besto av mennesker uten hadde ansvaret for folkeregistre som ble ført over de som mottok godtgjørelse fra statskassen. Dette var ikke tale om noen fattigforsorg, men en godtgjørelse som medlem av herrefolket. Rekrutteringen til kaliffens hær skjedde på klanbasis, og ' ' -Fl »

! '1o b y bwwMKMMWB-.....,: fjJfair- r- '.i i1 UL t -S'\- "-Wi '?H ul

- - IHhr UilB;SV'4r "ifiMi •.; / z ' s A fy- •W. "'y W- -*iW. Utø' •* /" yrw^^llPMlr w "- * ':< '• V«-. '.—.T/,-; HH..A. J. raw;il Æ: MH w fig w|a& «* & ' i4 MrW». „ ""' T^RBfcs»j_f I jT wfflMMHr ffilvrri^ni- ±- äJ"F JL aUggK;...! % • • -•« HRr/' i r i **--W:m6aMgafe»«« Jm p y de ulike kvarterer var opprinnelig befolket av de arabiske krigere og deres Den eneste korporasjon i det arabiske bysamfunn var klanen. Det fantes nok tendenser til laugsorganisasjoner, men de spilte en helt underordnet rolle, og kan ikke på noen måte sammenlignes med de europeiske laug, som sto sentralt i familier.

utviklingen av det europeiske borgerskap. Jus som skaper avhengighet Den arabiske lovtradisjon, som i hovedsak bygger på Koranen og det tradisjonen har bevart av profetens avgjørelser, erkjenner ikke eksistensen av det som i vestlig juridisk tenkning kalles en juridisk person, altså en sammenslutning av deltagere omkring et rettighetsobjekt, for eksempel et aksjeselskap, som får status som en person. Dette muliggjør blant annet et avgrenset ansvar for den enkelte deltager.

Begrensede rettigheter kan så å si skilles ut fra personen og isoleres til en bestemt sammenheng. Det kan være tale om eiendomsrettigheter i jord eller i en bedrift. Slike rettigheter kan i den europeiske jus utparselleres i ideelle andeler, representert ved for eksempel en aksje. Kravene til et aksjeselskap kan bare rettes mot aksjeselskapet og kan bare ramme deltagernes ideelle andel og ikke hans øvrige eiendom eller formue. Dette avgrenser hans risiko og knesetter et prinsipp som er helt sentralt for det sosiale liv i de moderne, vesteuropeiske samfunn. Dette at en en del av en persons rettigheter og plikter kan utskilles og avgrenses fra de øvrige rettigheter og plikter, muliggjør en selvstendighet i forhold til avgjørelser som man ikke finner maken til i familistiske sammenhenger. De er en nødvendig forutsetning for et embede, altså en byråkratisk posisjon åtskilt fra en persons øvrige rettigheter og plikter, eller med andre ord hans status.

Utvikling av rasjonalitet Som et enkelt eksempel kan velges en ordfører i et moderne bysamfunn. Hans status som ordfører mener vi bestemt ikke må blandes sammen med hans status som privatmenneske. Denne avgrensningen forutsetter imidlertid en juridisk tenkning som tar sitt utgangspunkt i romerretttens forestillinger om den juridiske person. Bak denne tenkning ligger forestillingen om isolerbare rettigheter som kan avgrenses fra enkeltindivider og så å si summeres i en juridisk person. Denne tenkningen er en forutsetning for den type rasjonalitet, fornuft, som ble utviklet av borgerskapet i de europeiske bysamfunn. På samme måte som det dobbelte bokholderi var en forutsetning for den økonomiske administrasjonen av en kapitalistisk økonomi, var den avgrensede status en forutsetning for administra sjonen av dens sosiale organisasjon. Den muliggjør en avgrensning av en privat, familistisk sfære og en offentlig hvor irrasjonelle følelser og usaklig argumenta sjon ideelt sett ikke har noen posisjon. Den offentlige sektor blir en arena for den JSel I•? iäMäOUIÄ® ® ®..'.,'ZI vårt samfunn er kjølig og kalkulerende fornuft idealet for den offentlige sektor.

kjølige og kalkulerende fornuft hvor lover og regler og ikke personlige lojaliteter og utorutsigbare følelser regjerer. Mangelen på kommunale institusjoner i det arabiske bysamfunn gir derfor noe av forklaringen på den store forskjellen som består mellom samfunnsliv og økonomi i dagens Europa og den arabiske verden.

Dagliglivets rådgivere Det nærmeste man i det arabiske bysamfunn kom i retning av et borgerskap var et miljø av større kjøpmenn og skriftlærde, ulama. Det var menn skolert i den litterære tradisjon som kjente loven og Koranen. Det er tale om bønneledere, lærere, dommere og funksjonærer i moskeen sammen med det vi kan kalle Wl1:.

akademisk skolerte dyrkere av den lærde tradisjon. Denne elite var dagliglivets rådgivere. De våket over den rette fremgangsmåte i det økonomiske og det sosiale liv. Familiespørsmål lå under deres myndighetsområde. De hadde også ansvaret for markedet og for det religiøse liv. Det er således tale om en elite med atskillig innflytelse på det daglige liv. Men de var ikke medlemmer av en rådsforsamling.

Deres innflytelse var en del av dagliglivet, deres avgjørelser var individuelle og kontakten dem imellom var uformell. Selv om det var større kjøpmenn med i dette miljøet, kan man likevel forsvare å hevde at denne eliten var teokratisk i sin form. våpenmakt, og det kan ikke på noen måte betegnes som demokratisk.

Det er riktig at islam understreker de troendes likeverd i forhold til Allah. Men dette likeverd har ikke de samme politiske konsekvenser som de europeiske likhetsforestillinger. Som vi kan se, utgjorde de en forløper til vår form for demokrati. Det arabiske bysamfunn er under et mer despotisk preget lederskap.

Den avgjørende makt var imidlertid Kaliffen var like lite som enevoldskongene folkevalgt, og deres styreform er, slik vi kjenner det fra Tusen og en natt, sterkt personlig og lite begrenset av rådsforsamlinger. Det som først og fremst kjennetegner den moderne samfunnsutviklingen i den vestlige verden, er at den offentlige sfære i stadig sterkere grad har etablert en maktstilling på bekostning av det familistiske fellesskap. Så langt har denne utviklingen gått i den vestlige verden at det familistiske fellesskap betraktes som en tilbakeliggende og bent frem upraktisk forvaltningsform. Denne mentalitet har nær sammenheng med utviklingen av et rasjonelt byråkrati.

Byråkratens lojalitet Den uomgjengelige forutsetning for dette byråkrati er at embedet styres av lov og rett og ikke av familistisk solidaritet. familielojalitet. Hans oppgave er å treffe avgjørelser uten persons anseelse. Det er således en forvaltningsform som forutsetter en avvikling av en familistisk lojalitet.

Det var blant annet bysamfunnet som muliggjorde denne utviklingen. I den arabiske medinaen, byen, beholdt imidlertid familien sin posisjon. Det som kanskje er mest karakteristisk for den type despotisk makt som ble utøvet av de arabiske sultaner, er at det personlige og det offisielle ikke er klart åtskilt. For oss er et slikt skille mellom private og offentlige interesser så selvinnlysende berettiget at vi vel betrakter det som en naturlig samfunnsorden. I virkeligheten er det resultatet av en lang utvikling som kan følges tilbake i historien til den romerske administrasjon. Denne oppdelingen av ulike interessesfærer i det men neskelige livsrom er fremmed for den familistiske tenkning.

Om man i en situasjon spiller rollen som far og i den neste som rådsmedlem i nabolaget, ventes det i den familistiske sammenheng ikke at man i rådet så å si glemmer sin rolle som far. Tvert om er det nettopp denne rollen som gir en den nødvendige autoritet. Om det oppstår interessemotsetninger mellom de to rol i guvernørens hender og basert på En byråkrat har ideelt sett ingen lene, har farsrollen høyest prioritet. Selv i vårt samfunn, hvor bare en liten rest av familisme er tilbake, ventes det at farsrollen vil dominere. I slike situasjoner forutsettes ikke en uhild bedømmelse, og det tas som en selvfølge at man trer tilbake. En tilsvarende tilbaketreden ventes ikke i et familistisk livsrom. Tvert imot ville en slik opptreden kunne oppleves som et æreløst svik.

Dette er en av hovedgrunnene til at et rasjonelt byråkrati sjelden fungerer etter forutsetningene i en familistisk sammenheng. Det gir også det politiske liv et preg som vi med utgangspunkt i vestlig tenkning lett vil oppfatte som udemokratisk og manipulatorisk. Spørsmålet om familieære blir viktigere enn saklighet og formell jus, lojalitet blir viktigere enn abstrakte rettsprinsipper. Det maktgrunnlag som avgjørelsesprosessene hviler på, er familiefeiden med blodhevninstitusjonen som den mest dramatiske uttrykk.

Familisme og nærmiljø Vi har i det föregående sett hvordan familisme er en av grunnforutsetningene i arabisk kultur. Det er på dette punkt at den islamske, arabiske kultur skiller seg fra den nær beslektede europeiske kristne. Fremveksten av bysamfunnet i Europa sprengte det tradisjonelle fellesskap fra agrartidens landsbygd. Det må bemerkes at dette fellesskap først og fremst var basert på naboskap og således i utgangspunktet langt mindre familistisk enn selv det arabiske bysamfunn. Det var denne sprengning av tidligere ubrytelige bånd av lojalitet og förpliktelse mellom sambygdinger som innvarslet den store transfor masjon av europeisk samfunn. Oppløsningen av alle de bindinger som et solida risk lokalsamfunn pålegger sine medlemmer, var en forutsetning for den mobilitet og valgfrihet som industrialismen forutsetter. På ruinene av det solidariske lokalsamfunn vokste borgerskapet, den spesielle europeiske elite som har spilt den avgjørende rolle i Europas transformasjon fra agrar- til industrisamfunn.

Med oppløsning av det nære fellesskap fulgte også den intellektuelle revolu sjon som den vitenskapelige rasjonalisme innebar. Dette gjennombrudd er en av de selvfølgelige forutsetninger for industrikapitalismen og den høyproduktive teknologi. Dette er et fenomen som ikke bare kan forståes som et rent produkt av intelligens og tanke. Det var en del av en større prosess mellommenneskelige forhold spilte en avgjørende og lite påaktet rolle. For at den arabiske situasjon skal bli fullt ut forståelig, er det nødvendig å være oppmerksom på at mellommenneskelige forhold er avgjørende for virkelighetsoppfatning.

Den alminnelige oppfatning er at overtro og forestillinger om hekseri og trolldom, som var en del av agrarsamfunnets virkelighet, er blitt borte på grunn av vitenskapelig erkjennelse. I en forstand er dette riktig, men det er ikke hele historien fordi den overser i hvilken grad våre tanker og idéer er knyttet til våre sosiale erfaringer. Gjennom hele menneskehetens historie frem til vår egen tid har virkelighetsoppfatningen gitt rom for magiske forestillinger en del av den alminnelige bevissthet.

hvor de rent og tro på oversanselige og okkulte krefter, det man i rasjonalismens navn oppsummerer under betegnelsen overtro. Det har nok til alle tider eksistert skeptikere som har stilt seg tvilende til oppfatninger som hadde liten rot i den praktiske erfarings verden. Men det er først i nyere tid at en naturvitenskapelig rasjonalisme er blitt æ||li '

-•iW gl ' i IMBL "1 * WwSbi ' rjjjfe.. -«IB 7 «MBF? <'7 " IHk; wwMMk' 'P / "®®o Det finnes flere oppfatninger av hvorfor man fikk det som mange oppfatter som fornuftens seier over uvitenhet og obskurantisme. Men hvorfor dette gjennom brudd fant sted akkurat på dette tidspunkt slik at det ble del av en gigantisk transformasjonsprosess hvor livsform, produksjon, økonomi og verdensbilde Markedsøkonomiens fremvekst gjennomgikk en metamorfose, vet vi ikke med sikkerhet. Utfra det perspektiv vi i denne sammenheng står overfor, synes fremvekst av markedsøkonomi og pengevesen avgjørende.

Disse omstridte institusjoner synes kanskje fjernt fra spørsmål om trolldom, hekseri og overtro. Men sammenhengen blir mer åpenbar når man betenker hvorledes disse institusjonene griper inn i hvert enkeltmenneskes liv og former de sosiale erfaringer. I det solidariske landsbysamfunnet slik man ennå kan finne det i de mest avsidesliggende områder selvbergingsøkonomi. De fleste alminnelige mennesker hadde et helt igjennom perifert forhold til markedet. For dem var selve markedsplassen mer et sted hvor man søkte adspredelse og nyheter enn et sted hvor sentrale livsbehov ble tilfreds stilt. Man var mer avhengig av naboene enn av markedet. Penger hadde like meget preg av verdigjenstander som byttemiddel. Man var avhengig av naboene for deltagelse i dugnader, for en håndsrekning i en krisesituasjon og for støtte og trøst ved sorg og ulykke. Man var langt mer avhengig av nære medmennesker enn av penger og marked.

Dette nære avhengighetsforhold til medmennesker finner man uttrykt i den alminnelige virkelighetsoppfatning. Mennesker som står i slike avgjørende av hengighetsforhold til andre, får gjerne den oppfatning at ikke bare de synlige, materielle forhold er bestemt av andre menneskers vilje og innstilling, men også de usynlige og mindre åpenbare forhold: Hvorfor man rammes av sykdom, hvorfor årsveksten slår feil, hvorfor verdifulle gjenstander går i stykker; hele dette skjebnens lunefulle spill synes behersket av personlige krefter. Ikke bare leser man personlige krefter inn i naturen, man får lett den oppfatning at nære medmennes ker gjennom hekseri og trolldom griper avgjørende inn i naturens gang.

Menneskers uberegnelighet Når vi med en viss nostalgi tenker tilbake på de gamle, solidariske samfunn, hvor gamle minareten i Samarra. av Europa, levde man til dels i en fellesskapet var en del av hverdagen, overser vi lett medaljens bakside: frykten for andre menneskers uvilje, det onde øyet, magiske trolldomsritualer og misunnelse.

Dersom ens vitale behov er avhengig av et lite utvalg nære medmennesker, blir man uhyre følsom for deres oppfatninger og sinnstilstand. Medmennesker flest er Forrige side: Tiden har stått mer stille i de arabiske land. Bildet viser den 1100 år ofte uberegnelige og like ofte urimelige, og det er de færreste gitt å heve seg opp over det vedvarende sosiale press som lokalsamfunnet til enhver tid øver. Det er derfor ikke lett å se de generelle naturens lover i skjebnens tilskikkelser. Det krever en åndelig uavhengighet som i virkeligheten forutsetter en materiell uavhengig het. Det er denne uavhengighet som kan vinnes gjennom penger og markeder. På markedsplassen er de rent menneskelige forhold underordnet de økonomiske.

Om man har sympati for en selger er mindre viktig enn en god pris. Selve bytteforholdet trekkes ut av det familistiske nettverk og det kontante oppgjør etterlater ikke de diffust opplevde gjeldsforhold som en menneskelig tjeneste etterlater seg. For medmenneskene i et lokalsamfunn hjelper ikke bare av sitt gode hjerte. Den som mottar hjelp, enten det dreier seg om en dugnad eller en håndsrek ning i en krisesituasjon, etablerer i virkeligheten et gjeldsforhold. Medmennes kene i lokalsamfunnet venter en gjenytelse, og det hele oppsummeres i et forplik tende lojalitetskrav. Ingen kan under slike forhold opptre som en uavhengig individualist.

Det er dette som utgjør hovedinnholdet i det familistiske nettverk, og det er dette nettverk som de moderne europeiske bysamfunn sprenger ved utgangen av Middelalderen. Det er mennesker som gjennom marked, penger og frie valg av oppholdssted og partnere som blir til det moderne borgerskap. I de medfødte förpliktelsers sted trer förpliktelser etablert gjennom kontrakter. Man er ikke lenger utlevert på nåde og unåde til nære medmenneskers uforutsigbare emosjo nelle vibrasjoner. De frivillig inngåtte kontrakter er underlagt rasjonelle forutset ninger kodifisert i et system av lover som i en viss grad er forutsigbare på samme måte som naturlovene. Den borgerlige livsform forutsetter derfor ikke bare penger og markeder, men også jus, og derfor også et byråkrati.

Ut av den magiske fortryllelse Et uavhengig rettsapparat forpliktet av forutsigbare lover er ikke bare en av det europeiske borgerskaps fremste frembringelser, men også dets viktigste forutset ning. Det er ved siden av penger og markeder den institusjon som gir de mellommenneskelige forhold dets preg av rasjonalitet. Det er først når et samfunn har etablert dette system at menneskene oppnår den frihet og uavhengighet som er en nødvendig forutsetning for en virkelighetsoppfatning som ikke er dominert av personlige krefter. Menneskene blir med dette en del av naturen, og tilværelsen mister den magiske fortryllelse og man får øye på en uavhengig virkelighet.

De fleste sivilisasjoner har nådd et stykke på vei i denne fornuftens erobring av virkelighetsoppfatningen. Forestillingen om et styrende prinsipp fördriver troen på lunefulle ånder og innbyrdes rivaliserende guddommer. Det er rimelig å tro at forestillingen om en overordnet gudeskikkelse, den monoteistiske idé, opptrer når administrasjonen av de mellommenneskelige forhold ikke lenger bare er avhengig av nære medmennesker, men av mer almene rettsprinsipper.

Gjennombruddet for den monoteistiske idé under farao Amenhotep 4. av det 18. dynasti omkring 1350 f.Kr. tyder på at det egyptiske samfunn på dette Amenhotep 4. opphøyet solguden Aton til den nye verdensgud og tok navnet Akhnaton (det er Aton velbehagelig). Trolig fordi det ikke lyktes ham å overbevise sin samtid om den nye virkelighetsoppfatning, blir han i historien fremstilt som en drømmer og en filosof uten forståelse for praktisk administrasjon. Men i lys av vår tidspunkt hadde nådd langt i en rasjonell innsikt i sammenhenger mellom de virkelighetsoppfatning er det rimeligere å se på ham som religiøs fornyer av profetisk karakter, fullt ut i pakt med det vi i denne sammenheng må kalle moderne trekk i den egyptiske samfunnsutviklingen. Som så mange ganger senere i menneskehetens kulturutvikling måtte en ny virkelighetsforståelse vike, først for hans egen samtids mindre poetiske maktinteresser, senere for de geopolitiske katastrofer som gang på gang har detronisert sivilisasjoner som trolig var på god vei til å etablere en rasjonalitet, som først i det vi kaller nyere tid har hatt sitt avgjørende gjennombrudd. I dag finner man ikke engang noen levende slektnin ger av det sprog han talte, et tragisk eksempel på kulturverdiers forgjengelighet.

Men det er grunn til å tro at hans idéer ikke gikk helt til grunne, men levde videre i en eller annen form og at de på en merkelig måte fikk en renessanse gjennom Kristi og senere Muhammeds forkynnelse. Ikke samme kontraktfrihet Vi er nå beredt til å se med en fornyet forståelse på de sider ved det arabiske bysamfunn som klarest skiller seg fra det europeiske. Man finner også i den arabiske medinaen et marked, suk eller basar. Dette utgjør et sentralt og farverikt innslag i enhver arabisk by, og her vil man den dag i dag konstatere at arabiske kjøpmenn fullt ut behersker forhandlingens kunst og har meget god forstand på penger. Her finner man også håndverkere parfymemakerne som for en europeisk luktkvaliteter, sølv- og gullsmeder som ikke bare mestrer sitt fag til sirlig fullkom menhet, men som også kjenner de siste noteringene på gullmarkedet i Zurich og sølvprisen fra metallbørsen i London. Her er kobbersmeder og snekkere og garvere. Her er med andre ord til stede et potensiale som man uten videre skulle tro kunne bringe sine forvaltere inn i den samme posisjon som de europeiske borgere inntok ved industrialismens gjennombrudd.

ikke de mellommenneskelige forhold administrasjon av samfunnet. mellommenneskelige forhold og med sine respektive domener: nese frembringer fremmedartede i basaren som er den sentrale Men her er avgjørende forskjeller. Den arabiske kjøpmann har ikke den samme kontraktfrihet som kjennetegnet de europeiske borgere. Han lever fortsatt i en familistisk virkelighet. Hans handlefrihet er begrenset av Sharaf, hans familieære.

Han kan være en dyktig og profesjonell handelsmann i basaren. Men det er likevel samfunnsmodell, men det klanpregede fellesskap fra hans nabolag. Prioriteten av dette fellesskap bekreftes samtidig av den islamske rettsoppfat ning, og kan støtte seg til hans hellige bok, Koranen. I motsetning til Bibelen fremmer Koranen det som av islamske fundamentalister oppfattes som en klart presisert samfunnsmodell, og denne samfunnsmodell innbyr ikke til den spreng ning av det familistiske fellesskap som fant sted i europeisk historie. Den arabiske familisme og islams lære forsterker hverandre gjensidig. Denne lære forvaltes av islams skriftlærde som riktignok innen rammen av ulike fortolkninger med nidkjær oppmerksomhet overvåker den rette lære.

Ingen fri, intellektuell tilnærmelse Den islamske rettsvitenskap baseres på fire sentrale kilder: Koranens lovbud, sharia, tradisjonen omkring profetens tenkning og avgjørelser, sunna, enighet mellom meningsberettigede samfunnsmedlemmer, ijma, og analogislutninger, quiyas. Disse kildene har alle det til felles at de tar utgangspunkt i en åpenbaret forståelse. De er således ikke basert på en friere, intellektuell tilnærmelse. I dagligtale ville vi si at rettsoppfatningen er religiøst begrunnet. Dette minner oss igjen på de ulike samfunnsforhold islam og kristendommen har virket under. Her spiller nettopp den splittelse mellom kirkesamfunn og statsorganer man fikk i romertiden, den sentrale rollen. Jusen fikk utvikle seg uten det religiøse herredøm met og kunne således baseres på uavhengig fornuft i større åpenbarede sannheter. Den kunne med andre ord bli rasjonell. Vi har også i europeisk historie sett tilløp til religiøs dominans av rettsapparatet. Men den europeiske jus har aldri helt mistet kontakten med romerretten, som må betraktes som romernes fremste bidrag til den vestlige sivilisasjon. Den er trolig en av de viktigste forutsetningene for utviklingen av det rasjonelle byråkrati i Europa. Den religiøse dominans av den rettslige tenkning er trolig en av hovedgrunnene til at den arabiske medina ikke har fostret et fritt og rasjonelt orientert borgerskap.

Islams elite og åndsliv Vi har i det föregående sett at handel og håndverk hadde en viktig plass i de arabiske bysamfunn, men at hverken handelsmenn eller håndverkere, ofte forenet i en og samme person, førte til utviklingen av et borgerskap av den europeiske type. Til tross for den arabiske handels geografiske omfang og utvikling av markeder og betalingsmidler, forble produksjonen husholdspreget og det vokste hele forklaringen.

viser en romersk overklassefamilie. grad enn på ikke frem en industrikapitalisme på selvstendig grunnlag. Vi antar at noe av årsaken til dette var det sosiale livs familistiske organisasjon. Men dette er neppe W-: •!i> / h|B.-; w? %J ''W 'f; •.; ':

- e Jr < - ¥ Wiilili Årsakskomplekset er her så sammensatt at man vanskelig kan identifisere en første årsak. Det er utvilsomt riktig, som marxistiske teoretikere hevder, at produksjonsform er avgjørende. Men produksjonsform kan likevel ikke sees som det grunnleggende faktum, produksjonsform er ikke upåvirkelig og kan i visse tilfeller være avhengig av ideologiske forutsetninger. Kulturen kan derfor ikke bare sees som en overbygning over de materielle forhold, men har en selvstendig eksistens. Selv om det hadde vært ryddigere og kanskje mer intellektuelt tilfreds stillende med én klar første årsak til kultur- og samfunnsform, er den uoversiktlige kompleksiteten noe vi må leve med dersom vi skal bevare en nærkontakt med det sosiale liv slik det utspilles blant levende mennesker.

Den arabiske kultur kan i denne sammenheng sees som et spesielt viktig eksempel fordi den i større grad enn noen annen legger vekt på den religiøse dimensjon. Om borgerskapet utgjør den ledende elite i Europa, har den i den arabiske verden ikke sitt motstykke i handelsmenn og håndverkere, men i de skriftlærde. Det er fristende å kalle det stratum av skriftlærde for et presteskap, men da man i islam legger spesiell vekt på at den enkeltes kontakt med Allah skal være direkte, er betegnelsen presteskap misvisende. Et presteskap består av formidlere mellom legfolk og det guddommelige. Men de islamske skriftlærde, gjerne omtalt som ulama, har det til felles med presteskap at de er ordets forvaltere og tolkere.

Fundamentalisme Innen kristendommen brukes betegnelsen fundamentalisme på de troende som gjør Bibelen til den eneste autoritet og som ser bort fra kirkens, og spesielt den katolske kirkens kunnskapstradisjon. I dagligtalen i Europa brukes fundamenta list som betegnelse på den man oppfatter som en som er spesielt nidkjær og fanatisk i holdning til den islamske lære. Men strengt fortolket er alle muslimer fundamentalister i den forstand at de alle betrakter Koranen som den avgjørende autoritet. For alle rettroende muslimer er Koranen Guds egne ord, diktert til profeten Muhammed via erkeengelen Gabriel. Denne merkelige bok, som for den innviede er full av visdom og poetisk skjønnhet, gir detaljerte retningslinjer både for den enkeltes livsførsel og for samfunnet.

For å kunne se de islamske holdninger i et bredere perspektiv er det nødvendig åbevisstgjøre spørsmålet om de grunnleggende verdiers utgangspunkt og gyldig het. Noe forenklet kan vi finne tre gyldighetsteorier i menneskesamfunnet, disse teoriene er ikke alltid klart atskilte og kan undertiden gli over i hverandre. Vi kan kalle dem henholdsvis for tradisjonens, åpenbaringens og resultatets teorier.

Når en grunnleggende verdi skal begrunnes, for eksempel den at arven går i farslinjen, vil man ofte møte tradisjonsforklaringer, det er utfra sedvanens autori tet at det er slik. Bak en slik forklaring kan man undertiden skimte forfedre som med trussel om avstraffelser og vrede formaner sine etterkommere til ikke å avvike tradisjonens og åpenbaringens autoritet. De åpenbarede sannheter formidles av profeter som fremstår med et klart mandat fra det guddommelige. Muhammed og Kristus var spesielt klare eksempler på profeter av denne typen. Begge har vært sentrale i fremveksten av to ulike, men likevel beslektede sivilisasjoner, den kristne og den islamske. Både den tradisjonelle og åpenbarede autoritet begrunnes i eksistensen av en verden hinsides vår egen, en gudenes og åndenes verden. Det fra tradisjonens hellige prinsipper.

er i denne åndelige verden vår fysiske verden har sin opprinnelse, og det er til den vi vender tilbake. Denne oppfatning setter også menneskets livsløp i en større og mer meningsfylt sammenheng. oppfatningens gjennomslagskraft. Resultatbegrunnede verdier Verdier som er begrunnet utfra sitt resultat er vesensforskjellig fra de to andre, de forutsetter at vi har en klar målestokk for resultater. Vi kan begrunne livets ukrenkelighet utfra en åpenbaret forutsetning: Du skal ikke drepe. Liv er hellig og ligger utenfor menneskets forvaltningsområde, slik buddhismen oppfatter det, eller livets ukrenkelighet avgrenses til mennesket, som innen kristendommen.

Mennesker som ikke kan bøye seg for åpenbarede sannheter, vil kunne ledes til å akseptere livets ukrenkelighet som en verdi dersom konsekvensene av en man glende respekt for liv viser seg å bli uutholdelige, for eksempel gjennom moderne krigføring. Dostojevskis berømte bok Förbrytelse og Straff er blitt til i brytningen mellom en anarkistisk forakt for tilsynelatende unyttig og parasittisk liv og en kristen hellig respekt for liv.

Den vesentlige forskjellen mellom den islamske verden og vår egen ligger i den ulike vekt som legges på åpenbarede og resultatbegrunnede verdier. For en muslim er det en tilstrekkelig begrunnelse for en verdi at den fremgår av Koranen, for en moderne europeer er en slik fundamentalistisk begrunnelse sjelden tilstrek kelig. Han eller hun vil som oftest forlange en begrunnelse forankret i et fornuftig, eller med andre ord, et rasjonelt resonnement. I den europeiske tradisjon er det til og med blitt gjort forsøk på å begrunne juridiske sannheter som et rasjonelt system bygget på naturens egne lover, naturretten. Selv om man vel kan hevde at man til en viss grad erstatter Guds autoritet med naturens, gir denne oppfatning spillerom for observasjon og resonnement.

Kampen mellom åpenbarede verdier og rasjonelt begrunnede verdier kan nok fen og teologen, undertiden i prestens skikkelse. Teologien har dominert filosofien Vi kan her øyne slektskapet mellom Et forhold som kan forklare noe av denne forenklet fremstilles som en kamp mellom filosofi og teologi, eller mellom filoso Det er ingen overdrivelse å hevde at i islamsk kultur har teologen dominert på «Ja, vi drømmer gjeme. Og hvilken rolle skal vi ellers spille, vi arabiske intellektuelle? Overhodet ingen. For at vi skulle kunne spille noen rolle, måtte vi først ha mulighet til å tale og frihet til å tenke - om alle problemer et samfunn stiller oss overfor. Og siden alt dette er så godt som umulig i den arabiske verden, er det uaktuelt å snakke om en rolle for den intellektuelle.

Adonis, arabisk skribent bosatt i Paris: Den arabiske kultur er alltid vedheng til en eller annen offisiell organisa sjon. Den beskjeftiger seg med saker som ikke har med de egentlige proble mer i vår tid å gjøre. For det meste er det religiøse spørsmål. Politisk er vår liv.» (Zeitmagazin nr. 15,1991)

filosofens bekostning. Bak filosofen og teologen innen Islam lå den oppfatning at filosofene stilte spørsmål ved Guds orden slik den var åpenbaret i Koranen, og således kunne anklages for gudsbespottelse. Et av religionenes fremste kulturelle bidrag ligger i den måten de preger bevissthetsutformingen. Dette skjer først og fremst gjennom de spesielle åndelige øvelser de foreskriver. Islam og kristendommen har det til felles at bønnen inntar en sentral plass i det religiøse liv. Bønnen er trolig ved siden av yoga den åndelige øvelse som i sterkest grad fremmer bevissthetens kontroll over den enkeltes indre liv. Mens yoga først og fremst tar sikte på en kontemplativ indre opplevelse, er bønnen både i kristendommen og islam rettet mot forestillingen om det guddom melige. Den kristne bønnen er konsentrert omkring den enkeltes gudsforhold og sosiale förpliktelse. Dette gjelder også den islamske bønn, begge former understre ker syndsbevissthet som en viktig del av den åndelige erkjennelse. Det som skiller er det man kan kalle bønnelivets regi. Høydepunktet i den kristne bønnen finner sted innen rammen av en estetisk utarbeidet liturgi hvor musikk, røkelse og ritualer bidrar til et sterkt personlig engasjement hvor alle sansene er med. Det guddommelige nærvær gis et sterkt, symbolsk uttrykk gjennom nadverden. Det er her tale om et rent fysisk nærvær hvor guddommen inkorporeres i den enkelte. Handlingen understreker også sterkt menighetens enhet og det forpliktende kristne fellesskap. Bønnen innen rammen av messen eller gudstjenesten understreker et fellesskap på et mer personlig plan enn den islamske. Den islamske bønn er riktignok et felles anliggende. Men den finner sted rent substansielt i en langt mer asketisk regi og er fattig på rituelle virkemidler. De fleste kristne oppfatter det islamske gudshus, moskeen, som en klar parallell til den kristne kirke. Men moskeen er i utgangspunktet langt mindre ladet med symbolsk mening enn den kristne kirke. Den er uten alter og var i sin opprinnelige form en symbolsk representasjon av Muhammeds hus i Medina. Samlingsstedet for hans tilhengere var den åpne plass foran huset avgrenset mot det øvrige byrom av en mur med en enkel søylegang. På denne plassen sitter tilhengere i parallelle rader med ansiktet vendt mot Mekka. Bønnen ledes av en imam som imidlertid ikke må oppfattes som en prest i kristen forstand. Han er således ikke en formidler mellom menigheten og Vår Herre.

Muhammed hare et menneske Den kristne oppfatning at Vår Herre lot seg inkarnere i mennesket Jesus Kristus har ingen parallell i de islamske forestillinger. Tvert om understrekes det at Muhammed bare var et menneske. Hans nærmeste medarbeidere ble heller ikke gitt noen form for guddommelig autoritet slik som tilfellet var med Kristi apostler.

Til denne dag oppfattes biskopen av Roma, paven, som apostelen Peters auten tiske representant på jorden, og således arvtager av den myndighet til å opptre på Kristi vegne som Simon Peter etter tradisjonen ble gitt av Kristus selv. Muhammeds nære medarbeidere fikk etter profetens død en spesiell stilling i forhold til de troende. Men denne stilling hadde mer et politisk enn et religiøst innhold. Abu Bahr, som av kretsen rundt Muhammed ble utpekt som hans etterfølger, Kalif, opptrådte således som hærfører og øverste myndighet, men uten å være forlenet med noen spesiell religiøs kraft.

Både bønnens regi og nærvær av en guddommelig formidler innen menigheten gir bevissthetsutformingen andre betingelser i kristendommen enn innen islam. Forholdet mellom den enkelte og guddommelighetens stedfortreder, presten, har vært av særlig betydning. Innen kristendommen institusjonalisert fortrolighetsrelasjon mellom presten og de enkelte medlemmer av menigheten. Denne rollen som skriftefar, eller Padre Confessore, må sees i lys av det vi vet om fortrolighetens psykologi. Selv om de fleste skriftemål utvilsomt er overfladiske og preget av rituell rutine, ga den et mønster for fortrolig dialog.

Man skal heller ikke undervurdere betydningen av den menneskekunnskap som gjennom denne institusjonen ble nedfelt i presteskapet. Prestens myndighet til å meddele syndsforlatelse førte en strøm av angrende syndere til skriftestolen. Dette ga selv den alminnelige sjelesorger i et vanlig sognekall en kunnskap om den menneskelige underverden som i de fleste kulturer forblir i det skjulte. Mange ble utvilsomt forferdet og nedslått over syndens kår blant menneskene og påla de angrende sognebarn streng pønitens. Men blant enkelte førte erfaringene fra skriftestolen menneskeforståelse manifestert i en høyere overbærenhet inspirert av den kristne nestekjærlighet. Lenge før psykoanalysen medmenneskelig forståelse.

ble det utviklet en utvilsomt til en dypere ble det her utviklet en kunnskapstradisjon som ihvertfall i perioder har kunnet moderere de krefter innen kirken som har sett straff og forfølgelse som det riktige. Til tross for inkvisisjonens utskeielser la kirken gjennom sjelesørgerinstitusjonen grunnlaget til en menneskeforståelse som senere modnet til en mer tolerant humanisme og Mohammed Arkoun, professor i islamsk filosofi ved Sorbonne i Paris:

«Etter at de arabiske stater fikk sin uavhengighet, degenererte den folkelige militant visjon av islam, uten intellektuelt perspektiv. Vi har idag mindre frihet enn i det tiende århundre, da man i den islamske kultur praktiserte al munadara, den lærde disputt, som i den vestlige verden fant sitt mot stykke i tese og antitese. Dette er i dag umulig. En diskusjon utarter straks i politisk polemikk. De arabiske massene står fullstendig under innflytelse av demagoger. De muslimske intellektuelle er innestengt og har angst.

Også jeg må fastslå at jeg har angst.» (Zeitmagazin nr. 15,1991)

Fordømmende strenghet

Fråværet av en tilsvarende institusjon innen islam gir noe av forklaringen på en tendens til fordømmende strenghet mange ser i den islamske moralisme. Den er heller ikke ukjent innen kristendommen, men den består side om side med den overbærenhet som mandatet til syndsforlatelse gir presteskapet. I sine beste øyeblikk har kirken kommet mennesker i sjelenød til unnsetning og dermed grepet terapeutisk inn i den enkeltes livsskjebne samtidig som det ble etablert en egen kunnskapstradisjon om det menneskelige sjelsliv. I denne kunnskapstradisjon finner vi også spiren til en mer omfattende bevissthet om menneskenaturen. De menneskelige svakheter og det vi i dag ville kalle underbevisste impulser, ble gjennom sjelesorg gjenstand for en sosialiserende dialog som i gunstige tilfeller tok noe av brodden fra de aggressive og destruktive sider ved menneskenaturen. Det bør imidlertid også være nevnt at overbærenhet og toleranse er en verdi innen islam. At den sjelden kommer til uttrykk i for eksempel våre medier, er et resultat av vår spesielle historiske situasjon. Det er også mulig at den historiske situasjon har gitt de beste kort til de mest asketiske og intolerante krefter innen islam.

Fellesnevneren for den kristne personlighetsutvikling er bevissthetens herre dømme og utviklingsmuligheter hos det enkelte menneske. Her ligger også spiren til utviklingen av den individualisme som preger den kristne kultur. Denne individualisme har særlig i amerikansk kultur blitt ett av den vestlige personlighets fremste kjennetegn. Denne individualisme fremmes i dag som en verdi i seg selv, og man har forlengst tapt av syne dens opprinnelse i de spesielle gudsforhold som den inkarnerte guddom muliggjorde først og fremst gjennom presteskapet.

Litteratur

1. Said, E.W, 1979: Orientalism, Vintage Books, New York 2. Hourani, A.H and Stern, S.M, 1970: The Islamic City, The University of Pennsylvania Press Jan Brøgger er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Trondheim og er også utdannet cand, psychol.

Jan Brøgger