Drømmen om arabisk samling

Iraks invasjon av Kuwait natt til 2. august 1990 var ikke bare et overfall på et arabisk naboland. Den var også et angrep på et system innført av europeiske stormakter som i begynnelsen av dette århundret trakk opp grensene i den arabiske verden ut fra sine egne interesser og behov.

Systemet ble innført mot arabernes vilje; de har like frem til i dag fordømt den kunstige inndelingen av sin verden og til tider gjort sitt beste for å bekjempe den. Men Kuwait-krisen og ikke minst dens utfall dag i praksis er å betrakte som ukrenkelige, at statene er kommet for å bli.

På dette plan tjente konflikten til å skrelle vekk all avlegs retorikk om arabisk samling og til å konfrontere den arabiske verden med en faktisk tilstand preget av splittelse, konfrontasjon og fiendskap. Men ser man naermere etter, vil man samtidig oppdage ett fenomen som lik en rød tråd strekker seg gjennom hele mylderet av oppfatninger, alle motstridende følelser, alle utbrudd av støtte til eller motstand mot konfliktens ulike parter fenomen som også er en del av den nye virkeligheten: Den faste overbevisningen om at Kuwait-krisen var et problem som angikk hele den arabiske verden og enhver araber, hvor han enn måtte befinne seg i verden.

Arabismen Denne fellesskapsfølelsen forestillingen om at araberne er knyttet sammen gjennom et felles språk, felles kultur, felles historie en betydelig politisk faktor i den arabiske verden. Den arabiske nasjonalisme, panarabismen, bygger på denne følelsen av felles skap. Det er en ny ideologi, men i historisk perspektiv likevel ikke stort nyere enn den europeiske nasjonalisme, som så dagens lys for rundt 200 år siden. Den bygger også på de samme forestillinger om at ethvert folk en felles opprinnelse, sin egen identitet, sine egne holdninger, sin egen ånd.(...)

Fryktens regime Året 635 er et merkeår i arabisk historie. Stammene på Den arabiske halvøy var samlet under islams banner, og de hadde begynt å bevege seg nord- og vestover. Ved Qadisiya, 15 mil sør for det nåværende Bagdad, møtte de en tallmessig overlegen persisk styrke og beseiret den. Dette kan betraktes som det første rium og den arabiske storhetstid.

om at dere er verdige til dette oppdraget.» bekreftet til fulle at grensene i har det siste århundret vært i dette tilfelle araberne har avgjørende skrittet i den ekspansjonen som la grunnlaget for det arabiske impe Rundt 1345 år senere, den 22. september 1980, holdt Iraks president Saddam Hussein en tale til sine soldater, der han formante dem at «det er banneret fra Qadisiya som Irak og den arabiske nasjon har gitt dere i hendene. Vi er overbevist Anledningen var den første irakiske storoffensiven i det som skulle bli en åtte år lang, utrolig blodig og uhyre kostbar krig mot Iran. Og symbolbruken var tindrende klar: Dette var en ny krig mot perserne på den arabiske nasjons vegne.

En seierrik krig ville innvarsle en ny arabisk storhetstid. De øvrige araberland lot seg ikke overbevise. I den grad de støttet Saddam — med våpen, penger eller mannskaper — var det av økonomiske grunner eller fordi de fryktet Iran mer enn Irak. Året i forveien var et radikalt islamsk regime kommet til makten i Teheran, som hadde lovet å spre den islamske revolusjon videre. De arabiske regimene fryktet kanskje ikke så mye en militær ekspansjon fra iranernes side, men de var uhyre redde for en mulig smitte-effekt innen sine egne land dersom ayatollahene i Teheran skulle triumfere i krigen.

Arabisk Preussen 1 1980 hadde den irakiske grenen av Baath-partiet sittet med makten i 12 år, og landet var blitt utviklet i retning av å bli et arabisk Preussen. Av alle de arabiske statene var det Irak som var best egnet til å spille en slik dynamisk rolle: Bare dette landet hadde den nødvendige kombinasjonen av ressurser, i form av olje, industri, jordbruk og en stor befolkning med et høyt utdannelsesmessig og teknologisk nivå, og dertil et regime med progressive idéer om økonomisk utbygging og sosial rettferdighet.

Potensielt sett var Irak med andre ord en moderne, avansert velferdsstat. Men i realiteten var den noe ganske annet: En stat der terror og frykt var satt i system. Allerede før krigen mot Iran brøt ut i 1980, var hver femte yrkesaktive iraker tilknyttet voldsbransjen — som medlem av de væpnede partimilitsen eller en av flere «sivile» etterretnings— og sikkerhetsorganisasjoner.

Og andelen økte etter hvert som krigen gjorde det nødvendig å innkalle stadig flere årskull til militærtjeneste. Dertil hadde regimet planmessig sørget for å utrydde enhver faktisk opposi sjon, dels ved å gjøre størstedelen av befolkningen til medskyldige i selve det terrorsystemet som staten bygde på. På toppen skjedde dette ved at medlemmer av det styrende revolusjonsrådet faktisk ble utkommandert eksekusjonspeletong da tidligere kolleger som hadde falt i unåde, ble likvidert.

Nedover i rekkene skjedde det ved et angiversystem der alle ble terrorisert til å angi hverandre, der barn endog ble oppdratt til å tyste på sine foreldre. Total hensynsløshet styrker, politiet, til å utgjøre Mye av dette kan forklares med de personlige egenskapene til Saddam Hussein, som formelt overtok makten i juli 1979, men som da allerede i en årrekke hadde vært regimets «sterke mann»: en blanding av stormannsgalskap og forfølgelses vanvidd, pragmatisme og en total hensynsløshet i valg av virkemidler.

Men systemet må også sees på bakgrunn av den etniske og religiøse virkelig- heten som Saddams personlighet kunne utfolde seg i: det sunni-ara biske mindretallsherredømmet over en shia-arabisk majoritet med tilknytning til Iran, og en kurdisk minoritet med lange opprørske tra disjoner og en sterk selvstendig hetstrang.

Saddam sto overfor det samme problemet som forgjengerne. Men hans løsning var mer konsekvent og hans virkemidier mer hensynsløse: På tvers av islam og på tvers av arabismen søkte han å fremelske en irakisk identitet. Baathismen hadde allerede lagt det sekulære grunnlaget for styre settet. Bruddet med arabismen har ikke vært like godt synlig: Baath var fortsatt det regjeringsbærende parti, og såvel baathistene som om verdenen forbandt partiet automa tisk med panarabisme, fortsatt kan spores i ideologien og propagandaen.

Irakisk nasjonalisme En israelsk historiker og Irak-ekspert, Amatzia Baram, har imidlertid samlet et overbevisende materiale som viser at Saddam allerede på et tidlig tidspunkt i praksis arbeidet for å skape en territorial irakisk nasjonalisme, knyttet først og fremst til landets rike og meget gamle historie: Arkeologene fikk store beløp til utgravninger på steder knyttet til Iraks pre-islamske fortid, som Babylon og Ur.

Byer og provinser fikk nye, ikke-arabiske navn hentet fra denne fjerne förtiden. Historikere ble satt til å skrive nye lærebøker der Irak fremsto som en kontinuerlig enhet over en periode på 5000 år fra mesopotamsk tid frem til i dag. Kunstnere og arabiske kilder.

" I noe som Minnesmerket over irakske soldater som ble dreji minne om slaget ved Qadisiya i år 635, da araberr folklorister hentet temaer og inspirasjon fra såvel pre-islamske og kurdiske som fra På denne måten sørget regimet for å gi irakerne et sekulært grunnlag for en egen nasjonal identitet, samtidig som disse bestrebelsene ga Saddam historisk legitimi tet, ved å fremstille ham som den siste i en flere tusen år lang rekke av store herskere. På denne måten ble det skapt et felles grunnlag for å kunne forene sunni— og shia-muslimer, arabere og kurdere, irakernes følelse av å være særegne, eksklusive, annerledes enn andre arabere.

Dette var i virkeligheten jevngodt med shuubiya, en betegnelse som er hentet fra tidlig islamsk historie, og som i dag brukes om den arabiske nasjonalismens fiender. Kuwait-krisen Kuwait-krisen i 1990-1991 klar demonstrasjon av denne ira kiske nasjonalisme. Samtidig viste den i hvilken grad slik territorial delstatsnasjonalisme har slått rot i araberverdenen generelt.

Riktignok brukte Saddam Hussein virkemidler panarabisk støtte til sin politikk da krisen først var et faktum, men Bagdad-regi mets hovedargument for å legge under seg Kuwait var at dette egent krigen mot Iran. Det er også reist til o perserne. lig var en irakisk provins, en rett messig og uatskillelig del av landets territorium. Det var med andre ord en understrekning av territorialnasjonalismen.

Ganske visst var det rundt om i den arabiske verden massive manifestasjoner til støtte for Saddams politikk, fremfor alt for hans forsøk på å motstå hva som ble oppfattet som amerikansk dominans i området. Men ingen demonstrerte for at deres respektive stater skulle slåss sammen med Irak. I nabolandet Jordan stilte for eksempel en klar opinion seg bak Saddam, men dette styrket snarere enn svekket kong Husseins posisjon. Det jordanske kongehusets politikk underbygde dets legitimitet og ga det en selvtillit som i sin tur skapte grunnlag for politiske territorium.

og slik styrket man ble en og formuleringer fra ideologi for å samle reformer, opphevelse av en 24 år gammel unntakstilstand og demokratisering. Det er riktig at Saddam klarte å mobilisere sterk støtte blant palestinerne, spesielt i de israelskokkuperte områdene Vestbredden og Gaza-stripen. Dette var ikke fordi palestinerne ønsket å bli underlagt irakisk styre, men fordi de håpet å få Saddams hjelp til å skape seg sin egen, uavhengige stat på sitt eget, nasjonale Mange så seg blinde på at regimet i Bagdad formelt sett er sprunget ut av Baath bevegelsen og oppfattet derfor Saddams politikk som et utslag av panarabisme.

Men virkeligheten var den stikk motsatte: Krisen viste klart at panarabismen — den ideologien som foreskriver samling av araberne i en felles stat — ikke lenger er noen politisk realitet.

Økende indre stabilitet

Gjennom hele dette århundret har panarabismen vært et sterkt og levende ideal i den arabiske verden. Idealet er aldri blitt omsatt i praksis, men det har dannet grunnlag for flere, iblant innbyrdes rivaliserende ideologier. Hver av disse ideologiene er blitt utformet under spesielle betingelser — historiske, politiske, økonomiske, religiøse, etniske. Felles for dem alle har vært at de har bygd på arabismen — på arabernes følelse av samhørighet, av felles historie, språk og kultur, og på minnet om den for lengst hensvunne storhetstiden da araberne skapte verdens mektigste og mest avanserte sivilisasjon.

Ønsket om å gjenskape en slik storhetstid var lenge i seg selv en alvorlig hemsko for arabisk samarbeid. Her gjaldt i sannhet regelen om at det beste er det godes fiende: Ethvert forsøk på nærmere integrasjon som ikke levde opp til det arabiske enhetsidealet, ble uglesett og endog oppfattet som forræderi mot den felles sak.

Denne holdningen må sees i sammenheng med araberverdenens vrede over den nære förtiden under fremmede herskere, og spesielt over de europeiske stormaktenes inndeling av området i stater åtskilt av kunstige og iblant svært tilfeldige grenser. Situasjonen forandret seg imidlertid med årene. Regimene innen den enkelte stat hadde en sterk egeninteresse av å bevare den kunstige oppdelingen, og etter hvert som de bygde opp sine administrasjons- og sikkerhetsapparater, klarte de også å vinne større anerkjennelse for selve statsdannelsen såvel som for sin egen legitimitet.

Det ble oppnådd en viss grad av stabilitet i dette systemet av stater ved hjelp av pengemidler fra de nyrike oljestatene ved Golfen. De begynte å opparbeide seg store overskudd fra omkring 1970, og de hadde en klar interesse av å motvirke panarabisme, radikalisering og rivalisering.

Samtidig har den økende indre stabiliteten innen det enkelte land og den derav følgende selvsikkerhet muliggjort nye former for samarbeid, først og fremst innen interarabiske organisasjoner, hvorav Golfsamarbeidsrådet (bestående av Bahrain, kjente. De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Quatar og Saudi-Arabia) er den best Iraks invasjon av Kuwait viste imidlertid hvor nødvendig det er å sikre også regional stabilitet. Denne kan trolig bare oppnås gjennom demokratisering, øko nomisk utvikling og regionale sikkerhetsavtaler. På dette plan er det fortsatt behov for panarabismen, men det er mer enn tvilsomt om den vil få lov å spille en slik rolle innen overskuelig fremtid. Til det skapte trolig Kuwait-krigen for dype sår, for stor mistillit.

Per A. Christiansen er leder for Aftenpostens utenriksavdeling og var tidligere avisens korrespondent i Midt-Østen. Denne artikkelen er et utdrag fra en artikkel i boken «Midtøsten. Konflikt og sameksistens».

Per A. Christiansen