Konflikt og sameksistens

Universitetsforlaget har nettopp utgitt en bok som gir viktige bidrag til å oppdatere og utvide vår kunnskap om Midt-Østen. «Midtøsten. Konflikt og sameksistens» er skrevet kort tid efter at våpnene stilnet i Gulf-krigen og kommer ut mens brønndreperne i Kuwait går inn i siste fase av kampen mot Saddam Husseins ødeleggelser.

Boken utgis på bakgrunn av krigen og analyserer bakgrunnen for den. Men dens styrke ligger i at den ikke ensidig fokuserer på denne konflikten. Den gir en bred fremstilling av hele området, som ifølge definisjonen strekker seg fra Marokkos Atlanterhavs-strender i vest til Iran i øst, fra Sudan i sør til Tyrkia i nord.

Fremstillingen omfatter både politikk, kultur og økonomi. Redaktør for boken er Nefissa Naguib, sosialantropolog med Midt-Østen som spesialfelt. Bidragsytere er en rekke av våre fremste Midt-Østen-kjennere. Vi får konsentrerte riss av den historiske bakgrunn for områdets problemer; den ara biske storhetstid, det tyrkiske herredømme, de vestlige imperiebyggerne og dagens problematiske oppdeling i nasjonalstater. Mer enn for de fleste andre steder må man her kunne historie for å skjønne nåtiden.

Professor Ole Kristian Grimnes forklarer i artikkelen «Statsdannelse i imperialismens tegn: Irak og Kuwait» hvordan britene skapte en stat som var delt opp i mange adskilte samfunn. Parallellen til dagens situasjon er klar, landet sønderrives fortsatt av grupperivalisering, stammelojalitet og splittelsen mellom sunnier og shiaer.

Aftenpostens Per A. Christiansen drøfter i «Drømmen om arabisk samling» panarabismen og påviser hvordan den fikk sitt endelige dødsstøt gjennom Gulf krigen. Fra en forestilling om arabisk enhet er landene nå i ferd med å konsolidere seg som stater. Nils A. Butenschøn gir en grundig, konsentrert og balansert fremstilling av Palestina-konflikten. Han viser konsekvensene av de dårlig gjennomtenkte valg etter første verdenskrig og fører fremstillingen frem til Gulf-krigen og dens sammenheng med det uløste Palestina-problemet. I skrivende stund pågår Ma drid-konferansen, en klar påminnelse om hvilken verkebyll dette er for verdenssamfunnet.

Gunvor Mejdell skriver om «Språk og autoritet i arabisk kultur», Kari Vogt intervjuer Mohammed Arkoun, professor i islamsk filosofi ved Sorbonne i Paris, om «Religion og politikk i Midt-Østen» og Bernd Radtke tar for seg minoritetsproblemene i området. Bjørn Erik Leerberg analyserer «Internasjonal terrorisme og Midt-Østen» og Øystein Noreng skriver om strategiske og økono miske spørsmål i tilknytning til områdets oljereserver. Til slutt tar Terje Tvedt for seg den prekære vannsituasjonen.

Boken er spekket med informasjon og er nøktern og balansert i sin fremstilling av politisk følsomme spørsmål. Den bærer preg av at kryssende hensyn har styrt stoffutvalget. Både Midt-Østen som helhet og Gulf-konflikten er dekket. Dermed sier det seg selv at mye er utelatt. Mange aspekter ved Gulf-konflikten er knapt berørt. Men redaktøren skal ha ros for å ha valgt ut svært sentrale emner fra et vidt stoffområde. Det vi savner er en presentasjon av forfatterne til de enkelte artiklene.

Vi slutter denne omtalen med en bit av hennes egen introduksjon til boken: «Boken presenterer Midt-Østen som en mosaikk av historisk, kulturelt, politisk og økonomisk mangfold hvor vi kan skjelne vesentlige indre ulikheter. Kulturelt er Midt-Østen et innviklet mønster av bånd som knytter sammen og ulikheter som "Ordets kunst er utvilsomt arabernes fremste kunstform, og det sentrale i det de refererer til som sin kulturarv. Tidlige arabiske kilderfremhever poesi og veltalenhet som de to kunstformene araberne beundret mest og behersket best. (...) Poesien har alltid vært det fremste litterære uttrykket i arabisk kultur, og blir omfattet med stor interesse og begeistring i alle lag av folket. Man har bemerket «arabernes påfallende evne til å hensette seg i en poetisk tilstand». Det dreier seg om en dyp og ekte nytelse, både estetisk og emosjonell — en nærmest sanselig glede over rytme og ordenes lydmessige klang, og over assosiasjoner og gjenkjennelse i tema og symbolbruk. (...)

Mange ble slått av den bolde retorikken til Saddam Hussein — om den uvegerlige seieren som måtte følge «kampen over alle kamper» (eller «alle kampers mor») mellom det gode og det onde — og den responsen disse talemåtene fikk på grunnpla net i mange arabiske land. Et inntrykk ble skapt av araberne som et folkeslag beruset inntil det bevisstløse av pompøse fraser og glødende paroler. Som de fleste generaliseringer er denne altfor grovt tegnet, men likevel ikke fullstendig uten grunnlag."

Gunvor Mejdell i boken «Midtøsten. Konflikt og sameksistens.» "Islam har pr. i dag ennå ikke utviklet et moderne toleransebegrep. Det finnes ingen islamsk menneskerettighetserklæring. Det er av fundamental betydning for förstå elsen av mange av problemene i dagens orient å ha dette klart for seg."

Bernd Radtke i boken «Midtøsten. Konflikt og sameksistens.» skiller ad. Felles arv har ikke vært og er heller ikke alltid et fast grunnlag for felles synspunkter og felles identitet. Før «bakkekampene» i Gulf-krigen ble satt i gang, møttes for eksempel saudiarabiske og andre «muslimske» offiser i de flernasjonale styrkene for å diskutere begravelsesprosedyrene. De var enige om at muslimske soldater som døde på slagmarken, skulle begraves i en del av ørkenen som var særskilt avsatt til dette formålet. Området skulle deles opp etter nasjonalitet. Saudiaraberne stilte seg imidlertid sterkt kritiske til de egyptiske begravelsesritualene. Ifølge Saudi- Arabias sunni-wahabbi-tradisjoner skal ikke gravene være merket. Egypterne, derimot, insisterte på å følge sine begravelsesprosedyrer som har mye til felles med de omstendelige faraoniske begravelsesritualene.

Regionale og nasjonale interessemotsetninger er fremtredende, og forhindrer at området blir en sammenhengende enhet. Allikevel stammer båndene som knytter sammen land og folk, fra en ærerik historie av såvel fremgang som motgang, aspirasjoner som ydmykelser. Folk i Midt-Østen ser seg tilbake med en følelse av nostalgi, ærbødighet eller ordets sorg.»

Ole Nygaard