Den mektige krøplingen

Det var i åtte-ni-årsalderen, og vi pleide ofte, når vi kom hjem fra skolen, og far var i skogen og mor hadde mer enn nok med fjøsstellet, å more oss med hønene. Jeg kan ennå huske gleden, ja, rent ut fryden, når vi fikk de hjelpeløse krekene under oss i silokummen. Skrikene, flaksingen, den desperate flukten rundt og rundt, betong overalt. Og så vi barna, flirende, vellystige, overmodige, ondskapsfulle og mektige, og uskyldige på samme tid, det vil jeg hevde, med et arsenal av små og store steiner. Det var ikke ofte vi traff, men hver gang det skjedde krøp hønene sammen i skrik og smerte, og vi lo, å som vi lo, særlig når vi fikk ut blodet på en av dem, eller når vi kunne høre at det knaset i et brukket ben, så den slepte seg hylende omkring der nede. Som for å beskytte seg krøp hønene så langt bort fra oss de kunne komme, og ble et enda sikrere mål når de slik satte seg mot betongveggen og gav våre kast dobbel kraft. Berusende følelse av makt, av brutal overlegenhet, av å leke med deres skjebne.

De døde ikke. Hadde de enda dødd. Da hadde vi vært kvitt dem. Selv etter at vi med en fulltreffer kastet ut det ene øyet på en av dem, så det hang og slang blodig nedetter nebbet, fortsatte den å slepe seg omkring der nede, det ynkelige kreket, slepte seg omkring, med brukket ben, fjærene hang rundt kroppen på den, enøyet og stygg, så slepte den seg fremover mot oss, og så på oss. Blikket var fylt med lidelse og smerte, det er så, men det var ikke det verste. Det verste var ydmykheten! Det var som om den ventet at vi, som kun ville den til livs, skulle fri den fra dens pinsler.

Den levde fortsatt da vi gav opp, og jeg tror den først døde noen dager senere, av utmattelse og sult. < Den enøyde høna fortsetter å plage meg.

Det er blikket som ikke slipper taket. Hadde det enda vært anklagende, bebreidenintet opprør, bare smerten, og kanskje for undringen over det den ble utsatt for. Det var som om det var utenfor dens forstand, som om den møtte en virkelighet den ikke hadde ant eksisterte. <I enkelte øyeblikk, jeg skal innrømme det, har hønas skjebne rørt ved meg. I korte glimt har jeg på en forunderlig måte kun net leve meg inn i dens verden, og se meg selv slik den så oss. Den var et hjelpeløst offer, forsvarsløs og prisgitt.

Men er jeg av den grunn ansvarlig for hennes skjebne? Er jeg, fordi jeg tilfeldigvis kastet den første sten, den som kan lastes for hennes blodige endelikt? Nei! Det er etter mitt syn å gi meg for meget makt, og å gi høna for lite. Ja, et slikt postulat, som er blitt så alminnelig i våre dager, røper en manglende forståelse for hvordan høna valgte seg meg som sin bøddel, i en slags mektig avmakt få ser ut til å forstå. < La oss anta at høna ikke hadde løpt så forskremt bort ved synet av meg, og opp ført seg som om jeg var den onde selv, da jeg nærmet meg hønseflokken. Da ville jeg neppe valgt akkurat den høna, men kan skje en annen. Det var så mange å velge mellom, og strengt tatt hadde jeg ikke tenkt å plage hønene, jeg ville kun more meg. Og så oppfører denne høna seg så avsindig forskremt at jeg fant grunn til å ta nettopp henne. Valgte ikke høna da sin egen skjeb ne? Hvis den i stedet for å flakse forvirret omkring, hadde satt seg tillitsfullt ned for an meg, ja, så hadde jeg kanskje latt den leve? Men i dens merkelige, og jeg vil på det tidspunkt si helt uberettigede oppfør sel, lå det en anklage, ja, et menneskebilde: Høna oppførte seg som om jeg var en trussel, en bøddel, allerede før noen forbrytelse var begått, og det var hønas eget bilde, eller dens profeti om du vil, jeg virkeliggjorde, da jeg kom dens bilde av meg i møte og ble den bøddelen hun allerede hadde utpekt meg til å være. Det var en dyp overens komst mellom oss, det som skjedde. < I alle år har jeg trodd jeg var den mekti ge. Og jeg har nok, uten å ville innrømme det, hatt mine kvaler om det vi utsatte hønene for. Det jeg ikke forsto, før det var for sent, var at det slettes ikke forholdt seg slik. Jeg trodde dengang, og i mange år etterpå, at høna hadde vært en brikke i min lek, og det er først nå det er gått opp for meg at det nok var omvendt: Det var hennes lek med meg som ble min skjebne!

I ly av mitt overmot har høna vokst seg sterk i meg, sterk og mektig. Og blikket har forandret seg. Det er ikke lenger fryktsomt og bedende, men ondskapsfullt og hevn gjerrig. Hun ser fortsatt bare på det ene øyet. Det andre henger og slenger nedover nebbet, som et vitnesbyrd om et perfekt steinkast, men dét er ikke lenger min triumf, men hennes. Det andre øyet ser på meg, skjønt "ser" er kanskje ikke presist nok uttrykt. Det plirer mot meg, med sikkelet og blodet og rester av fjær hengen de og slengende rundt henne der hun uavlatelig sleper seg inn i sentrum av min bevissthet. Vi er for alltid forbundet med hverandre, høna og jeg. "Husk, det er meg du er", sier hun, "Husk, det er meg du er <• Den kommer neppe til å tilgi meg, og den kommer neppe til å fri meg fra min skjebne. Det er derfor nederlagene er blitt så nødvendige for meg. Jeg gjør opp for meg ved å dele skjebne med høna. Slik kommer jeg den i møte, og slik er jeg uavlatelig på utkikk etter noen som vil kaste stein mot meg, som vil velge seg akkurat meg som sin skjebne. Den mektige krøplingen.

Per Slaastuen er psykolog ved Lovisenberg sykehus, kurslærer i Acem og redaktør i Dyade.