Turid Berg-Nielsen
Meditasjonslærer i Acem. Professor i klinisk psykologi ved NTNU. Leder av Acem Tyskland.
Et samfunnsfenomen har vært overraskende lite debattert i Norge på tross av dets innflytelse på minoriteter, interessegrupper samt enkeltpersoner og politikere gjennom både 70- og 80-årene.
«The Culture of Victimization» blir det kalt i USA. Kortfattet består en slik «offerkultur» av grupperinger eller enkeltpersoner som inntar en offerposisjon. Det dreier seg ikke om å ofre seg for andres ve og vel. Tvert imot, perspektivet er langt mer egosentrisk. Subjektivt vurderer man seg selv som offer for andres urimelighet eller overgrep. Som offer har man ervervet seg en klagerett.
Anklager rettes mot dem som gjøres ansvarlige for alt som er gått galt i deres liv.
Ofre er uskyldige og uten ansvar. En slik streben etter offeridentitet er ikke noe sær egent for amerikanere. «Offerkulturen» eksisterer også i vårt land.
Enkeltpersoner som hevder offerstatus er relativt like i USA og Norge. Stadig flere mener å være offer for ektefellens psykiske mishandling, for sjefens seksuelle trakas politiets håndtering, for de veletablertes egoisme, for psykiatriens feilbehandling, for lederes misgjerninger og ikke minst alle voksne som velger å være ofre for deres foreldres oppdragelse. Utvanning av of ferrollen kan føre til en bagatellisering og trivialisering av lidelse. Det differensieres for lite mellom grader av lidelse.
Denne artikkelen handler primært om amerikanske interessegrupper som har hevdet offerstatus. Dette fordi det pågår en kritisk debatt om «offerkulturen» i USA som hittil har vært fraværende i Norge.
Men først skal vi se på noen kuriøse enkelt tilfeller som kan oppstå når noen påstår og misbruker offeridentitet. Slike tilfeller av speiler en av offerkulturens mange ut trykksmåter som gjerne er særegne for hvert land.. w kan anklage alle du synes er ansvarlige for det du
"the blame game "
65.000. Hun følte seg ydmyket og forulem pet av alle de obskøne ord som var skrevet på doveggene på universitetet. Hun fikk rettens medhold.
Slikt kan vi smile av i Norge. Men er vi stort bedre? Ikke helt tilfeldig retter ameri kanere anklager mot dem som måtte ha midler til å betale rundhåndet for tort og Low \ svie. I det norske sosialdemokratiet for ventes stor grad av ivaretagelse fra det offentlige. Våre krav og klager går derfor til stat, kommune, helsevesen, skoler, sosi alapparat osv, som med like stor urimelig het kan bli gjort ansvarlige for enkeltperso ners ulykkelige skjebne. For dem som har påberopt seg klagerett, kan det være belei lig med et allestedsnærværende offentlig apparat.
Minoriteter og pressgrupper i USA er tildels forskjellige fra dem vi har i Norge.
Men som vi nå skal se, har de mange felles trekk i måten de kjemper for sine krav.
Raseminoritet = offer
En gruppe amerikanere som ut fra sin his torie har vært reelle ofre, er de sorte, eller afro-amerikanerne, som det nå er politisk korrekt å kalle dem. Er de fortsatt tjent med å se på den hvite rase som underkuende, utnyttende rasister? Den hvite professoren Andrew Hacker, som nylig kom ut med en bok om afro-amerikanere i USA (1), refere rer en undersøkelse: sorte ble spurt om de trodde det var noe i påstanden om at hvite vitenskapsmenn hadde dyrket frem HIV viruset som en måte å begrense utbredel sen av den sorte rase. En tredjedel svarte ja.
Undersøkelsen tydeliggjør hvor villige mange er til å tro at man er offer for biolo gisk, rasistisk masseutryddelse. De som mener at den sorte befolkning fremdeles er offer for utpreget diskriminering, blir ofte kalt for «unnskyldere». De unnskylder den sorte guvernøren i Washington D.C., Mari on Barry, som i -91 ble dømt og fengslet for kokainmisbruk. Ifølge dem og ham selv var han kun et offer for et rasistisk FBEs behov for å «ta» de sorte som har greid å tilkjempe seg maktposisjoner. De unnskyl der den sorte bokseren Mike Tyson fordi han ble dømt for voldtekt av en overveien de hvit jury og stiller ham opp mot den andre «kjendis-voldtekteren» det året, ne vøen til den legendariske president Kenne dy, som ble frikjent. Opptøyer, brannstif telse, lynsjing av hvite og plyndring i sorte og koreanske bydeler i Los Angeles i mai - 92 blir også unnskyldt. Det var nok imid lertid flere enn bare «unnskyldere» som mente at disse opptøyene var et resultat av fattigdom, arbeidsløshet og manglende sosiale goder, en lenge oppdemmet sosial misnøye. bevist om at det er tilstrekkelig å tilhøre en raseminoritet for å være berettiget til offer rollen. Likevel er det få som tviler på at rasisme fremdeles eksisterer i USA. Men noen forsiktige røster innen de sortes egne grupper, bl.a. den intellektuelle Shelby Ste ele og høyesterettsdommer Clarence Tho mas, sier at afro-amerikanere selv bidrar til i aSB*' BLb Hvilken betydning har det for evnen til å ta vare på seg selv i voksen alder? å opprettholde rasisme ved å leve sine liv på måter som kunne bekrefte fordommer.
Det være seg f.eks. ved å tjene raske penger på cracksalg utenfor ungdomsskoler, i ste det for å få fem dollar timen for å seige iskrem. De mener at afro-amerikaneren har dvelet lenge nok i sin offeridentitet, og at lovløshet og antisosialitet ikke lenger kan unnskyldes. Ifølge Hacker er de sorte redde for å si slikt høyt. De vet altfor godt at deres utsagn er svært velkomne hos mange hvite, som dermed kan hevde at selv de sorte innrømmer at de er mer umo ralske, primitive og ukultiverte enn hvite.
Ashe, tennisstjernen fra 70-årene, er opp tatt av oppløsningen av verdier, normer og familiestruktur blant sorte (2). Tre fjerde deler av sorte nyfødte i dag er født utenfor ekteskap. 54% av dagens sorte barn i USA vokser opp med ugifte mødre og fraværen de fedre. 60% av ungdomsskolebarn i sorte bydeler i New York har ikke fast hjemsted sadresse; de bor hverken hos mor eller far, men hos bestemødre, tanter, bekjente, på ungdomshjem eller på gaten. Slik har det ikke alltid vært, ifølge sosiologen W.J. Wil son ved University of Chicago. For to gene rasjoner siden var det sorte samfunn, rik tignok segregert og svært fattig, preget av normsterke, tette, forpliktende familiefor hold og en samvittighetsfull arbeidsmoral.
Han mener at forfallet delvis skyldes for søk på integrering. Den sorte middelklas sen flyttet til hvite bydeler og forsteder.
Samtidig forsvant mange arbeidsplasser til de samme forstedene. De mer ressurssva ke sorte ble igjen i de indre bydeler uten arbeide og uten viktige rollemodellen Sor te barn ble tvunget på skole sammen med velstående hvite. De sorte barna opplevde på nært hold hvordan de hvite hadde et sosialt og økonomisk mye bedre utgangs punkt for å klare seg. For mange afro amerikanere førte det til en overveldende følelse av håpløshet. Og de sorte ungdom mene som forsøkte å gjøre det godt på skolen for å komme seg ut av slummen, ble mobbet av sine egne fordi de oppførte seg som «hvite».
Den sorte juristen og forfatteren Marian Wright Edelman (3) sier at da hun vokste opp, lærte afro-amerikanere at verden var full av problemer, og at de sorte hadde ekstra mange. «Vi lærte selvhjelp, siden ingen forventet at noen bortsett fra våre egne, ville støtte oss. Familiene var tett knyttet sammen. Det er de ikke lenger.
Normene som vil at den unge generasjo nen skal lære, må være forankret i stabile foreldrefigurer.»
Journalist Lena Williams skriver følgen de i New York Times i april -92: «Den oppvoksende ungdomsgenerasjonen er opptatthet. Når disse trekkene blir koblet sammen med mange unge afro-amerika neres opplevelse av å være offer og ikke ansvarlig for sin livssituasjon, blir resulta tet en handlingslammelse. "Det er kun an dre som må sørge for bedre livsvilkår for meg, det er ikke noe jeg kan gjøre noe med selv." En slik holdning kan også lett legiti mere kriminalitet: "Andre har forbrutt seg mot meg, derfor har jeg rett til å forbryte meg mot samfunnet."»
I USA er det etterhvert blitt mulig å finne nyanserte og kritiske synspunkter til de sortes livsstil uten at rasisme-skjellsordet straks slynges mot en. I mellomtiden synes debatten i amerikanske aviser om de sortes livsvilkår å samle seg om to hovedakser: afro-amerikanere kan ikke skylde alt på rasisme, samtidig må de hvite erkjenne at rasisme finnes og spiller en viss rolle.
Kvinnen - offer for egen offerrolle?
En annen gruppering i USA og i andre land som har påberopt seg en selvfølgelig rett til offerrollen, er feministene. Jusprofessoren Elizabeth Schneider ved Brooklyn univer sitetet i New York bidro sterkt til det juri diske argument at kvinner som hadde vært mishandlet av sine menn over år og deret ter myrdet dem, var ofre og ikke aggressive angripere. «Battered wife syndrom» er blitt et juridisk - om ikke psykiatrisk - god tatt fenomen; det forklarer angivelig hvor for mishandlede kvinner simpelthen ikke forlater de ektefellene som plager dem. I USA har syndromet vært brukt til å frem stille drapstiltalte kvinner som de egentli ge ofrene i over 300 rettssaker (4). Det har bl.a. ført til milde dommer og sågar frifin nelser av mordtiltalte kvinner. I dag, 15 år etter, undrer Elizabeth Schneider seg på om ikke kvinner nå er blitt ofre for sin egen offerrolle. Hun sier at stadig flere kvinner som fremtrer som ofre for aggressive menn, mister foreldreretten til sine barn som følge av at de blir vurdert som hjelpejjh ' Æ^- y li* Z\ i Jr I wfc ke sterk og fri til å velge en rekke forskjellige seksu elle uttrykksformer. løse og handlingslammede. Andre femi nister mener at offerposisjonen i seg selv riktignok kan vekke forståelse og sympati, men endrer intet i det de ser som en hierar kisk struktur mellom menn og kvinner. verdig part, men en som må tas spesielt hensyn til, som om hun skulle hatt et handicap eller vært mindreå 1‘S rig. Offerrol len bidrar såle des til å bekref te mennenes yf stereotypi av kvinners hjel peløshet. Vide re mener mange kvinner at feminismen som sak har tapt mye sympati fordi menn ikke har villet godta at kvinne ne angivelig skal være så hjelpeløse at de støtt må beskyttes og unn skyldes. Når noen kvin ner har begått overilede, kriminelle handlinger, har man sågar brukt pre menstruelle plager som for mildende omstendighet i forsvaret av dem. Men igjen bidrar slike unn skyldninger til å forsterke fordommer mot kvinner som hormonelt svingende, I impulsstyrte, irrasjonelle og uberegnelige vesener.
I debatten om den ny lig foreslåtte pornografiloven i USA, blir de to frontene innen kvinnebeve gelsen tydelige. Mange - særlig eldre - fe minister støtter loven, fordi de mener at mye av pornografien, og særlig den som også er voldelig preget, er en dyp krenkel se av kvinnenes grunnleggende rettighe ter. Ifølge den andre feministfløyen har en slik argumentasjon som premiss at kvinner er seksuelt svakere og underordnet menn og derfor trenger spesiell beskyttelse mot fri til å velge en rekke forskjellige seksuelle uttrykksformer. Videre menes at man be kjemper ikke vold mot kvinner ved å forby pornografi. Da er det mer hensiktsmessig å straffeforfølge enda strengere dem som begår kriminelle, voldelige handlinger mot kvinner, enten ugjerningene er seksu elle eller ei.
Charlotte Taft, feminist og leder for en abortklinikk i Dallas, sier at nå har kvinne ne sutret og ventet lenge nok på at en eller annen mannlig lovgiver skal ta vare på dem og beskytte deres rettigheter: «Nå må amerikanske kvinner skape endringene selv.» Denne holdningen har trolig ført til at det nå, mer enn noengang tidligere, sø ker seg kvinner til offentlige politiske verv i USA, bl.a. ser man mer enn en fordobling fra 1990 av antall kvinnelige kandidater som forsøker å bli valgt inn i kongressen og senatet.
Fra sjekking til sorg
Fraksjoner av interessegrupper, ikke bare i USA, er gjerne ubeskjedne når det gjelder å tilkjempe seg goder ved å hevde offersta tus. Den homofile aktivistgruppen Act Up i USA hevder at AIDS-ofre ikke først og fremst dør av selve sykdommen, men at regjeringen «myrder» de syke ved ikke å bevilge mer penger til AIDS-forskning. Act Up regnes riktignok for å være ekstrem.
Den liberale byen San Fransisco, de homo files Mekka, tiltrakk homofile fra hele ver den gjennom 70- og 80-årene. Man regner med at hver tredje voksne mann i denne byen er homofil, og minst halvparten av dem er HIV-positive. De aller fleste av dem har tatt konsekvensene av faren for syk domsspredning og justert sin livsstil deret ter. De homofile miljøene som tidligere sydet av sex og spenning, er nå mer preget av en taus sorgtunghet over deres vonde skjebne. Men de homofiles helseklubber er hyppigere besøkt enn tidligere. Det er ikke lenger primært fordi man vil trene opp kroppen i sjekkeøyemed. Nå gjelder det å holde legemet sunt, sterkt og motstandsdyktig mot infeksjoner i kampen mot AIDS.
Den homofile skribenten Bill Hayes gir noen glimt fra et helsestudio for homofile menn i San Fransisco (5): «Vi er de mest selvbevisste vesener. Som medlemmer av en minoritetsgruppe som definerer seg selv utifrå sin seksualitet og som verdsetter det vakre høyere enn noe annet, ser vi konstant på oss selv, forsøker å fange et glimt i et speil eller i andres blikk. AIDS har bare forsterket dette trekket hos oss. Det tvinger oss til å leve enda mer selvbevisst, alltid sørge for sikker sex, alltid se sunn ut, alltid være på vakt mot tegn på sykdom.
Hver mann i helsestudioet er berørt av AIDS gjennom infeksjon, sykdom, overle velse, ved å gi omsorg, gjennom benekt ning eller sorg. Hvordan AIDS er integrert i våre liv kommer best til uttrykk her i klubben, hvor stadig roterende medlemf* mer kommer sammen hver kveld: nyan komne, sunne, friske fjes som erstatter de som stadig forlåter oss. I resepsjonen hen ger lapper om minnegudstjenester for medlemmer og ansatte av klubben som nylig er dode. Den alltid velkledde, unge Mark var en av dem.... Nå er det bare hans spøkelse her. Bak alle speilene. Sammen med byens vakreste døde. De stirrer tilba ke på oss der vi står; hektiske fugler med oppblåste brystkasser, på rad og rekke for an våre egne speilbilder, der vi flakser med armene mens vektene knuges.»
Hvem er voldsofferet -
Den døde eller den tiltalte?
De kriminelle er den gruppen i samfunnet som kanskje med rette har vært tjent med også å bli sett på som ofre. Det var i slutten av 60-årene at man i større grad begynte å forstå kriminelle handlinger i lys av de tiltaltes oppvekstvilkår. En slik utvikling avspeiler stadig mer humane, ikke for dømmende holdninger til samfunnets lov overtredere. Men ikke bare medmennes kelighet har hatt innflytelse på kriminal omsorgen. Den har lenge utgjort en arena hvor ulike menneskesyn og politiske ideo logier strides. I Norge har bl.a. den politisk radikale organisajonen KROM engasjert seg sterkt i kriminalomsorg, i overbevis ning om at menneskelige onder, også kri minelle handlinger, vil opphøre bare sam funnet endrer seg tilstrekkelig.
Forståelsen av hvordan tidlige erfarin ger kan bidra til å utvikle kriminell adferd, blir brukt som formildende omstendighet ved domsavsigelser. Mange mener nå at ikke bare livshistorien til den anklagede part bør åpenbares for retten, men også den til offeret. Dette for å unngå rettens eventuelle emosjonelle alliering med den tiltalte. I USA, og i noe mindre målestokk i Norge, finnes en rekke advokater hvis ek spertise består i å lete frem forhold som kan brukes som formildende.
I den meget vanskelige og opphetede debatt om dødsstraff i USA er kontroverse ne omkring formildende omstendigheter blitt særdeles tydelige. Vi skal her ikke ta stilling til dødsstraff som sådan, men heller drøfte de drapstiltaltes offerposisjon. I prinsippet er den slett ikke anderledes enn hos mange andre lovovertredere. Den mest vanlige form for formildende om stendighet som brukes for å forsvare en dødsdømt, er at den tiltalte selv er et volds offer. Skal det kunne føre til at dødsstraff ikke anvendes? En statsadvokat fra Ore gon, J.K. Marquis, sier at i alle de saker han kjenner til hvor en drapstiltalt har fått dødsstraff, har vedkommende hevdet å være offer for barnemishandling. «Vi tren ger å forstå hvordan barnemishandling former en person,» sier Marquis, «men det er ikke ensbetydende med at man i juridisk forstand ikke er ansvarlig for sine handlin ger.» Er det bare de med alminnelig barnwBp " l < ÄI Hva styrer vår oppførsel? Våre gener, vår oppvekst, våre valg? Er det bare mennesker med god barndom som kan straffes strengt. dom som skal få de strengeste straffene?
Rådende rettspraksis tilsier at man er min dre ansvarlig for kriminelle handlinger hvis ens sosiale adferd etter all sannsynlig het er blitt formet av vonde erfaringer. I slike tilfeller vurderes den tiltalte som et offer for sine omgivelser.
En del nyere undersøkelser tyder på at asosiale trekk har en arvelig komponent (6). Bortadoptertebarn av kriminelle forel dre som vokser opp i «vanlige hjem», har større sjanse for å utvikle kriminell adferd enn adoptivbarn hvis biologiske foreldre ikke har vært kriminelle. Hvor rimelig blir det da at ens barndomsomgivelser skal stitusjonelle legning? Satt på spissen kan man spørre seg om man i juridisk forstand gjøres mer ansvarlig for ens gener, som man selv ikke har valgt, enn for ens adferd.
Debatten om hvem som er det virkelige offeret, den tiltalte eller den myrdede, til spisset seg omkring avviklingen av döds straffen til Robert Harris i California i april -92. Harris påsto at han som barn ofte ble banket opp av sin far. I tredveårsalderen fikk han dødsstraff for å ha myrdet to 16årige gutter som verbalt protesterte mot at han stjal bilen deres. Dette skjedde mens han var prøveløslatt fra fengselet for et tidligere drap. Faren til en av guttene fikk lov til å overvære gjennomføringen av hen rettelsen i den elektriske stol. Amnesty In ternational, som er i mot all dødsstraff, satte inn helsides anonser i statens største aviser i dagene forut med et barndomsbil de av Harris og følgende tekst: «Skal vi beskytte barn mot mishandling, eller skal vi heller ta livet av dem når de blir voks ne?» Utsagnet impliserer at er man for dødsstraff, er man også for barnemishand ling. Foreldrene til de myrdede guttene ville neppe kjenne seg igjen i en slik karak teristikk. Selvhjelp ELLER
selvgodhet?
Ifølge Wendy Kaminer (1) er amerikanere et folk som har svært liten toleranse for tragedie, tap, begrensninger og usikker het. I det forjettede land (USA) får alle en sjanse til. Alle kan gjenvinne ære og storhet bare man har tilstrekkelig tro på seg selv.
Utallige støtte- eller såkalte selvhjelps grupper eksisterer, skreddersydd til en hver last, enten man spiser for mye eller for lite, arbeider for mye eller er arbeidssky, enten man bruker for mye penger eller man er for sex-opptatt. Det finnes grupper for dem som er barn av alkoholikere, til og med grupper for barnebarn av alkoholike re, videre eksisterer grupper for dem som følelser og for dem som har for lite av dem.
Mye er bra ved slike grupper. De er bygget opp etter modellen til Anonyme Alkoholi kere (AA) med tolv definerte, graderte trinn eller mål som den enkelte gruppedel tager skal nå i løpet av en gitt tid. I AA består det første trinnet i å erkjenne ens avhengighet av alkohol. Mange rusmid delavhengige har profitert på den støtte og erfaring en slik gruppetilhørighet kan re presentere.
Ifølge Kaminer fungerer mange andre selvhjelpsgrupper slik at den gjensidige støtten ofte fører til ytterligere befestelse av en offerposisjon. Samlet retter gruppedel tagerne sin anklagende pekefinger mot omverdenen, som angivelig skal være skyldig i deres plager. En del av gruppene kan synes å havne i en fallgruve som bare tilsynelatende fører til oppgivelse av offe ridentiteten: det gjelder å få enda mer tro på seg selv. Vel og bra kan man tenke, men selvtilliten som ofte stimuleres i selvhjelps grupper er som regel uten selvinnsikt. Man reflekterer ikke over eget bidrag til ens situasjon, ei heller over rimeligheten i an klagene mot foreldre, ektefeller, myndig heter eller andre. Altfor sjelden fokuserer selvhjelpsgrupper på hvordan man kan leve med ens livssmerte, tap, skuffelser, begrensede livsmuligheter eller usikre fremtid. Gjennom mer selvtillit skal man kunne trosse all urett begått mot en, gjennom styrket tro på egen uskyld og andres urimelighet skal man fremstå som et nytt menneske. En krenket selvgodhet er enkle re og behageligere enn et selvoppgjør. Fra å være et kanskje tafatt offer, kan man lære å bli et mere offensivt krevende offer. Ka miner mener også at «New Age-bevegel sen» (7) med røtter i all tenkelig uvitenska pelighet fra primitive «healing»-ritualer, til okkulte, østlige, åndelige øvelser, har hatt innflytelse på selvhjelpsgruppene.
Den bevegelsen bidrar heller ikke akkurat til erkjennelsen av menneskets begrens ninger, så mye som til en glorifisering av storhetsforestillinger og pseudo-åndelighet.
Psykoterapi og offerpleie
Ikke bare selvhjelpsgrupper, men også mange psykoterapeuter befester og pleier personers offerroller. På lik linje med ame rikanske advokater lever mange psykote rapeuter av ofre. Mange ofre søker villig profesjonell hjelp, særlig fra dem som støt ter deres krenkethet, krav og klager. Psy koterapeuter som setter spørsmålstegn ved slike verdensbilder kan for tiden synes å være i fåtall. Den meste populære psyko terapeuten i USA i dag heter John Brads haw og er tidligere alkoholiker og predi kant. Han mener å vite at å vokse opp i en alminnelig amerikansk familie er et «holo caust» som kun etterlater emosjonelt for krøplede barn. Den amerikanske juristen, feministen og forfatteren Wendy Kaminer er svært kritisk til slike utsagn. Hva er da forskjellen, spør hun, fra de sanne ofrene fra konsentrasjonsleiren (8)? Bradshaw holder foredrag og skriver om vårt «indre barn» (=egen barndom) som må leges (9).
Dette indre barnet er alltid et offer for våre «holocaust»-foreldre. Alle er vi, ifølge Bradshaw, på en eller annen måte psykisk mishandlet av dem. Hvis vi ikke har kon takt med dette lidende barnet i oss, mener Bradshaw vi lever i benektning, i en livs løgn. Ved å leve ut den emosjonalitet som ligger begravet i vårt indre barn, vil det angivelig befri oss for mange laster og on der. Denne psykologien, som har vært enormt innflytelsesrik i USA, kan for mer nøkterne europeere virke oppblandet med både fremskrittsoptimisme og god gam meldags frelse. Det indre barnet må også pleies gjennom hele livet, sier Bradshaw. 'En måte han imøtekommer sitt eget indre barns behov på, er ved alltid å fly på første klasse, ifølge ham selv. Man skal pleie og stelle sitt lidende barn og forbli offer, mens man lar seg oppvarte. Slektskapet mellom offerposisjon og selvgodhet blir igjen tydelig.
«Rettighetsbrigaden» USA er ingen velferdsstat. Samfunnsfor holdene vektlegger individets eget ansvar.
I stedet for å rette anklagene mot øvrighe ten, må man ordne opp selv. Slik forsøker mange å oppdra velferdstenåringer når det ønskes at de skal yte mer, ikke bare kreve og med selvfølge forvente å få. Er amerikanere uten vårt hjemlige sosiale sik kerhetsnett blitt flinkere til å ordne opp for seg selv og således ta mer ansvar for eget liv og livsførsel enn nordmenn? Hvis ikke, har da en samfunnsform som den ameri kanske, med alle sine intensjoner om å stimulere initiativ og ansvar, sviktet? Den amerikanske sosiologen Amitai Etzioni ved George Washington universitetet me ner at offerbølgen henger nøye sammen med et annet samfunnsfenomen; det han kaller «rettighetsindustrien». Med det me nes at altfor mange individer, interesse grupper, deres lobbyister og advokater opplever seg og sine klienter i stor grad som selvfølgelig berettiget til at stadig flere krav skal imøtekommes. Når deres for ventninger ikke blir møtt, er offerposisjo nen en utmerket skyttergrav hvorfra an klagene mot politikere og andre «ansvarli ge» kan hagle.
De rettigheter som interessegrupper of te kjemper for, kan av andre i samfunnet oppleves som høyst urimelige. F.eks. har fyllekjørere i flere stater i USA fått en lov bestemt rett til å saksøke en bar eller restaurant for å ha skjenket dem fulle før de satte seg i bilen. Ved lovens hjelp kan man altså som alkoholpåvirket sjåfør påstå å være et helt uskyldig offer for en salgsgrisk barten der. Den meget mektige National Rifle Association, våpeneiernes forening, mot setter seg ethvert forsøk på restriksjoner i omsetningen av våpen. Enhver mann har rett til å bære våpen, en påstand de mener har sin berettigelse, selv om det er over 100 år siden lovløsheten rådet i det ville vesten.
Mange av dem mener også at enhver må ha rett til å skaffe seg et maskingevær hvis ønsket. Den innbitte motstanden mot vå penkontroll begrunnes med at de fleste felle de skulle bli truet på livet. Alle har rett til å forsvare seg selv. Det er riktignok ikke usant at mange amerikanere med større eller mindre sannsynlighet kan bli potensi elle voldsofre, men meget lett tilgjengelige skytevåpen i seg selv øker faren for alvor lig vold. Det igjen hevder skytterforenin gen at ingen har greid å bevise. I mai -92 har likevel den amerikanske legeforeningen kunnet konstatere at den hyppigste døds årsaken for sorte tenåringsgutter er mord ved skytevåpen. Likeledes er skuddskader blitt den nest hyppigste dødsårsak etter bilulykker for alle amerikanske high school-elever, uansett rase og kjønn.
Våpeneiernes forening og fyllekjørere utgjør de mer ekstreme eksempler på ret tighetsforkjempere. For mange er tilhørig het i en gruppe nok - det være seg ut fra rase eller kjønn - til å ha en kollektiv berettigelse til særlige fordeler. Kjønnskvotering er enda omstridt, men særlig kvinner som tviholder på en offeridentitet, opplever den som selvfølgelig. Likeledes synes noen det er underlig at det settes av penger til egne institutter for kvinnelitteratur eller kvinneforskning ved høyskoler, som om ikke kvinner er like tjent med å kjempe for å få integrert sine perspektiv i eksisterende institutter. Den sorte Shelby Steele kaller det «lidelsesgruppenes» narsissisme (10).
Slike grupperinger med offerstatus opple ver en selvfølgelig suverenitet. De bruker sin (som oftest historiske) lidelse meget offensivt for å vekke skyldfølelse og tiltrek ke sympati og penger fra andre.
Redaktøren av New York Magazine, John Taylor, mener at rettighetsforkjem perne i USA delvis har basert sin ideologi på en misforståelse. I uavhengihetserklæ ringen til Thomas Jefferson står det at en hver amerikaner har rett til å forfølge lyk ken. John Taylor mener at dagens amerika nere tolker dette som en rett til å være lykkelige - alle sine dage. Men tilsvarende kollektiv «misforståelse» kan man sanne lig også se i land hvor retten til å forfølge lykken ikke er grunnlovsfestet. Kanskje det er grunn til å legge mer vekt på Taylors andre forklaringer. Han sier at det var 60og 70-årenes tro på at sosiale endringer ville utrydde all lidelse, som var med på å bygge opp denne «berettigelsespsykologi en». Ifølge den har alle rett til et smertefritt liv. Lidelse er bare noe andre påfører en ved ikke å sørge for at en får det en angive lig har krav på.
Forfatteren og skribenten David Rieff hevder et nært slektskap mellom offerpoli tikk og sosialisme (11). For at noen skal være offer, må det være andre som begår overtramp, utnytter eller undertrykker. I de radikale 70-årene var det de velstående etablertes egoisme som fikk skylden, idag er nærmest alle foreldre undertrykkere.
Posisjonen er den samme: «Det er de mek tige andre som klandres, enten de befinner seg i familien eller i næringslivet, de utnyt ter og er ufølsomme for behovene til de «undertrykte». De «undertryktes» behov avanserer i sosialismens navn til rettighe ter. Alle har krav på eller rett til når goder skal fordeles jevnt mellom borgere uansett ytelse. Slik kan sosialistisk tenkning legiti mere kravmentalitet og offerposisjon. Det ligger i offerets natur å være blind for uri meligheten i egne krav. «Rettighetsbriga den» har ihvertfall undergravet den gamle amerikanske pionérånd med idealer om å ta ansvar for eget liv. «Brigaden» synes å være mer et biprodukt av sosialistiske idé er, enn et typisk amerikansk fenomen.
De fleste amerikaneres forventninger til livet er kanskje større enn våre. Om de leter etter syndebukker for egen livsmisére, er de likevel ikke så vesensforskjellige fra andre. Når skjebnen skuffer, er den men neskelige tilbøyelighet til å legge ansvaret over på andre, i stedet for et ofte smertelig selvoppgjør, en såpass grunnleggende, om enn primitiv, psykologisk mekanisme, at den synes å fremtre uansett samfunns form. Men noen kulturer gir denne tilbøy elighet utvilsomt bedre grobunn. Et sam funn hvor altfor mange preges av krenket stakkarslighet, kan bli vanskelig å endre når den selvopptatte og kravstore kland ringen i tillegg pakkes inn i en ideologi som påstår at det man gjør, er å støtte de svake mot övermakten.
Litteratur:
(1) Andrew Hacker: «Two Nations. Black and White, separate, hostile, unequal.» Scribner, 1992.
(2) Arthur Ashe: «A Hard Road to Glory. A History of the African-American Athlete.» Ar mistad-Warner, 1988.
(3) Marian Wright Edelman: «The measure of Our Success: A Letter to My Children and Yours.» 1992.
(4) John E.B. Myers, J.D.: «Evidence of Syndro mes in Domestic Violence.» I Violence Update, Sage Publications 1991-92, Newbury Park, CA 91359-924.
(5) Bill Hayes: «The Men in the Mirrors» i Image, San Fransisco Examiner, 19/1-92.
(6) R.J. Cadoret: «Epidemiology of Antisocial Personality» i W.H. Reid (ed.): «Unmasking the Psychopath», W.W. Norton 1986.
(7) Chr. Grøndahl: «På jakt etter en større sam menheng» i Dyade nr. 1,1992.
(8) Wendy Kaminer: «I'm dysfunctional, you're dysfunctional. The Recovery Movement and other Self-Help Fashions.» Addison-Wesley Publishing Company, 1992.
(9) John Bradshaw: «Homecoming: reclaiming and championing your inner child.» Bantam Books, 1990.
(10) Shelby Steele: «The New Sovereignty» i Harper's Magazine July -92.
(11) David Rieff: «Victims, all?» i Harper's Magazine, oktober 1991.
Turid Berg-Nielsen er spesialpsykolog ved psykiatrisk poliklinikk, Oslo Helseråd, kurslærer i Acem og redaktør i Dyade.