Du gråter, gråter din barndom åpen i deg Gråter, skakende, hemningsløst og uten stans Som vannet hvirvler i sluket, gråter du deg ned i et sirklende sug av alt som har hendt Da, plutselig, midt inne i hvirvelens malstrøm stanser du opp og puster. Kreftene slipper taket Som om du har brutt deg inn i en himmel - den som bærer tyngdene. Og ditt liv som flyter opp Hvilken oppdrift var det som møtte deg: Der du ble suget ned mot bunnen av ditt liv... Der en fugl langsomt seiler i lyset over en mørknende skog. Og plutselig er natten natt Så åpen som døden. Hun gråter ikke lenger. Fra glemselenes mørke indre puster hun stjernene utover himmelen. Hun er alene. Tyngde og oppdrift. Ett øyeblikk er hun, den tillit som bærer verden
Stein Mehren